Bokelskere.no

Tusen takk for et informativt og fint innlegg, Torill.

«Drep ikke en sangfugl» er en poetisk tittel, en formulering som setter seg i leseren.
En direkte oversettelse av den engelske «To kill a mockingbird» ville bli noe sånt som «Å drepe en sangfugl» eller «Hvordan drepe en sangfugl», langt tammere alternativer.

Oversetteren, Magli Elster (1912-93) var lyriker. Hun skal ha all ære for sitt arbeid med boken. Elster skapte en tittel som bevarer meningsinnholdet i den originale, og samtidig fremstår som ekte, genuin. En tittel med stor gjennomslagskraft, poetisk og vakkert formulert som den er, nesten et lite dikt i seg selv.

Da håper jeg vi møtes under nye leserunder senere, Randi!

Veldig bra, Torill.
Jeg vet ikke om du så det, men jeg følger med fra sidelinjen denne gangen. Ble så begeistret for Olav Duun at nå går jeg straks i gang med "Juvikfolke".

Lykke til!

Jeg sender deg de beste ønsker for en rask og god bedring, Kjell. Du har ingenting å beklage, snarere skal du ha stor takk for innsatsen så langt.

Jeg hadde tenkt å stå over denne gangen. Det er ikke så lenge siden jeg leste vinnerboken, "Drep ikke en sangfugl", og forrige runde gjorde meg Duun-frelst. Nå er det "Juvikfolke" som står for tur. Ønsker dere andre masse lykke til med en meget god bok. Jeg vil følge med på diskusjonen.

I mål – to måneder etter dere (og det er ikke bokens feil).
Jeg likte etter hvert denne forunderlige, springende og mangfoldige boken godt. Full av skarpe og originale observasjoner og refleksjoner. Reise og alle typer bevegelse er en rød tråd. Noen har pekt på flere tråder (hvaler, havguden Poseidon, mm).

Selv finner jeg at kropper, levende og døde, er et tema som går igjen. Tokarczuk forteller fra flere anatomiske og patologiske museer rundt i verden. Disse er listet opp bakerst i boken i en itinerarium (reisehåndbok fra oldtiden og middelalderen med beskrivelser eller kart). Jeg-personens reisehåndbok? Litt morsomt at jeg har besøkt et av dem, Narrenturm – Patologisch-anatomiches Bundesmuseum i Wien (vil besøke flere om jeg får anledning).

Jeg er lar meg begeistre av forfatterens beskrivelser av de anatomiske kartene og de patologiske preparatene; hvor imponerende detaljert og korrekt (så langt jeg kan bedømme) hun beskriver disse. Fascineres av hennes evne til å se skjønnheten og dybden i kroppsdeler og i misdannelser, som vanligvis oppfattes som groteske. Tilfeldigvis leser jeg i parallell Medisinens historie av Nils Uddenberg. I den er en av Vesalius’ anatomiske plansjer gjengitt, et kunstverk! (omtalt på s. 180) Detaljert, informativt og vakkert.

Tokarczuk tegner inngående bilder av kroppen til flere av sine personer, for eksempel den gamle professorens i kapitlet «Kairos» (s. 358). Her vil jeg spesielt trekke frem beskrivelsen av professorens død, av blødningen i hjernen, hvordan blodet, som et hav, skyller over og drukner alle den døendes minner (s. 384). Originalt og utrolig fascinerende.

Jeg har spurt meg selv underveis om sammenhengen mellom bokens hovedtema, bevegelse og alle disse kroppslige fenomenene. Er det så opplagt som at i en levende kropp er alt i bevegelse, i en død stillstand? Hører gjerne om noen av dere har synspunkter på dette.

Et par sitater i sakens anledning:
«Jeg tror også at verden får plass inne i oss, i en fure i hjernen, i konglekjertelen (epifysen, viktig blant annet i reguleringen av døgnrytmen), at den sitter i halsen, denne globusen. Egentlig kunne man bare hoste og spytte den ut.» (s. 56)

«Alle vet jo at det virkelige liv utfolder seg i bevegelsen.» (s. 57)

Så spesiell at jeg ikke drister meg til terningkast.

Vi leste «Løperne» i Kjells lesesirkel i november 2019. Denne lenken fører til alle debattinnleggene.

Vi leste «Løperne» i Kjells lesesirkel her på bokelskere.no i november 2019. Dvs. jeg falt av lasset (av årsaker som ikke har med boken å gjøre). Nå nærmer jeg meg slutten på denne forunderlige og fascinerende romanen(?), som jeg fortsatt har et litt ambivalent forhold til. Om du er interessert, finner du alle debattinnleggene i vår lesesirkel her.

