Bokelskere.no

Jeg kom til Praha kokken seks om kvelden. Jeg satte bagasjen i oppbevaringen med det samme. Nå hadde jeg to timer til å finne et hotell, og jeg følte meg fylt av en merkelig frihet, for de to koffertene hang ikke lenger tungt i armene. Jeg forlot stasjonen, spaserte langs parkene og befant meg plutselig midt ute på Wenceslas-plassen, kokende av folk på denne tiden av døgnet. Rundt meg, en million vesener som hadde levd helt til da, og ingenting av deres eksistens hadde nådd meg. De levde. Jeg var tusenvis av kilometer fra mitt eget land. Jeg forsto ikke språket deres. Alle gikk fort. Og alle rev seg løs fra meg i det samme de gikk forbi. Jeg mistet fotfestet.

Like før Sigurds arbeidsdag er slutt, blir det omsider oppholdsvær, og han får en innskytelse: Han vil la bilen stå og spasere hjem gjennom byen. Det tar litt tid, og medfører dessuten at han må bruke trikken eller apostlenes hester når han skal på jobb igjen neste morgen, men begge deler går jo faktisk an. Det sies at man tenker bedre når man er i bevegelse.
Sigurd går langsomt langs fortauene. Det føles som om han egentlig ikke har noe mål. Selv om han jo rent faktisk har det: Han skal hjem. Til Kristina og seg selv. Og til det ørlille vesenet som ivrig gror inn i sin egen form under huden hennes – en menneskime med myriader av nervetråder, like mange som Andromedatåken har stjerner. Det er barnet mitt, tenker Sigurd. Og jeg har et sted å bo, et sted jeg selv eier. Jeg har et menneske som er glad i meg, som har valgt meg blant alle de andre. Jeg har aldri i mitt liv vært sulten, ensom eller ordentlig syk. Jeg kan kjøpe omtrent hva jeg vil og reise til andre verdensdeler for moro skyld. Ingen har noen gang krenket meg såpass at det er noe å snakke om.
Det er jo bent frem et mirakel.
Så hvorfor er jeg så usigelig gretten for tiden?
Han runder et hjørne og får øye på det flimrende fargesvake bildet av seg selv i et utstillingsvindu. Den høye, slanke, rare hvite mann.
Som rasistene altså mener er nærmest utrydningstruet. Det er da i sannhet svært lite som tyder på akkurat det. Selv om vi et øyeblikk godtar den idiotiske ideen om at slikt som graden av hudpigment spiller en vesentlig rolle, er det heller ikke på det premisset snev av fornuft i innvandringsmotstandernes resonnementer. Tro hvordan det hadde tatt seg ut, som et tankeeksperiment her, om alle med genetisk arv fra nord og vest i Europa skulle “dra tilbake dit de kom fra”? Da ville blant annet store deler av Amerika og hele Australia bli noe bortimot sammenhengende ødemarksområder med bare spredte små befolkningsgrupper her og der. I Afrika og Østen ville det fremdeles være en del mennesker tilbake, men atskillig bedre plass ville jo de også få – og dessuten ville de ha sin frihet igjen, slippe å bli utbyttet og overstyrt, både direkte og indirekte; de ville selv kunne få avgjøre hva som er “til deres eget beste”. Etter noen generasjoner ville den europeiske dampveivalsen som rullet i århundrer over verden kanskje bare fortone seg som et vondt minne? Og i Europa ville begrepet overbefolkning raskt anta en ny dimensjon.

Jeg liker begynnelser, tenker hun.
Sitter i flysetet, raden for seg selv.
Det er sent. Det var ennå sol da hun ga fra seg boardingkortet på Gardermoen. Kanskje liker jeg bedre prologer, tenker hun. Aller best liker jeg anslaget, det vage eller mindre vage løftet om hva som skal komme. Og så vil jeg bare ha dem, løftene om hva som skal komme, håpet, visjonen, ideen, og så vil jeg at det skal stanse før fortsettelsen, og siden skuffelsen, kommer. Jeg vil bare begynne og begynne og begynne, tenker hun, sitte på flyet til, alltid sitte på flyet til, alltid reise til noe nytt.

Du vet det, gutt, at nå er det krig på ordentlig. Jeg har kjent det før, jeg: Frykt setter deilig stank i vinden, du vet, slik man en dag oppdager og gleder seg over lukten av sin egen ræv, vokser også denne på en mann; nå, frykt erstatter lukten av naturen; enten det er sand eller snø, skog eller slette, den sluker alt sammen. Der bort i leiren mener de så jævla mye. Har store tanker de går seg vill i nattestid, og så ligger de i skyttergraven og klynker om morgenen. Jeg kom slettes ikke dere alle til unnsetning i den hensikt å grave i jorden. Nei, da får man tro om igjen.

CHRISTIAN
Min far ville at jeg skulle vite hvordan folket levde. “Kongen må kjenne allmuens kår.” Så da jeg var fem satte han meg bort til en håndverkerfamilie. Når de frøs, frøs jeg. Sultet de, sultet jeg.

