Bokelskere.no

Jeg vet ikke når du avbrøt, men selv trengte jeg vel femti sider før boken grep meg. Ja, jeg vil gå så langt som å si at jeg slet meg gjennom disse sidene med en tro på at Garcia Marquez skulle gi meg noe av det samme han ga i Hundre års ensomhet.
Kjærlighet i koleraens tid er en av de beste bøkene jeg har lest - med sitt underfundige driv og den gripende, intense livslange kjærligheten. Jeg har lest den flere ganger.
Kanskje du skal vurdere å gi den en sjanse til, nå eller senere :-)

Så flott da! Dette kapitlet hindret meg neste i å lese boken :-)))

:-))

Tusen takk for denne lenken - både til Eirik Røkkums gode og tankevekkende artikkel og til et magasin som til nå har vært ukjent for meg. Mye interessant lesing her.

Hva er det Raymond Chandler egentlig vil fortelle oss? Jeg oppfatter hans krim som en bitende samfunnskritikk. I motsetning til for eksempel Agatha Christie, der poenget er å finne en løsning på et mysterium, er Chandlers anliggende å beskrive samfunnets skyggesider.

Vår helt Philip Marlow opererer i en sump av dekadanse, korrupsjon, umoral, grådighet og kriminalitet. En sump der de rike, skurkene (mafiaen) og politiet opererer, og Marlow prøver å bevare sin integritet - og samtidig tjene sitt levebrød. Ett eksempel er møtet med forlagsredaktøren, der poenget er å finne forfatteren for å få han til å fullføre sin bestselger. Forfatterens ve og vel er underordnet.

Jeg synes nerven og spenningen i NRKs serie tar seg opp!

Men Lasse Kolsrud som Philip Marlowe gjorde ikkje så verst inntrykk, og det er nok spenning i lufta til neste episode, så eg vel å følgje med på ferda.

Enig, jeg også følger med på ferda. Men så langt har ikke serien hatt den samme suggererende virkningen på meg som bøkene til Chandler - en ordkunstner av rang. Det lange farvel er da heller ikke min favoritt. Det er derimot Lillesøster, Den lange søvnen og Trøbbel er mitt yrke (lytt bare til titlene!) - hardkokt krim for gamle damer :-)

Siden du er på de trakter, kan kanskje denne kosekrimmen være aktuell. Handlingen er lagt til den fiktive øya Ankerholmen i Tønsbergfjorden - satt sammen av elementer fra tre øyer der omkring. Boplikt er et stikkord! Velskrevet og humoristisk og absolutt ikke til å miste nattesøvnen av :-)

For oss gamlinger er det bare en (knurr for apostrofen som ikke kommer med), men altså en James Bond - storsjarmøren Sean Connery.

Jeg husker godt hva som forsinket min lesing av boken - kapittel 2, gudsjammerlig kjedelig. Da jeg endelig fikk kjempet meg gjennom det, var resten, som du sier Hilda, fortellerkunst av beste merke! (kapittel 1 også, underlig med dette andre kapitlet...)

Da har jeg, som ikke klarte å ta påskeferie fra Mesteren og Margarita (hvis handling faktisk utspiller seg i påsken), lest ferdig boken – for annen gang. Jeg har også sett en del av de filmsnuttene som ligger på YouTube.

I sitt etterord skriver oversetter Erik Egeberg at romanen ikke er «noe lett tilgjengelig verk». For dette får han, hvis jeg ikke husker feil, kritikk av personer som deltar i et debattprogram på NRK (Jostein har lagt ut en lenke). Jeg vil si meg enig med Egeberg – men også i hans fortsettelse: «også den leser som ikke har spesielle forutsetninger, kan lese det med stort utbytte».

Selv har jeg absolutt ikke den kunnskapen som skal til for å forstå hva Bulgakov vil med alt han bobler over av - alle de tilsynelatende absurditetene, hentydninger til andre litterære verk, musikk, bibelen, hvem de ulike karakterene egentlig er, osv. Mine kunnskaper om Russland i den aktuelle perioden er mangelfulle. Det sammen gjelder kunnskapen om Judea på Jesu tid.

Under første gangs lesing lot jeg meg i stor grad bare rive med av galskapen og husker at jeg likte boken svært godt. Denne gangen skred jeg til verket med større forventning om å forstå mer, se flere sammenhenger, skjulte budskap, osv. Finne svar på spørsmålet: Hva vil Bulgakov med romanen. Og kanskje ble min lesing forstyrret av nettopp dette. Var jeg mer opptatt av å finne svar enn å nyte teksten? Jeg opprettholder likevel mitt terningkast 5.

