Bokelskere.no

Forfatteren har intervjuet ulike mennesker som har engasjert seg i en sak, og blitt medlem av en organsisasjon. Intervjuobjektene har ofte en personlig historie som har ført til engasjement i en organisasjon. Les om Tooji som både jobbet på MTV og asylmottak, eller om Prableen Kaur i AUF og henens engasjement etter 22 juli. Det finnes politiske organisasjoner, humanitære organisasjoner, interesse organisasjoner, idrettsfoerninger, livssyns organisasjoner mm. Man kan bli medlem fra ca. 12 år, medlemskontigentene varierer. (fra kr 50 - ca 300) Politikk og samfunn er tett knyttet sammen, er du opptatt av samfunnet er du opptatt av politikk. Boken har div oversikter av nesten alle typer orgasnisasjoner. Interessent lesning og flott oppslagsbok. Bli inspirert og bli engasjert! Anbefales fra 12 år og oppover.

Dette var ei skikkelig bra bok!
Og egentlig trenger jeg ikke å skrive noe mer…

Men jeg må jo det…
Jeg har hørt den som lydbok, og det betyr at den har vært med meg lenge, fordi jeg sjelden finner tid til å høre lydbøker – og det hadde denne boken virkelig fortjent.
Forfatterens måte å beskrive mennesker, hendelser og omgivelser på er så vakker at man er i handlingen hele tiden, og tar det med seg også når man ikke leser. (Jeg har hatt samme følelsen når jeg har lest Steinbeck) … og den følelsen er sjelden i min verden. Dette er i utgangspunktet en thriller/spenningsbok, men dette er også en skikkelig god roman. Publishers Weekley skrev: «Ved elven burde én gang for alle avgjøre spørsmålet om thrillere og spenningsbøker også kan være stor litteratur» – og jeg må si meg fullstendig enig. Det var en fryd å følge historien, og det var ikke noe problem at det tok lang tid å komme fram til hva som egentlig hadde skjedd og hvorfor, fordi veien fram dit var så godt skrevet at det ikke var noe ønske fra min side å bli ferdig med boken.

Anbefales på det aller sterkeste, med andre ord.

Drømmer behøver vel ikke å bety noe?

En klasse drar på leirskole, noe hovedpersonen Liz ikke ser frem til. Hun har bare en venn i den klassen; Silje, mens de andre mobber henne og setter ut falske rykter om henne. Så dette er virkelig ingen drømmetur, men hun har ikke annet valg enn å være med. Hun må bare holde ut. Leirskolen de skal til har tidligere vært militærleir, og Liz og Silje får et rom som er litt avsides enn de andre rommene. Rommet de får er ikke like "fancy" og oppusset som de andre rommene. Rommet de får er gammelt og bærer tydelig preg på at det har vært militærleir. Til tross for skuffelsen angående rommet prøver de å gjøre det beste ut av det. De skal tross alt ikke oppholde seg så mye på rommet. De skal være sosiale og være med på båtkurs. Selv om de ikke skal oppholde seg på rommet særlig ofte, opplever Liz merkelige ting, spesielt underlige drømmer. Hun har en mistanke om at drømmene hennes har en tilknytning til dette rommet og at drømmene prøver å fortelle henne noe, men hva?

Dette er bok nummer to i bokserien Grusom. Grusom er ikke en bokserie som er skrevet i kronologisk rekkefølge. Hver bok har sin egen historie og forskjellige forfattere bidrar i bokserien. Forrige og første bok i serien var En smak av zommer av Tor Arve Røssland.

Bokserien tar for seg en vanlig hverdag blandet med grøssende elementer, og boka Rom 33 er ingen unntak. Rom 33 leker seg med nåtiden møter fortid. To historier fletter seg sammen på en lett og oversiktelig måte. Det er ikke spesielt originalt, men det funker. Og konseptet består av et fargerikt persongalleri. Jeg likte karakterene et hakk bedre enn selve historien. De funker bra sammen på godt og vondt. Det er lett å se disse personene for seg, og scenene med lærer Pedersen var de beste. En fyr som er ufrivillig komisk, i hvert fall i mine øyne. Hovedpersonen Liz er også lett å like. I mange bøker, spesielt i spenningssjangeren skal alle være så modige og sterke, men til tross for at Liz er en tøff person som tåler det meste, blir vi også kjent med hennes svake sider, som bare gjøre henne menneskelig. Så i dette tilfellet syns jeg at karakterene var sterkere enn selve historien, selv om den hadde noen grøssende scener. Selv er jeg stor fan av grøsserssjangeren (det er min favorittsjanger), og det skal mye til for å overraske meg, sette meg ut av spill og dermed blir denne sjangeren lett forutsigbart for min del. Likevel er det en sjanger jeg koser meg med både i bokformat og på film.

