Bokelskere.no

Jeg tror vi utvikler oss både som lesere og mennesker. For noen år siden, så tenkte jeg aldri over språket i bøker feks. Men i dag, så kan dårlig språk ødelegge den beste historien.

Ja, hadde vi bare ikke hatt så ulik smak i bøker... Mamma er mer tradisjonell. Liker drama, kjærlighet og fra virkeligheten. Jeg er mer inne i krim og fantasy, mens det andre blir mer krydder i bokhverdagen.

Jeg hadde en lignende hendelse med Harry Potter bøkene faktisk. Jeg prøvde meg på dem da de kom, men de falt ikke i smak i det hele tatt. Noen år senere fikk jeg ikke nok av dem. Nå er er de mer nja-bøker igjen, men det kan like gjerne være fordi jeg har lest de ørten ganger og er lei.

Jeg leste DaVinci koden først, og hadde null problem med å forstå handlingen. Føler egentlig ikke handlingene i de to henger sammen på noe vis, annet enn samme hovedkarakter.

Jeg har funnet ut at å lage meg en liste sånn, fungerer særdeles dårlig for meg. For selv med de beste intensjoner, så ender jeg alltid med å finne en bok her og en bok der jeg bare MÅ lese med en gang, og vips forsvinner det bøker ut fra listen min. Og når året er omme, så har jeg knapt rørt de bøkene jeg skulle lese, men lest en hel haug andre i stedet. Jeg er litt håpløs...

"Se til venstre" hadde nok ikke havnet på leselisten min om jeg ikke hadde lest en god anbefaling av den på en av bloggene jeg følger. Selv om romanen har flere Chick litt elementer, så vil jeg si at den faller inn under kategorien "realistisk fiksjon", ettersom handlingen i historien er forankret i virkeligheten.

Historien handler om Sara, en ambisiøs kvinne med en vellykket jobb og et fint familieliv. Til tross for Saras suksess, så er livet hennes stort sett svært hektisk og slitsomt. Mest fordi Sara er den type person som ønsker å prestere sitt beste innenfor alt. Utvendig er Sara robust og selvsikker, og hun gir alle inntrykk av at hun tåler mye. Utvendig er Sara likevel sliten. Livet hennes blir snudd på hodet den dagen hun havner i en bilulykke. Takket være ulykken blir Sara diagnostisert med "venstre negllekt", en lidelse som innebærer at man ikke kan se det som er innenfor det venstre synsfeltet. Slaget Sara får i hodet fører dermed til at den venstre siden av kroppen og hjernen hennes stort sett blir ubrukelig. Dette blir spesielt vanskelig for Sara, som stort sett er vant til å ha kontroll over livet sitt. Lidelsen gjør at Sara havner i et vakuum, et tomrom der hun må venne seg til en ny tilværelse. Jeg liker budskapet i boken, som går ut på at et høyt suksessnivå ikke nødvendigvis fører til mer lykke hos et individ. Sara oppdager etter hvert at man også kan finne lykke i små enkle ting i hverdagen, små øyeblikk og justeringer i hverdagen som kan bety mye.

Noen av favoritt aspektene mine ved denne romanen er Saras selvironi. Sara klarer faktisk å finne fram sin humoristiske sans, selv i de mest vanskelige situasjoner. Sara klarer med andre ord å finne mot og optimisme for å komme seg gjennom den vanskelige situasjonen hun har havnet i. Selv om jeg liker Saras karaktertrekk, så må jeg innrømme at de sekundære karakterene, som Bob, Saras ektemann og Helen, moren hennes, blir liggende i en gråsone. Jeg føler at jeg aldri ble ordentlig kjent med dem dem. Som lesere får vi en større forståelse for moren til Sara mot slutten, likevel føler jeg at noe mangler. Når det gjelder Bob, så synes jeg at han er en smule endimensjonal som karakter. Han er stort sett munter og oppmuntrende. Jeg skulle gjerne likte å se andre sider ved ham, noe jeg synes ikke kommer fram.

Jeg vil anbefale denne romanen til lesere som er ute etter en realistisk roman, spesielt hvis man ønsker å lære noe nytt. "Venstre negllekt" er faktisk en lidelse knyttet til hjernen som mange ikke kjenner til.

Idas dans. Jeg leste den før jeg ble gravid, og på den tiden gråt jeg aldri av noen ting som helst. På slutten av boka satt jeg og gråt og snufsa noe verre. Hadde jeg lest den i dag, hadde jeg sikkert vært oppløst i tårer fra første side.

