Jeg slet virkelig med denne boken de første 100-150 sidene, men så løsnet det og da elsket jeg den. Jeg tror det er en elsk-hat-bok. Hvis du først irriterer deg så er det gjort, for her må du være veldig åpen og klar for et tjukt lag med følelser og store ord. Jeg synes kanskje slutten ble i overkant, mest sannsynlig fordi det er to historier som skal avsluttes på hver sin kant og sammen. Jeg hadde nok lettere akseptert slutten i hver historie for seg. men jeg ble fanget og overveldet av de deilige følelsene og metaforene akkurat som i forrige bok av forfatteren, Himmelen begynner her.
Rufsetufsa som svar til Ann Ekerhovd :
20:15, 1. juli 2015 Diskusjon: Ann Ekerhovd om 3096 dager av Natascha Kampusch av Natascha Kampusch
God bok av en utrolig sterk jente.
Den usynlige mannen fra Salem er første bok i en ny politi krimserie.
Og i hovedrollen har vi Leo Junker. Han er egentlig politimann, men for tiden er han suspendert. Han bor i etasjen over et herberge, og tilværelsen hans er ganske dyster. Han har gått ned i vekt og har sine indre demoner å slite med som alle andre politimenn i krimsjangeren har ... En natt våkner han av bråk, og det viser seg at det nettopp har skjedd et mord. I samme bygg som han bor i, nærmere bestemt i underetasjen der herberget er, og selv om Leo er suspendert, klarer han ikke å holde seg 100 % unna ...
Dette er nok en bok som har blitt skamløst rost, og boka fikk Svenska Deckarakademins pris i 2013. Hvorfor, det skjønner jeg ikke, for Den usynlige mannen fra Salem kjedet meg. Dette var nok en typisk krim med ulykkelig politimann som sliter med sine indre demoner og som prøver å få livet på rett kjøl. Ikke noe nytt der i gården, og mordsaken var heller ikke noe nytt. For å være helt ærlig strevde boka med å holde på interessen min og derfor var jeg lettet over at boka var på bare 285 sider. Det er ingen tvil om at forfatteren har stor skriveglede, men det er bare så synd at boka ikke bringer noe nytt i krimsjangeren. Hvor mange ganger har jeg ikke lest denne historien før? Deprimerte purk som er suspendert, men som likevel ikke klarer å holde seg unna jobben sin. Det er skrevet tusen ganger før.
Det er ikke meningen å være sur og grinete, men en krimbok skal være spennende, dyster, og vekke nysgjerrigheten på en eller annen måte, men det eneste denne boka innehodlt, var dysterhet. Og dysterhet liker jeg for jeg er en ganske dyster person selv, men hverken karakterene i boka eller handlingen interesserte meg noe særlig. Det føltes som jeg leste boka av ren høflighet og det er ikke gøy. For som kjent avbryter jeg ikke bøker, det har jeg ikke samvittighet til, men aner ikke hvor mye jeg måtte tvinge meg gjennom denne boka for å bli ferdig med den og da er ikke lesing gøy, og synd å oppleve lettelse når man er ferdig med en bok, men det opplevde jeg dessverre med denne.
Istedet for at dette blir et eviglangt sytekor fra min side, velger jeg å skrive en kortere anmeldelse enn det jeg gjør til vanlig. Jeg trenger jo ikke å gjenta meg hvorfor jeg ikke likte boka så velger heller å holde dette kortfattet. Men kort og greit. Boka kjedet meg, det ble for lite handling, handlingen har vært gjentatt mange ganger før i krimsjangeren og karakterene i boka var heller ikke direkte forfriskende å lese om. Så dette blir nok den siste boka om politietterforsker Leo Junker for min del. Beklager ...
Dette slår meg som en bok der forfatterens styrke blir bokens svakhet, for Morrison er drivende effektiv i skildringene sine og trenger lite plass for å fortelle en nokså grusom historie. Jeg skulle allikevel ønske at boken var minst hundre sider lenger for jeg rekker såvidt å begynne å bry meg om karakterene før boken avsluttes. En sterk firer.
