Bokelskere.no

Ikke alltid like lett å takle mørke dager.

Hadde ikke hørt så mye om denne boka før jeg leste den, og av og til er det befriende. Ofte blir man lei av å høre om de samme bøkene om og om igjen. Det har ofte motsatt virkning på meg. Det gir meg mindre lyst til å lese bøker som stadig blir anmeldt og som kun får ros. Da venter jeg som regel med å lese de bøkene til hysteriet har lagt seg hvis interessen fremdeles er der. Synes også det blir kjedelig i lengden å bare lese de mest kjente bøkene. Jeg liker å lese både gamle og nye bøker, både de kjente og ukjente. Det er viktig å variere, synes jeg. Det er også viktig å ikke ha skyhøye forventninger til en bok for det har lett for å ødelegge. Denne hadde jeg ingen forventninger, dermed ble skuffelsen mindre da jeg fant ut at boka ikke var helt for meg.

Kompleks persongalleri
Heidi Linde har gitt ut en del bøker og dette er min første av henne. Dette er en stille og lavmælt roman om forskjellige menneskeskjebner. Studenten Ingeborg er knust av sorg etter å ha mistet faren sin og prøver å konsentrere seg om masteroppgaven. Liv Karin prøver å go overens med eldstedatteren som er bare vrang og lite samarbeidsvillig når det gjelder å ha det koselig. Istedet for å komme med ros, blir det som regel kritikk, selv om Liv Karin gjør så godt hun kan. At datteren Kaja studerer og bor på en hybel, gjør ikke nærheten lettere. Man blir også kjent med Lykke som er av den stille typen og som ikke passer helt inn i skolen. Hun blir fort for mystisk for de andre eller bare "rar".

Noen skiller seg mer ut enn andre
Dette er en bok om mye sårbarhet, mørke stunder, svakheter og i det hele tatt det å være menneskelig, på godt og vondt, og hvordan man håndterer det. Noen gjør dårlige valg og andre ignorerer problemene. Det jeg likte aller best med Talte dager er skitingen av perspektiv. Jeg foretrekker det fremfor at alt blir fortalt kun fra ett perspektiv og det gjør det hele mer levende. Linde gjør det også på en oversiktelig og ryddig måte, så man blir ikke forvirret når hun skifter perspektiv. Mitt problem med det og hele boka egentlig, er at ikke alle var like spennende å lese om og noen ble for blasse i forhold til andre. Ikke alles historie var like fascinerende. De jeg likte best å lese om var Ingeborg og Lykke. Ingeborg var en veldig spennende karakter og man synes synd på henne som har mistet faren sin ,og jeg likte Lykke godt for kjente meg selv igjen i henne. Jeg også var den stille jenta på skolen som ofte ble holdt utenfor. I dagens samfunn er det nesten ikke lov til å være beskjeden uten at man blir oppfattet som annerledes og rar av andre. Ikke alle har behov for å vise seg frem og ta stor plass. Det er ikke noe mystisk eller rart med det.

Talte dager er fin lesing med godt utgangspunkt. For meg hadde det funket bedre med et mindre persongalleri, for man får ikke et nært nok forhold til alle. Noen blir for overflatiske og man får ikke nok tid til å komme under huden på alle.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke lett å være Richard ...

Dette er den første boka jeg leste ut i år. Neverwhere ble opprinnelig utgitt i 1996, og i fjor kom den ut på ny med illustrasjoner. Jeg har lest noen bøker av Gaiman før og de har både underholdt og irritert meg. Det er enten eller med bøkene hans, har jeg merket. Bøkene jeg har lest av ham så langt er; Good Omens, The Ocean at the End of the Lane, Kirkegårdsboken og The Graveyard Book (måtte lese den på norsk og engelsk siden jeg likte den så godt), Coraline (leste den før jeg hadde blogg, så har ikke skrevet om den), M is for Magic og nå, Neverwhere. Min favoritt av ham så lang er The Graveyard Book. Den har fått mange delte meninger, men jeg likte den godt på grunn av stemningen, illustrasjonene og bød på en annerledes historie. Neverwhere er også en bok jeg likte veldig godt.

Er det mulig å være så uheldig?
Ulykkesfuglen Richard har ikke livet helt på sin side. I det ene øyeblikket har han alt, og i det neste står han igjen med ingenting. Han er forlovet, har egen leilighet, men da han og forloveden støter på en skadet, ukjent jente på gaten på vei til et middagsmøte, kommer Richard over et vanskelig valg. Han vil hjelpe denne stakkars jenta, mens forloveden vil at han skal ignorere henne, hvis ikke er det slutt. Han overser forlovedens ultimatum. For første gang etter å ha vært dørmatta i forholdet, velger han endelig å gå sin egen vei, og tar med seg den skadde, stakkarslige jenta med seg hjem. Det er starten på en ukjent og uvirkelig reise i underverdenen av London som hittil har vært ukjent for Richard.

Fantasy er ingen favorittsjanger, men leser noe av det av og til. Hver gang jeg leser fantasy håper jeg bare at det ikke blir for avansert og rotete. Det er derfor jeg er skeptisk til fantasy noen ganger. Trodde hele tiden at kanskje The Dark Tower av Stephen King, en serie på hele åtte bøker ble for tung og avansert for meg, men det var den heldigvis ikke. Trodde på forhånd at Neverwhere kanskje også ville være småtung, men det var den ikke. Så begynner heldigvis å bli mer vant til fantasy. Det er ikke så "skremmende" å lese lenger.

Neil Gaiman har ingen grenser når det gjelder fantasi, det er i hvert fall sikkert. I intervjuer er han svært oppfinnsom og vittig når han svarer for seg eller beskriver noe. Det er også innholdet i bøkene hans. Det er tre forfattere som fascinerer meg veldig og det er Stephen King, Neil Gaiman og R.L. Stine. Grunnen er at jeg alltid lurer på hvor de henter inspirasjon fra fordi de har sånn fantasi som er vanskelig å beskrive, og det virker som de aldri får skrivesperre.

En bok å forsvinne i
Boka mangler muligens dybde, og de som er ute etter troverdighet bør holde seg unna denne, men av og til trenger man en slik bok. Bare glemme omverdenen en liten stund og la seg bli revet med i en verden som er annerledes og spennende. Det er ikke noe galt i det. De "enkle" illustrasjonene av Chris Riddell er stemningsfulle, og jeg liker hvordan de dekorerer sidene. Noen ganger er det hele sider med illustrasjoner, og andre sider er det nedover ved siden av teksten. Man blir nesten inspirert til å tegne igjen.

Neverwhere er en sårbar, tragikomisk og spennende bok som tar en med på ville veier. Boka setter Richard virkelig på prøve, både gjennom tålmodighet, overlevelse og prøve å holde ut uansett hvordan ting utarter seg.

The Graveyard Book er fremdeles min favoritt av Gaiman, men Neverwhere er like hakk i hæl.

Fra min blogg: I Bokhylla

En liten misforståelse kan fort bli stor.

Denne anmeldelsen har jeg lenge grudd meg til å skrive fordi jeg har så dårlig forhold til boka. Noen bøker går man rett og slett ikke overens med. Det rare var at jeg likte boka i begynnelsen, men så ble det etter hvert bare et strev.

