Bokelskere.no

Og dermed er det vel ikkje til å undra seg over at teatret, som menneskets kunst, har så stort spenn i seg, frå det sublime og til det keisame, det er vel knapt noka anna kunstform som kan vera så god når ho er god, og så keisam når ho er keisam.
Men lat oss gløyma all keisemda og lat oss hugsa dei store klåre stundene då teatret framstår som menneskets gripande kunstgjering av seg sjølv, tungt og klårt og innsiktsfullt, i merkeleg einskap av tanke og kjensle, kropp og sjel, av rørsle og stillstand, stundene då musisk kjensle, biletleg eigenart og språkleg driv fortettar seg til magisk lysande augneblinkar. Det er desse stundene, då ein er midt inne i noko som nesten verkar umenneskeleg, som gjer teatret møda verd, desse stundene er det teatrets kunst, menneskets kunst, paradoksalt nok (slik jo mennesket i seg sjølv er paradoksalt) har som sin inste og største og uutseielege løyndom, stunder ein kjenner seg freista til å seia rører ved det i mennesket som aldri kan døy, fordi det aldri vart født.

Ti kakemumsende lærere samlet rundt bordet for å feire et foster? Nei takk.

En av Jehovas gode tjenere. Bortsett fra at det finnes et par små abere. At han er homoseksuell. At han har begått utukt. Og at han er forelsket.

Og hun skjønte skilnaden på mannens kjærlighet til hustruen, som hadde levd med ham hele det lange liv i tunge og gode dager, og hans kjærlighet til barnet, som bare hadde delt hans gleder og tatt imot hans inderlige ømhet.

Då toget stoppar på Finse, kjem stasjonsnamnet opp på displayet over døra, saman med “1222 m.o.h.”
- Kva betyr det der “m.o.h.”, seier den eine jenta til den andre.
- Veit ikkje, svarar ho og trekkjer på skuldrene.
Dei begynner å tippe på kva det kan tyde. Å ungdom, kor lite kontroll dei har på dei mest basale ting, tenkjer eg og kjenner ei lyst til å skjere gjennom og fortelje dei kva det tyder, men får meg ikkje til å gjere det. Dei gir seg ikkje, men kjem berre lenger og lenger ut på viddene.
- Mot... vind? Kan det bety motvind?
Herregud, no begynner eg å kaldsveitte berre av tanken på å opne munnen og avsløre svaret på denne gåta dei har sett seg føre å løyse. Korleis kan ein vere tolv år og ikkje vite betre enn dette?
Eg klandrar skuleverket! Og ikkje minst foreldra, her har dei på verst tenkjelege måte svikta ansvaret sitt. Eg sit på nåler og er heile tida på nippet til å la svaret sleppe over leppene mine. Eg er irritert på meg sjølv fordi eg ikkje kunne greie å vere litt meir spontan, og no er dei i alle fall heilt ute å køyre med gjettingane sine:
- Med... andre ord ...?
Nei, nei og atter nei, dei blir berre dummare og dummare der dei sit, og eg sjølv er truleg heilt kvit i andletet av skrekk. Skal eg, skal eg, skal eg, skal eg, skal eg, skal eg... sit eg og hakkar inni meg.
- Meter over havet, seier eg endeleg, og blir i same sekund overmanna av hjartebank. Dei gløttar så vidt bort på meg, men berre delvis spørjande.
- Meter over havet, det betyr meter over havet, pressar seg fram like før eg held på å segne om. Dei to små svina berre stirer litt dumt på meg og greier så vidt å presse fram eit uinteressert “å ja...”, før dei ser på kvarandre og fniser uforskamma. Lykke til med å bli tenåringar, håpar det går til helvete, rekk eg å tenkje før dei går av på Geilo.

Før dampskipenes tid, eller oftere da enn nå, ville en som vandret langs kaiene på en hvilken som helst betydelig havn av og til bli oppmerksom på en gjeng solbrune sjømenn, orlogsgaster eller festantriukne handelsseilere på landlov. I noen tilfeller ville de flankere, eller som livvakter praktisk talt omringe, en suveren figur av deres egen stand som beveget seg sammen med dem som Aldebaran blant de mer lyssvake stjernene i sitt stjernebilde. Denne lysende skikkelsen var “den staute sjømann” fra militær- så vel som handelsflåtens mindre prosaiske tid. Uten synlige spor av innbilskhet, snarere med den uaffekterte ledigheten som kjennetegner en som er kongelig av natur, så han ut til å finne seg i den spontane hyllesten fra skipskameratene.