Ja, å være syk er ikke gøy, i hvert fall ikke i lengden. Det er ikke noe jeg har bestilt og utredning tar dessverre tid. Det å fylle opp ventetiden som er verst og det er ikke mye jeg kan gjøre selv heller siden jeg fungerer på "halv maskin" og knapt nok det. Men, men, får bare holde ut på en eller annen måte.
Så bra å høre at du liker Misery så godt. Den er fantastisk god. Skikkelig ekkelt psykologisk spill denne Annie spiller i den boka, hehe. Så du kan vente deg flere overraskelser fra hennes side.
Jeg er januarbarn og skulle da sikkert ha likt vinteren best, men høsten har alltid vært min favorittårstid. Syns den årstiden er mer levende med masse farger, skumringstid, vind og regn. I like it. Bare synd at høsten bruker å være så kort på en måte. Men, men. Beklager for sent svar, men har vært offline et par dager.
Dessverre skraper forfatteren bare i overflaten av den spennende tematikken.
Lensmann Ole Vik er så godt som helt frisk igjen etter hendelsene som nesten tok livet av ham. Derfor er han mer og mer involvert i politiets arbeid, selv om han riktignok fortsatt er sykmeldt.
Familien Dahl bor på en avsidesliggende gård i Ramnes. Her lever de med ny identitet og på hemmelig adresse etter at Anne og datteren Thea i årevis har blitt mishandlet av Annes tidligere mann, og de begynner etterhvert å se enden på marerittet selv om det har vært tungt å forlate alt og alle.
Plutselig en dag kommer datteren hjem fra skolen, fullstendig paralysert av sjokk. Anne og hennes nye mann, Ulrik, får ikke ut av henne hva som har skjedd – men Anne frykter det verste – Ragnvald har funnet dem. Når Ulrik kort tid etter blir slått nesten ihjel på låven, er hun ikke lenger i tvil – de er ikke trygge her lenger heller.
Som sagt, lensmann Ole Vik involverer seg i etterforskningen sammen med Cecilie Hopen. Han klarer ikke å holde seg unna, da han tidligere har hatt mye med familien Dahl å gjøre da de kom til stedet, og han er en av få som vet hva de har gjennomlevd.
Jørgen Jæger skuffer definitivt ikke denne gangen heller. Dette er så bra!! Jørgen Jæger en av Norges desidert beste krimforfattere.
Boken er god av flere grunner: Det er for det første en meget velskrevet, spennende og drivende kriminalfortellingen, slik god krim skal være. For det andre retter den søkelyset mot disse uskyldige i samfunnet, som må «straffes» for noe andre har gjort – kvinner og barn som må flykte fra alt de kjenner og fortsette å leve med ny identitet og på hemmelig adresse (kode 6) fordi mishandleren får latterlig lave straffer i samfunnet vårt. Boken til Jæger gir et godt og uhyggelig innblikk i den redselen og panikken man hele tiden må leve med – usikkerheten på om man virkelig ER trygg, eller om han til tross for alle sikkerhetsforanstaltninger likevel klarer å finne kona og barna. Og for det tredje peker Jæger på utfordringene politiet står overfor når det kommer til sentralisering og bemanning i politietaten – byråkratiet og ønsket om å slå sammen til dels store politidistrikter – og hvilke konsekvenser dette kan gi. Kanskje blir alle «lensmann Ole Vik» etterhvert borte, og nærmeste politipatrulje befinner seg milevis unna. Kan vi føle oss trygge da?
Til og med problematikken rundt romfolket klarer han å pirke litt i, og MC-gjenger. Kanskje skulle man tro at dette ble i overkant mange temaer i en bok, men det blir det altså ikke. Alt hører hjemme der, ingenting føles overflødig eller lite relevant.
