Bokelskere.no

Fascinert av den vakre byen eller kanskje du skal på reise til Praha? Her er en liste med romaner hvor hele eller deler av handlingen foregår i Praha. Kom gjerne med tips til andre titler som passer inn i denne listen, så kan jeg oppdatere den.

Til tross for hva media rapporterer, vet vi lite om hva som driver unge mennesker til å utføre forferdelige handlinger i forbindelse med skolemassakrer. Mobbing og utestenging har blitt presentert som årsaker, men Peter Langman går i denne boken dypere inn i de psykologiske årsakssammenhengene som gjør at noen unge mennesker blir massemordere.
Ved å se nærmere på 10 skoleskyttere, blant dem Eric Harris og Dylan Klebold (Columbine) og Seung Hui Cho (Virginia Tech) forsøker han å gi svar på hva som utløste handlingene, og hva vi må se etter hos andre i et forsøk på å forhindre slike tragedier i framtiden.

Boken er på engelsk, men likevel skrevet på en så enkel og «folkelig» måte at det er lett å sette seg inn i stoffet. Man må kanskje, som meg, være i overkant interessert i slike ting for å finne den interessant – men det gjorde altså jeg… Dessuten er det interessant å lese om årsakssammenhenger sett i lys av 22. juli… Jeg har «ABB» notert flere steder i boken, siden jeg fant mange likhetstrekk.

En ganske forutsigbar fortelling om kjærlighet, men pakket inn i faktiske historiske hendelser ble det likevel en interessant bok for min del.

Familietur på hytta er vel gøy?

Bestefaren til Jonas tok selvmord for en god stund siden. Sammen har de hatt et spesielt bånd, men den siste hytteturen med bestefaren husker han som rar og merkelig. Bestefaren hans hadde blitt forandret på en måte Jonas ikke kan forklare. Han var så ung den gangen, men merket selv da at bestefaren hans var fjern og ikke helt seg selv. Noen år senere drar Jonas sammen med foreldrene sine og hans dødssyke bestemor til hytta. De vil gi Jonas bestemor siste sjanse til å se og oppleve hytta. Være der en aller siste gang sammen med sine nærmeste. Men merkelige ting skjer. Skremmende ting. Merket bestefaren også det for noen år siden? Merket han at det var noe galt med det stedet? Var det det som drev han til selvmord eller var det noe annet?

Tjernet er den tredje boka i serien Grusom som Egmont lanserer, men bøkene i serien er uavhengig av hverandre. Bøkene er skrevet av forskjellige forfattere og det er en ny historie i hver bok, så dette er ingen kronologisk serie sådan, bare så det er klart.

Norges natur og spesielt tjern er populært i grøssere. Mye kan jo skje i skog og mark, bare man skal på en aldri så liten hyttetur. Norges natur er jo som kjent mystisk og kanskje litt nervepirrende, spesielt etter mørkets frembrudd. Men hytteturer med familien skal jo som kjent være hyggelige og skape koselige minner, men slik er det ikke for menneskene i denne boka. Feriestedet deres ender opp til et mareritt som kommer fort ute av kontroll og de vet ikke om de vil komme helskinnet ut av det. Ferien deres ender opp i blodig alvor. Men vil familien komme styrket ut av dette eller vil det gå alvorlig galt?

For en voksen målgruppe som meg som har lest mange grøssere oppgjennom årene er ikke dette en bok som gir mange grøss eller overraskelser. Her er mye forutsigbart, lette løsninger og den skaper aldri den store spenningen. Følte at avstanden mellom boka og leseren ble for stor. Savnet mer atmosfære og det å bli dradd inn i selve handlingen. Så dette ble tam lesing for min del, men jeg er sikker på at Tjernet blir en gøyal og kanskje en skremmende lesing for unge lesere som tar med denne boka på hytta i sommerferien.

God bedring:)

Det er det som er problemet. Jeg fins ikke positiv. Jeg er nok det mest negative mennesket som noen gang har eksistert:) Og mange mennesker rundt meg har oppdaget hvor negativ jeg er uten å "gjøre det til" :) Men tar en dag av gangen og forlanger ikke mer:) Har ikke noe valg.