DYVEKE
Bodde du... De ikkje på slottet?

CHRISTIAN
Ikke før jeg ble 12 og jeg og en bande med fattiggutter brøt oss inn i slottets kjeller og stjal det vi kunne av mat og vin. Da skjønte far at jeg hadde lært nok.

DYVEKE
Deres far va klok.

Eg sakk til botnen. Blei sitjande urørleg til han var gått inn på badet sitt. Bagge, Bagge. Ver så snill, trø lettare på hjartet mitt. Eg reiste meg og gjekk opp med tunge steg. Dette gjekk ikkje an. Eg pussa tennene, vaska ansiktet og gjekk til sengs, hjartet hakka i brystet, raskt, alkoholen kom aldri til å la meg få sove. eg høyrde han kome ut av badet. Eg kneip att augo. Skjønar du ingenting?

Det blir vel godt med litt mat. Litt mat og noko attåt. Eg hadde ingenting å svare, tok varene og sette meg på sykkelen. Hadde lyst til å skrike, men tråkka berre hardare. Bagge sin tur. Noko attåt. Eg kjende meg krenkt, men måtte deretter undre meg over kvifor. Kvifor skulle ho, med si tragiske framtoning i sin nedleggingstruga butikk, få meg til å kjenne meg krenkt, om ikkje fordi eg lét meg krenke, fordi eg var lettkrenkt. Fordi eg hadde all grunn til å kjenne meg treft av dei utstuderte, antydande kommentarane ho la fram med mjuk, hånande stemme. Ho trefte. Heldig som har meg. Ho kunne like godt ha skrive “skjøge” i panna mi med kniv, eg var kvalm då eg bar varene inn i entreen.

Tempeldrøm

Ved den buddhistiske helligdommen
faller jeg ned en trapp
og blir liggende på en steinhelle
Menneskene stimler sammen rundt meg
Gjennom trengselen ser jeg buddhaen smile

I de hvitblomstrende dalførene
hviler jeg hodet i en kvinnes fang
Jeg har feber og svetter
og hun vasker pannen min
stryker meg over håret og hvisker meg ord

Mange år senere våkner jeg stadig
av en kvinnestemme
som ber for meg på et språk
der jeg bare forstår
de trøsterike klangene

Et oversvømt liv

Hvis målet er å være usårlig
fins det ingen grunn til å leve
og den aller mest sårede tilhører våren,
oppstandelsens tid

Alt begynner og slutter i troen
til og med våren
som om våren ikke allerede
er flommet over

Tro og dikt

Det fins ikke noe dikt som er godt nok for den troende
For den troende fins det bare ett dikt: troen

Men for den lengtende sjelen
fins det både tro og dikt

Ingen trodde det kom til å bli noen redningsaksjon, bortsett fra menneskene som faktisk redda gislene. Bare ett av menneskene som redda gislene døde. Navnet på den døde var Yonatan Netanyahu. Den yngre broren hans ble på den annen side statsminister. Flyene stoppa ikke ved basen på stranda for å fylle drivstoff på vei til Uganda. De stoppa i Nairobi, Kenya. På det tidspunktet fortsatte regjeringen å snakke om muligheten for å komme inn fra havet for å redde dem. Det var bare i Etiopia at redningsmennene fikk tillatelse til å sette i verk planen. De landa i mørket, en myk landing. Biler venta på dem der, en av dem så akkurat ut som Mercedesen til Idi Amin.

“Jósefów,” sa eg. “13. juli 1942. Elddåpen.”
Den gamle forstod framleis ikkje. Ville ikkje forstå. Ville ikkje at den gode dagen skulle bli øydelagd. Klamra seg til den skjøre lykka. Eit ordna og føreseieleg liv. Pensjon. To rom og kjøkken. Balkong. Fem minutt til mjølkebutikken. Nok til mat, kjøtpålegg i helgene. Fem minutt til busshaldeplassen. Kvar laurdag på kneipa. Annankvar sundag til dottera, annankvar sundag til sonen. Og stundene han levde for: føremiddagene med veslejenta. Barnebarnet. Barnearmane rundt halsen. Barnekinnet mot hans eige gammalmannskinn. Meining. Og framfor alt orden, Orden, ORDEN. Alltid gjera dei rette tinga for å halde tankane borte. Han grudde for nettene. Då kom dei forferdelege draumane.
“Jósefów,” tok eg opp att. “Eg skal hjelpe deg å hugse.”

På egen hånd
- Hva om vi får fisk?
- Da kutter vi bare snøret.