Å mistolke ting kan få alvorlige konsekvenser
Atonement er en bok som består av flere deler som varer utover i flere år. Av og til føles det ut som om det skjer noe hele tiden og andre ganger bare drøyer det. Det er ingen mellomting. Det er noen år før 2. verdenskrig starter. Familien Tallis har en liten sammenkomst. Briony er en trettenåring som har livlig fantasi og liker å være kreativ med å skrive sine egne historier. Denne sommeren blir hun vitne til noe forferdelig, og beskylder storesøsterens venn, Robbie å være gjerningsmannen. Men har Briony sett rett eller er det bare noe hun hevder? Hun har tross alt lett for å mistolke ting.

Det er en god historie forøvrig, men her var det skrivestilen som jeg virkelig slet med. Det ble bare tørrere og tørrere, og det hele ble bare svært tungtrødd. Ofte måtte jeg lese noen avsnitt eller sider om igjen fordi jeg mistet konsentrasjonen. Det er svært sjeldent det skjer når jeg leser i en bok, så her mistet jeg ofte tråden og det tok tid før jeg kom inn i det igjen. Jeg fikk ikke flyten jeg vanligvis får når jeg leser. Det ble veldig stakkato, noe som er synd. Noen bøker trenger mer tid enn andre, og det gjør ikke noe for noen bøker krever ekstra tid og oppmerksomhet. Det er noe man bare må regne med, men her virkelig slet jeg med å komme i gang igjen hvis jeg tok meg noen dager fri fra boka. Istedet for å glede meg til å komme i gang med den igjen, fant jeg ofte på andre unnskyldninger før jeg endelig satte meg ned med den (som å vaske kopper og alt mye annet). "Å grue" seg til å fortsette med å lese videre i en bok er både en komisk og trist opplevelse, men av og til skjer det, og det var her som var det store problemet for meg.

Ikke min favoritt av McEwan
Jeg har lest to bøker tidligere av Ian McEwan og det er Barneloven og Saturday, og må si at det er Barneloven jeg liker best av ham fremdeles. Den var mye lettere å lese enn Atonement eller Saturday. At jeg leste den på norsk, er ikke grunnen til at det var lettere å lese boka, men den hadde større flyt og hadde en mer interessant handling. Jeg er vant til å lese på engelsk og foretrekker å lese på engelsk, spesielt horror og thrillere. Så hvorfor McEwans språk i Atonement opplevdes som ekstremt tørt, er vanskelig å si. Det føltes bare ut som de fleste partiene var i slow motion og man måtte bare plage seg videre siden jeg aldri gir opp en bok. Jeg krever heller ikke at det skal skje noe hele tiden heller. Men som nevnt ... Jeg fant bare ikke flyten i boka samme hvor mye jeg anstrengte meg, så lesingen ble veldig stykkevis og delt.

Boka ble først utgitt i 2001, og i 2007 ble den filmatisert med blant annet Kiera Knightly og James McAvoy i hovedrollene. Selv har jeg dessverre ikke sett filmen, og det frister heller ikke å se den med det første. Det er virkelig ikke meningen å virke så negativ, men etter å ha lest boka som jeg har strevd lenge med å komme meg gjennom, er jeg bare lettet over å være ferdig.

Beklager for denne diffuse anmeldelsen, men kan egentlig ikke si så mye om boka da historien er for stor til å forklares i en anmeldelse og samtidig blir det for forutsigbart til å gå i dybden. Anbefaler heller ikke noen å se filmtraileren før de har sett filmen, da filmtraileren avslører omtrent hele filmatiseringen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hva får en ung jente til å hate livet så innmari mye?

Mett av dage
Aysel er fremdeles en ungjente, men føler seg allerede livstrøtt. Alt hun ønsker er å dø for hun er lei av den hun er og ønsker ikke å leve lenger av mange grunner. Hun har alltid vært et utskudd. Det er mange som ser bare rart på henne uten noen spesiell grunn. Hun ble ikke mer "populær" etter at faren hennes gjorde en kriminell handling for noen få år siden som forandret lokalsamfunnet. På grunn av det vet alle hvem hun er og har en større grunn til å styre unna henne. Hun er så lei av seg selv, jobben, skolen og livet at hun søker etter en selvmordspartner på Internett. Det tar ikke lang tid før en ukjent person tar kontakt med henne og de blir enige om å møtes i virkeligheten for å bli bedre kjent. De avgjør en dato når de skal fullføre det, og innen den tid tilbringer de tid sammen. De blir kjent med hverandre på godt og vondt. Og når datoen nærmer seg, stoler de nok på hverandre til å fullføre det de har planlagt?

En bok for de som tåler mørk humor
Dette er kanskje ikke en bok for hvem som helst da boka består av et sensitivt tema og ikke alle har sansen for/ eller tåler mørk humor, så de bør nok styre unna denne. For oss som tåler mørke og dystre bøker, går det fint. Selv om boka tar opp et alvorlig og sensitivt tema, har boka også mye varme i seg, mørk humor og spenning. Dette er en av de få ungdomsbøkene jeg har lest som både har dybde og som gjør inntrykk. Det er sjeldent. Jeg har lest noen ungdomsbøker oppgjennom årene og ofte føles de svært like. Denne boka har også noen av de samme faktorene som ofte går igjen, men likevel har den flere undertoner, består av et realistisk persongalleri og klarer å skille seg ut. Ofte liker jeg ikke karaktererne i ungdomsbøker, men her føles de realistiske og man blir godt kjent med dem.

Forfriskende og tankevekkende til tross for dysterheten
Det rare er at jeg har hørt om de fleste ungdomsbøker selv om jeg ikke leser så mange, men noen av dem leser jeg for å holde meg oppdatert for å se hva slags bøker som er populært for dagens ungdom, men denne hadde jeg ikke hørt om tidligere da jeg skulle ta meg en liten kjøperunde. Jeg søkte etter dystre bøker da jeg kom tilfeldigvis over denne. Det er godt å lese ukjente bøker av og til også, ikke bare det nyeste av det nyeste hele tiden og lese de samme bøkene som alle andre leser heller. Ikke noe i galt i det heller, men jeg liker både å lese det nyeste og eldre bøker; både gammelt og nytt, utforske litt. Jeg er en nysgjerrig leser, så da blir det sånn. Dette er en bok som jeg har sett i ettertid har fått mange delte meninger, derfor er jeg ekstra overrasket over at jeg likte den så godt, for som regel er jeg den negative når det gjelder ærlige meninger. Men noe må jo overraske meg også en gang i blant, og det gjorde det denne gang.

Denne boka tar opp viktige temaer, klarer samtidig å være festlig og underholdende, og noe provoserende. Opp i alt dette klarer den også å gi varme. My Heart & Other Black Holes er en avhengighetsskapende bok hvor man blir sterkt knyttet til hovedpersonene og man blir hjemsøkt av boka lenge etterpå, enten om man vil det eller ikke. Sterk lesing med masse humor. Boka handler også om hvor vanskelig det er å bli sett på som annerledes av andre, og man legger merke til ting i livet som man ikke tar seg tid til å legge merke til ellers.

Baksideteksten mener at de som liker John Green og Stephen Chbosky, kommer til å like fortellerstemmen til Jasmine Warga. Personlig synes jeg at Jasmine Warga har en bedre fortellerstemme/skriver bedre enn både John Green og Stephen Chbosky til sammen. Jeg vet det er en risikabel ting å si da det er mange John Green fans der ute.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å være en privatetterforsker er ikke bare, bare ...