Men setter jo pris på alle tips selv om jeg ikke har evne til å tenke positivt og vil ønske deg og alle andre god pinsehelg:)

Jeg har vært sykmeldt siden august i fjor og hjemmeværende snart ett år nå. Og klarer ennå ikke å innse at jeg må bare være tålmodig, akseptere situasjonen som den er nå, og tror jeg klarer mer enn det jeg gjør nå for tiden. Slutter aldri med å lure meg selv:)

Takk for det. Håper det blir lettere fremover for oss begge:) Ha en fin pinsehelg videre.

De vet hvorfor jeg sliter med svimmelhetsanfall og tåkesyn, men de vil jo selvfølgelig undersøke saken grundig for å utelukke at det ikke også er andre ting, og ventelister for å gjøre undersøkelser som kan ha positiv effekt eller ikke, så da er det en del ventelister. Så det er stort sett ventetid eller dødtid som jeg kaller det. Og jeg vil fremdeles ikke innrømme at jeg sliter med svimmelhetsanfall og tror at jeg er bra nok til å jobbe haha. Vanskelig å innse at man må være hjemme en periode mens man er under utredning.

Og det har vært mange bomturer frem og tilbake til spesialister før ting ble tatt mer på alvor, så stort sett har det bare vært ventetid. Det er det som er det verste med hele opplegget. Er vant til å få svimmelhetsanfall, men blir aldri vant til denne evige ventingen:) Så ting tar tid.

Hei. Jeg var også meget skeptisk til boka Stål, men har kommet over hundre sider og har blitt mer fornøyd. Hvis du liker bøker med sterkt persongalleri er nok dette en bok også for deg:)
PS: Beklager for sent svar.

En ekstra fridag i helga gjør heller ingen forskjell på meg heller og forstår hvordan det er. Er fremdeles sykmeldt og arbeidsledig og ville ha gjort hva som helst for å ha vanlig arbeidsdag/hverdag, men det kan jeg bare se langt etter. Det er jo bare ventelister hele tiden. I mellomtiden drukner jeg sorgene mine i bøker og filmer (mest bøker).

Og denne helga skal jeg lese videre i Stål av Silvia Avallone (sommerlektyre), og jeg skal lese ferdig Naboens sønn av D.A. Mishani (meget spennende israelsk krim så langt) og jeg får jobbe meg videre med Mapuche av Caryl Férey som jeg syns er litt tungtrødd.

Nå er det kaffetid og jeg skal lese mer. Må lese forferdelig mye ellers får jeg mørke tanker og syns meget synd på meg selv haha. Fordi jeg savner å være i arbeidslivet. Misunner alle som har god helse og er i arbeid. Så jeg får bare fortsette å være tålmodig.

God helg:)

Hva ville du ha gjort hvis du var en av karakterene i boka?

To jenter blir "overlatt" til seg selv og bærer på en mørk hemmelighet. Bare naboen deres, Lennie oppdager at noe er galt. Han vet at de har foreldre som egentlig ikke er "skikket" til å være foreldre, men i det siste har han ikke en gang sett snurten av dem, bare jentene. Har foreldrene bare stukket av og latt jentene bli igjen alene, som egentlig er altfor unge til å ta vare på seg selv? Selv om han ikke har hatt mye å gjøre med nabojentene fra før, føler han at det er hans ansvar å se hva som foregår i nabohuset og ta vare på jentene mens foreldrene deres er sporløst forsvunnet. Og hva betyr de engstelige blikkene jentene hele tiden veksler med hverandre? Er det noe de ikke forteller ham og har han rett i å få vite noe om det?

Jeg vet ikke hva det er med meg og spesielle bøker. Ofte dras jeg mot dem, men det har jeg ingenting i mot. Jeg liker å lese spesielle bøker, gjerne bøker som skiller seg ut og som byr på en mørk historie. Lisa O'Donnell har skapt en bok med disse ingrediensene. Boka er temmelig spesiell på mange måter og den skiller seg ut fra en del bøker jeg har lest tidligere. Jeg er vant til å lese mørke bøker og denne boka har ikke klart å sjokkere meg, men jeg liker boka likevel. Den bærer med seg litt svart humor, mørke tanker og handlinger, og karakterene som er involvert i det hele er noe for seg selv. Syns også det er interessant at perspektivene veksles hele tiden mellom søstrene Marnie og Nelly og med naboen Lennie. Det gjør historien ekstra interessant og det gjør til at man automatisk tenker hva man selv ville ha gjort i en slik situasjon. Hva ville man ha gjort hvis man var en av søstrene eller naboen?