Rom 33 var mer gøy enn skremmende for min del, og dette er en bok som garantert er midt i blinken for en yngre garde som er nysgjerrig og som vil utforske grøssersjangeren nærmere. Men jeg må innrømme at jeg er glad for at jeg har lakenskrekk og liker å sitte oppe om natta, for jeg kommer aldri til å se senga på samme måte igjen ...

Av og til kan noe være for godt til å være sant ...

Moren til Amy er fra seg av sorg. I de ti siste årene har hun sørget over sin forsvunnede datter. Helt siden forsvinningen, har hun gått til klarsynte i håp om å finne ut hva som hendte med datteren hennes, eller et lite snev av håp om at de kanskje vet hvor liket av henne er hvis hun ble drept, slik at moren i det minste har en grav å gå til. Men det er lettere sagt enn gjort. Dette er hennes måte å sørge på. Når hun ikke er hos klarsynte, er hun hjemme og vasker huset. Vasker for å få tiden til å gå, og kanskje få blokkere tankene. Mannen hennes har gått fra henne og Beth er alene med sorgen. Men livet til Beth blir snudd på hodet når to personer dukker opp i livet hennes ...

Jeg har i mange år vært glad i psykologiske thrillere (selv om grøss er min favorittsjanger) ,men psykologiske thrillere er ikke så verst det heller, men det som irriterer meg eller rettere sagt gjør meg forbanna er at alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med bøkene til Gillian Flynn. Jeg har lest Gone girl (Flink pike) og Mørke rom av henne og syntes de var hverken nyskapende eller spennende. De var kjedelige. Så i mine øyne er bøkene hennes oppskrytt. Så det irriterer meg at nesten alle psykologiske thrillere blir sammenlignet med bøkene hennes på nesten hvert bokomslag. Kan dere være så snill å slutte med det? Denne boka blir også sammenlignet med Før jeg sovner av S.J. Watson og det støtter jeg heller. Den boka leste jeg i 2012 og likte den bedre enn disse Gillian Flynn bøkene. Men nok om Gillian Flynn.

Det er mange psykologiske thriller forfattere der ute, og jeg hadde et håp om at R.S. Pateman var en av dem, men dessverre innfridde han ikke forventningene helt (ja, jeg vet man aldri skal ha for høye forventninger på forhånd ...), og han er heller ikke en av de verste. Han hadde et lovende konsept med boka Hva skjedde med Amy? og selv om begynnelsen var veldig spennende, falt resten av konseptet gjennom. I hvert fall for meg. Jeg ble ikke like engasjert videre i boka selv om jeg er klar over at "alt kan skje" i psykologiske thrillere og de klassiske spørsmålene dukker opp: "Hva skjedde egentlig?" "Og stoler vi på våre nærmeste?" Spørsmål som ofte blir stilt i denne sjangeren. "Og hva er sjansen for å finne den forsvunnede, død eller levende?". Bøker om folk som forsvinner er jo i grunnen spennende, og man vil så gjerne vite hva som har skjedd og hvorfor, men når skrivemåten og drivet i konseptet blir nærmest stillestående, blir det lett å kjede seg, i alle fall for denne leseren. Boka er slett ikke dårlig. Det er ikke det jeg mener. Det er bare det at jeg savnet mer spenning, personbeskrivelser og flere "gåter". Det føltes litt som om jeg ble servert med teskje og ingenting av det som skjedde i boka var overraskende.

Hva skjedde med Amy? hadde et bra grunnlag, men som dessverre førte til en skuffende retning og dermed falt interessent min litt etter litt. Den hadde noen spennende scener, men det gikk for lang tid før noe nytt skjedde. Hva skjedde med Amy? er en perfekt bok til påska enten om du skal være inne eller ute og vil kose deg med lett lektyre. Men for oss andre som vil ha en litt "avansert" psykologisk thriller, blir nok denne litt for lettvint.

Formen er mye bedre enn sist helg. Influensa unner jeg ikke noen og håper jeg ikke får det igjen før i neste år, eller aller helst, aldri:) Tåler ikke å være syk.

