Bokelskere.no

Først og fremst er jeg svært imponert over Wassmos poetiske språk, bruken av metaforer og symboler. Det gir et vakkert og rikt språk og gjør at jeg ser alt så levende for meg. Ta for eksempel denne setningen; "Men Ingrid sto som et dødt tre i gangen og erklærte at hun skulle reise hjem". Dette gjelder forsåvidt alle de tre bøkene, men slik vi i denne siste får tilgang til Toras tanker og følelsesliv, det psykologiske perspektivet, er nesten skremmende. Her har vel også ting nådd sitt høydepunkt for den stakkars jenta. Dette at hun svever mellom drøm og virkelighet, uten at hun egentlig klarer å skille mellom disse to. At hun plutselig er i sin tantes kropp, hører stemmer, ser ting som ikke er virkelig. Dette bidro til at jeg synes denne siste boka også var den desidert tyngste å lese. Allerede da det kom for en dag at Tora blir misbrukt av stefaren sin, holdt jeg nærmest pusten i håp om at hun skulle betro seg til noen! Det er så mye skam og fortielse, og jeg kan nærmest føle denne tunge sekken hun bærer rundt på. Avsløringen kommer jo heller ikke før i siste bok, men også da skal det ties om. Kjenner jeg nesten er litt bitter for at dette ikke ble "allment kjent", men det tyder vel også på at det er en god bok, da den virkelig satte følelsene i sving hos meg. Jeg ønsket så sterkt at Tora til slutt skulle gi slipp på denne skammen, skyldfølelsen, og at alle fikk vite hvilke grusomme ting denne Henrik hadde gjort. Kanskje moren hennes da endelig hadde sendt han på dør?! Slutten ble derfor ikke slik jeg hadde forventet, uten at det er en dårlig ting. Modig av forfatteren å ikke gjøre det leseren forventer. Fikk dog ikke helt tak på hva som egentlig skjer her. Dør Tora eller er dette bare enda en av drømmene hennes?

Uansett en meget sterk og velskrevet trilogi, men også noe av det tyngre jeg har lest, med tanke på tematikk og språk. Jeg ble "frarådet" å lese disse av norsklæreren min til særemne i 10. klasse, og jeg skjønner nå hvorfor. Dette er tung lesing, og man bør nok ha litt "erfaring" før en tar fatt på disse. Stemningen ligger som et mørkt og tungt slør over disse tre bøkene.

En fantastisk bok, jeg var fanget fra første side! Boken har et jevnt driv og det er så spennende å følge Dinas utvikling og tingene som utfolder seg på Reisnes, både med hus og folk. Sitter likevel igjen med en følelse av at jeg ikke helt klarer å definere Dina som person Hun er ondskapsfull og kald, men samtidig er handlekraften, selvstendigheten og motet hennes beundringsverdig. At personligheten hennes skyldes hendelsen i barndommen, er en mulig forklaring, men likevel ser det ut som at ingenting kan lege dette såret. Er det fordi hun aldri har opplevd ekte kjærlighet? Eller har hun ikke evnen til å bli elsket? Uansett blir hun aldri fornøyd og ingenting er godt nok for henne. Er det noen eller noen som står for henne, rydder hun dem
unna. Jeg må uansett si at jeg ble fascinert over denne karakteren, og det er en bok jeg ikke kommer til å glemme med det første.

Sterkt gripande og engasjerande, godt skrive, og verkar grundig med omsyn til kjeldene. For meg var det svært interessant måten Michelet set det norske Holocaust inn i ein samanheng på. Ho gjev også eit bilete som har mange sider, som viser at dette var ei konfliktfylt hending, som møtte motstand hjå mange i Noreg og aktiviserte ressurar også til støtte for jødane. Tankevekkjande å sjå kor passiv den norske regjeringa var. Tankevekkjande er det også å sjå på den svært så restriktive flyktninge- og asylpolitikken Noreg hadde før invasjonen 9. april, og at det også var folkeleg motstand mot denne.