Språket er temmelig røft og sprekt. Sarte sjeler vil nok ikke like denne boka, men jeg er vant til å lese slike bøker så det gjorde meg ingenting. Men de som er litt vare og sarte vil nok ikke lese denne boka mens man spiser. Konseptet er som sagt tøft og røft. Jeg likte karakterene som virket troverdige og levende med sine sterke og svake sider, og hele tiden skjedde det noe. Historien hadde et godt driv, og jeg brukte ikke mange dagene på å lese boka. Selv om slutten var litt forutsigbar og kanskje småskuffende for min del syntes jeg det likevel at boka var vel verdt å lese. Den er mørk og forfriskende.

Bienes død er en noe annerledes og spennende psykologisk thriller/mysterie. Det skjer noe hele tiden, sidene vender fort, nesten av seg selv og det er en bok som man ikke glemmer med det første. Tankevekkende og interessant lesestoff for oss som har sansen for det mørke.

PS: På baksiden staves naboen Lenny, men det står Lennie inne i boka, bare for å være oppmerksom på det.

Kjenner du dine kjære så godt som du tror?

Vi ser dem hver dag og tror vi kjenner dem inn og ut; familiemedlemmene våre og tror vi har vært med på alle deres oppturer og nedturer, men har vi egentlig det? Har vi opplevd alle positive og negative tingene sammen, eller har en av våre kjære en mørk og dyster hemmelighet? Noe de vil holde for seg selv til enhver pris?

Cecilia finner et brev mens hun leter etter noe annet på loftet. Brevet er skrevet av hennes mann og det står utenpå brevet at når hun leser det betyr det at han er død. Nysgjerrigheten hennes stiger, men skal hun lese det eller skal hun late som om hun ikke har sett det? Mannen hennes er tross alt fremdeles i live. Hva er det mannen hennes har formidlet i et brev og som hun attpåtil ikke får lese før han dør? Hva er det han holder hemmelig? Cecilia er den perfekte kvinne som gjør alt for familien sin, gjør det bra i arbeidslivet og hun er en type kvinne som har svar på alt. Så hva er det mannen hennes ikke sier? Brevet involverer ikke bare henne, men også to andre kvinner, som hun møter i det dagligdagse livet. Skal hun bare la være å åpne brevet, eller kommer hun til å la nysgjerrigheten ta overhånd?

Jeg skjønner hvorfor mange har latt seg begeistre over denne boka og fullstendig forelske seg i historien. Jeg skjønner hvorfor, og jeg prøvde å være en av dem, men dessverre klarte jeg ikke. Det er et godt konsept. En god historie, jeg må innrømme det, men for meg ble dette litt for damete. Jeg vet at dette er en bok som er på grensa til å være chic lit (en sjanger jeg er allergisk mot), men den er også blandet med psykologisk thriller. Jeg liker konseptet, og moralen i historien, men jeg bare hater språket. Det er altfor mye snakk om sex, frustrasjon og språket er bare for damete etter min smak. Jeg sier ikke at boka er overfylt med sex, men likevel blir det på en måte "for mye" av det likevel. Desperate kvinner på flukt fra "virkeligheten" om du skjønner hva jeg mener. Selv om karakterene virker troverdige og levende virket de som en blanding av "Frustrerte fruer" og de håpløse foreldrene til flaue tenåringer det ofte var om i bøkene i en bokklubb som het "TL-Klubben" som jeg var med i da jeg var fjortis. Litt flaut og litt spennende. Disse karakterene ble litt for frustrerte for meg selv om jeg skjønner situasjonene de er oppe i, men karakterene ble litt for slitsomme for meg i lengden. Det er ikke karakterer jeg ville ha blitt kjent med i virkeligheten. Folk som er opptatte av å få viljen sin. Altfor mye drama og spekulasjoner. Nei takk! Ville i hvert fall ikke ha hatt en av disse kvinnene som min nabo, og det verste er at det godt kan være en av dine og mine naboer i virkeligheten. Man vet jo aldri. Vi alle har vel en hemmelighet eller to? Noen skjeletter i skapet. Ingen er perfekte selv om mange på død og liv gjemmer seg bak en fasade.