Jørgen Jæger har en godlynt, varm og menneskelig måte å skrive sine bøker på. Jeg tar meg selv i å tenke at hvis jeg (la meg slippe) skulle komme ut for et lovbrudd en gang, og skulle trenge en politimann til å hjelpe meg – ja da vil jeg veldig gjerne at Ole Vik kommer. (Ole Vik er forresten identisk med Jørgen Jæger i mitt hode, morsomt dette med hva slags bilder man lager seg av heltene).
Denne boken blir ikke utgitt før 22. september, og dere som har lest de andre kan bare glede dere. Dere som ikke har lest de tidligere bøkene til Jæger, kan faktisk bare glede dere enda mer, DA har dere mange timer med kvalitetskrim foran dere!!! Det er også godt å tenke på (for oss som har lest alle) at Jæger kanskje heller ikke denne gangen har skrevet sin siste bok Ole Vik!
Jeg prøver også å lese selv om jeg ikke alltid er i lesemodus. Av og til må jeg prøve å glemme mitt dårlige humør selv om det er nesten nytteløst. Lei av å være pasient (det blir man bare sur og gretten av). Å være sykmeldt og arbeidsledig i lengden er ikke til å anbefale. Er så lei at jeg har ikke ord for det. Lei av å leve et tomt liv mens andre oppgraderer seg med det ene og det andre og har et forholdsvist et innholdsrikt liv. Urettferdig. Så jeg får bare klamre meg fast til bøkene så jeg ikke mister fatningen helt.
Jeg leser ennå i Kjære søster av Rosamund Lupton. Regner med å bli ferdig med den enten i kveld eller i morgen (har mindre enn 100 sider igjen), og jeg vil bli fortest mulig ferdig med den for jeg hater bøker med graviditet i fokus. Det synes jeg bare er kjedelig og irriterende. Og jeg har så vidt kommet i gang med SIlo av Hugh Howey. (Den leser jeg om natten. Har alltid en stuelektyre og en nattlektyre slik at jeg slipper å bære bøkene overalt og greit med litt veksling). Når jeg blir ferdig med stuelektyren Kjære søster, skal jeg begynne med Uro av Jesper Stein.
Kos deg med Misery av Stephen King. Leste den for mange år siden og husker jeg likte den veldig godt. Dama i boka: Annie Wilkes er jo splitter pine gal:)
Her har det vært oppholds i en uke før det begynte å regne i dag, men det gjør meg ikke noe. Jeg er jo mer høstmenneske enn sommermenneske og har fullstendig isolert meg uansett hvordan været er. Går kun ut for å hente posten, kaste søpla og fylle opp fuglehuset. Ellers er jeg stort sett inne i all slags vær.
Slipp hold er en veldig intens leseopplevelse og en medrivende bok om et fascinerende miljø. August tilhører nemlig et såkalt body suspension-miljø. Det vil si mennesker som fester kroker i huden og lar seg heise opp etter dem, omringet av personer som passer på sikkerheten, bare så det er sagt. Om jeg ikke akkurat fikk lyst til å prøve det selv, var det veldig spesielt og interessant å lese om opplevelsen av det. For Mari fungerer det frigjørende. For selv om det kan virke som om Mari blir reddet ut av et destruktivt forhold ved å hoppe inn i et nytt forhold, er det mer komplekst enn som så. Det er heller Mari som gjennom suspension finner en måte å være seg selv på, og ikke minst alene med seg selv, i en slags meditativ tilstand. Men når det er sagt er forelskelsen i August noe av det mest genuine jeg har lest, det kilte godt i magen. Forholdet til Torger er også veldig godt skildret. Det er tydelig at han er manipulerende, men det er likevel så diskret at det er lett å forstå at den skjeve balansen i forholdet opprettholdes.
Slipp hold er rett og slett en veldig god ungdomsroman som passer for litt eldre ungdom og voksne. Heidi Sævareid lykkes i å skape en troverdig og kompleks hovedperson. Samtidig tar hun opp mange interessante problemstillinger som destruktive forhold, at det finnes ulike måter å finne roen med seg selv på, forelskelse og digital overvåking. Foreløpig vil jeg nok si at dette er den beste norske 2015-boken jeg har lest.
Først publisert på bloggen Så rart.
