Jeg også og jeg syns det er mer interessant å lese delte meninger om samme bok en motsatt:) Skape en slags debatt om det på en vennlig måte.
Jeg trivdes på den arbeidsplassen jeg var selv om det er en attføringsbedrift som skal hjelpe meg videre i arbeidslivet. Så selv om jeg vet at jeg ikke kan være der lenge siden det er et rulleringssted så vil jeg gjerne tilbake. Jeg vet jeg skal tilbake dit og få være der en stund når jeg har blitt frisk, men de mener det er for tidlig å sette meg på en venteliste ennå så da må jeg bare vente da. For de er de eneste bedriften som er en attføringsbedrift nærmest der jeg bor som skal hjelpe meg videre ut i ordinær jobb. Kjekt å vite at jeg skal få komme tilbake og få være der på begrenset tid, men hvis jeg fikk velge selv kunne jeg gjerne ha jobbet der for bestandig, men det er dessverre ikke slik det funker. Men jeg prøver å se det positive i det at jeg får i hvert fall komme tilbake dit når helsa er blitt bedre og selv om det er på begrenset tid å få være der selv om jeg får komme tilbake. Det er synd at det er en attføringsbedrift for jeg kunne ha gjerne ha tenkt meg en fast jobb, men det er dessverre ikke en slik arbeidssted.
Jaja, livet kan være komplisert noen ganger.
Hei. Jeg skriver bokblogg ritaleser.com. Her anmelder jeg bøker, gir ukens boktips (fra andre lesere/forfattere), og presenterer forfattere.
Bloggen er min egen personlige, det vil si at jeg helt uavhengig av andre velger de bøkene jeg ønsker å lese. Det betyr en viss overvekt at positive anmeldelser, da jeg på forhånd gjerne vet hva slags bøker som vil falle i smak hos meg. Men det hender jeg bommer også, eller føler at jeg må lese bøker med mye blest omkring seg... så det ligger ikke bare gode anmeldelser der, for å si det slik.
Håper du vil ta deg en tur innom.
Kan forresten tipse deg om bokblogger.no - her finner du mange gode norske bokblogger.
I desember 1981 forsvinner Alice Nord fra hjemmet sitt utenfor Tønsberg. Den lille sønnen hennes blir funnet etter flere dager alene hjemme, men det er ingen spor etter moren – hun kommer aldri tilbake.
Tretti år senere forsvinner to nye kvinner fra samme distrikt – en blir funnet død og ille tilredt i skjærgården. Hvilke motiver kan ligge bak? Politiet famler i blinde.
Ida Gabler er journalist og begynner å se på sakene. Men når en av hennes nærmeste forsvinner, blir hun grepet av panikk. Ny spor fører tilbake til krigens dager, og til hennes families fortid og hun ser snart konturene av en skremmende sammenheng… men den er for ond til å være sann…
Ann-Christin Gjersøe er forfatteren bak romanserien Livsarven og har en leserskare på nærmere 100 000. Når forsøker hun seg som krimforfatter, og jeg må si at det er et meget vellykket forsøk – jeg håper virkelig ikke det bare er ett forsøk, men at hun har tenkt å fortsette å skrive krimbøker, for dette kunne hun.
Boken starter med forsvinningen av en ung kvinne for tretti år siden, og vi følger hennes lille barn som blir overlatt til seg selv hjemme. Så hopper historien tretti år fram i tid, og kvinner begynner å forsvinne på nytt. Sakene nøstes sammen på elegant vis, og sporene peker enda lenger tilbake i tid – til krigens dager og nazistenes hårreisende behandling av jødene under andre verdenskrig.
Boka er spennende fra begynnelse til slutt, jeg klarte knapt å legge den fra meg. Sporene blir forsiktig lagt ut for oss, uten at vi helt klarer å se sammenhengen før det er meningen at vi skal gjøre det.
En meget vellykket krimdebut fra denne unge forfatteren – og jeg ser virkelig fram til flere bøker fra hennes penn!
