Bokelskere.no

Da brast det for ham. Han sto ute i skolegården på Fagerborg videregående skole, i friminuttet, og forsøkte å få opp sin paraply. Men så fikk han det ikke til

Hvis jeg går
ødelegger jeg deg
for en stund

Hvis jeg blir
ødelegger jeg deg
for alltid

Og noen netter
føles det som om
alle menneskene
som noensinne
har sittet i
et styrtende fly
og vet de skal dø
sitter inni meg

Overbevise seg selv om at det dreide seg om galskap, som var å foretrekke fremfor å ha en homo til sønn

Jeg reagerte med overraskelse, selv om det ikke var første gang noen sa lignende ting til meg. Man blir aldri vant til krenkelser

Men han blei bare 1,73. Lenger i livet kom han ikkje

Jon Fosse:

Alle skal finne på noko originalt, og så blir det så mykje originalt at alt blir likt

Vigdis Hjorth

Men det betyr ikke at skriving er terapi, altså. Hadde den vært det ville forfatterne vært friske, og det er de jo ikke

Om du trur på det, blir det jo sant

Det er sånn det er, seier han. Men det er ikkje sånn det skal vere, seier eg

Og uansett kva eg gjer, om eg reiser til byen eller bygda er eg framleis meg, og eg føler meg einsam når eg er åleine. Som her, i Paris med millionar av menneske rundt meg, eller som fjortenåring i ei småbygd, men kanskje mest av alt var eg einsam i 90-senga hans på Torshov

Du burde være begeistra, entusiastisk, full av appetitt. Men du var helt grå.

Vi hadde flytta inn, til hverandre. Vi hadde flytta ut, fra de andre

Vi satt helt tett inntil hverandre. Huden har også et språk

For Gud skal vite at det ikkje er lett å bu i lag med ei som meiner å ha fått tildelt livet i straff.

Hvis Arve hadde visst bittelitt mer om farmor, eller om gamle damer generelt, ville han visst at de gamle damene har orden i sysakene. Det er noe av poenget med å være en gammel dame. De har ikke mye. Men de har orden.

Vi så ikke ut da, som vi ser ut nå, smilte hun.-Men kanskje er vi de samme likevel

Hun lå og tenkte: Etter en kunstnerisk vurdering var hun og de andre syv oppsagt av økonomiske grunner - og skulle få lønn i et år.
Hun forstod: Det blir ikke virkelig gøyalt å ha makt før man kan slenge ut av seg hva som helst, vås opp og vås i mente, rett i fjeset på normalt utrustede mennesker, uten at det får konsekvenser. Og ikke bare slenge det ut av seg, men praktisere det over tid.

Jeg gikk ut av bussen midt på natta. Kneip øynene sammen mot sola. Den subba over ei øy ute i sjøen i nord. Rød og matt. Som meg. Bak den lå mer hav. Og etter det igjen. Nordpolen. Kanskje det var et sted de ikke ville finne meg.
Jeg så meg rundt. I de tre andre himmelretningene skråna lave åskammer ned mot meg. Rød og grønn lyng, stein og en og annen klynge med kortvokste bjørketrær. I øst rant landet ut i havet, paddeflatt og steinete, i sørvest var det som om det var kutta med kniv der havet starta et platå av åpent landskap som strakte seg innover. Finnmarksvidda.

Jenta ved døren var ung. Atten, tjue eller der omkring. Niks, ikke noe Jehovas vitne. Hadde ikke dette hjernetomme smilet. Et øyeblikk lurte Kimmy på om det var en av rekruttene til Chally, men det stemte ikke. Jenta var ikke stygg eller noe sånt, men hun passet ikke til Chally. Chally likte glitter og stas.
"Hvem er du?" spurte Kimmy.
"Det spiller ingen rolle."
"Hva behager?"
Jenta senket blikket og bet seg i leppen. Kimmy oppfattet noe vagt gjenkjennelig i bevegelsen og kjente en svak iling i brystkassen.
Jenta sa: "Du kjente moren min."
Kimmy fingret med sigaretten. "Jeg kjenner mange mødre."
"Moren min," sa jenta, "var Candace Potter."
Kimmy skvatt til da hun hørte det. Det var mer enn tretti varmegrader, men hun trakk plutselig morgenkåpen tettere om seg.