Cover og tittel i kombinasjon

Merkelig nok, så var språket en del av det som gjorde den så bra for meg. Det er mulig jeg er farget av at jeg har vært borti litt for mange bestselgere med elendig språk. Men jeg synes et enkelt og "muntlig" språk er langt bedre enn disse som skal vise hvor flinke og seriøse de er, også blir det egentlig bare tullete språk med alt for mange fremmedord og tung oppbygging av setninger. Twilight er mitt verste mareritt der, godt etterfulgt av 50 shades. Men jeg har også reagert på en del norske forfattere sånn.

Jeg kikker først, for jeg er nysgjerrig på hvordan personene ser ut. Men jeg må ofte bla meg tilbake og kikke igjen flere ganger underveis mens jeg leser og blir kjent med personene.

Mamma er 55 år, så du hadde rett der med alderen :)

Jeg har ofte merket at alderen på personene ikke betyr like mye som hvordan de prater og er som personer. Men jeg synes ofte bøker hvor de er rundt 25-30 er de som fenger mest, enda jeg er 36 selv

Jeg skjønte kjapt etter jeg kom inn hit, at hva jeg synes er en god bok, ikke nødvendigvis er det samme som hva andre mener. Det er bøker her med mange høye terningkast som jeg har hatet og ikke fullført. Og det er bøker med middels terningkast jeg har elsket. Sånn hvis man tenker snitt på terningskastene. Det samme gjelder forsåvidt filmer for min del. Hvilket terningkast man gir bøkene man leser, tror jeg avhenger av både hvor man er i livet, hva man faller for i historiene, hvordan man ser på bøkene osv.

Jeg likte den godt. Jeg synes det er unødvendig med alle de indiske ordene her og der, og jeg ergret meg til tider grønn over oppførselen til den amerikanske moren. Men jeg likte historien og slutten på den. Og jeg synes det var bra å få se historien fra flere kanter.

Jeg har akkurat lest Et helt halvt år, og lånte den videre til mamma. For meg, var det en helt fantastisk bok, som jeg slukte fra perm til perm. For henne var den bare en helt ok bok. Så vi ble sittende å diskutere dette med bøker vi begge har lest, alderen vi var når vi leste dem og hva vi synes om dem. Vi konkluderte litt med at det rett og slett må være alderen man er i, hvordan man reagerer på bøker. Feks så faller man ikke like lett for en kjærlighetshistorie når man er mer erfaren og moden, eller at ting som interesserer når man er i 20-årene, ikke nødvendigvis er like spennende i 50-årene.

Feks husker jeg at jeg leste Anne Franks dagbok i tenårene, og jeg elsket den! Jeg leste den igjen rundt 10 år senere, og selv om historien var viktig og fin, så fenget den ikke på samme måte lenger. Jeg har også flere ganger opplevd å lese bøker på nytt som jeg elsket og lett hadde gitt terningkast 6 den gangen jeg leste de første gangen, men noen år senere så er de trege, tunge og jeg skjønner ikke hvordan jeg kan huske de som så bra!

Er det flere som har samme erfaringen med bøker? At enkelte bøker fenger mer i en viss alder enn andre? At når naivismen forsvinner, og man får mer livserfaring, så faller man ikke like lett for historiene som tidligere?

I fjor fant jeg ei bok i hylla her som så spennende ut. Jeg satte i gang med lesingen og etter en 30-40 sider tenkte jeg at dette virket da veldig kjent... Men tenkte det måtte være en lignende historie jeg hadde lest. Halvveis ut i boka så fant jeg ut at nei, det var visst denne boka jeg hadde lest før... Jeg hadde bare glemt det. Og ikke huska jeg hvordan den endte heller. Så nei, jeg husker nok ikke alle bøkene jeg har lest. Men det har å gjøre med at jeg har lest rundt 30 bøker i året i snitt siden jeg var tenåring. Altså de siste 20 årene. Så de jeg har registrert her inne, er bare de jeg husker i forbifarta og de jeg har lest etter jeg ble medlem her.

Startet på Solgt i går

Etter å ha lest Kaoshjerte av Lise Grimnes og Hulder av Tonje Tornes er jeg på vei inn i en tilstand av besettelse av huldrer generelt, og lager derfor en liste med skjønnlitteratur hvor dette mytiske vesenet i større eller mindre grad spiller en rolle.

Hjelp meg gjerne med å fylle på flere titler! Har skuffende få hittil.

Jeg liker den randome innfallsvinkelen :D