Jepp, blandet drops er kjekt noen ganger selv om mørkt litteratur er min favorittsjanger, men samtidig så liker jeg å lese mye variert. Utforske sjangre litt nærmere for man vet jo aldri hva man kan komme over:)
Har ikke kommet så langt i Til Jacobs forsvar ennå, men de få sidene jeg har lest er spennende:) Så tror kanskje du vil like den? Det tok mange år før jeg godtok Min kamp bøkene jeg også, og selv om jeg trodde at det kanskje ikke var noe for meg er jeg likevel kjempeglad for at jeg tok sjansen. Elsker hans skrivemåte, spesielt observasjonsevnene hans. Det er nesten som om han forteller historiene direkte til deg.
Før jeg brenner ned av Heivoll er jeg ikke helt overbegeistret for selv om den har fått mye ros. Det er en ok bok, men føler meg ikke direkte fascinert eller tatt av spenning. Så er spent på sluttresultatet.
Jobbkontrakten min gikk ut den andre januar og prøver å koble ut med at jeg "egentlig ikke er arbeidsledig, bare langtidssykmeldt", men det funker bare ikke. Disse to kombinasjonene er ingen real blanding og nå for tiden føles livet ut som en bitter suppe. Man vet ikke hvor man skal begynne eller hvor lang tid det tar. Det er det som er det verste. Livet føles ut som en eneste stor venteværelse og det er kvelende ...
Etter en liten nedtur med leselysten i to uker så har den i denne uka kommet så smått tilbake... Og godt er det for jeg blir så apatisk når leselysten forsvinner. Det er en av de få hobbyene jeg har. Så det er godt å lese litt igjen i stedet for å bare se på bøkene.
Så langt denne uka har jeg lest De 500 av Matthew Quirk. En skuffende thriller som var litt for tam for min smak. Og jeg er godt i gang med Kjærlighetens galskap av Matthew Quick. Den underligste boka jeg har lest på lenge og ikke minst den underligste hovedpersonen jeg noen gang har lest om. Tipper jeg blir ferdig med den i kveld.
Og jeg skal fortsette i Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll og ennå holder meg på med Min kamp 6 av Knausgård. Grunnen til at den siste boka i den serien tar så lang tid er fordi at den er på 1120(!) sider så derfor tar det litt tid før jeg blir ferdig med den. Samtidig vil jeg at den skal vare for det blir så vemodig å avslutte Min kamp - serien. Tror ikke jeg blir ferdig med den i helga, men har ingen hastverk heller. Bøker skal nytes:)
Og hvis jeg har tid til overs i helga, noe jeg har jeg som er langtiddsykmeldt og arbeidsledig (en forferdelig kombinasjon) kommer jeg nok til å begynne på Til Jacobs forsvar av William Landay.
Så her er det litt roman og thrillere. Blandet drops. Må jo lese litt variert selv om mørk litteratur er min favoritt.
Ellers er jeg meget glad for at OL er over og at det er mer å finne å se på tv-skjermen og at februar snart er over, og det er ennå ikke slik. Håper det holder seg sånn:)
Ellers sliter jeg med humøret, men det skjer jo når man gror fast hjemme uten å ha noe fornuftig å ta seg til:)
God helg til deg også:)
Dette var mitt første møte med Tom Kristensen som forfatter, og spørsmålet er jo hvorfor i all verden jeg har ventet så lenge med å åpne hans bøker. Men det er jo ingen annen grunn enn at det er så mange bøker, og ENDELIG ble det hans tur!
Denne boken var utrolig spennende hele veien, Vi havner rett inn i en scene i Khartoum hvor den lokale militsen voldtar og dreper landsbybeboere. Der er handlingen satt, og vi skjønner at dette handler om mye mer enn en norsk mann på flukt fra uvenner i Norge.
Her er offentlige tjenestemenn og kanskje til og med det offentlige Norge involvert i hemmeligheter de for all del ikke ønsker skal ut i offentligheten, og da tas alle midler i bruk for å hindre dette.
Jeg kommer definitivt til å lese meg gjennom bøkene til Tom Kristensen, for dette ga virkelig mersmak!
