Bokelskere.no

Gi mannen en fjærpenn!

All ære til Jon Michelet for at han forteller krigsseilernes historie. Det er på tide. Men – jeg er tilbøyelig til å være enig med Sven Egil Omdals: «et forsøk på å omskrive Wikipedia til en roman». Hver eneste liten detalj i boken skal utbroderes, forklares med leksikalske opplysninger, ut på viddene. Jeg nøyer meg med ett eksempel: M/S Tomar møter et skip som heter Trondheim. Hvorfor ikke Trondhjem, spør en av gutta, og dermed er forfatteren i gang med en omstendelig forklaring om navnestriden i Trondheim. Sukk. Og sånn holder han det gående.

Enn om alt det utenforliggende hadde vært kuttet ut, og boken strammet betydelig inn. Det er virkelig synd at ikke forfatteren og forlaget har jobbet mer med stoffet. Michelet er på sitt beste en god forteller, og krigsseilerne hadde «fortjent» bedre enn dette.

Jeg nærmer meg halvveis i de nesten 800 sidene. Når jeg leser videre er det av interesse for teamet. Måtte bare ha denne utblåsningen i kveld!

Ja selvfølgelg! Du skal absolutt stemme, Kjell.
Opplegget er helt fint. Og nok en gang, tusen takk for at du påtar deg denne jobben vi har sånn glede av:-)

Jeg må bare si at jeg synes denne avstemningsprosedyren (som for utenforstående kanskje kan synes som rene galskapen), er utrolig artig! Så mange flotte og velbegrunnete forslag! Gode tips havner på mine lister. Tusen takk alle sammen!

Denne gangen hadde jeg tenkt å ikke komme med forslag selv … Dels for å øke muligheten for å lese noe jeg ellers ikke ville ha lest, dels fordi de bøkene jeg ville ha foreslått, er det ikke så lenge siden jeg leste, og vi har allerede hatt interessante diskusjoner om dem. Det gjelder José Saramagos Det året Ricardo Reis døde og Siegfried Lenz’ Tysktime. Gripende gode bøker vel egnet for diskusjon. Jeg bare nevner det …

Men så kom jeg plutselig på Michail Bulgakovs Mesteren og Margarita, en fabulerende historie full av symbolikk. Jeg leste den for flere år siden, likte den veldig godt, men mistenker at det var mye jeg ikke øynet rekkevidden av. Tenker at dette er en bok der utbyttet øker i diskusjon med andre. Jo, Mesteren og Margarita blir mitt forslag.

Så artig! Og tusen takk for tilbakemeldingen. Kvaliteten varierer nok noe, men jeg håper du fortsatt vil falle for denne gjengen :-)

Lesesirkelboken var min første islending (skam, skam), bortsett fra den aparte krimen da...

Laxness frister absolutt. Takk for godt tips, Kjell! I hyllene har jeg Islands klokke, Land til salgs og Salka Valka. Er det noen av dere som har synspunkter på hvor jeg bør begynne.

Etter ett døgns betenkningstid ender jeg også opp med en 5-er. Om jeg kommer til å lese Stefanssons (beklager at jeg ikke får med apostrofen) oppfølgere, holder jeg åpent. Boken inspirerte meg kanskje mer til å lese forfatterens landsmann Laxness, og våre egne: Johan Bojers Den siste viking og Olav Duuns Menneske og maktene.
Tusen takk for alle fine innspill!

Islendingen Arnaldur Indridasons krim falt ikke i min smak. Har riktignok kun lest Fjellet, det holder for meg.

Jeg elsker Wodehouse! Her er min liste. Keiserinnen av Blandings er min favoritt. Bøkene kan du lese i den rekkefølgen du vil, de er alle frittstående fortellinger. Hører gjerne hva du synes, når du kommer så langt.

Ha, ha! Jeg er virkelig imponert, ønsker deg hell og lykke – og selvfølgelig blir det mellom oss :-) 

Boken er lest, og jeg må gi lesehesten som med ordene «noe helt annet enn alt annet du har lest» anbefalte den, rett. En gripende og forbløffende bok, en skattkiste.