Jeg ante ikke at britisk småbypolitikk kunne være så engasjerende som dette. Mange voksne lesere som har lest Harry Potter blir skuffet over boken, men jeg synes Den tomme stolen inneholder mye av det som gjorde at jeg ble så glad i HP-bøkene. Riktignok er karakterene en god del mer ufordragelige og Rowling er også mer nådeløs mot dem. Harry Potter-forfatteren klarer også her å skape et eget univers, et lite samfunn, med karakterer fra ulike sosiale lag, kjønn og alder, og de er så troverdige at du tror de finnes på ordentlig. Akkurat som alle vi Harry Potter-elskende lesere egentlig ikke bare tror, men vet, at Hogwarts finnes der ute et sted.
Noen forfattere kan du stole på, stole på at de leverer akkurat det du ønsker av dem. Harlan Coben er en sånn forfatter for meg. Bøkene hans er ikke blant de som gjør mest langvarig inntrykk, men du får en utrolig underholdende og spennende opplevelse mens du leser. En helt perfekt bok å høre på lydbok, og en helt perfekt bok for å dra meg ut av en langvarig traurig leseperiode der lite begeistret meg. Grunnen til at den passer så bra som lydbok er at spenningen holder på konsentrasjonen din hele tiden og plottet er passe komplisert til at det både holder på interessen, men ikke så mye at det er vanskelig å følge med.
Jeg liker både Lena Dunham og TV-serien hennes, Girls, ganske godt, men denne boken var ikke den helt store opplevelsen for meg. Jeg må innrømme at jeg ikke hang med hele tiden, så jeg tar forbehold om at jeg kan ha gått glipp av noe interessant og morsomt som hadde forbedret inntrykket av boken. Alle de pinlige sex-scenene og opplevelsene med det motsatte kjønn, fungerte ikke like bra i bokform som i TV-serien, og ble litt repeterende og kjedelige. Det er litt fælt å si det om en som blottstiller seg så mye som Dunham gjør, men det ble i overkant i denne boken. At jeg i den tredje sesongen av Girls også gikk litt lei, hjelper nok ikke hennes sak heller.
Dette er en form for dystopi, men handlingen er for det meste på det indre planet og ikke actionpreget slik som en god del dystopier skrevet for ungdom er. Det handler for det meste om Daisy, hennes forhold til sin fetter, vennskapet til kusinen og spiseforstyrrelsen hun sliter med. Noen ganger funker ikke lydbøker og meg så kjempegodt, noe som betyr at jeg ikke får fullt utbytte av boken jeg lytter til. Problemet er at hvis jeg er ukonsentrert så er det vanskelig å spole tilbake eller komme inn igjen i boken. Dette skjedde dessverre med denne boken. Det har nok noe med den manglende spenningen som holder konsentrasjonen min oppe og gjør det lett å henge med, og ikke minst de lange setningene i boken. Boken har en midtdel, etter at krigen bryter ut, som jeg likte aller best, spesielt de delene der Daisy og kusinen Piper sitt forhold utforskes. Jeg følte jeg ikke fikk tak i noen av karakterene før i denne delen. How I Live Now utforsker også menneskets overlevelsesinstinkt og hvordan ekstreme situasjoner forandrer oss på en vellykket og subtil måte.
Noen forfattere blir for opptatt av beskrivelser og sted, og glemmer selve spenningen. Det blir jeg litt oppgitt over.
Vi befinner oss i Trondheim i 1942, under okkupasjonstiden. Politibetjent Gabriel Navarseth er for tiden under hardt press. Han jobber med en forsvinningssak og han samarbeider med det tyske sikkerhetspolitiet siden han kan flytende tysk. Men å kunne flytende tysk har også sine konsekvenser. Det gjør til at folk er litt usikker på hvilken side han egentlig jobber for under denne spesielle tiden. Hans kolleger blir mistenksomme, og han er på lista til det norske Statspolitiet. Men er det noen grunn til det? I mellomtiden har Gabriel sine indre demoner å kjempe i mot. Han er godt gift, men også hemmelig forelsket i en annen (og ikke i hvem som helst), og vet han hva han er god for? Hører han til rett side av all ting eller har folk grunn til å være mistenksomme?