Jeg har lagt ut to signerte bøker til i NY konkurranse på ritaleser.com - det var så mange som ønsket å vinne signert utgave av Marit Reiersgårds Jenta uten hjerte, at jeg fikk legger ut enda flere premier. Du kan delta i konkurransen på bloggen min.
Spennende ungdomsroman med masse action og driv, men jeg ble ikke hekta slik jeg ble da jeg leste "Sirkelen". Kanskje jeg begynner å bli gammal og sur!? Ungdommene den er skrevet for kommer til å sluke den - garantert!
"Skyggen" er en ung afrikansk jente på flukt fra en urgammel krig mellom klaner som slåss mot hverandre med voodoo. Hun blir forfulgt av skumlinger, men har sterke krefter selv, og når hun kommer til Stockholm får hun hjelp av Ruben og Miranda. Uheldigvis skjønner de ikke hvilke krefter de er med å bruke før det er litt sent...
Sandra sår et frø hun finner på bakken og overraskende nok vokser det en hest opp av potten i løpet av natten. Hesten er endelig en venn hun kan snakke med om at foreldrene har skilt seg, den dumme stemoren og at mamma og pappa ikke snakker særlig sammen lenger. Kanskje hesten også kan hjelpe henne med å få foreldrene til å bli litt bedre venner og å gi den teite stemoren en sjanse. En humoristisk og fin bok om en vanskelig situasjon mange barn er i. Dialogene mellom Sandra og hesten fikk meg til å humre flere ganger, denne hesten kan nemlig være både sarkastisk og den stiller mange rare og morsomme spørsmål.
En bok om en gutt med feber som går gjennom noen heftige feberfantasier. Det hele er veldig surrealistisk på en slags Alice i eventyrland-aktig måte. En lykkekatt tar ham med på en reise til lands og til vanns og tilstanden hans vandrer fra feberfantasi til våken tilstand hjemme i stuen hos faren. Tekst og spesielt illustrasjonene bidrar virkelig til følelsen av å være i en feberhet tilstand og jeg må innrømme at jeg nesten blir litt sliten etter å ha lest denne boken. Den er altså effektfull, men ikke en bok jeg selv ville valgt å lese til treåringen kveld etter kveld. Jeg husker godt feberfantasier fra jeg var liten og det er ikke nødvendigvis et fristende sted å dra til.
Kakkerlakken i denne boken er rett og slett høstdeprimert. Den er redd for å dø, men også redd for å leve. Solen er borte og hvor skal han finne lyset igjen? I tillegg har han en så stygg frakk han må bruke for ikke å fryse og blir ertet for det av de andre insektene. Mest av alt er han ensom, helt til den dagen han møter noen som har funnet lyset, bokstavelig talt, på toppen av en gatelykt. Denne boken er enkel, søt og også litt trist som de to ovenfor, men med en lykkelig slutt og en annen og enklere type illustrasjoner. Jeg har foreløpig bare lest den en gang, men dette er en bok man kan lese mange ganger.
Eleanor har akkurat flyttet til et nytt sted sammen med mor, stefar og sine småsøsken. Park har alltid bodd i samme nabolag med sin amerikanske far, koreanske mor og lillebror. Han liker å være i fred og trives med sitt dobbeltsete bak i skolebussen der han holder seg unna oppmerksomhet spesielt fra naboen og bråkmakeren Steve. Hvorfor han likevel tilbyr Eleanor med det store røde håret og de rare slitte klærne, setet ved siden av seg på bussen på sin første dag på ny skole, når ingen andre vil gjøre det, klarer han ikke helt å forklare. Og her begynner historien om Eleanor og Park.