Harde utfordringer
En bilulykke snur livet opp ned for Ørn Klo (!). Han mister sin kjære og kommer aldri helt over det. Ett år senere står han ved hennes grav og han er like ødelagt. Savnet etter henne er fremdeles like sterk som da han mistet henne. Til tross for savnet og at han sliter med indre demoner som mange andre, har han en jobb, men ikke hvilken som helst jobb. Han er nemlig en privatetterforsker. Han jobber som regel med "småsaker", og en dag får han plutselig en ordentlig sak å ta seg av. En fortvilet far dukker opp på kontoret hans og som forteller om datteren sin. Hun skal ha tatt selvmord ved å hoppe ut av vinduet. Det er i hvert fall det politiet vil tro, men faren til offeret mener at det er noe annet bak, for han mener at dattren hans ikke var noen selvmordskandidat. Hun var lykkelig gift og gravid. Hvorfor skulle hun ha noen grunn til å ta livet av seg? Derfor vil han at Ørn Klo settes på saken for å gjøre litt grundigere research enn det politiet gjorde, og se om det er faren som har det vanskelig for å akseptere hendelsen, eller om han har rett i at det er kanskje noe kriminelt i saken? Underveis i saken, vikler Ørn seg i forskjellige mennesketyper, støter på mange utfordringer og samtidig har han ofte hodesmerter, og andre plager å holde i sjakk. Det er ikke lett å vær en vanlig mann i en tøff sak ...

Å lese om politimenn og etterforskere med indre demoner og andre mørke personlige kamper, er ikke noe nytt. Det er blitt brukt svært ofte i krimsjangeren og har blitt en standardgreie. Likevel var Ørn Klo spennende å lese om selv om han er en "typisk" figur i en slik sjanger. Men han har humor, lar ikke indre uro og smerter stoppe ham, og er en som tenker på alt når han først skal utføre noe. Han lærer seg også at ikke alt går helt etter planen bestandig.

Sprudlende tone
Temaet og handlingen er kanskje mørk og dyster, men boka har masse humor, både i replikkene og spesielt i beskrivelsene. Her trenger man ikke å være redd for knusktørt språk. Språket er lett og ledig. Kanskje ikke alle vil falle for humoren da det meste av det er mørk humor, på grensen til sarkasme. Jeg liker sarkasme og det er den eneste formen for humor jeg liker. Synes at miljøbeksrivelsene er mer levende enn karakterbeskrivelsene for å være helt ærlig. Man får med seg hva slags personlighet de fleste karakterene har, men sliter litt med det visuelle av dem. De kan bli noe diffuse underveis, føler jeg. Så synes at miljø og stemningsbeksrivelsene er bedre sådan. Det er mer levende, stemningsfullt, og av og til humoristisk.

Selvmordet er ingen nyskapende eller noen tankevekkende krimbok som hjemsøker deg lenge etterpå, men den er underholdende, har sine humoristiske øyeblikk og består av et underlig persongalleri. Den gir deg lyst til å lese videre og har et godt driv. En fin lesestund så lenge det varer, men ikke forvent noe mer enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg er kanskje for gammel for spøkelseshistorier, men noen ting blir man aldri for gammel til å like ...

Barnslig fryd
Spøkelseshistorier og skrekkhistorier er noe som alltid har fascinert meg fra jeg var liten. Det er bare uskyldig moro. Er det noe jeg savner er det følelsen av å være skremt for det er ikke mye som skremmer i voksen alder. Det var litt av moroa som liten å bli litt småskremt av både skrekkhistorier og skrekkfilmer. Men dessverre får man ikke det samme kicket i voksen alder, selv om man fremdeles liker sjangeren veldig godt. Sjangeren har fremdeles sin sjarm.

Som tittelen sier består denne samlingen av førti noveller. De fleste av dem er svært korte på bare få sider, og det var bare en jeg visste og hadde hørt om tidligere (The Human Hand). Boka inneholder også illustrasjoner av Paul G. Hoffman, som gir et stemningsfullt uttrykk til historiene. Det løfter historiene betraktelig opp fordi tonen forfatteren bruker til å fortelle disse historiene virker noe monoton i lengden og gjentagende, derfor er det et pluss med disse illustrasjonene.

Det som skiller denne boka i fra andre skrekksamlinger jeg har lest tidligere er at etter hver eneste fortelling, skriver forfatteren opp punkter partiene historiene deles opp i. Hva som er vitsen med det, skjønner jeg egentlig ikke. Kanskje en fordel for de som har tenkt å lese denne boka høyt for ungt publikum, og kanskje føle at de trenger å forklare historien etterpå? Ellers ser jeg ikke helt poenget med det da historiene er såpass korte og veldig lett å forstå.

Illustrasjonene er bedre enn historiene
Historiene er blant annet om noen som opplever merkelige ting, uforklarlige hendelser, en spøk som går litt for langt og mye annet. Noen av historiene er svært interessante, men føler at de fleste historiene er såpass korte at man knapt merker noen form for atmosfære eller uhygge. De fleste historiene er bare på noen få sider og da rekker man omtrent ikke å føle noe av det man leser, noe som er synd. Fordi slike historier, i alle fall poenget med de er at de skal få leseren til å føle noe, enten det er uhygge, atmosfære, eller i det minste fange opp en slags ekkel følelse. Kanskje føle at man ikke er alene likevel mens man leser eller noe i den dur. Det er selve illustrasjonene som bygger litt på det av atmosfære, men ikke selve fortellerstemmen. Synes ikke de veier opp for hverandre helt. Synes de fleste av illustrasjonene, som er laget av Hoffman var noen hakk bedre enn selve historiene.

Classic Campfire Stories er en bok med fin utgangspunkt. Hvem liker vel ikke campfire historier, samme om de er skumle eller ikke? Det er en barnslig fryd over det som man på en måte aldri vokser fra. Likevel synes jeg at denne boka var tamt gjennomført. Som nevnt var det noen gode og interessante historier som var verdt å få med seg, men problemet her var fortatterens skrivestil. Den er veldig ensformig, både når det gjelder tone og stemning. Det er ingen brytninger. Dermed ble den stemningsfulle delen stort sett fraværende, noe som er synd i en slik samling, da slike historier krever alt av stemning, atmosfære og uhygge. Føle at man er utrygg på et eller annet vis. Det klarer dessverre ikke denne samlingen å gjøre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Rølpete, morsom og overraskende engasjerende.

Et blogginnlegg som ble til en liten bok.

Fredrik Backman skrev denne boka opprinnelig som en bloggpost, men ble overtalt til å gjøre om blogginnlegget til en bok, noe de gjorde rett i. Hadde denne teksten forblitt et blogginnlegg, hadde jeg gått glipp av noe.

Teksten er om Noah og farfaren hans som har et veldig sterkt og spesielt bånd. De forstår hverandre og hverandres metaforer. Farfaren til Noah forteller ham på sitt vis hvordan sykdommen hans forandrer ham. Noah er svært ung, og farfaren hans bruker sine egne metoder og deler fortellinger som bare de to forstår, til å få Noah til å skjønne hva sykdommen til farfaren gjør med ham.

