I første del av boka får vi først og fremst en utfyllende beskrivelse av Sumire. Hun er en typisk «alt eller intet»-person. Når hun går inn for en ting, er det dette og ikke noe annet som teller. Sumire vil bli forfatter. Hun skriver og skriver, tekst etter tekst og kutter ellers ut alt annet. Helt til hun møter Miu og forelsker seg i henne. Etter dette får hun ikke ordentlig til skrivingen.
Ellers merker jeg meg noen setninger fra bokas første halvdel som fungerer som et frampeik mot det som senere fortelles. Allerede ved første møte med Miu tenker Sumire om den plutselige forelskelsen hun føler: «Strømmen vil føre meg bort, kanskje til en helt spesiell verden, ulik alt annet jeg har sett. Kanskje er det et farlig sted. Kanskje vil jeg få dype og dødbringende sår der. Kanskje vil jeg miste alt der. Men jeg er ikke i stand til å snu. Jeg er nødt til å gi meg hen til denne strømmen som ligger her foran meg. Selv om alt det som utgjør meg skulle brennes til aske og bli borte for alltid.»
Sterke ord! Kan dette si noe om det som senere skjer med Sumire?
Jeg leste akkurat spørsmålet ditt ang. lydbøker. Selv hører jeg mye på lydbøker, men jeg abonnerer verken på Fabel eller Storytel. Jeg innbiller meg, som du sier, at da blir utvalget begrenset. Jeg vil naturligvis ha tilgang til alt som finnes av lydbøker og så velge fritt.. Fra gammelt av er jeg medlem av Bokklubben Nye Bøker. Det er svært sjelden jeg nå kjøper Månedens bok, men jeg har funnet ut at det er greit å handle lydbøker her. Man får jo bonus her, penger som trekkes fra neste gang man kjøper. Dessuten er nettsiden her oversiktlig, det er lett å finne ut hvilke bøker som finnes på lyd.
Jeg har nå lest ut hele boka. Var det lite spesiell handling i bokas første halvdel, så ble det desto mer av ytterst merkelige ting som kom fram i siste halvdel. Men så kommer spørsmålet: Er det mulig å si noe mer om dette hvis man samtidig skal unngå spoilere? For det som fortelles er ytterst spesielt .......... eller kanskje slett ikke likevel. For her er det ting man kan diskutere. Beveger handlingen seg over i det overnaturlige? Eller er alt lett forklarlig?
Jeg har nå kommet ca. halvveis i boka. For godt over ti år siden leste jeg noen bøker av denne verdenskjente, oppskrytte forfatteren, og likte det bare sånn passe. Det er noe merkelig ved disse bøkene, noe jeg ikke helt klarer å identifisere meg med. Kanskje fordi de har opphav i en helt annen kultur?
Halve boka, som jeg nå har lest, har egentlig lite handling. Det som står her er en lang (men egentlig ikke langtekkelig) beskrivelse av tre forskjellige mennesker, Og det de gjør er også helt vanlige, dagligdagse ting, de spiser, sover, leser, snakker og nå endelig reiser. Dette siste er forhåpentlig opptakten til mer handling. Likevel er jeg fra første stund fascinert av språket i boka. Det er skravlete, ordrikt på en noe morsom måte. Og det er nok språket som bare får meg til å lese videre og videre.
Tittelen på boka er naturligvis ironisk ment, selv om det virker lovende da en småbarnsfamilie kommer flyttende fra hovedstaden og ned til Skåne til et boligstrøk som i sin søken etter den perfekte idyll er blitt oppkalt etter steder i Astrid Lindgrens univers. Her er fire og fire hus bygd opp rundt et felles tun.
Foreldrene i denne familien er læreren Micke og Bianca som er eiendomsmegler. De har to små barn. Naboene de får er et eldre ektepar, en fraskilt mann og en enslig mor med en sønn i ungdamsalderen. Det er først og fremst disse to siste som gjør seg bemerket. Denne moren, Jacqueline, har en fortid som modell i USA, en karriere som for henne var langt mindre glamorøs enn det kan høres ut som. I tiden etterpå har hun hatt psykiske problemer og er til dels alkoholisert. Sønnen hennes, Fabian, går på ungdomsskolen der han daglig utstrakt mobbing og samtidig er naturlig syndebukk når det oppstår konflikter. På skolen er Micke utnevnt til en slags kontaktlærer for Fabian, noe som ser ut til å fungere geit. Fabian som egentlig er en svært gløgg gutt, har ingen venner. Han har en sterk rettferdighetssans som kommer til å spille en viktig rolle i handlingsutfallet i boka.