Eleanor og Park er kort fortalt historien om to fortapte sjeler som finner hverandre. Det høres kanskje pompøst og klisjefullt ut, men historien er både søt, sår og hjerteskjærende. Eleanor bor med sin svært lunefulle stefar i en bitteliten leilighet der badet ikke har dør og hun og flere småsøsken deler rom. I tillegg til at hun etter å ha blitt sendt bort av stefaren tidligere må holde en lav profil må hun også passe på at søsknene ikke kommer i unåde hos ham. Moren er også bare opptatt av å gjøre ham til lags med ferdig middag, ryddet hus og minst mulig kaos. Likevel er det ikke få kvelder søsknene klynger seg sammen i Eleanor sin seng når kranglingen ute i leiligheten står på på sitt verste. Forholdene Eleanor lever under er beskrevet på en sterk, men nøktern måte. Park på sin side har sitt å stri med, selv om det kan virke som bagateller i forhold til Eleanor. Han strever med å leve opp til farens forventninger, og der han er som snytt ut av nesen på sin koreanske og feminine mor har lillebroren fått mer av farens macho amerikanske ytre. Det samme gjelder Parks manglende interesse for idrett der lillebror er den som er mest lik faren. Park sine utfordringer vil nok være gjenkjennelige for mange.
Historien fortelles gjennom både Eleanor og Park i hver sine kapitler. Det er satt til 80-tallet og inneholder mange popkulturelle referanser fra tiåret. Noen anmeldere har stilt spørsmålstegn ved dette da de mener dagens ungdom ikke vil kjenne seg igjen, men det virker ikke å bry ungdommen nevneverdig. Jeg tror dessuten at det kan være en fordel at forfatteren skriver om noe hun selv har lidenskap for istedenfor å prøve å forstå det som ungdom er opptatt av i dag uten å få det til. Musikk og tegneserier er måten Park og Eleanor kommuniserer på. Hun snikleser tegneseriene hans i begynnelsen før han begynner å dele både dem og musikken han lytter til med henne. Dette er hennes flukt når hun er hjemme på rommet, lytte til kassettene han har laget og lese dagens tegneserie og det de snakker om på bussen dagen etterpå. Hun finner en måte å gi noe tilbake på når hun skjønner at han ikke er oppdatert på eldre musikk, som for eks The Beatles. De fleste vil forstå denne måten å kommunisere på og det å finne noen som er opptatt av det samme som du er og da spiller hvilket årstall referansene er fra liten rolle.
Det beste ved boken er måten Rowell får oss som leser til å bry oss om karakterene på. De er så godt beskrevet og virker så ekte for meg. Jeg føler virkelig med Eleanor og det hun går gjennom, både som mor, tidligere tenåring og ikke minst medmenneske. Park sin usikkerhet og redsel for å ikke være bra nok er også lett gjenkjennelig og ektefølt. Det som gjør at boken skiller seg ut fra mange andre er måten den kombinerer den tunge og vanskelige tematikken med den mer ordinære ved det å være tenåring. Det er ikke en typisk tenåringsromanse, men handler like mye om vennskap og å finne noen som forstår deg fortalt på en var og ordentlig måte. Det handler ikke om gutten som skal redde den fortapte jenten, for Eleanor klarer å finne sin egen metode for å overleve, og det er godt i en verden der de færreste blir reddet av en ridder på hvit hest, men må klare seg ganske alene. Og det er nettopp først og fremst den sterke og nydelige Eleanor jeg vil huske best fra denne boken.
Eleanor & Park har vunnet flere priser, både litterære og publikumsgitte. Den ble blant annet kåret til årets YA-bok av leserne på Goodreads, og forrige uke ble den en av fire "Honor Books" ved utdelingen av Printz-prisen under Youth Media Awards i USA. Dette er en pris som baserer seg på litterære kvaliteter i YA-bøker, Til min store glede oppdaget jeg at Fontini forlag skal gi ut boken på norsk i april.
Denne omtalen ble først publisert på bloggen Så rart
Litt seig i starten. Men når zombiane først slepp seg laus blir det vilt underhaldande med drøye dosar splatterhumor spreidd ut over heile Bømlo. Alle får!
Kan man i det hele tatt stole på noen?