Heldig du som får sove. Samtidig som tiden går fryktelig tregt for meg, sover jeg svært lite om natta og nesten ingenting. Så hver dag føles det ut som jeg opplever to dager i en:) Jaja, vi får bare kose oss med bøkene våre til tross for at livssituasjonen kan være litt kjip nå. Er i hvert fall lei av disse hjemmedagene og kommer aldri til å bli vant til det. Har vært hjemme siden juli nå og er temmelig lei av å være sykemeldt. Bøkene er det eneste positive i livet mitt nå så jeg klamrer meg fast til dem så godt jeg kan:)

Eric og Live er to 14 år gamle ungdommer som har oppdaget et merkelig hus i Maridalen. Live har sett en kjendis gå inn dit, og deretter hørte hun stønning og roping – hva er det de holder på med der inne.
Faren til Eric driver butikken World of Spycraft, hvor han selger alt av spionutstyr for å forsvare både seg selv og eiendelene sine med. Eric og Live bestemmer seg for å «låne» noe av dette utstyret for å finne ut hva som foregår i huset.
Det skal vise seg at i huset i Maridalen er det en kvasireligiøs sekt som holder til – Mientologene – de gir usikker ungdom et tilbud om renselse. Ungdommene skal ledes fram til sann åndelig frihet – men ledelsen har nok helt andre motiver i tankene enn ungdommenes ve og vel.

Dette er en kort, lettlest og spennende ungdomsbok. Den har også et viktig budskap, som det er bra at kommer fram i ungdomslitteraturen; nemlig dette med sekter og faren man utsetter seg for hvis man søker seg til slike. Det finnes mange bøker om emnet, men ikke som henvender seg til ungdom.
Mientologene – jeg leste Scientologene – men dette gjelder også flere kvasireligiøse sekter som har som mål å utnytte «svake mennesker».

Jeg tror boken kan falle i smak også for den aldersgruppen den er ment for – handlingen er kompakt uten for mange dødpunkter og holder spenningen oppe hele veien…

Ble ikke med forrige helg for da var jeg slått ut av influensa og håper det blir lenge til neste gang.

Har akkurat blitt ferdig med boka Hva skjedde meg Amy? av R.S. Pateman. Og skal konsentrere meg om disse bøkene i helga: Rom 33 av I.M.H. Gilbert. (Grøsserbok for ungdom). Min kamp 6 av K.O. Knausgård. Jeg bruker litt tid på den, siden den er på over tusen sider og temmelig tykk å holde i så blir sliten i armene, så den boka får ta den tiden den tar, og jeg skal lese videre i De forvillede av De forvillede av Amin Maalouf.

Så jeg går ikke tom for lesestoff denne helga heller ...

Skulle ønske at tiden her gikk like fort som tiden for deg. Syns fremdeles at dagene er lange og det tar en evighet mellom hver helg. Blir aldri vant til denne hjemmesituasjonen, men, men, jeg får bare holde ut.

God helg til deg også:)

NRK-kjendisen Allis Hagtorn flykter fra en skandale, og trekker seg fullstendig vekk fra offentligheten. Hun søker ly i en eldre trevilla, som hushjelp og gartner for Sigurd Bagge.
Han befinner seg på arbeidsrommet sitt hele dagen, mens de venter på kona hans. Men hvorfor kommer hun aldri tilbake? Hvorfor er han så hemmelighetsfull.

Denne boken hadde jeg neppe kommet til å lest hvis det ikke hadde vært for at den kom på kortlista over nominerte bøker til Bokbloggerprisen. Dette er ikke den type bok som fenger meg noe særlig, og ved å lese den ble ingen av mine fordommer utfordret. Jeg likte den ikke!

Historien har vi lest før. Kvinne flykter fra fortiden sin, kommer til mann som også har sine hemmeligheter, begge skjønner at den andre har hemmeligheter, men de snakker ikke om det. Kvinnen blir (selvfølgelig) betatt og forelsket i denne mannen, han er litt skummel og viser sider ved seg selv som burde fått varselklokkene til å kime uavbrutt – men hun reiser ikke derifra… i hvert fall ikke for godt. Og så ender det som det alltid gjør!