Fin formidling av en usynlig og sårbar sykdom
Dette er en bok som setter fokus på når en av våre nærmeste blir rammet av Alzheimers sykdom, og man får et innsikt i hvordan personen med Alzheimers opplever det. Dette er selvfølgelig ikke noen fasitsvar, men en god pekepinn på hva folk med Alzheimers kanskje tenker og man får en større foreståelse for hva de gjennomgår. Man skjønner jo sånn sirka hva sykdommen går ut på, men har likevel lite forståelse for den som lever med det. Selv om jeg ikke kjenner noen med denne sykdommen personlig, er det en kjekk bok å få med seg og få en større innsikt i sykdommen, i tilfelle den rammer en av mine nærmeste eller meg selv, for man vet jo aldri. Det må være en forferdelig trist sykdom å forholde seg til. Å se noen man er glad i glemme bare mer og mer, og selv bli helt rådvill av å være vitne til det, må være helt jævlig.

Jeg har lest en bok tidligere om dette temaet og det er Alltid Alice av Lisa Genova. Det er også en god og realistisk bok å få med seg, og film. Men synes at Fredrik Backman skriver med litt større innsikt både for den som blir rammet av sykdommen og hvordan de nærmeste kan oppleve det. Man føler på tristheten, hjelpesløsheten og kanskje ensomheten fra alle kanter opp i det hele. Man blir bare oppgitt og tom mens man leser, noe som er meningen også. Man klarer ikke å la være annet enn å føle det persongalleriet føler.

En søt bok, både innvendig og utenpå
Det er egentlig ikke mer som kan sies om boka fordi den er såpass kort. Det er den søteste boka jeg har både sett og lest i 2017. Jeg liker måten hvordan farfaren prøver å forklare barnebarnet sitt om hvordan sykdommen forandrer ham, og gjør det på en filosofisk og annerledes måte. Det gjør til at de knytter et sterkere bånd seg imellom. Fikk også sansen for overlappingen av når han ikke er helt sikker på om det er barnebarnet eller sønnen sin han snakker til. Det gjør innholdet enda mer realistisk og sårt. En fin bok om hvordan denne forferdelige sykdommen påvirker både den som må leve med den og pårørende. Dette er en liten flis man ikke glemmer så lett.

Det eneste jeg vil trekke litt ned på nå i forbifarten er at de gangene farfaren snakker med barnebarnet sitt, er kanskje barnebarnet noen hakk litt for veslevoksen? Vanskelig å si. Les boka og så er det bare å grue seg til man blir gammel av mange grunner ...

Fra min blogg: I Bokhylla

En ung jente som bare prøver å gå egne veier.

Under en flukt må Sigrid skilles fra moren sin. Dragvoll har nettopp blitt angrepet, og det er ingen tid å miste. Moren gjør alt for å redde datteren sin, om så de må skilles. Ungjenta på 15 blir så etterlatt for seg selv på sin ukjente ferd. Tilfeldigvis møter hun på noen følgesvenner som hun bruker en tid på å finne ut av om de er til å stole på eller ikke. På ferden møter de sammen på mange farer og utfordringer. De møter blant annet på jotner, rasende ulv og mye annet uventet. De må alltid være på vakt for man vet aldri hva eller når det kan dukke opp noe. De er aldri helt trygge ...

Kan man bare forlate sine nærmeste?
Senere får Sigrid vite hvorfor ting skjer og hvorfor hun er nødt til å flykte. Mens hun flykter fra alt det kaotiske som skjer sammen med noen andre hun ikke en gang kjenner, er alt hun tenker på å vende tilbake for å redde moren sin. Hun har ikke samvittighet til å bare dra fra henne sånn uten videre. En ung jente som Sigrid trenger jo moren sin. Skal hun lytte til sine ukjente følgesvenner, eller skal hun snike seg tilbake, og redde det som betyr mest for henne?

Dette er en bok på bare 197 sider med korte og effektive kapitler, og stor font. Forræderen fra Åsgard passer fint som høytlesning for andre, og for ungdom som begynner å interessere seg for norrøn mytologi, og muligens fantasysjangeren generelt. Boklesere i tidlig ungomdsårene kan også synes denne boka byr på et spennende tema, og vil kanskje bidra til å gi dem lyst til å lære mer om denne tiden. Innholdet har mye innlevelse, troverdige karakterer, og det er gode beskrivelser på hvem som er gode og onde.

Den rette målgruppa vil nok sette større pris på boka
For oss voksne derimot, som liker å lese barne og ungdomsbøker for å se hva som utgis i dag av ren nysgjerrighet, blir nok dette vel forutsigbart. Man vet ganske fort hvorfor Sigrid blir utsatt for det hun blir utsatt for. Man vet godt hvem hun kan stole på og ikke. Man får også en følelse av hvordan det hele kommer til å slutte. Derimot ingen overraskelser. Det blir veldig lettvint lesing sådan. For ungdom som er målgruppen for boka, vil nok finne mye glede i boka da det er noen spennende partier. Kanskje vil de synes at noen av partiene er på kanten til å være skumle også ...

Dette er en fin bok som vil introdusere norrøn mytologi for unge lesere og enda bedre, vil forhåpentligvis gjøre dem enda mer nysgjerrig rundt dette temaet. Man vet aldri. For min del, som er litt eldre enn målgruppen boka er beregnet for, var dette en helt grei leseopplevelse. Den hadde sine høydepunkt, men det er ikke en type bok som man går rundt og tenker på lenge etter at den er ferdiglest.

Forræderen fra Åsgard er første bok i en planlagt serie; Sagaen om Ragnarok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er du sikker på hvem du deler hus med?

Hvis forfatternavnet virker kjent, er det hun som har skrevet Naboparet. En bok som har vært svært synlig på forskjellige boksider. Har selv ikke lest boka ... ennå, men den står ulest i en av bokhyllene mine. Jeg har bare ikke somlet meg til å lese den. Hamstrer som regel mer bøker enn det jeg rekker å lese. Tror det bor et ekorn i meg. De er flinke til å hamstre de også. Uansett, da A Stranger in the House ble utgitt, fikk jeg mer lyst til å lese den enn Naboparet, så Naboparet får venta enda litt til ...

Har sett A Stranger in the House dukke ofte opp på Goodreads feeden min i det siste. Det er ikke alle populære bøker som frister, men denne fristet. Bare tittelen i seg selv lokket. Vet ikke hva det er med meg og dystre, grøssende titler, men noe er det. Det fenger meg med en gang. Dermed gikk det ikke lang tid før jeg bestilte den.

Interessant, men ingen annerledes plot
I A Stranger in the House havner Karen i en alvorlig bilulykke. Hun kjører i et utrygt område av byen, kjører i høy fart som om hun flykter fra noe, kjører på rødt lys og mister kontrollen. Bilen kjører rett inn i en stolpe og hun havner på sykehus. Hun husker ikke noe fra den kvelden. Karen og Tom har ikke vært gift så lenge, og de blir satt på prøve da de får vite at det er skjedd et drap i et område i nærheten av hvor bilulykken skjedde. Har Karen noen tilknytning til drapet? Hvorfor er etterforskerne så interessert i hva som skjedde den kvelden? Mens etterforskningen foregår, dras Karen og Tom fra hverandre, og blir nærmest som fremmede i samme hus. Kommer Karen til å få tilbake hukommelsen fra den kvelden, og vil de noen gang stole på hverandre igjen?