Faren hans er i fengsel, moren er død og broren er kriminell. Selv jobber Mike Ford hardt for å ikke komme i dårlig miljø, og få livet på rett spor. Han har studert ved Harvard College med andre toppstudenter, og han vil satse stort i livet. Etter Harvard - tilværelsen, etter mange års slit med jusstudier, ser lykken til å smile for Mike. Han blir ansatt i The Davies Group i hovedstaden Washington D.C. Der jobber han som politisk lobbyist. Han jobber for en meget karismatisk sjef som vet hva han vil og som tror han "eier hele verden". Mike er til og med så heldig å få jobbe for en mann og et firma som er villig til å gi ham alt han vil ha. Alt fra hus til bil, dyre reiser og hva man enn måtte ønske seg. Men alt har sin pris. Når Mike blir satt på en spesiell sak må han velge om han må trekke frem sin tidligere kriminelle ferdigheter, da han var kriminell med sin bror og gjengen hans eller satse på den lovlige siden? Hva skal han gjøre når han finner ut at firmaet han jobber for ikke er så lovlydige av seg de heller? Skal han gå i mot dem eller late som ingenting?
Det er sjeldent at jeg bruker 20 dager eller mer på å lese ut en bok, men i noen tilfeller skjer det. Det gjorde det med denne. Grunnen er ikke at jeg leser tregt, men når ikke bøker engasjerer meg så har jeg en tendens til å utsette dem ved å lese litt mer i andre bøker i mellomtiden. Men før eller senere må jeg og jeg vil bli ferdig med bøker jeg har påbegynt, enten jeg liker dem eller ikke for jeg liker ikke å avbryte/gi opp bøker. Jeg gjorde det få ganger for mange år siden, men det ga meg bare dårlig samvittighet. Så nå fullfører jeg alle bøker jeg begynner å lese enten jeg liker dem eller ikke.
Denne falt ikke helt smak hos meg fordi den var ikke så hardbarket og medrivende som jeg hadde håpet på. Og jeg ble dessverre ikke helt fortrolig med skrivemåten heller. Istedet for å gå dypere inn i handlingen og situasjonene som oppstår, forklarer forfatteren dette med noe som ligner som oppsummering eller betraktet i ettertid istedet for å beskrive som det er der og da. Savnet at forfatteren ikke gikk dypere inn i ting og heller beveget seg rundt det. Han gikk ikke inn i følelser, eller særlig generelt i fortiden til mange av karakterene eller noe som helst. Bare forklarte ting rundt alt det som skjedde i stedet for det som hendte der og da. Dermed ble skrivemåten hans meget tam og lite troverdig med tanke på at dette er en blanding av thriller og spenningsbok. Syntes ikke at boka inneholdt noen av delene. Følte heller ikke at jeg fikk tak på noen av karakterene. Det virket som om forfatteren var mer opptatt av selve handlingen istedet for å bygge opp karakterene sine på en troverdig og menneskelig måte. Det virket ikke som om det var særlig viktig så det var vanskelig å forestille seg dem. Som personligheter var de lette å oppfatte, men hvordan de så ut var vanskelig å få tak på. Så de ble mer som skygger i handlingen for min del. Jeg klarte ikke en gang å like hovedpersonen heller noe særlig. Maken til snobbete fyr skal man lete lenge etter, Skjønner jo at det er stormannsmiljø han vanker i som sitter på makta og er noen skikkelig selvdiggere, men likevel. Det eneste jeg likte så vidt når det gjaldt hovedpersonen var at humoren hans var en smule sarkastisk. Ellers var han bare irriterende som alle andre i bøkene. De var i alle fall bare irriterende for min del.
Matthew Quirk sammenlignes med John Grisham (har aldri lest noe av ham, men vet at han skriver i samme sjanger) og om Matthew Quirk er det nye stjerneskuddet i thrillersjangeren, gjenstår å se. For meg er han nok ikke det. Dette ble dessverre ikke den hardbarkete thrilleren jeg hadde ventet meg. Istedet fikk jeg en tørr, uengasjerende og en langdryg leseopplevelse.
De 500 blir til film. Så da håper jeg at filmen blir mer spennende enn boka!
Wilma Lind er nyansatt leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser. Hun får en tøff start når hun kastet ut i etterforskningen av en serieovergriper som herjer i Oslos gater. Flere kvinner har blitt brutalt overfalt og voldtatt. Og når det dukker opp et kvinnelik bak en container på vestkanten, begynner det virkelig å haste.