Så har jeg vel meg selv å takke, som ikke hadde tålmodighet til å vente på mine medlesere og debatten i lesesirkelen. Da ville utbyttet sannsynligvis ha blitt annerledes. Debatten vil jeg uansett følge nøye, så får vi se …

Med Olof Lagerkrantz’ kloke ord (som jeg stadig måtte minne meg selv på under lesingen) ønsker jeg dere god lesing videre av Mesteren og Margarita: «... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om.»

Ingenting lever evig, selv ikke datafiler :-)
Elektronisk lagring er et sårbart medium (ett eksempel så vi nylig da "det store sikkerhetshullet" ble avdekket). Men det er vel som med alt annet nytt - noen tror at NÅ har vi funnet den endelige løsningen.

Det er en sørgelig og holdningsløs artikkel Geitebukkskjegg refererer til. Jeg trodde en sentral oppgave for bibliotekene nettopp var å sørge for et bredt utvalg av bøker.

Og ikke nok med det, vi lånere er redusert til det intetsigende og klisjeaktige brukere. Grøss. En liten ting kanskje, ikke desto mindre, en forflatning av språket.

Jeg har valgt å følge forfatterens oppfordring: «Følg meg, leser!» og er godt i gang med del 2 - Margaritas historie. Men etter en ufrivillig pause, måtte jeg innom kapittel 11 og 13 på nytt. I disse kapitlene møter vi for første gang den underlige pasienten som besøker Ivan Nikolajevitsj en måneskinnsnatt på hospitalet. Ivan og gjesten får tillit til hverandre og forteller hverandre sine historier. Gjesten, som senere kaller seg mester, forvirret meg til å begynne med; han fremstår med visse likhetstrekk med Woland. Gjesten, som Woland, sier han er historiker, han snakker flere språk flytende og har noe udefinerbart, mytisk ved seg – og han er, som Woland, ekstremt opptatt av Pontus Pilatus.
Er Pontus Pilatus én nøkkel til å forstå denne boken?

I del 2 møter vi Margarita, sørgende over sin elskede og forsvunnete Mester – «Akk ja, jeg skulle gjerne pantsette sjelen min til djevelen, bare jeg kunne få vite om han er i live eller ei …», sukker hun. Og dermed er vi i gang igjen! I denne boken blir nemlig alle tatt fullstendig på ordet.

Jeg lar det bli med dette, siden jeg er usikker på hvor mange, og hvem, vi er som leser del 2 av Mesteren og Margarita nå. Jeg ser at noen har avbrutt den, og noen venter med del 2 til etter påske. Synd at boken ikke falt i smak, men felleslesing er en frivillig sak, og boken er spesiell.

En velskrevet og humoristisk bok – med et svakt plot. Gode skildringer av mennesker og miljø, men som krim blir dette dessverre for tamt. De involvertes, og ikke minst skurkens, motivasjon er for utydelig. Lite spenning før i de aller siste sidene.

Forfatteren skriver i sitt i etterord at øya Ankerholmen ikke eksisterer (som vi vel allerede vet), men er satt sammen av flere øyer i Tønsbergs og Nøtterøys skjærgård. Tilfeldigvis kjenner jeg meget godt til den øya som inntil nylig hadde «en godt etablert boplikt».

Det er synd at forfatteren ikke har gått dypere inn i denne konflikten (som det reklameres med på bokens vaskeseddel). Hvilke verdier står opp mot hverandre? Hva gjør en konflikt av denne typen med mennesker som tidligere har vært gode naboer? Hvilken rolle har egentlig denne konflikten i boken?

Lene Lauritsen Kjølner fører en god penn, har humor og menneskeinnsikt, men svikter motet? Motet til å gå inn til kjernen av konflikten hun legger til grunn. Etter min mening kunne hun ha gjort så mye mer ut av det materialet hun har for hånden.

Jeg gir boken en 4-er; den er en underholdende og fornøyelig og absolutt lesverdig - og sender forfatteren et ønske om at hun kommer sterkere tilbake.

Løp og kjøp hele serien med en gang! Får du først smaken på Falkberget, skal du se du vil lese mer av ham enn du i utgangspunktet hadde tenkt.