Ektemannens hemmelighet er en bok som har tatt verden med storm, men dessverre ble jeg ikke like oppslukt og begeistret som "alle" andre. Jeg tenker kanskje at boka ville ha blitt mye bedre hvis den ble skrevet av en mann? Ikke det at jeg syns mannlige forfattere er så mye bedre, men da hadde jeg kanskje sluppet dette damete språket som jeg irriterte meg grønn over. Boka ville da kanskje ha blitt røffere og mer mystisk? Men hva vet vel jeg? Det var bare en tanke som slo meg. En god bok, for all del, men dessverre ble jeg ingen fan.

Boken er skrevet av den 20 år gamle Marte Aune, og hennes unge alder gjør boken veldig troverdig i forhold til tankesett og talemåter. Den drar litt ut på slutten, noe som gjorde at jeg skummet endel sider der – men hendelsene i forkant, under og i tiden rett etter selvmordet er fint skrevet. Den skildrer veldig godt ungdommers usikkerhet i forhold til livet og framtiden, foreldre og omgang med jevnaldrende – og forfatterens styrke her er hennes egen alder som ligger så nært opp til (ned til) hovedpersonene. Når voksne skriver fra ungdommens synsvinkel blir det ofte litt oppkonstruert og unaturlig. Det blir dette ikke med May Lenda.

Oppsettet i boka irriterte meg en del, det regner jeg med at forlaget på ta på sin kappe og ikke forfatteren. Men det var til tider litt vanskelig å følge med på hvem som sa hva siden neste setning kom umiddelbart etter sitatet, og ikke under. Slik: May sa noe «…….». Daniel klødde seg på skulderen… Logisk sett ville det vært den som sa noe som umiddelbart kom etter sitatet, men slik var det ikke her.
Manglet også avsnitt endel steder, som gjorde det vanskelig å henge med rent tidsmessig…
Dette er ikke viktige ting i forhold til historien, men det gjør dessverre noe med helhetsinntrykket av boken.

Adler- Olsen sine er ganske grusomme, vil jeg påstå. Bør leses i rekkefølge.
Du har antakelig lest Jo Nesbø sine? Synes de er ganske rå. Inkludert den siste: Politi.
Johan Theorins bøker er også ganske blodige.
Og gamle, gode Sjöwall og Wahlöö, selvsagt.

Ikke alt er som man tror ...

Forfatteren David Neff har fullstendig lukket seg inne fra omverdenen og bor i et luksuriøst hjem sammen med sønnen, Tanner. David har lidd av alvorlig depresjon de siste fire årene etter at hans kone tok selvmord. Sjefen i forlaget David skriver for dukker opp med en ny sak David kan skrive om. Davids forrige bok omhandlet en krimsak fra virkeligheten og ligger fremdeles på bestselgerlistene. Forleggeren hans vil hjelpe David ut av depresjonen og skrive en ny bok om en annen sak. En lokal sak de kaller: Mannen fra Primrose Lane. En enstøing som alltid gikk med ullvanter uansett vær og som ble funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem. Hvem gjorde det og hvorfor? Og er David klar for å skrive en ny bok med tanke på at han går på medisiner og samtidig må oppdra sønnen alene?

Jeg har lest mange krimbøker oppgjennom årene og i det siste har jeg lest mange middelmådige. Jeg har lenge blitt mer kravstor. Men sånn er det vel når man leser mye og jeg forventet vel ikke noe særlig spesielt av denne boka heller, så jeg hadde ingen forhåpninger på forhånd. Hadde ikke en gang hørt om boka, men for en gang skyld leste jeg en krimbok som ikke var standard krim og som det var litt fart i. Det tok ikke mange dagene før den var ferdiglest.