Samtidig som Wilma febrilsk forsøker å ta serieovergriperen, utsettes hun for hersketeknikker, krav om innsparinger og steinalderledelse innad i politiet.
Hanne Kristin Rohde er et kjent ansikt for de fleste av oss. Hun er i permisjon fra stillingen sin som leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo Politidistrikt. Hun har vært ansiktet utad i media i flere kjente saker den siste tiden. Jeg klarer ikke annet enn å se for meg forfatteren selv, når jeg leser om Wilma (selv om Wilma utseendemessig blir beskrevet på en annen måte). Men det hersker ingen tvil om at Rohde skriver om egne erfaringer, spesielt den delen som foregår innenfor politiets fire vegger.
Og det er viktige ting hun setter fingeren på i denne boken; økonomiske innsparinger som går ut over politiets evne til å løse saker, en ledelse som motarbeider snarere enn hjelper sine ansatte og hersketeknikker og ønske om makt som gjør at de mister alt annet av syne.
Men en belysning av disse temaene hadde kanskje gjort seg bedre i en dokumentarbok? For som krim blir dette kjedelig.
For all del, boka er realistisk både når det gjelder det politiinterne og selve forbrytelsene – hvem andre kan vel beskrive dette bedre enn en kvinne som selv har jobbet i dette miljøet i mange år? Ingen kan ta henne for faktafeil – men som kriminallitteratur blir det dessverre litt for tamt. Det er flying fra møter opp og ned i etasjene, hvor Wilmas leder Tone for hver gang klarer å komme med sine forferdelig irriterende hersketeknikker – som provoserer leseren også, spesielt fordi jeg regner med at dette forekommer i virkeligheten også… Men ellers blir resten for lettvint, etterforskningen går sin skjeve og forutsigbare gang – både når det gjelder framdrift og gjerningsmann…
I rettferdigheten navn; boka tok seg litt opp fra ca halvveis og utover en stund – da ble det tildels veldig spennende idet de nærmer seg gjerningsmannen – men det faller litt sammen igjen på slutten – da det liksom bare plutselig er slutt.
Dette er en bok som føyer seg inn i rekken «kjente ansikter selger mange bøker» – det er ikke noen selvfølgelige (snarere tvert imot) at kjente mennesker KAN å skrive gode bøker… men de selger som hakka møkk, likevel…
Du er ikke den eneste som er glad i historier fra virkeligheten, spesielt hvis det er noe mørkt og dystert. Da er jeg interessert og jeg er merkelig sådan. Har ikke kommet så langt i Før jeg brenner ned ennå, men jeg liker det jeg har lest så langt:)
Grunnen til at jeg sikkert ikke liker Gillian Flynns bøker er vel at jeg har lest så mye av den sjangeren at det ikke er noe som oiverrasker meg lenger, og dessuten falt jeg ikke helt for hennes skrivemåte. Hun ble for meg ikke helt det store.
Filmatiseringer blir sjeldent bra, eller vanskelig å måle seg mot bøkene i hvert fall. Bøkene er som oftest bedre og jeg liker å lese bøkene før jeg ser filmatisering. Det er den riktige rekkefølgen som meg. Men som oftest, bøkene er bedre enn filmatiseringer. Det har jeg opplevdt mange ganger:) Så dessverre ble jeg skuffet over Hypnotisøren filmen også, men boka derimot var meget spennende!:)
Rufsetufsa som svar til Randi Borgen :
01:02, 22. februar 2014* Diskusjon: Lesehelgen 21.-23. februar
Jeg leste den ferdig tidligere denne uka og jeg er en kresen leser, men denne ble jeg positivt overrasket over. Kos deg:)
Jeg gleder meg sånn til OL er over slik at det går an å finne noe å se på tv igjen. Det er jo ikke noe på de andre kanalene heller. De sender bare gamle serier fra 90 tallet mens OL herjer på tv2-kanalene. Så gleder meg til tv-guiden kommer til vanlige rutiner slik at det blir andre ting å se på enn repriser for oss som er allergiske mot OL. Jeg er bare så lei av OL. Så det er bra de bare er en gang hvert fjerde år. Takk og lov for det. Syns det er så mye sport ellers i året også. Det må da være måte på. Phew. Det var sytet fra meg:)
Denne uka så langt har jeg lest ferdig Hypnotisøren av det svenske ekteparet Lars Kepler. Ville egentlig ikke lese den for liker som regel ikke bøker som er rost opp i skyene, men denne ble jeg positivt overrasket over. Meget bra krim. Så filmatiseringen i kveld for jeg var så nysgjerrig (selv om bøkene alltid er bedre), men jaggu jeg ble skikkelig skuffet over filmen gitt. Filmen kuttet ut nesten halve persongalleriet (mange som var viktige i historien) og gjorde historien for lettvint. Det eneste som var bra med filmen var Mikael Persbrandt:)
Men kommer nok til å prøve meg på flere Kepler bøker for det siden jeg tross alt likte boka så godt.