Hvis du vil at jeg skal være tenåring, ikke send meg støttegruppa. Kjøp falsk leg til meg så jeg kan gå på klubber, drikke vodka og ta pot.

Sommeren 1942 led titusener av menn, kvinner og barn av sult på Malta, hvor de levde i huler og tunneler. Øya er en kalkstensblokk på størrelse med Cape Cod som stiger opp fra Middelhavet som en liten, hvit sten sparket dit av tåen på den italienske støvelen.
Øya hadde vært beleiret i to år. Malta var det stedet på jorden som var blitt kraftigst bombet. I april og mai falt det flere bomber over Malta enn det gjorde over London hele den sommeren og høsten slaget om Storbritannia pågikk. Tyske og italienske fly kom fra flyplassene på Sicilia, bare 100 kilometer nord for Malta. Hvis Italia var støvelen som sparket Malta, hang Sicilia over øya som den massive, andre skoen som var klar til å falle.
“Malta er ikke bare den edelstenen som skinner sterkest i kongens krone. Øyas effektive aksjoner mot fiendens forbindelser med Libya og Egypt er livsviktige for hele vår strategiske posisjon i Midt-Østen,” fortalte statsminister Winston Churchill til Underhuset. Det var å si det mildt, til ham å være. Churchill kunne være sta, men i dette spørsmålet var han aldri alene. Han mente at Malta måtte overleve hvis krigen skulle kunne vinnes.

HO
litt bekymra
Men det er litt annleis
eg hadde vel
ikkje tenkt
at det skulle vere slik
Brått redd
For nokon kjem til å komme
det er så audt her
at nokon kjem til å komme
Han held berre fram med å sjå mot huset, liksom i eigne tankar
Den lange vegen hit
ikkje eit menneske var jo å sjå
langt har vi reist
og ikkje eit menneske har vi sett
berre vegen
og så står vi framfor dette huset og
intensare
tenk når det blir mørkt
Og tenk når det er uvér
når vinden
går gjennom veggane
når du høyrer havet slå
når havet er kvitt og svart
og tenk kor kaldt det blir i huset
når vinden går gjennom veggane
og tenk kor langt det er til folk
kor mørkt det er
kor stille det kjem til å vere
og tenk korleis vinden går
korleis bølgjene slår
tenk korleis det blir om hausten
i mørkret
med regnet og mørkret
Eit hav som går kvitt og svart
og berre deg og meg
her i dette huset
Og så langt frå folk

Første sitat:
“Ingen Grevskaber, baronier, Stamhuse og Fideikommisser, maa for Eftertiden oprettes.”

Det med grevskap og baroni er greitt. Det er vi imot. Stamhus er eg ikkje heilt sikker på kva er, men eg trur ikkje det er noko eg driv med. Men så var det dette med “Fideikommisser”. Det må altså heller ikkje for ettertida opprettast.
Det må vi aldri gløyme.
Eg har ikkje tal på alle dei gongene eg har sete på eit nachspiel der samtalen har gått litt trått, og så har nokon sagt: “Nei karar, vi skal ikkje ta og sprette akevitten og opprette eit fideikommiss då?”
Eller heiter det ein fideikommiss? Eller ei fideikommisse? Kanskje finst det for alt eg veit fideikommissekonkurransar?

19.mai skrev den syke og aldrende Christian Colbjørnsen til sin kjære prins, nå konge av den dansk-norske embetsmanns fødeland Norge. Norge kunne ikke reddes, verken for Danmark eller som en selvstendig stat, så lenge "Europas øvrige Magter" ikke erkjenner folket som en stat. Han fremholdt: "Efter de Vilkaar, som de store meglende Magter nu tilbyde, bilver Norges Statsforfatning betrygget imod Svensk Undertrykkelse (...)". Han rådet derfor Christian Frederik til "at tilmegle dette tro Folk de bedste Vilkaar, der nu (maaske Aldrig siden) kunne erholdes, som et federativt Rige med Sverrig. Aldrig har da nogen gavnet Norge saa meget, som De. Da skal jeg velsigne Dem fra min Grav!"

Colbjørnsen døde uken etter. Hans råd til Christian Frederik, basert på den aktuelle internasjonale situasjonen, har klare likhetstrekk med det program den nyvalgte kongen kom til å følge. I de alliertes meglingsforslag ble de svenske løftene tatt på alvor, og de norske kravene støttet.