Men, for det er dessverre et men, enkelte ganger «lugger det litt», som du treffende uttrykker det, Bjørg. Når forfatteren skriver «Mennesket er et underlig vesen. Har overvunnet naturkreftene, har seiret over vanskeligheter som virker uoverkommelige, mennesket er jorderikets hersker, men har likevel liten styring med sine egne tanker og de dypene som befinner seg under dem osv.» -- og hele hans bok skriker nei, mennesket har ikke seiret over naturkreftene. Og er det nå så sant at vi er jorderikets herskere (og da har jeg ingen guddom i tankene). Bevitner ikke Himmelrike og helvete nettopp hvor prisgitt vi er elementene, hvor lite vi behersker når det kommer til stykke (Olav Duuns Menneske og maktene dukker opp i tankene mine).

Avsnittet om hjertet, som brakte deg så ut på viddene, Bjørg, har noe av den samme inkonsistensen i seg. Denne typen usannheter plager meg langt mer enn at forfatteren er unøyaktig med å tidfeste handlingen.

«Usannheter» av denne typen derimot: «De snakker om sjø og om slit, de snakker med lidenskap om fisk, torsken svømmer gjennom årene deres, haien dykker dypt ned i leveren deres (disse gutta drikker!), det er uvær og frostrier og en dødssvart sjø, Brynjólfur svaier og holder seg fast i bordkanten for ikke å falle over bord (han sitter på fast land), Kollbeins tykke tunge slikker vekk saltet fra leppene.» Dette er strålende – i kraft av sin troverdighet.

Her blir det ikke enkelt med terningkast...

Selv lo jeg litt av dette sitatet, for det er selvfølgelig usant – hvis man tar det bokstavelig. Hjertet pumper blod, det øvrige sitter faktisk i hjernen. Men hjertet har en sterk metaforisk kraft, som forfatteren leker med og utnytter. Hvilke assosiasjoner gir den første setningen deg, Bjørg, som du tror ikke samsvarer med forfatterens intensjoner?

Denne boken har en underlig virkning på meg. Første halvdel grep meg så intenst, ville bare at det skulle fortsette sånn. Andre halvdel er annerledes. Men gang på gang skjer det forunderlige at når jeg er litt misfornøyd, så tar teksten brått en uventet og fascinerende vending.

Og så er jeg så sær at jeg ikke kan la vær å irritere meg over at forfatteren (eller er det oversetteren…) flere gange bruker klisjeen «sånn er det bare». Jeg oppfatter at boken balanserer hårfint mellom klisjeer og dype sannheter. Dette trenger jeg mer tid på.

Dette ble bare noen rare strøtanker fra meg en kveldsstund. Glad for at det ble denne boken vi valgte. Nå vil jeg lese Bojers Den siste viking. Har en fornemmelse av at det det vil hjelpe meg med å sette Himmelrike og helvete i perspektiv.

Nettopp! Søtsug var det jeg ville foreslå, før jeg oppdaget at du allerede hadde gjort det, Jostein.

De usynlige av Roy Jacobsen – en gripende fortelling fra kyst-Norge for omkring hundre år siden, fortalt i et poetisk og handlingsmettet språk. Innsiktsfullt og vakkert - om hvor brutalt og samtidig rikt og godt livet kan være. Dessverre kom jeg i skade for å lese den for fort; handlingen grep meg så sterkt. Denne skal leses på nytt og da nytes langsomt. Min første Jacobsen, og noe av det beste jeg har lest.

Og jeg, som er så skeptisk til norsk samtidslitteratur :-))

Det er nettopp disse uventete vriene/vendingene (eller hva jeg skal kalle dem) i språket som er noe av det som fascinerer meg sterkt i boken. Stadige overraskelsesmomenter.
Jeg synes Karin har en fin tolkning av den setningen du trekker frem, for meg gir dette mening, ikke bare "bubbel" :-)

Jeg er blant dem som har kommet altfor langt i forhold til leseplanen, men greier absolutt ikke å ta noen pause.

Jeg er enig! Nyter boken – språket, stemningene, den underliggende spenningen, humoren. Noe av det som fascinerer meg med språket, er de overraskende vendingene det plutselig tar. Her er et par tilfeldige passasjer:

Hver mann har sin bestemte oppgave i natten, tenk om tilværelsen alltid hadde vært sånn rett på sak og lett og lese, om vi bare kunne slippe unna denne uvissheten som strekker seg bortenfor både grav og død. Men hva kan vel mildne uvissheten om ikke døden gjør det?