Jeg blir irritert over denne måten å portrettere kvinner på – en kvinne som definerer hele sin identitet i hvordan hun er i forhold til menn – som higer etter oppmerksomhet, komplimenter og anerkjennelse. Hvor alt hun gjør er for å tilfredsstille det mannlige kjønn.

Slutten minner meg om Fuglane av Tarjei Vesaas, og når også denne boken heter Fugletribunalet og er skrevet på nynorsk blir sammenligningen total. Her er to mennesker på rotur i båt, men fokus flere ganger på årene… lyder kjent?

Så nei, ikke en bok som falt veldig smak hos meg – selv om det nynorske språket gjør leseopplevelsen nydelig og poetisk!

Handlingen er spennende, og det er nok action til å holde på interessen også hos unge lesere av den mer utålmodige sorten. Men det er Lumikki Andersson som får meg til å smile fra øre til øre og forstå hypen. Det er så herlig med en tenåringsheltinne som er smart, troverdig, tøff og fremfor alt selvstendig :-)

Historien blir overfladisk og uengasjerende i motsetning til mange andre av Lehanes bøker.

En sjarmbombe av en bok, om katten Buster som går alene i huset en natt da hele familien sover.

Har akkurat avslutta denne boka, som jeg fikk tak i i lydbokversjon, lest av Marit Christensen.

Handlingen foregår i det området jeg bodde til jeg var 11 år. Det var en merkelig opplevelse å farte rundt på barndommens stier - i ei kriminalbok.
Oppleser Christensen var ok, men det trekker sjølsagt ned at hun uttalte de lokale stedsnavna med feil trykk.

Selve boka var kanskje litt langtekkelig og hadde vel mange spenningstopper som ikke riktig fikk sin utløsning.
Kanskje var det mest at det foregikk i et for meg kjent geografisk område som gjorde at jeg holdt ut hele romanen? Jeg trur ikke jeg kommer til å lese de andre bøkene i serien om denne kvinnelige NRK-journalisten som løser mysterium.

Tror du at du har funnet/vil finne din livs kjærlighet?

Eleanor er ny på skolen. Hun kommer fra en "dysfunksjonell" familie. Stefaren hennes er helt psyko. Eleanor hater ham og han hater henne. Moren hennes tør ikke annet enn å lystre ham, og Eleanor føler at hun er den som må passe på småsøsknene sine. På toppen av alt dette får hun heller ikke fred på skolen. Der blir hun mobbet for å gå i "rare" klær (hun kommer fra en fattig familie) og hun er ikke akkurat den slankeste heller. Hun får gjennomgå det ene, og det andre. Første dag som ny på skolen tar hun skolebussen. Ingen vil ha henne sittende ved siden av seg, alle har funnet "sine" plasser, men hun finner til slutt et ledig sete ved siden av Park. Han er heller ikke en av skolens mest populære. Han er en stille fyr som liker røff musikk, tegneserier og vil helst være for seg selv, og han gjør seg så usynlig som mulig da han ber Eleanor om å sette seg ned. Han vil ikke ha mer oppmerksomhet enn nødvendig, og han ser heller ingen annen utvei.

Det blir en vane at hun setter seg ved siden av ham på bussen, men i begynnelsen kommuniserer de ikke med hverandre i det hele tatt, eller ser på hverandre. Men gradvis begynner de så smått å venne seg til hverandre: å være outsidere er ikke alltid like lett. Kanskje tør de så smått å åpne seg for herandre med tiden?

Sammen gjennomgår de mye. Er dette kjærlighet, eller ble de først sammen fordi de havnet i en ufrivillig situasjon?

Romansesjangeren er vel en sjanger jeg har lest aller minst av, og det har vel sine grunner. Det er ikke min greie. Jeg tror ikke på den store kjærligheten, og romanse er ingen sjanger som fascinerer meg, dessverre, men som leser er det viktig for meg å utvide horsionten og de siste årene har jeg vært flinkere til å lese fra forskjellige sjangere istedet for bare grøssere og thrillere som før i tiden (selv om det fortsatt er min favoritt).