Oi, nå som debatten ser ut til å ta av, må jeg bare meddele at jeg dessverre(?) vil være frakoblet i en liten uke. Gleder meg til å lese alle innleggene og ta fatt på del 2 når jeg er tilbake.
Masse lykke til - med lesing og debatt - til dere alle!

«… lurer på hva det er i boka som er så ømfintlig for staten og ikke minst for Stalin og hans menn.»

Ja, jeg tror det finnes kritikk av den unge Sovjetstaten, midt oppi all galskapen:

• Den mest åpenbare er alle innleggelsene i «den psykiatriske klinikken som nylig var blitt oppført ved bredden av Moskva-elven like utenfor byen». Hit havner først vår poet Ivan Nikolajevitsj Ponyrjov, Hjemløs, så følger konferansier Georgs Bengalskij ved Varieteteateret, og deretter formannen i boligkollektivet Nikanor Ivanovitsj Bosoj. Og flere skal det bli. Alle synes de temmelig sprø etter sine møter med trekløveret magikeren Wolan, Fagot og kjempekatten Behemot. Jeg forbinder likevel dette med Sovjetstatens internering av opposisjonelle i psykiatriske sykehus. Selv om det er uklart, i hvert fall for meg, hvilke «forbrytelser» bokens «psykiatriske pasienter» har begått, og om de i de hele tatt kan betegnes som opposisjonelle. Eller er jeg helt på villspor??

• Den litterære(?) klubben Massolit (kapittel 5 Det hendte i Gribojedov») følger vel ikke helt rådende Sovjetideologi. Medlemmene med «det brune medlemskortet med bred gullrand som dufter av kostbart skinnomslag» nyter uhemmet sine privilegier, «hvor deilig disse heldiggrisene måtte ha det», og byråkratiet råder.

• Det tredje i denne omgang, er boligmangelen. Kampen om avdøde Berlioz’ leilighet, bestikkelser mm er stikkord her.

Ellers bet jeg meg merke i en boktittel, fiktiv går jeg ut fra. En berømt forfatter skal ha lest utdrag fra boken for sin tante i huset Gribojedov. Tittelen lyder «Forstand avler sorg», tankevekkende, og kanskje også en indirekte samfunnskritikk…

Og plutselig dukket Darwin P. Erlandsen (Fredrik Stabel) opp i hodet mitt: «Fornuften er en ensom ting …

Gratulerer med utgivelsen! Boken ser lekker og interessevekkende ut. Gi oss en smakebit, da :-)

Jeg har nå lest Erik Egebergs artikkel «Michail Bulgakov – mesterromanens mester». Er enig med deg Kjell, dette er interessant bakgrunnsstoff. Ikke nødvendigvis for å forstå «Mesteren og Margarita», for det finnes, som Egeberg skriver, flere svar på hvordan boken kan forstås. Artikkelen gir oss innblikk i Bulgakovs liv, de forholdene han arbeidet under, og hvilke problemstillinger som opptok han. Alt dette åpner for nye perspektiv i lesingen.

I artikkelens nevnes også hans «Fatale egg», som jeg har på ønskelisten etter Karin Jensens varme anbefalinger. Jeg fikk ikke mindre lyst til å lese den etter dette!

Tusen takk for anbefalingene, Kjell og Karin. Og all honnør til biblioteket! Etter litt leting fant den velvillige bibliotekaren frem til Bokvennen litterært tidsskrift nr. 2, 2004, og etter vel ett døgn får jeg en kopi av artikkelen inn på min pc. Super service!

Jeg vil bare føye til at høsten 2012 vandret jeg og mannen i Fernando Pessoas (og Jose Saramagos) fotspor i Lisboa. Besøkte blant annet Casa Fernando Pessoa (et meget interessant besøk for øvrig). Fikk inntrykk av at i Portugal, og også en rekke andre land, har Pessoa nærmest fått en slags kultstatus. Har denne feberen nå nådd hit nord til oss.

Jeg skjønner at du har fått boken - godt!

Et sarkom er en svulst utgått fra bindevev, bein- og bruskvev, muskulatur og fettvev. Et lungesarkom er oppstått i lungene - og er en alvorlig og livstruende sykdom, i hvert fall på den tiden vår bok ble skrevet. Lungesarkom er altså en egen kreftsykdom.

hemikrani - henspiller på hemi - halvdelen, migrene er en halvsidig hodepine.

God lesing videre!