Spennende konsept og utgangspunkt i grunn. Jeg hadde ikke for høye forventninger heller for det har jeg sluttet med både når det gjelder bøker, filmer og musikk fordi da blir man fort skuffet. Det var ikke det som ødela for meg. Synes bare at dette konseptet er litt likt mange andre thrillere for tiden. De begynner å bli litt for like. Noen forfattere har også en tendens til å konsentrere seg så mye om overraskelsesmomentet at de glemmer resten. Det er slik det føles når man leser thrillere av og til.

For gjentagende
Dette er en typisk elsk eller "hat" bok som har fått svært forskjellige meninger. Slike bøker gjør meg alltid nysgjerrig. A Stranger in the House hadde noen spennende øyeblikk, men kunne ha tenkt meg mer atmosfære, bli enda mer kjent med persongalleriet og det hadde ikke skadet å legge til mer uhygge heller, fordi det blir fort platt og gjentagende, både når det gjelder dialog og handling. Lett underholdning, men ikke en bok som bidrar til å tenke på den lenge etterpå.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kan man skjule følelsene sine for den man elsker?

Stella er bare ungdom, men har allerede mye å hanskes med. Hun har plutselig sterke følelser for hennes bestevenninne, Sigrid. Hvordan i all verden skal hun klare å skjule det når de møtes på skolen nesten hver dag? Sigrid skal på sydenferie med familien i to uker, og Stella får tilbud om å være med. Klarer hun å være med uten å vise følelser og konfrontere bestevenninnen sin om hva hun egentlig føler for henne? Eller blir følelsene for sterke at hun må innrømme alt for henne, i så fall, hvordan kommer Sigrid til å reagere?

Vanskelige følelser
Det er ikke alltid lett skru av følelsene sine når man først liker noen og deretter late som ingenting. Det er noe som skjer med de aller fleste. For noen er det lett å skru av følelsene, mens for andre trengs det mer krefter å klare det. Det er vel også en utfordring å late som ingenting når den personen man liker best er i nærheten av deg så og si hver dag, fordi man går på samme skole. Stella er en kjepphøy og selvgod jente. Hun vet at hun ser godt ut og er en av skolens mest populære jente, men under overflaten virker hun mer menneskelig, og avslører en usikkerhet både i seg selv og angående andre. Hun er ikke redd for den kjærligheten hun føler for Sigrid, men hun er redd for hva Sigrid vil mene om det og reaksjonene til de andre hvis Stella avslører hvor godt hun liker Sigrid. Hun liker henne bedre enn en venn. Samtidig er det ikke sunt å bære på alt alene, heller.

Å finne troen på seg selv i en usikker tid
Dette er på mange måter en vond, ærlig og realistisk bok om følelser, det å finne seg selv og prøve å gjøre det riktige i ung alder. Finne balansen mellom å være tro mot seg selv, og samtidig skåne seg selv og andre. Hva er det riktige å gjøre? Hvordan går man frem når man får følelser som man ikke har kjent på tidligere? Det handler om å vokse opp, prøve å være lykkelig og finne troen på seg selv i det man gjør og valgene man tar. Å være trygg på seg selv er tross alt ikke like lett, spesielt ikke når man er så ung som Stella.

Nå skjer det er ikke bare en roman for jenter, men kan godt leses av gutter også, for her er det mange situasjoner som oppstår, som både jenter og gutter kanskje vil kjenne seg i. Boka er både humoristisk, spesielt Stellas sarkasme, den er fin, og det skjer noe hele tiden. For oss voksne blir nok boka til tider vel forutsigbart og ikke så veldig overraskende, men den er underholdende og godvond å lese. Grunnen til at jeg mener at boka passer godt til skolepensum er fordi fleste ungdom sliter med å passe inn, være trygg på seg selv og samtidig styre følelsene for den man er forelsket i.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ting vil forandre seg til det bedre, eller?

Søskenkjærlighet og sjalusi
Etter en vond skilsmisse tar Barbra med seg sine to døtre (tvillingdøtre) til et nytt sted hvor hun starter i en ny jobb. De flytter til Canaan, og håper på en ny og positiv start. Men begynnelsen blir alt annet enn lett. Barbra har fått en lederstilling i en mannsdominert arbeidsplass, noe som ikke faller i god jord. Det får hun føle på og blir satt på prøve helt fra starten. Likevel lar hun seg ikke stopp av det. Den ene datteren, Gretchen har det heller ikke så lett. I motsetning til Maria, sliter hun med å passe inn og de andre stempler henne som "rar", mens Maria sklir inn i miljøet og får venner med en gang. Maria derimot er småsjalu på Gretchen siden faren deres liker Gretchen bedre enn henne, og det ser man gjennom gaver man får av ham. En dag får de gaver tilsendt av faren deres, og da er det ingen tvil om hvem som får den beste gaven. Gretchen får en nydelig dukke hun blir svært knyttet til. Barbra og Maria, liker ikke at Gretchen forandrer seg enda mer etter å ha fått dukken. Hun blir enda mer innadvendt og vrangstilt. Har det noe med dukken å gjøre eller er det fordi Gretchen har det vanskelig å tilpasse seg på et nytt sted?

Dukken ble først utgitt i 1986, og er nå utgitt på ny gjennom Hjemsøkt serien. Hjemsøkt serien er en gjenskapning av Casino Grøsser som ble utgitt på 80/90-tallet. En frittstående serie bestående av grøsserbøker av forskjellige forfattere. Jeg har lest tolv-tretten av dem tidligere som jeg fremdeles har i hylla, og det er hyggelig at bøkene blir utgitt på nytt, og håper at hele serien blir publisert igjen. Det hadde vært noe for Casino Grøsser serien var en av seriene som økte leselysten min da jeg var ung.

Småslapp grøsser
Dette er nok ikke en av de beste bøkene i serien. Syntes den var litt slapp, både når det gjaldt persongalleri og handling. Dukker i seg selv er skumle. Synes selv at dukker er eklere enn klovner, spesielt porselensdukker, og blikkene deres. Grøss og gru ... Likevel syntes jeg ikke at boka var noe creepy i det hele tatt. De fleste karakterene var irriterende på sitt vis, så da er det lett å gi blaffen i dem, og man blir mindre engasjert. Historien i seg selv var heller ikke spesielt spennende, og man har lest og sett slike historier mange ganger før, og derfor blir det veldig forutsigbart. Interessen dør ut underveis mens man leser, dessverre. Det er ingen overraskelsesmomenter eller noen form for uventet vri. Det er en strak linje hele veien og da blir det litt tamt å lese.

Det er ikke så veldig mye mer å si om boka. Det eneste jeg stusser litt på er at i originalutgaven heter søstrene Gretchen og Mary, men i den norske utgaven heter de Gretchen og Maria. Skjønner ikke helt vitsen med hvorfor de skiftet det ene navnet? Ellers var det enkel og grei lesning, men boka ga meg dessverre ingen grøssninger. Konseptet ble for typisk og bød ikke på noe nytt, og gjorde heller ikke noen intrykk på sitt eget vis.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er lett å tro at livet går på skinner og at man har det godt, kanskje for godt. Man sklir da inn i hverdagslige rutiner og ting går som regel av seg selv. Men hva skjer når noe får deg til å tvile på det gode livet du har, og du mister all tillit til den du lever livet med?