Det jeg likte best var at dette var en krimbok der det dukker opp elementer som man ikke forventer. Det er ikke noe nytt at hovedpersonen skriver om en sak fra "virkeligheten" altså bokas virkelighet, men historien har litt elementer som man ikke trodde ville skje i begynnelsen. Av og til satt jeg der som et eneste stort spørsmålstegn og tenkte; Hva faen var det nettopp som skjedde? Og jeg måtte bla noen sider tilbake for å sjekke om jeg hadde oppfattet det som skjedde riktig. Og jeg liker det når noe sånt skjer. Noe uventet og helt ut av det blå, for å bruke det uttrykket. At man blir på en måte litt satt ut og selv om det virker litt banalt det som skjer og litt hinsides, så aksepterer man det likevel. Det er en sjelden opplevelse som jeg liker at det skjer i bøker. Rare elementer som overrasker litt og som er utenfor A4 - formatet og litt på grenseland om hva som er virkelig og ikke. Og jeg vil ikke nevne disse elementene nærmere for ikke å avsløre for mye.

Forfatter James Renner har omtrent samme liv som hovedpersonen David Neff i boka, for forfatteren har også skrevet bøker om krimsaker fra virkeligheten så det er vel ikke noe rart at boka Mannen fra Primrose Lane virker troverdig og virkelig.

Mannen fra Primrose Lane er en bok som må leses med et åpent sinn og du må bare godta det som skjer. Boka har mye fart og inneholder elementer som er litt nyskapende. En herlig frisk bris i krimsjangeren!

Sammen med kona Aino, og jobben på Myntholm slott, trives Jack veldig godt. Han starter i det små med undersøkelser angående en gammel historie fra slottet, men merker plutselig at det er vanskelig for ham å holde kontakten med mennesker. Kollegene begynner med prosjekter uten ham, moren hans kjenner ham ikke igjen og en dag han kommer hjem til kona etter jobb – er hun sammen med en annen mann og har ingen peiling på hvem Jack er.

Boken tar videre for seg hvordan man er som menneske når man ikke har andre mennesker å forholde seg til, når ingen vet hvem du er og den eneste som vet at du eksisterer er deg selv.

Uten vitne til det liv man har fått tildelt, eksisterer ikke livet.

Jeg må innrømme at jeg synes hele boka var litt rar. Den peker på noe eksistensielt hos oss mennesker, og filosoferer rundt dette med hvordan vi eksisterer – og gammel og ny historie får plutselig mening – men samtidig mangler det for min del en god forklaring på hva som skjer, og hvorfor, og hvordan… For meg mangler det en dypere mening og en årsakssammenheng som jeg kan tro på…og plutselig er boka bare slutt uten at jeg fikk de svarene jeg søkte og som var årsaken til at jeg leste meg gjennom hele – en søken etter et svar som aldri kom.

Man får jo bare klamre seg fast til de man har og håper at situasjonen blir bedre etter hvert selv om ting ser umåtelig mørkt ut nå.

Tusen takk, Mariann. Ja, å være sykemeldt og samtidig arbeidsledig er ingen heldig situasjon. Har vært sånn i flere måneder og er umåtelig lei av å være i denne bobla. Det er vanskelig å holde ut i en slik situasjon:( Setter virkelig pris på omtaken din også:)

Ja, ikke sant? Jeg ligger over der en gang i uka selv om jeg er altfor gammel til det, men de syns synd på meg som er hjemme og sykemeldt for tiden og vet hvor tungt jeg tar det. Og jeg får aldri dra hjemmefra uten å ha med mat derfra når jeg skal hjem til meg selv igjen. Sånn er det vel med foreldre, men de er jo kjekke å ha uansett hvor gammel man er:)

Var hjemme hos foreldrene mine i to dager (som bor i samme kommune som meg), og da var det sommer, men da jeg kom hjem til meg selv i dag ble det høst. Høst uten regn. Men jeg har ikke noe i mot det. Jeg kommer aldri til å bli sommermenneske. Og høst er jo den fineste årstiden, syns jeg, da:)

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Mannen fra Primrose Lane av James Renner. I dag skal jeg begynne på Bienes død av Lisa O'Donnell. I natt blir jeg vel ferdig med Ektemannens hemmelighet av Liane Moriarty, siden jeg ikke har mange sider igjen. Og kanskje jeg blir ferdig med Mapuche av Caryl Férey i helga. Så går ikke tom for lesestoff denne helga heller.

God helg til deg også:)