Jeg synes du gir en god beskrivelse av boken. Selv ble jeg særlig oppslukt av beskrivelsene av de patologiske preparatene og anatomiske tegningene; forfatterens evne til å se skjønnheten og dybden i disse. Tilfeldigvis leser jeg i parallell Medisinens historie av Nils Uddenberg. I den er en av Vesalius’ anatomiske plansjer gjengitt, et imponerende detaljert og vakkert kunstverk (omtalt på s. 180 «Løperne»). Olga Tokarczuk er åpenbart en kunnskapsrik og belest kvinne.

For meg er noe av det viktigste med lesesirkelen at vi kan diskutere boken underveis. Mens vi leser kan vi stille hverandre spørsmål, oppklare uklarheter, utveksle synspunkter o.l. – både om boken og forfatteren. Det synes jeg er berikende.

Siden vi leser i utakt, er det (som du, Kjell påpeker), viktig at alle innleder sitt innlegg med å skrive hvor langt man har lest, ev. legger inn en «spoiler», slik at vi unngår å ødelegge opplevelsen for hverandre.

Mitt forslag er Intet nytt fra Vestfronten av Erich Maria Remarque. Denne verdensberømte klassikeren ble første gang utgitt i Tyskland i 1929.

Jeg ble først kjent med forfatteren i fjor høst, da en vennlig sjel hadde lagt igjen hans Tre kamerater i vår ferieleilighet. Boken gikk rett til hjertet på meg. For en evne til å fortelle om menneskers vanskelige liv med dybde, humor og varme. En sekser på terningen og rett inn på min eksklusive favorittliste. Remarque skal jeg lese mer av.

I begrunnelsen for «Intet nytt fra Vestfronten» tillater jeg meg å sakse fra Bjørg L (takk Bjørg :-))

«Remarque får fram krigens grusomhet og meningsløshet på en veldig troverdig og antakelig realistisk måte. Det gjør også sterkt inntrykk hvordan Paul reflekterer rundt fremtidsutsiktene for de overlevende som ble sendt i krigen før de rakk å etablere familie eller å få et yrke. De som var eldre hadde etablert et liv de kunne komme tilbake til, og de yngre som slapp å tjenestegjøre ville glemme krigen og skyve ham og hans jevnaldrende til side. Hvilket liv ville de da få etterpå?»

Det er tre av disse mennene vi møter i «Tre kamerater».

Og videre fra Bjørg:
«I bokas etterord skriver Haagen Ringnes at boka ikke begrenser seg til å si noe om første verdenskrig, men sier noe om krigens vesen. Beskrivelsene i denne artikkelen i Aftenposten fra en norsk sanitetsoffiser i FN-tjeneste i Bosnia, har mange likhetstrekk med episoder i Remarques bok, synes jeg. Rammene er forskjellige, men krigens grusomhet er den samme.»

Tusen takk, Hilda!

Mesterlig om det gode og det onde

Olav Duun tar oss til en bygd på Trøndelagskysten tidlig på 1900-tallet. Her lever menneskene tett på hverandre; relasjonene mellom dem er sterke, både gode og konfliktfylte.

På gården Stavsund turer gamlefar Didrik Dale frem. En sta, hensynsløs og utspekulert kar, besatt av å få det han mener tilkommer han: «Eg må ha retten min, retten min!». Men jeg øyner i han også et ensomt og ulykkelig menneske: «Nå var han da bra åleine, han kjente seg isande einslig under himmelen.» Didrik og sønnen, Håkon ligger i stadig strid om hvordan gården og det tilhørende møllebruket skal utvikles. Sønnen synes veik og tafatt, kuet av faren. Kona hans, Ragnhild er et bilde på det gode, rettskafne og uredde. Ragnhild gjør sitt beste for å mekle mellom ektemannen og svigerfaren. Odelsgutten Johannes har dratt sin vei, ansvaret for gården hviler på Håkon og Ragnhild. Didriks kone, Tale er en sterk personlighet. Hun er redd mannen sin og ikke uten grunn. Men hun er en kvinne med sine meningers mot, står oppreist og tar igjen med brodd og ironi. Når Didrik truer med å henge seg, tilbyr hun han hosebåndene sine å henge i; de bør være sterke nok, hun har vevd dem selv. Selv når den store konflikten kulminerer på dramatisk vis og alt raser sammen rundt henne, står Tale stødig; går i fjøset og lager mat.

Duun beskriver sine personer innsiktsfullt og skarpt. De er komplekse mennesker med sterke og svake sider, gode og dårlige. De handler ut fra det de oppfatter som riktig og logisk sett fra deres side. Duun skildrer på mesterlig vis relasjonene mellom dem, hvordan deres tanker og gjerninger griper i hverandre og driver handlingen fremover. Personene fremstår som levende og troverdige, og jeg får en forståelse og godhet for dem, samme hvor «galt» de kan oppføre seg. Duun feller ingen dommer; han lar leseren gjøre seg sine egne tanker om de moralske spørsmålene han reiser.