Når tilværelsen blir fiklet med
Dette skjer nemlig med Sophie. Hun deler livet med en mann hun elsker, sammen har de tre barn og bor i Norfolk. Mannen hennes, Leo, reiser mye på grunn av jobben, og Sophie sitter mye med ansvaret hjemme. Men hun har sine medhjelpere som vaskehjelper, og andre roller som stepper inn for å gjøre ting lettere for henne. Sammen med mannen har hun et fint hus som er nydelig dekorert og vakker eiendom, og selvfølgelig har de også en hund. Jula er nettopp over og de er tilbaket til den grå hverdag. Men tilværelsen for Sophie blir alt annet enn hyggelig da hun oppdager julebrev som hun har sendt ut året før, bli sendt tilbake til henne i en ny konvolutt, og over julebrevet hennes står det korte, stygge meninger om henne fra en anonym sender. Dette er det andre eller tredje året på rad det skjer. Den hun får tilbake denne gang, ryster henne mer enn de andre hun har fått tilbake av denne anonyme senderen. Over det siste julebrevet hun får tilbake, står det en beskjed om at Sophies mann er utro og at han kommer til å forlate henne. Er det sant eller er det bare noen som er fryktelig sjalu på henne, og vil bare skremme henne litt? Eller kjenner hun ikke sin egen mann så godt som hun tror?

Dette er en thriller med svært god suspense, spesielt i begynnelsen, men synd at man får vite ting litt for tidlig. Så den fine mystikken den hadde i begynnelsen blir avbrutt så altfor tidlig. Det beste boka hadde å by på var god underholdning. Kaptilene er veldig korte, og etter en hendelse blir man fort revet med for å se hvordan situasjonen håndteres der og da, og etterpå. Det er ikke en eneste kjedelig side. Man lurer på hvor lenge dette kan holdes gående. Men underholdning er ikke nødvendigvis alt. Jeg savnet mer dybde, både i handling og persongalleri, for ting skjer så altfor fort etter de første 50-70 sidene. Selv om man skjønner og vet godt hva som skjer videre, føles det som om man ikke får et grep på noe, fordi ting skjer så fort at man får ikke tid til å filosofere over det som skjer. Det blir mye på en gang, for tidlig.

Fascinerende personlighet
Selv om jeg ønsket meg mer bakgrunnshistorie av karakterene, var Sophie svært spennende å lese om. Man får et elsk-hat forhold til henne. Hun er i overkant snobbete, og bryr seg veldig om fasade, og samtidig er hun veldig glad i hennes nærmeste. Man blir svært interessert i hvordan hun håndterer diverse situasjoner i og med at hun er en person som vil at alt skal så og si være perfekt. Vil hun klare å late som om alt er perfekt i enhver situasjon? Hva skal til for å få en kvinne som Sophie til å miste kontrollen, hun som har stålkontroll på alt?

The Other Woman er en thriller blandet med krim, og konseptet hadde et svært godt utgangspunkt, men som dessverre blir rushet frem før man rekker å kose seg med den gode atmosfæren den hadde i begynnelsen. Det blir for travelt og opphakkende. God underholdning, og engasjerende innhold, men savnet mer jevnhet og tyngdekraft.

Fra min blogg: I Bokhylla

Man kan ikke bare drømme bort livet?

Et trygt liv eller la seg rive med av drømmene sine?
John har kanskje ikke valgt det letteste livet. Han er i slutten av tjueårene, og har ennå ikke noe fast i livet. Ingen fast bosted, ingen fast jobb og ikke noen kjæreste. Han har kun en drøm og det er å gi ut en roman. Men veien dit er alt annet enn lett, spesielt siden han ikke har mange rundt seg som har troen på ham, ikke en gang hans egen mor. Mens han drømmer om en dag å utgi en roman, søker han etter en jobb og kommer tilfeldigvis over en annonse om en renoveringsjobb. Han velger å ta den sjansen. Handlingen foregår samme periode som da Margaret Thatcher var Storbritannias statsminister, og Samantha Fox var en populær hjerteknuser, nemlig på midten av 80-tallet.

Dette er kanskje ikke min type sjanger, men jeg som leser mye horror og thrillere, som leser mye mørkt og dystert generelt, må ha litt lett underholdning innimellom. Det fikk jeg her. Dette er en bok om en mann som prøver å finne seg selv og som følger drømmene sine fremfor å ta fornuftige valg. Boka inneholder også hemmeligheter, intriger, og masse følelser. De to siste er ikke helt for meg, men noe må man jo finne seg i når det gjelder slike bøker. Det blir som å se en såpeserie, som jeg også følger med på, blant annet Home & Away og I gode og onde dager. Denne boka kan minne litt om det, men bare fra en annen tid.

Å finne seg selv
Det mest intressante med hele boka er hovedpersonen John. Han er det lett å relatere seg til med tanke på at det ikke alltid er like lett å finne ut hva man skal med livet. Finne det som er rett for seg selv, spesielt når det gjelder ting som utdanning og jobbvalg. Noen er mer selvbevisste på akkurat det enn andre. Det er så forskjellig fra person til person. Det som er rett for andre trenger ikke å være det rette for deg. Så det å finne sin plass i livet er ikke det letteste, noe John er et godt eksempel på. Likte også godt hans eventyrlystne side, og at han samtidig har guts til å satse på det han virkelig har lidenskap for. Han går egne veier.

Selv om jeg også likte noen av de andre karakterene godt, er det ikke alltid nok. Det var selve handlingen jeg fikk problemer med. Det blir altfor forutsigbart og man skjønner fort hvor det bærer hen kort tid etter man har begynt å lese. Det blir hverken spennende og overraskelsesmomentene er og blir fraværende. Så det blir veldig monoton lesing undervei, noe som er litt trauring. Jeg krever ikke spenningsbøker med den ene spenningskurven etter den andre. Av og til er det godt med rolige og avslappende bøker også, men ikke at det står helt bomstille. Det hadde vært fint med en mellomting. Men det som var den store nedturen er som nevnt tidligere, ingen overraskelser. Det går bare en vei. Det er ingen utvikling eller noe. Jöns Hellsing har skrevet en fin og lett underholdende roman, men opplevelsen av den blir for passiv og lite medrivende, dessverre. Godt utvalg av miljø som er svært idyllisk, og interessante karakterer, men det er ikke bestandig det holder. Det var som sagt selve historien som ble problemet her. Den fenget ikke noe særlig.

Hendig mann søkes er første bok i Hope Island trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

En klassereunion arrangeres og det tar en drastisk utvikling.

Mange har sikkert vært på klassereunion, og har kanskje kjent til samme spenningen, nysgjerrigheten og forventningene som de i Velkommen hjem gjør. Se hvordan noen har endret seg og noen alltid forblir den samme. Velkommen hjem er om et klassereunion som samles i en hytte i skogen, og denne klassen består av mange mennesketyper. Noen har store forventninger til festen, andre er der for å bevise noe, vise hva de har oppnådd i livet, mens andre tar det som det kommer. Gamle følelser blusser opp, både på godt og vondt, og denne kvelden tar mange spesielle vendinger. Savner man noen gang tiden da man var ung eller er livet enklere som voksen? Det store temaet for festen er spøkelsesvandring i skogen, og stemningen forandres helt da en av dem blir funnet død ... Ting blir heller ikke lettere da en annen person fra klassen blir funnet død en annen dag på et annet sted. Er det noen som bærer på gammel nag, eller er hva er det som egentlig foregår, og er de andre i fare også?

