Bokelskere.no

" ... I have a peculiar feeling that I might never see you again. It is as if I were one of those minor characters in a melodrama who gets shuffeled offstage without ever learning how things turn out." "I can appriciate the feeling," I said. "My own role sometimes makes me want to strangle the author ..."

Hvis noen hadde sett han gå disse turene, ville personen antagelig bare ristet på hodet og tenkt at her er enda en skrulling, de fleste ville kanskje gjort det, men kanskje hadde du blitt nysgjerrig. Kanskje hadde du gått med posten, eller jobbet på Cafe de Paris like ved katedralen, og så kunne du latt postruten klare seg selv en stund, eller tørket ferdig et av glassene, tatt av deg forkleet og fulgt etter ham, tenkt at du skulle finne ut av det her.

Samtidig glipper sigaretten ut av kapteinens hender og faller mot dørken. Samtidig slamrer et vindu igjen og knuser i et steinhus i Bolivia.
Samtidig lander en hunnmygg på et stille vann i Finland så de lange beina skaper en bulk i vannhinnen.

Ling. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver til deg nå, eller hvorfra jeg får styrke til overhodet å skrive, men likevel skriver jeg, min kjære, likevel stryker jeg penselen mot arket for å fortelle, fortelle deg en historie slik at du kanskje vel forstå, eller kanskje for at jeg selv skal forstå, og kanskje for at noen en gang i en fjern fremtid, i ettertidens lys, kanskje vil se sammenhengene, meningen som må ligge bak dette et sted. Som jeg knuger meg til håpet om at finnes.

(…) men så, hvis atomene nesten utelukkende består av tomrom, hva er det da som gjør at vi opplever ting som harde? Eller enda mer dramatisk, hva er det som gjør at vi ikke bare faller gjennom bakken, oppløses, forsvinner?
Svaret er hastighet. Elektronene i atomet svirrer rundt atomkjernen flere milliarder ganger i sekundet, en hastighet så stor at atomene oppleves som solide, omtrent som en vifte.Tenk på det: Du kan løfte øynene dine opp fra papiret og se rundt deg, og så kan du tenke at alt rundt deg, et bord, et tre eller din egen arm, at alt sammen er i enorme hastigheter, at alt dette som tilsynelatende ligger i ro, i virkeligheten er satt sammen av milliarder av små vifter (…)

Som voksen kan man gjøre hva man vil. Men det vil man ikke alltid.

Nå var det sengetid. Men hver gang hun ville reise seg og slukke lampen og legge vekk telefonen, falt hun inn i den der manglende-initiativ-greia, som om hun ikke visste hva ordet initiativ var, som om hun aldri hadde hørt om det. Hundrevis av ganger hadde hun sittet i stuen og ikke greid å komme seg opp fra stolen og videre i retning av sengen. Hvordan reiser man seg fra sittende stilling? Hun ante det faktisk ikke. Etter en halvtime satt hun fortsatt på stolen. Dette her kunne hjelpes ved at noen sto ved siden av henne og kommanderte henne i seng, selv om det var vanskelig, særlig når det ikke var noen der.

Ho var eit einsamt barn. Men skjulte det så godt ho kunne. Ho er sikker på at alle einsame har vore einsame som barn. Det er som å lære å svømme. Kroppen gløymer det aldri. Knut er og einsam, faren og oldefaren var einsame. Dei har genet for einsemd.

Det har ikke kommet noen nye barn på lenge nå. Melanie vet ikke hvorfor. Før var det mange – hver eneste uke, eller med noen ukers mellomrom, lød stemmer om natten. Mumlende ordrer, klager, et og annet kraftuttrykk. En celledør som smalt igjen. Og så, etter en stund, som regel en måned eller to, et nytt ansikt i klasserommet – en ny gutt eller jente som ikke engang hadde lært å snakke ennå. Men de lærte det fort.

Vent nå litt.» Kaethyl kastet seg ut av sengen og sperret opp øynene. Han var så visst ikke den eneste utstøtte sjelen her. Det var en til. En som var sprø som vinterløvet og like giftig som demonene selv. En som var gammel nok til å ha lært påkallelsen. En som han overhode ikke tålte trynet på, men hun var trolig den eneste som var umoralsk nok til å trosse Broder Xaakatolis regler. Om hun ville gjøre det for ham, var han ikke så sikker på.

Officially I belong to ESC9, which stands for Economic and Specialist Crime Unit 9. Otherwise known as "The Folly", also known as the unit that nice, well-brought-up coppers don't talk about in polite company.

My dad always said that a trumpet player likes to aim his weapon at the audience, but a sax man likes to cut a good profile and that they always had a favourite side. It being an article of faith with my dad that you don’t even pick up a reed instrument unless you’re vain about the shape your face makes when you’re blowing down it.