Bokelskere.no

Håper du liker boka!

På innstillinger kan man velge "La boksamlingen din være synlig også for dem som ikke er medlemmer hos bokelskere.no".

Hvis en bok har skjulte følgere er dette dem som ikke har hake på det valget.

Det er alltid spennende med bøker som beskriver avsidesliggende steder. Handlingen her foregår på Shetlandsøyene, et lite samfunn langt til havs innhyllet i tåke og regnvær. Det er et lite samfunn der det på mange måter virker som om tiden har stått stille. Her holdes gamle tradisjoner i hevd, og folk her virker innesluttede, rugende på sine egne hemmeligheter. Ekstra spennende blir det når de historiske båndene blir tydelige. En arkeologisk utgraving får en sentral plass i handlinga og trådene trekkes langt tilbake i historien. At disse øyene under krigen var et viktig mellomledd i forbindelsen mellom England og Norge, blir det også gjort et nummer av i boka.
Hattie er en ung arkeolog. Hun holder på med å grave fram en gammel boplass, et handelssted kanskje. Dette skal bli doktorarbeidet hennes. Med seg har hun en assistent, Sophie. De to kvinnene er svært forskjellige. Hattie er seriøs og innesluttet, mens Sophie er lettlivet og festglad. Under utgravingen er det funnet en hodeskalle og noen knokler. Så finner Hattie en del gamle mynter som understreker teorien hennes om et gammelt handelssted. På øya lever to beslektede familier som vi hører mye om. Først og fremst er det den gamle kvinnen Mima som er eieren av gården der utgravingen foregår. Mimas sønn er Joseph som er gift med den driftige Evelyn. Deres sønn er Sandy som er den lokale politimannen. Han virker ganske umoden og usikker. Ronald er en ung slektning. Han er gift med Anna, og de har en nyfødt sønn. Ronald tilhører en fiskerfamilie som er blant de velstående på øya. En kveld finner Sandy sin bestemor Mima liggende død ute på marka. Det viser seg at hun er skutt. Ronald har vært ute denne kvelden og skutt kaniner. Nå fryter man at Mima er blitt offer for et vådeskudd fra hans side. For å oppklare denne saken kommer Sandys sjef politietterforsker Jimmy Perez til øya. Mens denne er opptatt med å gjøre seg kjent med menneskene og relasjonene mellom dem, skjer et nytt dødsfall. Denne gangen er det Perez som finner Hattie død nede på utgravingsplassen. Ved siden av henne ligger en blodig kniv som viser seg å tilhøre professor Berglund, veilederen hennes. Ekstra mistenkelig blir det da politimennene får høre at Berglund og Hattie tidligere har hatt et forhold. Professoren var også den siste som Hattie var observert sammen med da de to gikk en tur på øya. Imidlertid er det mye som taler for at Hatties død var selvmord. Hatties mor er en kjent politiker. Sandy oppsøker henne i London og får høre at Hattie har slitt med psykiske problemer. Særlig dårlig var hun på den tida da hun hadde et intimt forhold med Berglund (som på sin side var en gift mann). Mora viser også brev som Hattie har skrevet til henne. Datterens siste brev bærer bud om en heller lykkelig kvinne som trives med utgravingsprosjektet på den lille øya. Et helt annet spor knytter seg til en historie fra krigens dager da en nordmann gjestet øya og ble drept. Rykter sier at han ble overrasket sammen med Mima og at den sjalu mannen hennes gjøv løs på nordmannen og drepte ham. Er det hans beinrester som er blitt funnet i den gamle graven? Det er dette siste sporet som til slutt fører mot løsningen på forbrytelsene. Det var nok ikke noe vådeskudd fra Ronalds gevær, men et planlagt drap, utført under påtrykk fra faren som ville dekke over det som var skjedd under krigen. Det var også han som sto bak Hatties død fordi hun visste for mye.

Han skriver ganske konsist vil jeg si og har en flott setningsoppbygging. Drivende stil! Les Bikubesong først, så ser du om du blir grepet! Lykke til!

Sport pregar helga her òg, men får lest litt innimellom. På øyret har eg Morgen i Jenin av Susan Abulhawa og på nattbordet ligg Isbaderen av Kjell Ola Dahl.

Satirisk, ironisk, full av sleivspark, trist og full av humor! Jeg trykker Vigdis Hjort sitt forfatterskap mer og mer til mitt bryst! (sikkert en metafor hun ville likt...)

Jeg som er født og oppvokst i Bærum (og skjems ikke!) leser gjerne f.eks. Frode Grytten, og når jeg er vel inne i en god skjønnlitterær bok på nynorsk har det mange ganger forbauset meg at jeg glemmer at det er nynorsk jeg leser! Jeg har forøvrig en svigersønn fra Volda og den dialekten er vel den som er nærmest nynorsk, og jeg bare elsker den!

Takk skal du ha Lillevi!

Det vet jeg ikke hvordan jeg gjør, men den står jo like i nærheten av ditt innlegg!

Du får se hva jeg har skrevet på McHempetts side. Det er litt dumt når flere lager en spalte på akkurat det samme!

Det er vanskelig å si, men i farten tenker jeg på Yiyun Li's bok "Omstreifere" og så må jeg ikke glemme Per Pettersons "Jeg nekter". Men det er nok flere jeg kommer på når jeg får tenkt meg om!

Nyttårsforsettet er at jeg skal lese når jeg har tid og lyst.

Den fyrste boka som vart fullført i 2013, vart Død sjel av Birger Baug. Ei heilt grei krimbok.

Ikkje akkurat eit nyttårsdikt, men det høver likevel godt på ein dag som denne:

Din veg

Ingen har varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du
skal gå han. Og det er
uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far

i aude fjell.

- Olav H. Hauge

Jeg synes også serien som nå har gått i NRK ble en nedtur. Men, ærlig talt, når ble filmatiseringen av en god bok bedre på lerretet? Jeg bare spør?

Eg lyttar framleis til krimnovellesamlinga En kriminelt god jul. Den kjem nok til å bli utlest (for det heiter vel ikkje uthøyrt?) før året er omme. Saganatt av Frode Grytten har eg sett på vent inntil vidare, eg har att siste del av den boka, - og den skal fullførast på nyåret.
Til jul fekk eg Død sjel av Birger Baug, og den har eg så vidt starta på. Den boka vert med meg inn i det nye året.

Jeg likte også nr. 1. Den var veldig spennende. Nr. 2 er litt langdrøy og kjedelig. Men Det kan selvsagt enda snu, for jeg er bare kommet til side 250. Tipper uansett at den er opptakten til en forrykende avslutning. Håper i alle fall det :)

Jeg er enig med deg på flere områder, dette er på grensen av alt annet jeg har lest før, "American Psycho" er Tarantinogladvold og spiselig på en tegneserie måte, men "Fiolinane" er rå, brutal, kynisk og rett og slett voldsomt ubehagelig. Jeg er egentlig ikke sikker på om jeg liker boken, den er for drøy på mange måter. Men jeg kan samtidig ikke unngå å bli fascinert, og det nynorske språket gir boken en ekstra poetisk dimensjon som på en bisarr måte gjør boken vakker og grusom på samme tid. Jeg leser gjerne mer Leikvoll, men det blir uten tvil en god stund til.

Sliter litt med å komme igjennom denne boka... Den forrige var bra. Håper neste er bedre..

Død sjel av Birger Baug, som ser ut til å vera perfekt for min smak.

Fortsatt god lesejul til alle! :)