Det er lenge siden jeg har lest historisk krim. Det tror jeg ikke har gjort siden jeg leste Agatha Christie og det er flere år siden. Og det var også noe nytt å lese historisk krim fra Trondheim, som er min nærmeste by hvis man ser bort i fra Orkanger. Orkanger fikk jo bystatus i fjor, men det greier jeg bare ikke å ta alvorlig, så jeg ser fremdeles på Trondheim som min nærmeste by. Jeg er også godt kjent i Trondheim. Det tar bare en halvtime med bil/buss å komme seg dit og i tre år pendlet jeg dit omtrent hver dag da jeg selv var student og gikk på Dragvoll. Så jeg er ganske godt kjent i Trondheim, i hvert fall godt nok kjent til at jeg vet hvilken gate ligger hvor og at jeg kan huske på hvordan den og den gata ser ut når den er nevnt, så det var ikke vanskelig å se for seg stedene fra Trondheim som ble nevnt i boka. Men det som irriterte meg litt og kanskje mest med boka var at jeg tror forfatteren var for opptatt til å nevne hvilken gate/sted i Trondheim karakterene hans befant seg i istedet for å konsentrere seg om selve handlingen og spenningen. Derfor gikk ting så altfor tregt. Spesielt etter min smak. Det blir for mange gatenavn nevnt og det blir litt kjedelig og irriterende i lengden.
Jeg fikk litt sansen for Gabriel Navarseth, men også han er en typisk politibetjent som tæres av sine indre demoner, prøver å holde på fasaden, men hvor lenge holder det? Så det var ikke akkurat noen nyskapende bidrag i krimmen. Men det jeg likte med Sovende hunder, var tiden den var satt til og at handlingen lå litt "lokalt". Det er ikke ofte jeg leser krim fra 2. verdenskrig, så det skal forfatteren ha ros for. Istedet for å lage enda en moderne krimbok med en fyllik som politibetjent, valgte han å sette 2. verdenskrig inn i bildet og la politibetjenten ha andre indre demoner istedet. Men resten synes jeg dessverre blir fort typisk krim. Personer som føler seg splittet. Hvilken side jobber personene på? Og jeg synes desverre ikke det var mye med boka jeg syntes var interessant. Det var mer tørrlesing enn fornøyelig lesing. Boka ble for "tung" og saktegående. For mye beskrivelser av personer og steder at det overdøver selve spenningen. Det er synd.
Beklager at dette ble en kort og noe skuffende anmeldelse fra min side, men Sovende hunder var bare ikke den boka jeg hadde håpet på den ville være. Den hadde et godt utgangspunkt som jeg hadde sansen for, men dessverre så dalte det bare nedover og nedover. Det ble for mye beskrivelser enn action for min del. Det er den nærmeste forklaringen jeg kan komme på hvorfor boka ikke falt helt i smak.
PS: Dette er første bok om Gabriel Navarseth.
Fin bok til høytlesning! Passer for barn fra 5-7 år.
Filmen er ikke den beste, men litt underholdende var den jo på sitt vis, men boka er helt klart mye bedre. Et godt valg! Kos deg med boka og spent på din mening når du er ferdig med den:)
Litt for gammel til å bli skremt av denne, men en varm og humoristisk bok er det likevel ...