Og jeg hadde hørt så mye om denne boka av en del "bokanmeldere" på youtube (eller booktubers som de kaller seg) som jeg følger, og siden mange av disse nevnte denne boka nesten hele tiden en periode, er det jo typisk meg at jeg ble nysgjerrig, til tross for at jeg er meget skeptisk til bøker som blir rost opp i skyene. Det er ikke bestandig jeg liker de bøkene som blir mest omtalt i media bare på grunn av at "alle" liker den. Men jeg blir nysgjerrig og vil lese den og se om det er noe for meg likevel.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor så mange lesere lar seg sjarmere av denne boka. Den er godvond på en merkelig måte. Vi blir kjent med disse hovedpersonenes sårbarhet, usikkerheten på andre, og det å tørre å slippe noen andre inn i livet sitt. Si ting som det er, og bare la ting skje naturlig. Hvordan de støtter på hverandre når det oppstår vonde episoder og vi får et innblikk til hvor forskjellige familiene deres er. En annen sjarmerende side av boka er at handlingen er satt i midten av åtti-tallet,da folk brukte walkman (istedet for discman, mp3-spillere, og ipods ...), og ikke alle hadde mobiltelefon. Jeg likte også at vi fikk se ting fra Eleanor og Parks perspektiv annen hver gang. I annen hver avsnitt, og kapittel. Vi får vite hva som beveger seg på innsiden av dem begge.

Men på en annen side syns jeg at boka blir for kort (324 sider) til å opprette dette spesielle forholdet mellom Eleanor og Park, som forandrer seg gradvis fra kulde til varme. Jeg tror ikke helt på kjemien deres og følelsene. Boka skulle ha vært tykkere til å gjøre det mer troverdig og realistisk for denne leseren. Bli bedre kjent med dem hver for seg før de møtes, og så gi boka mer dybde. Det var et savn. Dermed blir skrivemåten litt vel lettlest og fluffy. Boka blir litt for luftig for meg og jeg savnet mer tyngde.

Eleanor og Park er som sagt en sjarmerende bok, men sjarm er ikke alt.

14 år gamle Ben Rifken blir funnet brutalt myrdet i en park i Newton, Massaschusetts. Visestatsadvokat Andy Barber er overbevist om at en lokal barnemishandler er den skyldige – men etterhvert kommer det frem urovekkende opplysninger og avsløringer som gjør at Andys egen sønn, Jacob blir den hovedmistenkte.
Vi følger familien Barber gjennom deres største drama, deres livs mareritt, hvor deres 14 år gamle sønn står tiltalt for drap. Jacob sier han er uskyldig – og Andy tror ham – han må jo stole på sin egen sønn? Men hvor godt kjenner man egentlig sitt eget barn, og hvor langt er man villig til å gå for å redde det?

For en bok! Vi har ikke kommet lenger enn til mars, og jeg er ganske sikker på at jeg har lest årets beste bok! Jeg var rett og slett ikke i stand til å legge den fra meg!

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive for å få fram hvordan jeg hadde det mens jeg leste boken. Den spilte på hele mitt følelsesregister og fikk virkelig i gang tankevirksomheten. Jeg endret stadig mening om alle personene som var involvert – hadde sympati for dem, for så å bli irritert, sint, lei meg osv. Den var så intensiv hele veien, og den peker på noe veldig sårt hos oss foreldre – hvor godt kjenner vi egentlig våre barn? Den gjorde vondt, og den viste ekte familiekjærlighet. Jeg håpet at det var slik, og så håpet jeg at det var på en annen måte. Og slutten slo ned som en fullstendig overraskelse, og etterlot meg i tårer.

En bok som river så i sjela, som vekker så mange forskjellige føleleser og som er så intensiv gjør noe med meg som leser. Det er langt mellom denne typen bøker, og desto mer herlig når de dukker opp.

Jeg var rett og slett lei meg da den var slutt, fordi den hadde blitt en del av meg og jeg ville ikke forlate denne boblen som jeg hadde vært i mens jeg leste.
Rett og slett en av de beste bøkene jeg har lest noensinne!

Du er ikke alene om disse tankene her - jeg liker heller ikke konseptet felleslesning. Det ender som regel bare opp med at boken havner lenger og lenger bakover på lista over bøker jeg ønsker å lese. Det kommer så an på humøret hva slags bok jeg velger for hver gang, og konseptet felleslesning bare stresser meg.

Det du sa!!!

