Tusen takk x 2!
Nå har jeg tatt "Min barndom" av Gorki inn i listen, og også satt den opp på min ønskeliste. Gleder meg til å lese den!
Felleslesning våren 2024.
Det har alt kommet flere gode innspill, derfor ingen forslag fra min side denne gangen. Derimot vil jeg be om at Torill oppfordrer oss til å stemme på minst to titler ved avstemningen, slik at vi sikrer oss bredest mulig oppslutning om boka vi velger oss.
Nydelig roman fra den islandske landsbygden hvor klimautfordringer,flyskam og et utdøende språk er i fokus! Anbefales på det varmeste!
Hele omtalen kan leses her.
[ … ] er ikke fattigdommen verdens verste sykdom? Er den ikke den virkelige og opprinnelige årsak til alle de sykdommer som eksisterer?
Jeg likte Vennligheten godt, men dette var en helt annen sjanger. Hadde det ikke vært for at jeg så klipp fra filmen som er ute nå, på kino, ville jeg ikke sett for meg scenarioet som utspiller seg her. Ønsket å plukke opp bakenforliggende refleksjoner, men jeg strakk ikke til.
Før en kvinne kan bestemme over sin egen kropp, og kontrollere om hun vil ha barn, når hun vil ha barn og hvor mange hun eventuelt vil ha, er hun ikke fri.
Der i huset uttrykte man sjelden sine følelser med ord, ja så bluferdige var de, at de ofte skjente når de ville rose, og slo når de ville klappe — og uten at noen ble misforstått av den grunn. De forsto språket så inderlig godt likevel.
Gratulerer med ferdig kjøkken!
Jeg holder på med en bok og jeg er i tvende sinn…skal jeg hoppe til sluttdelen, skal jeg skumme…avbryte eller starte på en ny ved siden av? Det dreier seg om en krim…og den er på 540 sider, over 500 siders skravling! »Jeg har et spørsmål til deg» av Rebecca Makkai. Jeg hørte en anmeldelse på radioen som var entusiastisk og jeg ble nysgjerrig.
Så var jeg innom bibben i dag og der tittet jeg på innleverigstrallen og fant en av Louis de Bernières med tittel: «Partisanens datter»…hørtes bra ut på omslaget (betyr jo ikke så mye det da). Får se om jeg faller for fristelsen til å åpne den!
Ha en fin og hyggelig søndags kveld.
De levende må ta seg av hverandre, tenkte han. Det verste er å dø uten å ha levd.
Ingen døgnflue om amerikansk politikk.
På de første sidene analyserer Hammer USAs nylige historie med utgangspunkt i ideene til kjente samfunnsforskere og økonomer. Overraskende er de fleste av dem europeere: Max Weber, Hayek og Schumpeter, alle aktive før 1950. Det er disse som sammen med den yngre amerikaneren Milton Friedman, gir Hammer grunnlaget for å betegne den amerikanske samfunnsmodellen som nyliberal kapitalisme. Det vil si at privatøkonomiske, individuelle interesser i lang tid har gått foran kollektive hensyn. Resultatet er hva den nåtidige tyske sosiologen Ulrich Beck kaller et risikosamfunn. Etter Hammers syn har USA skaffet seg et samfunn med mange, kanskje uløselige problemer.
Denne første delen hever boka over det dagsaktuelle og gir innsikt i den langsiktige utviklingen i amerikansk politikk. I de to neste kapitlene går Hammer inn på de ideologiske retningene som preger nåtidens stridsemner og konfliktlinjer. Han tar særlig for seg hvordan den høyreorienterte presidentperioden til republikaneren Donald Trump skilte seg ut ved sin tilsynelatende sterke appell til vanlige arbeidsfolk, mens demokratene ble identifisert med børseliten og andre særinteresser. Hammer tar grundig for seg hva disse skillene innebærer. Sånn sett er denne boka nyttig for å forstå politiske strømninger også ved kommende presidentvalg. Samtidig legger ikke Hammer skjul på at han sympatiserer med venstresiden i USA.
Framstillingen står i sterk kontrast til en annen aktuell bok: Vår mann i Washington av Hans D. Høeg. Hammers bok gir den overordnede innsikten som Høegh utelater.
USAs vei bort fra et levende demokrati er en prosess som har pågått lenge, og som vil kunne få enorme konsekvenser.
Om man ikke har så mye annet å skilte med, er muligheten til å ta andres liv etter forgodtbefinnende et overveldende sterkt maktuttrykk.
Eg sit med Over havet av Isabel Allende mellom hendene no i ettermiddag. Sjølv om det er frå krigen i Spania i 1939 - så er det likevel tungt å lese. Vi har krigar både her og der, og det gjer inntrykk å lese om flyktningar som misser alt dei har.
Eg har vore «fan» av Allende-litteraturen før, men denne har lagt på vent lenge. Har fått mykje blanda kritikkar, så veit ikkje om eg hadde lese den no om det ikkje hadde vor fordi vi skal diskutere den i ein lesesirkel eg er medlem i.
God helg- og Kos deg med boka di!
Det er store og vanskelige spørsmål du reiser her. Jeg kan neppe hjelpe, men min umiddelbare, og kanskje altfor enkle, tanke er - kan du ikke bare nyte de bøkene du leser. Tillat deg å føl deg smart når det er på sin plass, det er ikke det samme som arroganse. Det er nok av forfattere som ikke vet hva de skriver om.
Jeg fikk lyst til å anbefale deg en bok likevel, Om kunsten å lese og skrive av Olof Lagerkrantz. Dette er ikke en innføringsbok i litteraturteori e.l., men en klok, eldre litterats refleksjoner over nevnte tema. Selv er jeg veldig glad i dette sitatet «... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om.»
Lykke til!
Og beklager sent svar. Jeg er fortsatt i feriemodus 😊
Ja, veldig, kroppen min reagerer bare jeg tenker på det.
Sterkt dikt!
Hjulskiftet
Jeg sitter i veikanten.
Sjåføren skifter ut et hjul.
Jeg liker meg ikke der jeg var.
Jeg liker meg ikke der jeg skal.
Hvorfor ser jeg på hjulskiftet
med utålmodighet?
Lyder
Om en stund, ut på høsten
sitter det svære kråkeflokker i sølvpoplene.
Men hele sommeren da egnen er uten fugler
hører jeg bare lyder fra mennesker.
Det er meg nok.
—
Bertolt Brecht (1898-1956)
Av Buckower-elegiene
Brecht 100 Dikt,
I norsk gjendiktning av Georg Johannesen
Den norske bokklubben 1971
Det er få eller ingen dikt som gir meg så mye gåsehud som Tomas Tranströmers
Svarta Vykort
Mitt i livet händer det att döden
kommer och tar mått på människan.
Det besöket glöms
och livet fortsätter.
Men kostymen sys
i det tysta.
Fra diktsamlingen Det vilda torget 1983