Ungjenta Lucy Carlyle søker jobb hos den noe spesielle Anthony Lockwood som er sjef for Lockwood & Co. Lucy har vært litt uheldig i fortiden når det gjelder jobb og håper at dette vil føre henne til noe bedre. Lockwood & Co er en blanding av Åndenes Makt og et slags Ghostbusters firma, der folk oppsøker dem for hjelp med å bli kvitt spøkelser og onde energier som herjer i hjemmene deres. Firmaet drives av unge folk på tre stykker (Anthony, George og nyansatte Lucy), men til tross for at de er unge, har de forskjellige evner som kan være til nytte for disse spesielle henvendelsene. Selv om folk er skeptiske til at de som driver dette firmaet er bare barn, velger de likevel å gi dem en sjanse for å få en sjanse til å få ro og fred i hjemmene sine igjen. Men Lockwood & Co. møter sine største utfordringer når de skal innta Englands mest hjemsøkte hus. Er de sterke nok til å stå sammen om dette eller vil de løpe vekk av ren skrekk?! Det er enten nå eller aldri fordi siden de hadde nettopp ett oppdrag som gikk fullstendig galt, må de nå til enhver pris vise hva de er gode for, hvis ikke kan firmaet deres bli nedlagt ...
Det er ingen hemmelighet at jeg digger alt som har med det overnaturlige å gjøre. Jeg har lest bøker og sett tv-programmer/skrekkfilmer som omhandler dette temaet, men har jeg opplevd noe såkalt overnaturlig selv? Nei da. Så livet mitt er temmelig kjedelig sådan. Å se et lite spøkelse eller oppleve noe fryktelig skremmende hadde vært morsomt. Det virker som om "alle" andre har opplevd noe overnaturlig en eller annen gang i livet, men ikke jeg. Det er jo typisk. Jeg burde ha sett demoner ganske lett siden jeg ofte er sur, bitter og bærer nag, haha, men det er vel ikke sånn det funker. (Men skulle ønske det, for da hadde det ikke vært så ensomt i leiligheten, haha). Uansett, jeg ville ikke at boka Den hjemsøkte trappa skulle gå forbi meg. Regnet med den ikke ville bli fryktelig skummel i og med dette er en bok for barn og ungdom, men jeg driter i om jeg er for gammel eller ikke og leser alltid det jeg vil.
Som forestilt var ikke boka spennende eller skummel for min del. For det første er jeg for gammel for målgruppen og jeg har lest så mange skrekkbøker og sett så mange skrekkfilmer i løpet av mine 32 år, at jeg føler meg temmelig kurert. Har ingen problemer med å legge meg uten å ha lyset på hele natta for å si det sånn. Men likevel leser jeg bøker og ser filmer som inneholder skrekk og overnaturligheter, fordi det er en sjanger jeg aldri blir mett av selv om den sjangeren i moderne tider har blitt svært så forutsigbart, men det er bare underholdende. Og det var denne boka også, på sin måte. Jeg likte samspillet mellom Anthony og Lucy. Begge prøver å være barke og sarkastiske, og væremåten deres består av en flørtende undertone som heldigvis ikke blir overdrevet. Boka inneholder en mørk humor som jeg har sansen for og som gjorde det verdt å lese boka. Selve hjemsøkingen og plottet syns jeg var litt kjedelig og for opplagt for min del, men karakterene gjorde det mer levende med sitt vesen og humor, slik at jeg ikke kjedet meg fordervet.
Den hjemsøkte trappa ble for meg en mer sjarmerende enn skummel tidsfordriv. Jeg likte karakterenes væremåte, men selve handlingen og spøkelsesfaktorene syns jeg ble litt for standard at det gjorde ikke inntrykk i det hele tatt. Og hvor ble det av skremselsfølelsen? Er det noe jeg savner her i verden, så er det å bli skremt, og det ble jeg dessverre ikke av denne boka. Boka egner seg vel best for de i den rette målgruppen og de som er nybegynnere innen skrekksjangeren.
PS: Dette er første bok i Lockwood & Co. serien.
Leste mye av Stephen King da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående og utover årene. Og fant frem en bok av ham igjen i fjor etter en liten pause og skal lese mer av ham i år. Av og til må man ta pause av sine favoritter også:)
Ja, liker ikke bøker med graviditet som fokus, selv i thrillere. Det blir for damelitteratur for meg. Leser jo det også litt, men graviditet interesserer meg bare ikke.Så jeg får bare pine meg gjennom den boka for avbryter aldri en bok. Spent på hvordan du kommer til å like Stephen King bøkene du skal lese fremover:)
Sist sett