Han fekk sitt litterære og nasjonale gjennombrot med det songspelet. Stykket var ein teatersensasjon, meiner Reidar Djupedal. Det var her dei blei sungne og og trykte første gongen, songar som “Her er det land, som hugar meg best”, “Du Sundagskveld”, “Dei vil alltid klaga og kyta”, “Dan tyngste Sorg og Møda”.
Ervingen handlar om odelsguten Aamund. Han har vore ute i verda, meiner sjølv han har fått forstand på ting, og no vender han attende for å gjere krav på Flåvika, finaste garden i bygda. Stykket var ifølgje kulturforskaren Jostein Gripsrud tidstypisk på fleire måtar. Det handla om overgangen frå det tradisjonsbundne jordbrukssamfunnet til det moderne samfunnet, blei skrive av ein forfattar som sjølv var ein del av denne moderniseringa, stykket blei altså til i denne overgangen, og det var skrive på eit språk som uttrykte moderniseringa.
Ervingen var ein vaudeville, eit satirisk songspel. Denne spelforma var blitt utvikla i Frankrike på 1600-talet og var no svært populær i Danmark. Då Aasen skriv stykket, hadde han sett godt over 200 teaterstykke. Ideen var hans eigen, men våren 1852 hadde han sett “Emigranten og hans Datter” av franske Jules Sandeau, og deifrå lånte han eitt og hitt. Historia var langt på veg den same, men songane var Aasens eigne.
“De maa aldrig indbilde Dem”, sa Henrik Ibsen til han, “at De kan regne ud på forhaand, hva der vil komme til at gjøre lykke hos det store publikum.” Songane blei raskt folkekjære, og det blei dei verande også etter at Symra-songane var komne.

Det var aldri godt å vite hvordan Jack ville reagere på dårlige nyheter. Som regel var han en like god moralsk støtte som en gummikrykke for en som har brukket benet

1800-tallet var et viktig århundre for den unge nasjonen. Hva vet vi om norsk bokhistorie? Hva slags kunnskap har vi om bøker, lesning og boksamlinger i århundret som fulgte?
Hvem leste, og hva leste de? Hvilken tilgang på bøker hadde folk flest i folkeopplysningens tid? Hva fantes av bøker i private hjem, i sosiale klubber og i offentlige samlinger på 1800-tallet? Skjedde det større endringer i løpet av hundreåret? Var det noen likhetstrekk mellom elitens bokkultur og almuens Eidsvoll? Denne boken handler om bøker og bibliotek i nasjonsbyggingens tidsalder. Den viser at det fantes bøker og boksamlinger på steder man minst har kunne vente det. På skrinne gårder høyt oppe i fjellet, på relativt fattige øyer nord i Norge og i trange daler.

Da hun lurte på hvorfor jeg fikk så mange merkelige innfall for tiden, svarte jeg at jeg kanskje var gravid

Kjærlighet-en av samfunnets mange sosialt aksepterte former for galskap

I skvadronene kommer de nye spesialjegerne inn i et miljø med en velutviklet humor. Miljøet er positivt ladet. Alle er innstilt på å løse oppdragene de får, uansett. Det er ikke bare lov å tenke utradisjonelt, det er forventet av alle spesialjegerne at de skal komme med forslag til gode løsninger. Som en spesialjeger sier: “Kverna går konstant. I planleggingsfasen kaster vi frem ideer, ingen er redde for å drite seg ut. Plutselig kommer det en kjempeidé som alle går for. Vi har tradisjon for at det kommer nedenfra. Det har hendt at det skjer helt på tampen, og planen må skrives om.”
Humor er viktig av flere årsaker: Latter og ledighet er forløsende for kreativiteten. “Humor er den fruktbare jorda hvor fantasiens frø blir plantet, gror og høstes som kreative og gode løsninger”, skriver tidligere Delta Force-commander Pete Blaber. Historien har vist at det ikke er antallet soldater eller kvaliteten på våpnene som utgjør den største forskjellen i en krig; det er evnen til å tenke bedre og smartere enn motstanderen som alltid er det som fører til seier. “Ved å tillate oss selv å le av verden, og tenke utenfor grensene for vanlig, normal tankevirksomhet, kan vi skape geniale nye løsninger”, sier Blaber.

Han hadde brakt med seg løftet om Sveriges hjelp. Ved gudstjenesten den dagen, mens doktor Bake leste evangeliet om Jerusalems ødeleggelse, var stemmen hans plutselig blitt så merkelig svak og avblekt. Han hadde trodd at alle som var i kirken måtte bli like skrekkslagen som han selv. Men da hadde mengden utenfor domkirken stemt i Magedeburgs gamle opprørssang mot interimstyret – men det hadde nesten vært som om de hadde istemt den i tross mot Jerusalems ødeleggelse:

Om sjel og kropp forgår,
vi aldri bøyer oss –
byr pave, keiser tross
inntil vårt mål vi når.

Det protesterende og opprørske og triumferende Magdeburg var altså tilstede midt i den ærverdige domkirken, og overdøvet sin predikants skrøpelige stemme, og han hadde midt i den store menneskemengden i kirken følt seg like alene, vanmektig og forlatt som den Herre Jesus må ha følt seg foran Jerusalems murer. Like hjelpeløst og forlatt hadde ropet i dag lydt akkurat som om Magdeburg over hodet ikke hadde noe annet å håpe på lenger enn den ytterste dag.