Noe oppbrukt, men det funker
Ninni Schulman er en forfatter jeg ikke har lest noe av tidligere, men jeg fikk veldig lyst til å lese Velkommen hjem da det virket som en litt annerledes krim. Dette er en krimroman med en grøssende effekt. Man lurer på om det er noen andre eller noe annet i skogen med dem, eller om en av dem har møtt opp med dårlig hensikt. At en slik setting er plassert i en hytte i skogen, er kanskje litt klisjéaktig, men når det gjelder en slik handling, er det nesten unngåelig. Selv om det er noe klisjéaktig, så bidrar det likevel til god, gammeldags mystikk. Man tenker jo alltid det verste når man er langt ute i skogen eller i ødemarken. For da er man sårbare på mange måter, og alt kan skje. Man har da mindre kontroll på stort sett alt.

Spennende persongalleri
Men det var ikke bare handlingen som var selve drivet og som bidro til nysgjerrigheten, men det var også persongalleriet som besto av forskjellige mennesketyper. Vi får et lite innblikk i alle, og de var svært interessante å lese om, på hver deres måte. Man får kjenne på noens popularitet og andres misnøye. Forfatteren gjør gode karakterbeskrivelser. Det er i hvert fall sikkert. Kapitlene er korte og effektive, så det er lett å bli revet med. Det som trekker litt ned er når man har lest mye krim og ikke minst grøss fra før, føler man ikke at forfatteren bidrar til noe nytt. Det er ikke noe som sjokkerer, eller overrasker og man sitter heller ikke igjen med et spesielt inntrykk.

Velkommen hjem er femte bok av Ninni Schulman om journalisten Magdalena Hansson, og selv om det ikke ble noen favoritt, hadde den sine spennende øyeblikk, og den er verdt å sjekke ut. Hadde sansen for at hun skriver veldig realistisk og det gir mersmak på de tidligere bøkene hennes Fikk også sansen for Magdalena Hansson. Så godt å vite at jeg allerede har et leseprosjekt for neste år.

Fra min blogg: I Bokhylla

Som regel tror man at en forfatter er ferdig med en serie, men ikke alltid ...

Separasjonsangst?
Stephen King er kjent for å skrive mye, og publisere svære bøker. Det er sjeldent han skriver små bøker, men det hender seg en gang i blant.The Wind Through the Keyhole er en av de korteste bøkene hans på 333 sider. I over lengre periode skrev han The Dark Tower serien som egentlig besto av sju bøker, men åtte år senere kom han med en ny The Dark Tower bok. Han var ikke helt ferdig med serien likevel.

Et gjensyn med Roland er heller ikke til å forakte siden han er en veldig kul og mystisk karakter, så det var et hyggelig gjensyn med ham.The Wind Through the Keyhole kan leses som enkeltstående, og erfarne The Dark Tower lesere, som gjerne leser serien opptil flere ganger leser den mellom bok fire og fem, altså mellom bøkene:Wizard and Glass og Wolves of the Calla.The Wind Through the Keyhole kan fint leses som enkeltstående uten at ting blir forvirrende, og den kan også være med på å øke lysten til å lese hele serien etterpå, eller lese den mellom bok fire og fem hvis du ønsker det.

I The Wind Through the Keyhole er Roland og hans ka - tet (følgesgjengen hans), på vei fra Emerald city og en storm er i ferd med å komme. Det er best å søke ly, være forberedt. I mellomtiden, mens de er i sikkerhet og for å kvele tiden, forteller Roland historier fra hans fortid.

Stephen King begynte å skrive The Dark Tower da han var 19 år og den første The Dark Tower boka, The Gunslinger ble utgitt i 1982, og han ser på The Dark Tower serien som hans livsverk, noe som er forståelig. Han har brukt ufattelig mye tid, energi og krefter på denne serien. Å gi ut den aller siste boka i serien må ha vært spesielt. Imponerende at han begynte å skrive på en så stor serie i så ung alder. Allerde da hadde han funnet sitt kall.

Jeg begynte å lese The Dark Tower serien i juli i fjor og det tok meg over ett år å fullføre hele serien, og det var jammen meg verdt det. Liker godt at King blander sammen mange sjangre inn i hverandre. Mye uvesentlige ting skjer hele tiden, man vet aldri hva man får, persongalleriet er til å bli glad i, og måten han skriver serien på og andre bøker også, er veldig visuelt. Man skjønner aldri helt hvor han får inspirasjon fra, og om han i det hele tatt opplever skrivesperre. Ofte kunne jeg ha tenkt meg å ha vært en flue på kontorveggen hans bare for å få et innblikk til hvordan han jobber. Om han smiler djevelsk til seg selv mens han skriver eller om han bare er i en helt nøytral skrivemodus. Det tror jeg har vært veldig spennende å se. Man blir så nysgjerrig på ham, både som person og forfatter. Har også stor sans for sarkasmen hans som både dukker ofte opp i bøkene og i intervjuer, og spesielt på Twitter. Han virker både morsom og sær, ikke som en type som skriver skumle og bisarre bøker.

Nødvendig med en Dark Tower bok til etter åtte år?
Personlig har jeg et større forhold til de enkeltestående horrorbøkene av Stephen King enn The Dark Tower, for horrorbøkene hans har jeg vokst opp med siden ungdomskolen. Derfor er jeg mer knyttet til dem enn selve The Dark Tower serien, men bevare meg vel. The Dark Tower serien fortjener all den rosen den får, og jeg skjønner godt hvorfor den har så stor fanskare.The Dark Tower serien er underlig og består av flere lag som fører til ulike retninger hele tiden. Det er det som er så spesielt. The Dark Tower er en solid og sterk serie, og de bøkene jeg liker minst er Song of Susannah og The Wind Through the Keyhole, men alt i alt gir jeg serien sammenlagt en meget sterk femmer. Det er en magisk serie med mye action. Selv om det var et gledelig gjensyn med Roland igjen, synes jeg at denne boka var en smule unødvendig, for jeg synes at The Dark Tower var bra nok som det var. Jeg er også en person som liker å huske på ting som det var, og følte meg på en måte ferdig med serien da jeg skulle begynne å lese The Wind Through the Keyhole. Så det var nok en av grunnene til at boka ikke nådde meg helt. Jeg er heller ikke helt fan av en historie i en historie konseptet, hverken i bøker eller på film. Det kommer litt an på hva det dreier seg om. Noen ganger fungerer det, andre ikke.

Uansett, småspennende å lese om Rolands fortid og få enda et større innblikk i livet hans for han er en svært mystisk karakter, og det var spesielt spennende å lese om shape shifter. Fascinerende karakter i denne handlingen. Det ga meg litt X-Files vibber. Ellers var det ikke mye som engasjerte. Den var ikke så unik som mange av de andre bøkene i serien. Men den kan kanskje vekke interessen hos nye The Dark Tower lesere. Selv om The Wind Through the Keyhole ikke traff meg, var det mye annet i The Dark Tower serien som gjorde det, og det er sammenlagt en serie som er detaljrik og fascinerende å få med seg! Det er en verden som er vanskelig å sammenligne med noe annet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nesten litt Farmenaktig, bare uten tvekamp.