I jungelen av råd er tiden inne til at du som forelder stoler på deg selv, og det finnes noen få råd som er gyldige for alle barn:
- Gi barnet ditt betingelsesløs kjærlighet, det vil si at du er glad i barnet uansett oppførsel
- Aksepter det barnet du har fått på godt og vondt
- Vær en tydelig voksen med klare grenser
Du gjør lurt i å være åpen for at enkelte ting kan gjøres annerledes, men du kan hver eneste dag antagelig trygt si til deg selv at du er en god forelder for barna dine. Hver gang det dukker opp uttalelser og råd som du er uenig i, så vend det døve øret til og ikke la deg forlede til å følge råd som minner om en fasit du føler blir helt gal for deg. Det gjelder selvfølgelig også ting som står i den boka du holder i hånden. Stol på din egen magefølelse. Bruk dine egne erfaringer, det du har lest i denne boka og andre steder til å danne din egen “praksisteori”. Du er ikke en vinglete forelder selv om du finner ut at din egen teori må revideres etter hvert som du gjør nye erfaringer.
Husk at fasiten er at det ikke finnes noen fasit. Du er den beste eksperten på ditt eget barn!

Kvinnen i solskinn

Det er bare at denne varmen og bevegelsen
ligner en kvinnes varme og bevegelse.

Det er ikke det at det fins noe bilde i luften,
en form som oppstår eller tar slutt:

Det er tomt. Men en kvinne i trådløst gull
svir oss med knitringen av sin kjole

og en oppløst overflod av tilværelse,
som blir klarere gjennom den hun er ...

fordi hun går der uten kropp
og bærer med seg sommerengens dufter

og bekjenner den stumme og likevel likesæle,
usynlige klare, eneste kjærlighet.

Poesi er en dødelig kraft

Det er det som er det verste,
ingenting å ha på hjertet.
Det er å ha eller ingenting.

Det er noe å ha,
en løve, en okse i brystet,
å føle at den puster der.

Corazon, staut hund,
ung okse, hjulbeint bjørn,
han smaker blodet, ikke spyttet.

Han er som en mann
i et villdyrs kropp.
Dyrets muskler er hans egne...

Løven sover i sola.
Hviler snuten i potene.
Slår ratt i hjel et menneske.

Tretten måter å se svarttrosten på

III
Svarttrosten hvirvlet der høstvinden fór.
Det hørte også med til pantomimen.

Teori

Jeg er det som omgir meg.
Kvinnene forstår dette.
Ingen er grevinne
en steinkast fra karjolen.

Dette blir altså portretter:
en svart vestibyle,
en himmelseng med draperier rundt.

Noen eksempler bare.

Leffi hadde Jarle kjent en stund, han bodde på Haugtussa og hadde kabeltv og rottehale og trommesett og skilte foreldre og hadde sett Maiden i Skedsmohallen

Aldri ein tru:
Brestande boge,
brennande loge,
gapande ulv,
galande kråke,
rjotande svin,
rotlaust tre,
svellande våg,
sjodande kjel,

fljugande pil,
fallande båre,
nattgamal is,
orm ringlagd,
brur-ord under breidsla,
brote sverd,
leikande bjørn,
eller barnet til ein konge,

sjukan kalv,
sjølvråden træl,
volve som hugstel,
hermann nyfelt.

Vi gjør sjelden noe nytt. Dramaturgien er stort sett den samme. A lar hånden gli ned i trusa mi, han presser pekefingeren mot klitoris, litt for hardt. Jeg stønner.
- Ja, hvisker jeg.
Han glir inn i meg, beveger seg raskt ut og inn, masserer brystene mine uoppmerksomt, som om dette er noe som står i et manus han følger, noe som hører med, noe jeg forventer.
Mens jeg tenker på klærne som har ligget en time i vaskemaskinen:
- Noen må henge dem opp, tenker jeg.
Han gjør alltid de samme tingene. Han tror jeg liker det sånn.
Jeg klandrer ham ikke. I flere år har jeg latt som om jeg liker det sånn. I flere år har jeg pustet ham tungt og oppmuntrende i øret og sagt ja på den litt hese måten.

OFELIA
Du er like god som eit kor, prins.
HAMLET
Eg kunne presentere dokkespelet mellom deg og elskaren din, dersom eg fekk sjå dokkedåsa di duppe.
OFELIA
Du er skarp, prins, du er skarp.
HAMLET
Du skulle stønne temmeleg høgt før du fekk slipt ned egga mine.
OFELIA
Stadig betre og verre.
HAMLET
Slik gjer du eit mistak når du tar ein ny mann til ekte. Set i gang, mordar. Slutt med å gjera dei forbanna grimasane, kom i gang. Kom no, “den håse ramnen skrik etter henne”.