Tidlig i boka skjer det som hele handlinga dreier seg rundt, en ulykke med et tragisk utfall. Småbarnsmoren Bianca setter seg på sykkelen for å gjøre en snartur til nærbutikken. I samme øyeblikk kommer bilen med Jacqueline og Fabian kjørende inn på tunet. Bilen stopper ikke for syklisten som blir dødelig såret og straks brakt til intensiven på sykehuset.
Handlinga i boka er konstruert lik at den hele tida hopper mellom det som har skjedd før ulykka og det som skjer etter. I tillegg veksler synsvinkelen mellom tre personer, Micke, Jacqueline og Fabian. Det kan høres komplisert ut, men med tydelige henvisninger til hvert kapittel er det likevel ganske greitfor leseren å henge med. Slutten kommer som en stor overraskelse.
Bokas hovedperson Johanna er en kjent kunstner. Hun maler bilder som har høstet stor anerkjennelse. I lang tid har hun bodd i USA. Nå er hun kommet tilbake til Norge. Det hun søker er en gjenforening med sin mor som hun ikke har sett eller hatt kontakt med på 30 år.
At det har bygd seg opp en langvarig konflikt i denne familien, får vi lesere tidlig vite. Som ung studerte Johanna jus, og hun giftet seg med en lovende mannlig jurist. Men faget kjedet henne. Hun ville heller drive med kunst. På et kurs i USA forelsker hun sg i læreren sin, Mark. Hun bryter helt med Norge og med familien som oppfatter oppførselen hennes som svært skammelig. Senere blir noen av hennes malerier utstilt i Norge, bl.a. to med «. Måten titlene «Mor og barn1» og «Mor og barn 2». Måten moren blir framstilt på her, skjokkerer familien voldsomt. Da faren dør, kommer ikke Johanna til begravelsen. Et nytt slag for familien. Heretter lever moren og yngstedatteren Ruth som om Johanna overhodet ikke fantes.
Det er etter at Mark også er død at Johanna vender tilbake til hjemlandet. Her tar hun innpå en avsidesliggende hytte. Hun prøver å ringe moren, men denne tar aldri telefonen. Hun sender brev uten å få svar. Det er bare søsteren som uttrykker at hun ikke må plage moren mer. Johanna begynner å spionere på moren. Hun parkerer bilen sin utenfor blokka der moren bor, og når moren en sjelden gang kommer ut, følger datteren i behørlig avstand, helt uten å gi seg til kjenne. Til slutt gir hun seg ikke før hun har kommet seg inn i morens leilighet og står ansikt til ansikt med moren. Hun griper tak i morens arm for å avsløre dennes store og vonde hemmelighet. Først etter dette kan Johanna vende tilbake til USA og arbeidet som venter.
Man kan lure på hva som egentlig er essens i denne boka. Er det familiens uforsonlige og trangsynte tanker rundt denne fortapte datteren? Lenge var sympatien min på Johannas side der hun kjempet for å få innpass hos sine nærmeste. Men Johannas måte å ydmyke moren på da de endelig står der sammen, får meg på helt andre tanker.
Bok
Eg ser ei open bok.
over det brune tunet
på første side går du.
I neste avsnitt dei blanke trea.
Nedst på sia ei grind.
Øvst på neste røyken
frå gamle hus.
Seinere kjem eg gjennom grinda.
Skjora i tuntreet skvatrar.
Du stoppar og ser på meg
og håret ditt
løfter seg i vinden.
Boka let seg att.
Eg står att på ei svidd tuft.
«Jeg er den nye eieren på Kveli.
Det gikk som et elektrisk støt gjennom samvirkelaget. De
eneste som ikke skjønte noe, var barna. De så på hverandre og
fniste igjen. Alle andre i lokalet fikk noe mekanisk og stivt over
bevegelsene sine. Mannen ved kassaapparatet begynte febrilsk
å famle etter flere plastposer under rullebåndet. Bernhard Muus
studerte reaksjonene med interesse. Det var tydelig at flere enn
ham selv var overrasket over at gården til gamle Johannes Muus
skulle skifte eier innenfor slekten.
- Ja dette blir vel den nye nærbutikken min, tenker jeg. Ikke
akkurat ICA på Frogner, så vidt jeg kan se.»
Hanne Midtsund som svar til Torill Revheim :
06:51, 25. august 2021 Diskusjon: Lesesirkel 2021 Valg av Nv12
Murakami er en favoritt og jeg leste boka for mange år sia. Husker den ikke, så jeg stemte på den og gleder meg til gjen-les av den!