Jeg likte konseptet, men syns det ble for tamt gjennomført og litt for forutsigbart. Men, men, delte meninger er jo spennende det også:)

En tenåringsjente blir i 2005 vitne til et brutalt i en park i Stockholm. Hun ser både offer og gjerningsmann, men er så påvirket av narkotika at hun ikke klarer å skille mellom fantasi og virkelighet – hun er ikke et pålitelig vitne.
I 2010 møter vi igjen Siri Bergmann, psykologen har endelig kommet i gang med livet sitt igjen. Hun tror hun har kommet over selvmordet til mannen sin, og har fått barn med sin nye mann. Men idet hun kommer over noen gamle papirer etter sin avdøde Stefan, blir finner hun er kobling til mordet i parken fem år tidligere og klarer ikke å la være å undersøke saken på egenhånd.

Dette er den tredje boken om Siri Bergman, og selvfølgelig havner hun også denne gang midt i begivenhetenes sentrum. De to forrige bøkene har vært gode de, greie spenningsromaner – men denne gangen synes jeg det blir litt mye broderinger rundt selve saken. Jeg vet at mange liker det veldig godt, og det gjør ikke automatisk en bok dårlig. Men jeg liker det ikke fullt så godt. Et stykke ut i boken ble det historien fra 1988 som ble den spennende og drivende delen, mens nåtidens historie bare ble fyllmasse som jeg ikke helt klarte å engasjere meg i.

Men den har en god historie, med en sammenheng som langsomt settes sammen til et bilde som overrasker både Siri og leseren. Så alt i alt en passe spennende bok, selv om noen sider bare ble skumlest.

Eksisterer det uvanlige ting/skikkelser i skogen eller er det bare i fantasien vår?

På slutten av 70 - tallet låner en enslig mor seg en hytte i Sverige, og tar med seg sønnen. Det blir deres lille sommerferie. Det er ingen moderne hytte de låner, men en god gammeldags en uten strøm og innlagt vann. Og de trives med omgivelsene selv om de ikke hver dag er helt heldige med været. Og sønnen hennes forsvinner en kveld den sommeren kort tid etter at moren hans observerer noe i skogen som hun vil beskytte sønnen sin mot. Og sønnen hennes er og blir forsvunnet. Hva er det hun har sett, og har det noe med forsvinningen til sønnen hennes å gjøre?

En annen ung gutt forsvinner tjuefem år senere. Det er barnebarnet til en dame som føler skyld og har dårlig samvittighet. Hun kontakter Susso Myrén og hun er datter av en kjent, avdød fotograf. Hun er hovedpersonen i den moderne historien. Hun setter opp et kamera i nærheten der barnebarnet til den den fortvilte farmoren, forsvant, og der fanger de opp et bilde av en skikkelse. En skikkelse som de har hørt om, men som kun er kjent fra eventyr. Er dette en spøk som setter hjernen deres på spill, eller har denne forsvinningssaken noen sammenheng med forsvinningen som skjedde for tjuefem år siden? Susso og hennes medarbeidere i dette surrealistiske eventyret blir satt på en real prøve.

Da jeg først la merke til denne boka, ble jeg veldig nysgjerrig og hadde meget lyst til å lese den. Jeg liker spenningsbøker/thrillere med mørke temaer, og gjerne en dose med noe overnaturlig, og denne boka hadde alle disse ingrediensene, men det er synd jeg ikke likte den så godt som jeg hadde håpet på. (Det er det som er så "farlig" med å ha for høye forventninger ...).

Det er ikke sånn at jeg ikke likte noe med boka. Jeg likte den jo delvis, så jeg gir den tross alt ikke fullstendig slakt heller. Det jeg likte aller best med boka var konseptet (litt annerledes og småoriginalt), den første delen av boka, og de siste hundre sidene. Det jeg ikke fikk helt sansen for var midtdelen av boka. Der var det lite som skjedde. Mange ord, men lite med spenning. Og jeg savnet en del uhygge/suspense for enkelte deler i boka ble for forutsigbart for meg og da forsvinner uhyggen for min del temmelig fort. Da sliter jeg litt med å holde på interessen. Jeg savnet at det var mer gåtefullt, og flere undertoner.

Alt i alt virket det som en lovende bok, men som dere har skjønt allerede, savnet jeg mer av den uhyggen som jeg hadde forventet meg og det gåtefulle. Mye ble avslørt og forutsigbart altfor tidlig. Denne historien ville ha passet mer som en novelle istedet for i bokformat.

Det går rykter om at boka skal bli til film. Det er ikke noe overraskende for nesten alle bøker blir filmatisert nå for tiden.

Skummel og grøssende historie. Noen kan bli skremt av slutten, som var litt for åpen... Passer fra 8 år eller tøffe 7 åringer.