Vi kunne naturligvis alle sammen lært oss svømmetakene, slik som Jónas, men Herre, ville vi ikke da vise deg vår mistillit, nesten som vi syntes vi var i stand til å rette på noe i skaperverket? Sjøen er dessuten svært kald, det finnes ikke noe menneske som kan svømme lenge i den, nei, vi stoler ikke på andre enn den, Herre, og din sønn Jesus som ikke var mer svømmedyktig enn oss, men som heller ikke trengte å være det, han gikk jo på vannet.

Hvem gutten er, kan vi jo foreløpig overlate til den enkeltes fantasi :-)

Jeg har lest lite Hamsun og det er lenge siden. Det er derfor vanskelig for meg å ha noen mening om de sammenlikningene som trekkes opp. Jeg kan bare vurdere Himmelrike og helvete på denne bokens egne premisser.

Jeg slutter meg fullt ut til alle lovordene som er sagt om denne boken. En gripende vakker fortelling i et poetisk og handlingsmettet språk. Jeg kom i skade for å lese den for fort, handlingen grep meg så sterkt; denne vil jeg lese på nytt.

Det eneste jeg har å utsette på De usynlige, er tittelen. Jeg tenker at Jacobsen med den vil uttrykke storsamfunnets syn på den fattige og hardt arbeidende kystbefolkningen. De som skaper verdier uten å få så mye igjen for det. Likevel er det noe som skurrer for meg, uten at jeg helt kan sette fingeren på det. Kystmenneskene er ikke verdsatt som de skal, men usynlige.... heller ukuelige. Jeg synes dessuten tittelen mangler den poetiske klangen og rytmen som skinner gjennom bokens tekst.

Siden jeg ser at den første setningen vises, spoiler til tross, er denne setningen bare "fyllstoff", her kommer innlegget:

Jeg går ut fra at Maria ble lobotomert. Det harmonerer med arrene i tinningene (selv om en vanlig metode var å gå inn gjennom øyehulen, over øyeeplet, og så skjære over nervebaner), og den forfatningen Maria kom hjem i. Det er riktig at metoden ble utviklet i 1936, av den portugisiske nevrologen Antonio Egas Moniz. Han fikk endatil nobelprisen i medisin for behandlingsmetoden. Jeg tenker at Jacobsen har tatt seg en kunstnerisk frihet med hensyn til tidsepoken.
Elektrosjokk vil ikke gi arr.

Du skriver at du har lest om andre og tidligere kirurgiske inngrep for psykiske lidelser. Er takknemlig for informasjon om hvor du har lest om dette.

I dag ser vi på disse behandlingsmetodene som barbariske. Men vi må prøve å forstå dem ut fra sin tid. Fra tiden før man fikk medisiner for psykiske lidelser (psykofarmaka) og sto hjelpeløse overfor pasientenes sterke lidelser og symptomer. Ikke desto mindre er de et svart kapittel i vår historie.

Ha, ha, ha! Denne bakken har jeg gått opp utallige ganger, senest i fjor høst - men det var altså før vår felleslesing av Middlemarch, så meg er det ikke, dessverre.
Du vet virkelig å pirre reiselysten, Odin!

Knurr... bestilte den fra Haugen bok litt tidligere i dag til den dobbelte prisen (gratis frakt). Litt usikker på hvor lang leveringstiden er. Uansett får jeg tidligst begynt å lese tirsdag 4., er på reise. Kanskje kunne vi utvide leseperioden litt. Jeg vet ikke hvor lang boken er, men har oppfattet at den krever konsentrasjon og tid.
Gleder meg! Slutter meg til alle takksigelsene til deg, Kjell.

Dette er rene trilleren!
Nå har jeg bestilt Himmelrike og helvete. Blir spennende å se om den lever opp til forventningene. Lasso rundt fru Luna har jeg i hyllene. Jeg har bestemt meg for å lese lesesirkelens bøker; det er nettopp noe av hensikten med å være med.
Nå i innspurten heier jeg nå på vår islending!

En god begrunnelse som jeg støtter fullt ut!
Jeg har ikke lest noe av Stefanson selv, men er for tiden på besøk hos en lesehest som anbefaler hans Himmelrike og helvete varmt - "En ny og annerledes leseopplevelse, ulikt alt annet du har lest." Høres forlokkende! En bok jeg vil lese uansett, og veldig gjerne sammen med dere.

Da har jeg gjort min "borgerplikt". Uansett hvilken bok som vinner, har jeg fått flere gode tips om bøker jeg vil lese. Veldig artig dette, og all honnør til Kjell!