Eg har så langt berre ei lita "ripe " i lakken, såvidt eg kan sjå. Som i denne samanhengen kanskje kan sjåast på som ein detalj, i eit stort utvalsproblem? Eg tek det likevel fram, fordi ei av dei sterkaste sidene ved boka til Michelet nettopp er å setje den norske jødeutryddinga inn i eit større perspektiv. Dermed forpliktar ho seg også uvilkårleg i høve til eit større bilete. Det handlar om Polen, det einskildlandet som totalt sett truleg vart hardast råka av andre verdskrigen. Kvar femte innbyggjar omkom som fylgje av krigshandlingane, såvidt eg har fått med meg.

På side 108 nemner Michelet at

(...) i løpet av de første månedene av okkupasjonen ble mer enn 10 000 polakker drept: Politikere, fagforeningsledere, prester, akademikere, lærere, offiserer, journalister - alle i nøkkelroller ble ofre for en nådeløs kampanje av massearrestasjoner og henrettelser. Mange av dem var jøder, men likvidasjonene skjedde mer på grunnlag av posisjon enn etnisitet. For å sikre permanent tysk overherredømme skulle polakkene gjøres til "en arbeiderklasse uten ledere" med Himmlers ord. (...)

Her ville det, etter mi meining vore naturleg om Michelet også hadde nemnt massakren i Katynskogen, ved Smolensk i Russland, mellom 3. og 19. mai 1940, om så berre i ei setning. Sjekk link til Store norske leksikon: Massakren i Kátynskogen. Massakren på 4400 polske offiserer var del av ei sovjetisk utrensking på tilsaman meir enn 24 000 polske offiserar. Dette føyer seg altså inn i det samme biletet, av freistnaden på å utrydde den politiske og kulturelle eliten til Polen, som også det polske militære leiarskapet var ein del av. Men denne ugjerninga vart altså utført av Tyskland sin ikkjeåtaksspakt-partnar, Sovjetunionen. Som gjennom Ribentrop-Molotov-pakta med Tyskland var med på å gjere likvideringa av Polen, og også likvideringa av jødane, mogleg.

Jeg likte den veldig godt, overrasket meg. Vakkert og poetisk språk!

Sterk, og ikke minst skremmende lesing om hvordan autoriteter og "fagfolk" her drar slutninger og tar fra pasientene all selvstendighet og verdighet. Skram skildrer også godt hvordan det som pasient oppleves å bli stemplet som "sinnssyk" og at man med dette blir fratatt sin "stemme" og frihet(sies vel også at denne boka er basert på forfatterens egne erfaringer..?). Et viktig poeng er også om denne innleggelsen virker i mot sin hensikt; det å omgås med andre "sinnssyke" og til stadighet minnes på hvor "syk" man er, i tillegg til at alt man sier blir vridd og vendt på, er tross alt med på å bidra til at ens egen selvoppfattelse, tanker og følelser blir sterkt farget.

Jeg har tidligere lest "De gales hus" av Karin Fossum og lurer veldig på om forfatteren lot seg inspirere av denne boken. I "De gales hus" blir også hovedpersonen lagt inn på en psykiatrisk avdeling etter et sammenbrudd, og vi møter mange absurde karakterer, akkurat som i "Professor Hieronimus". For å sette de to bøkene opp mot hverandre, synes jeg "De gales hus" var en bok med mye mer humor og driv, og enklere å komme seg i gjennom. Denne kan vel nesten sies å være en moderne og litt mer forenklet versjon av "Professor Hieronimus". Denne opplevde jeg som mye mer alvorlig og gripende. Tyngre å lese, men innsikten vi får i pasientens tanker og følelser, samt hennes kamp mot autoritetene, er desto viktigere! Dette gjør at boken får enda tydeligere frem den angsten og maktesløsheten som pasienten opplever i møte med dette rigide systemet. Skram utfordrer vår oppfatning om at alt det leger, professorer, osv, sier og mener er det riktige. Her gjemmer de seg bak og baserer alle sine avgjørelser og bestemmelser på diagnoser og tidligere hendelser. Det som skjer her og nå, eller hva pasienten selv tenker og føler, er ikke viktig, En gang sinnssyk, alltid sinnssyk.

Jeg har fortsatt til gode å lese fortsettelsen "På St. Jørgen", men kjenner jeg trenger en liten pause før jeg tar fatt på denne. Spent på hva denne bringer, men i kjent Amalie Skram stil må den vel ha et tragisk utfall.. ?