Tittelen indikerer blant annet den blytunge hverdagen som venter et par med helt forskjellige interesser, innstillinger til livet og manglende respekt for den andres særegenheter når disse to likevel har valgt å inngå ekteskap. Gjennom ¨rene som følger blir livet mer og mer blytungt for den ene parten, nemlig kvinnen. Mannen hennes tar seg til rette i større og større grad i hjemmet deres. Men så får hun en idé. Det er en idé som i høyeste grad har med bly å gjøre, og etter det er det mannens liv som blir mer og mer blytungt – helt til det ikke er noe liv igjen iham.
Kvinnen i boka, Irene, er bibliotekar. Lesekroken hun har innredet hjemme er yndlingsstedet hennes. Men så begynner mannen hennes, Horst, å trenge seg inn på hennes enemerker, og etter en tid har han båret alle hennes kjæreste eiendeler ned i kjelleren. Horst fyller rommet med sin musikk og med tekniske blader. Han slår en spiker i gulvet akkurat på stedet der bassressonansen kommer best til sin rett og der plasserer han stolen sin. Horst er kabelmontør og forakter nærmest konas litterære interesser.
En dag finner Irene noen gamle blylodd bortpakket i kjelleren (en arv fra hennes egen mor). Hun søker litteratur om dette stoffet som er farlig å få inn i kroppen. Tanken om å produsere blysukker våkner i henne. Daglig gir hun Horst en dæsj med dette sukkeret. Han blir dårlig, og en dag snubler han i trappen og brekker beinet på to steder. Etter dette går det stadig nedover med Horst. Han trenger smertestillende tabletter. Irene serverer disse sammen med blysukkeret, og skylder på de sterke tablettenes bivirkninger. En dag kommer sjefen til Horst og hans kone Karin innom. De blir nærmest sjokkert over å se hvor blek og skrøpelig Horst var blitt. Etter hvert forandrer Horst seg også psykisk. Han som før var så selvbevisst og egenrådig, begynner isteden å uttrykke takknemlighet overfor kona som er så snill, og til slutt ber han til og med henne om å lese høyt for ham fra hennes egne bøker.
En dag får biblioteket forespørsel fra en skole som er i ferd med å bli nedlagt, om å overta en rekke fagbøker. Samtidig oppdager hun i skapene flasker med kjemiske stoffer som hun tilbyr seg å levere til destruering. Blant annet er det en flaske med det uhyre giftige stoffet kaliumcyanid. På nytt leser hun seg opp på kjemi. Hun vil prøve å injisere dette stoffet i en medisinkapsel som hun kan gi til Horst. Etter utallige forsøk lykkes det henne å få til en slik kapsel. Hun kaller de for «nådestøtet» og lar seg stadig fascinere av de skiftende fargene den utstråler. Nå slipper hun å bruke den for en dag ligger Horst død i senga. På sykehuset konstateres det at dødsårsaken er lungeemboli , trolig et resultat av at han har vært stilleliggende så lenge. Legene finner ingen grunn til nærmere undersøkelser.
Da vi en tid senere møter Irene igjen, har hun kjøpt et hus helt etter egen smak, litt avsidesliggende. Horst hadde nemlig tegnet en stor livsforsikring som hun nå kan nyte godt av. Et nytt spenningsmoment dukker opp i slutten av boka. Plutselig en dag dukker Karin ubedt opp. Det var noe ved forrige besøk som ga henne litt å tenke på. Som sykepleier følte hun at alt ikke stemte. Hun spør Irene rett ut om hun virkelig har hjulpet mannen sin inn i døden. Man kan nesten få inntrykk av at Karin ønsker det samme for sin egen mann. Uansett Irene svarer godt for seg, og Karin må dra derfra med uforrettet sak.
Dette er en bok med litt langsom handling, med få personer og egentlig lite direkte dramatikk. Men bak det hele skjuler det seg en ganske så frekk humor som fascinerte meg.
Hanne Midtsund som svar til Monica Carlsen :
05:18, 22. august 2021 Diskusjon: Lesehelg 21. – 22. august 2021
Jeg leser den nyeste til Lars Saabye Christensen, nemlig «Byens spor, Jesper og Trude». LSC er en av mine favorittforfattere og jeg har gleda meg til denne boka skulle komme. Forhåndsbestilte den, så den kom i postkassa dagen etter at bokklubben fikk den inn. Jeg er også med i den dystopiske lesesirkelen, men har ikke begynt på Regnhegren enda. Høres lovende ut at den er vanskelig å legge fra seg!
Sist sett