Hovedpersonen kveles av sitt eget liv
Caitlin har fått nok av barndomshjemmet sitt, og hun drar hele veien fra London til New York. Moren hennes døde for litt siden, og faren hennes drukner i alkohol. Etter en krangel med faren, bestemmer hun seg for å endre kurs i livet selv uten mål og mening, og se hvor det tar henne. Hun ender opp i storbyen New York hvor hun ikke kjenner noen. Ved en tilfeldighet møter hun Jake. Han er et sjarmtroll og hun klarer ikke å la være å tenke på ham. De møtes flere ganger og blir raskt betatt av hverandre. Etter å ha kjent hverandre en kort stund, tilbyr Jake henne å være med ham til et hus ved et innsjø utenfor New York for å møte familien hans. De må regne med en to timers lang kjøretur og han frister henne med at det er et sted hvor hun kommer til å finne ro. Hun gleder seg til et hyggelig og avslappende opphold. Da de ankommer det rolige stedet utenfor New York oppdager Caitlin fort at Jake ikke har vært helt ærlig mot henne. Hans familie er ikke mor og far, men en annen type familie, som ligner mer på en sekt. Denne sekten fokuserer på terapisamtaler, både gruppevis og enkeltvis. De legger også vekt på sunt kosthold, aktivitet og finne seg selv uten all støyen fra verden utenfor. Kommer Caitlin til å bli værende og utforske hva denne gruppen av mennesker er, eller kommer hun til å dra så fort som mulig?

Det var mange grunner til at denne boka interesserte meg. For det første hadde jeg ikke hørt om den tidligere, og ofte er det befriende å lese noe ikke alle andre leser. Jeg har ikke noe i mot det, men litt godt å lese andre bøker også innimellom. For det andre var det noe med konseptet som var fascinerende og bokomslaget likeså. Av og til tar jo nysgjerrigheten helt overhånd. Boka hadde et godt utgangspunkt og en god start, og Caitlin i seg selv er småinteressant. Hvorfor flykter hun fra livet sitt, og vil hun noen gang finne ro? Mange spørsmål dukker opp.

Noen ganger vil ikke bøker føre oss dit vi vil. Jeg lærte for mange år siden at forventninger skal man ikke ha når det gjelder bøker og filmer. Når man ikke har forventinger, er det mindre sjanse for å bli skuffet. Man er da mer forberedt. Begynnelsen av boka holder på interessen. Man blir nysgjerrig på denne Caitlin. Får man vite alt om henne, eller er det noe hun holder tilbake? Føler hun et savn eller et tomrom som hun prøver å fylle opp? Eller er det noe mer?

Ikke sterk nok fortellerstemme
Det som er så synd er at ideén er god, og konseptet er veldig interessant, men fortellerstemmen passer ikke inn. og det er litt smårart. Fortellerstemmen blir for anonym og forsvinner vekk fra settingen og atmosfæren. Det føles ut som om alle faktorene blir dratt fra hverandre istedet for at det blir en helhet av det. Personen som var mest fascinerende å lese om var Don som har terapisamtaler med alle, og som er leder for dem. Man vil bare vite mer om ham, og finne ut hva slags hensikt han har med dette opplegget.

Somt nevnt tidligere hadde jeg ikke så mye forventninger til The Room by the Lake siden jeg ikke hadde hørt så mye om den. Det var et tilfeldig kjøp jeg gjorde, noe jeg ofte gjør. Boka er ikke dårlig. Den hadde noen interessante partier, man er nysgjerrig på Caitlin, men samtidig får man ikke helt tak på henne. En ting som irriterte meg og som jeg følte ødela litt var instalove. Når hovedpersonen treffer noen og forelsker seg med en gang, og de etablerer et forhold. De hopper da fort over vennskapsbiten. Har lest mange bøker da det oppstår instalove og ofte virker det svært utroverdig. Alt i alt, en interessant og lettlest thriller, men ikke noe mer enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tankespinn av Kari Stai handler om litt engstelige Ada som har en bestevenn som heter Rolf. Ada har stor fantasi og tar Rolf med seg ut i verdensrommet og på andre ville eventyr gjennom sine egne tanker. Når nabojenten Vilde flytter inn vil Rolf leke med henne også, hun har trampoline og de to har lyst å leke helt på ordentlig, ikke bare gjennom tankene slik som Ada. Ada blir lei seg og veldig sjalu og tar noen dumme beslutninger, som å stjele penger fra moren for å få råd til den best mulige presangen til bestevennen. Ada blir så fylt med dårlig samvittighet for å ha stjålet fra moren, en mor hun allerede føler skyldfølelse over fordi hun har så ofte ondt i hodet og er sliten.

Illustrasjonene til Kari Stai, skaperen av Jakob og Neikob, viser veldig sterkt og tydelig hvordan følelsene overmanner Ada. Hodet hennes vokser av alle tankene og hodet hennes illustreres også som et bur, som om hun er fanget i egne tanker. Illustrasjonene er ganske røffe og sterke synes jeg. Som en leser som er godt voksen, men har vært et litt engstelig barn, kjente jeg meg veldig igjen i en del av disse bildene. Boken viser heldigvis hvordan det hele løser seg når Ada velger å betro seg til moren. Moren hjelper henne ved å vise hvordan hun kan bruke sine gode egenskaper for å bli venner igjen med Rolf og Vilde, uten å være moraliserende. Jeg tror dette er en bok mange barn kan kjenne seg igjen i, og at illustrasjonene kan gjøre det lettere for mange å identifisere seg med følelsene og dermed få hjelp til å sette ord på dem.

Først publisert her.

Leo av Bror Hagemann handler om en 17 år gammel gutt med store psykiske utfordringer som blir grovt sviktet av de fleste rundt seg. Handlingen foregår på Gjøvik på tidlig 80-tall. Leo kan ikke bo hjemme med sin mor mer, men får hjelp til å finne et sted å bo og får hjelpe den lokale lederen for kirkekoret med litt av hvert. Men for å få fortsette å være en akseptert del av lokalsamfunnet må Leo finne seg i å bli utnyttet og holde på hemmeligheter han vet ikke er riktig. Dette får konsekvenser som selvskading og utagerende oppførsel. Lyset i livet hans er den unge alenemoren Yvonne som han besøker så ofte han kan, men ikke får helt innpass hos. Hun kaster han ofte ut, men han gir deg ikke, og noen ganger får han bli.

Boken er skrevet fra Leos eget ståsted og språket bærer preg av det med en noe skrantende grammatikk. Når en først blir vant med det er det ganske effektfullt, da jeg som leser kommer nærmere inn på Leo. Han klarer ikke alltid å skille fantasi og virkelighet og blander drømmene sine om UFOer og vannet som stiger i innsjøen inn i livet sitt. Bror Hagemann har skrevet en veldig vond bok med noen svært (!) sterke scener, en bok som får meg til å tenke på begrepet skittenrealisme. Jeg er dog muligens litt enig med VGs anmelder om at den hadde blitt enda sterkere som novelle, da jeg opplevde den av og til som gjentakende og at den mistet litt styrke enkelte steder. Blir litt vag her for jeg klarer ikke helt å sette ord på hva som skurret littegrann underveis, men kjente meg igjen da jeg leste nevnte anmeldelse. Men som sagt en veldig god bok, og jeg er veldig for flere romaner om vanskeligstilte mennesker i samfunnet vi ikke hører så mye om, og har skjønt at Bror Hagemann er en forfatter som har gjort dette flere ganger.

Først publisert her.