Bokelskere.no

Noen har et lett liv, mens mange har det vanskelig. Enten lever du lenge, eller så lever du kort. Sånn er livet. Om du er en av oss som snart skal dø, bruk tiden du har igjen med dem du er glad i. Lær barna dine alt du har å lære bort av dårlige vitser og god moral. Og ikke sett en sluttdato, for vi mennesker går aldri ut på dato, vi lever lenge etter vår død

Tidligere forsto jeg ikke hvordan det kunne bli så rotete hos andre, jeg tolket det som svak karakter eller dårlig prioritetingsevne. Men etter at jeg kom til Skien, har jeg ikke klart å holde orden

Jeg prekte om den eneveldige dommer vi alle en dag skulle møte. Han som skulle granske våre gjerninger, mens vi sto der gjennomsiktige som glass med alle våte brister og mangler. Så øste jeg tre skuffer mild og sendte ham til det helvetet hvor han hørte hjemme

Lusa er som synden, sa jeg. Vi rammes alle av den rett som det er

Alle ble stille i andakt. Jeg og prosten, Elias og Kristina og de to sønnene deres. Ingen rørte ved noen. Det var slik sorgen så ut her nord

Den ulykksalige Jolina Eliasdotter jordfestelse ble en grotesk forestillng. De fleste i bygda støttet lensmann Brahes oppfatning om at jenta hadde hengt seg selv. Der brutale overfallet på dansekvelden hadde gjort at hun ikke orket å leve lenger. Og i følge ryktene hadde hun ikke dødd alene. Nei, misdederen hadde gjort henne med barn. Og dermed hadde den ulykkelige jentungen ikke bare drept seg selv, men også et ufødt liv. En barnemorderske hadde hun endt opp som. Veien ned til helvetes piksler lå vidåpen og strak, slike historier var takknemmelige å spre rundt kjøkkenbordene, og dessuten nyttige for ungdommen å få høre, ikke minst for alle unge jenter som viste interesse for dans og ringleker, hvor det ene altfor lett kunne føre til det andre

Prosten snudde seg og steg inn gjennom kirkedøren, de vakte trengte seg etter ham. Jeg hørte ham formane de mest nærgående om at de skulle passe seg for avgudsdyrkelse, de måtte huske at han bare var et redskap for Herren. Men vekkelsen var som en brann, ikke engang han kunne styre den

For er ikke det verste av alt å bli glemt allerde mens man lever

Om vintrene trekker jeg skisporene mine over snøteppets myke himmel, jeg svever et par alen over jordskorpen, og når våren kommer, smelter alle mine stavtak bort. Mennesket kan leve slik, uten å rasere eller ødelegge. Uten egentlig å finnes. Bare være som skogen, som sommerens løvprakt og høstens nedfall, som midtvintersnø og de utallige knoppene som spretter i vårsolen. Og når man en gang forsvinner for godt, er det som om man aldri har vært her

I stedet kan han få kjenne på vekta til en stor voksen mann som presser ham ned i betongen, sakte skviser livet ut. Ja, sakte, sånn at du får god tid til å tenke over at det aldri var meningen at du skulle fly, at din plass var nederst, aller nederst sammen med bensinsøl og bikkjedrit og spytt og alt annet vi setter beinet på og glemmer. Alt det vi vet er der, men som vi aldri ser. Ikke før vi må, og da blir vi sinte. For vår verden er ikke sånn. Vår verden er jevn og pen, og alle er like, og alle har de samme mulighetene, og alle er frie

Selv om du kommer fra en familie som aldri kommer til å ha råd til å gi deg noe sånt den dagen du fyller seksten, selv om du kommer fra den underste klassen, som ikke finnes i Norge, for vi lever i et klasseløst samfunn, i Norge kan alle få til alt, hvis du ikke forstår det og klarer det er du dum eller ond eller begge deler

For det du ikke visste, det kunne du ikke fortelle videre

Igor hadde kommet mot han, strøket ham forsiktig over håret, og følelsen av hånda på hodet hadde kjentes som et kjærtegn han trengte fra en voksen, og samtidig som en brennende klo

Sett med mormor og morfars øyne, øyne som blir mer uskyldige for hver dag som går, virker nåtiden som en slags orgie i galskap og forfengelighet og mangel på selvkontroll, en tid da folk står i kø for å vise seg frem, en tid da man tar bilde av kjønnsorganet sitt og sender det rundt

Jeg håpet hodet hans lot ham huske mye av det jeg hadde vist ham. Samtidig håpet jeg han kunne glemme hvordan jeg satt i trappene utenfor leiligheten og gråt. Glemme hvordan jeg ropte til ham fordi han aldri fikk på seg klærne. Hvor sint jeg var på ham. Hvor liten jeg fikk ham til å føle seg. Selv om jeg trodde han merket hvor glad jeg var i ham, hvor mye han betydde, var jeg redd for varigheten i det jeg hadde gjort, redd for at mine utbrudd overvintret i kroppen hans.

Først var du bare en tanke, og så ble du til Andreas

Skal vi lage en regel? spurte jeg. Det er bare lov å gråte hvis vi slår oss