Bøker som jeg skal konsentrere meg om i helga som er påbegynte er: De 500 av Matthew Quirk. Min kamp 6 av Karl Ove Knausgård. (Er ennå ikke ferdig med den siden den er på over 1000 sider, men jeg koser meg og gruer meg til å lese siste side og serien er over. Det blir vemodig). Og jeg har så vidt begynt med og skal forstette i Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll.
Så det blir litt thriller, prosa og selvbiografi på meg i helga. Har ikke noe i mot det for jeg liker litt variasjon:)
PS: Leste Gone girl av Gillian Flynn og jeg ble mektig skuffet. Syns ikke plottet var noe originalt, tåpelige karakterer og veldig fortsigbart. Ville gi henne en sjanse til ved å lese boka Mørke rom, men den var heller ikke noe bedre. Så hva som er greia med Gillian Flynn skjønner jeg ikke. Jeg er jo glad i krim og thrillere, men disse bøkene for meg ble for tynne og oppskrytt. Er likevel nysgjerrig på hva du syns om Gone girl til slutt. Det var dessverre ikke bøker for meg. Men, men ... kan jo ikke like alt.
God helg til deg også:)
15 år gamle Idunn Olsen blir funnet død i nærheten av den store obelisken ved steinbruddet i Lier. Alt tyder på drap. Verner Jacobsen, som dagen etter skal begrave sin egen sønn, er på åstedet. Og mens han er der, får han melding om at bårebilen med sønnens kiste er stjålet og på vidvanke.
Den drepte jenta var på vei hjem fra en ungdomsfest dit politiet var blitt innkalt. Ingen av ungdommene som var der, er interessert i å si noe om hva som skjedde på denne festen.
Samme natt brenner et hus i nærheten ned. Når ruinene kjølner, finner man en eldre dame omkommet.
Dette er Marit Reiersgård andre kriminalroman. Stolpesnø kom i 2012, og denne gangen møter vi igjen etterforskerne Verner Jacobsen og Bitte Røed. Denne gangen blir det veldig personlig da både Bitte og hennes journalistkjæreste Kristian, selv har døtre i det aktuelle ungdomsmiljøet.
Temaet i boken er viktig, og jeg skulle virkelig ønske at Reiersgård hadde gått dypere ned i materien omkring dette med jentemobbing. Det blir bare overfladisk behandlet. Vi skjønner at noe har skjedd men det blir aldri helt klart hva dette er – utover de vanlige jentetingene som forekommer i ethvert miljø. Her hadde jeg sett et enormt potensiale til å fokusere på et viktig og utbredt problem innen jentemiljøene i disse tider hvor sosiale medier er så utbredt.
Ellers synes jeg historien fløt litt ut til tider. Den kunne ha strammet seg inn til tider, for jeg mistet litt fokus og engasjement i historien. Men den tok seg inn igjen… Men når morder og motiv for meg ble klart allerede rundt side 100 – lå spenningen mer i om jeg hadde rett eller ikke.
Konklusjon: Boken er en helt grei krimbok, med et potensiale til historie som skulle ha vært tatt mye mer tak i. Det hadde vært mer interessant å lese om jenteintrigene, enn politiets fokus på å løse saken.
Sist sett