Bygdas folk lever tett på naturen og er avhengig av den, av jorda og sjøen. Jeg leser – og ser for meg hav og himmel, luft og skyer, alltid i bevegelse. Vi følger naturen, lyset og været gjennom døgnene og årstidene, nesten så det kjennes på kroppen.

Duun skriver på sin dialekt, en nordtrøndersk kystdialekt. Uvant, men relativt enkelt å komme inn i. Om jeg ikke forsto hvert ord, kom meningen frem. Et herlig, friskt og presist språk med saftige replikker og underfundig humor.

Et par eksempler:
«– Å ja, arme Didrik, sa Tale, – han får det da vel heitt nok dit han kjem. Når eg tenker på det, da må eg vera god med han – lat meg smikke på dingsen hans og lunke ein kaffekopp til han! Ho reiste seg og sette kjelen på omnen. – Ikke for det, småsnakka ho, eg trur han kjem til å trivast der nede; han finn mange og bitast med der.»

«Han (Didrik) såg på henne, litt sømntung i auga. Svara gjorde han ikkje. Lea gjekk fram og sette seg, la eine kneet over det andre og sat og stirde han beint i andlete. Det var hardt arbeid, for faren tok til og såg ut hjelpelaus no, og hjelpeløysa var leiaste syne ho såg, verre enn utsvelta naut på båsen.»

Dag Solstad har uttalt at Olav Duun er utdatert, at han føles fremmed og likegyldig for ham. Duun kjeder ham. Medmenneske er skrevet for nærmere hundre år siden (1929). Jeg vil si at den er tankevekkende, gripende og velskrevet. En i aller høyeste grad lesverdig bok for dagens lesere.

I Kjells lesesirkel leste vi Medmenneske i januar 2020. Denne lenken fører til alle innleggene.

Så bra!
Jeg er langt på vei i "Ragnhild" og vil som deg fullføre trilogien. Gled deg!
Så fikk jeg hele Juvikfolket i bursdagsgave; det blir min ferielektyre om ikke så lenge.
For mange år siden leste jeg "Menneskene og maktene" og skjønner ikke hvorfor jeg ikke har fulgt opp Duun. Noterer meg herved en ny favoritt-forfatter.

Jeg har skrevet om Didrik Dale i andre innlegg og er enig med deg i synet på han. En av bokens sterke sider er nettopp at menneskene er komplekse, levende mennesker med gode og dårlige sider, styrker og svakheter.

Et sentralt spørsmål er, som du sier, spørsmålet om det gode og det onde. Hvor står Håkon, Didriks sønn i dette? Han kan oppfattes som veik og feig. Men når kona hans, Ragnhild innrømmer å ha drept svigerfaren, lar han ingen nåde gå for rett. Han presser Ragnhild til å melde seg for lensmannen og ta den straffen samfunnet har bestemt.

En samtale mellom Håkon og moren, Tale gir innblikk i hvordan Håkon tenker:
« – Jaså, du Håkon, du dømte a Ragnhild til tukthuset du (Tale).
– Du kan kalla det for det ja.
– Ja, ja. - - - Eg har aldri skjønna stort av deg. No skjønnar eg ingenting.
– Endelig ein gong må eg ta eit tak ja, sa han. – Eg gjorde det eg burde gjera. Ein får gjerast det som rettast somtid, og eg vil halde meg til det her etter.»
(…)
«– Eg har sett det all tida, at gjer ein rett år ein kant, så gjer ein gale åt ein annan. Det lærte eg av ‘n far; han som aldri såg år meir enn ein kant, – han visste ikkje det fanns meir enn ein, han! Og der stod eg. Der har eg stått til no. Stått og tviglåmt bort i hjulverket. Det var hardt. Men hardare blir det her etter. No når eg skaal gå beint fram.» (s 140)

Håkon tar et oppgjør med seg selv. Slik jeg leser dette, har Håkon lenge innsett at det å handle rett for noen, kan bli galt for andre. Men heretter vil han gjøre det han mener er riktig og gå «beint frem», nær sagt koste hva det koste vil. Følgen blir at Ragnhild må sone i tukthuset, barnet, Hallvard mister moren sin og gården en sterk kvinne.

Duun overlater spørsmålet om riktig og galt til leseren.

PS: At Dag Solstad mener at Duun er utdatert og uinteressant for dagens lesere, sier vel mer om Solstad enn om Duun.

Takk for svaret! Da gir jo terningkastet ditt mening.

Hei Harald,
Du beskriver boken som velskrevet, informativ og aktuell - og gir den fire på terningen. Hvorfor?

I forordet til min utgave skriver Rolv Thesen:

«Da Duun skreiv Medmenneske (1929), var det boka om Didrik Dale han ville skrive. Først tenkte han å kalle boka «Retten år», seinere tenkte han på «Eit medmenneske», for di denne titelen høvde så godt på Didrik Dale. Duun har i skildringa av den vonde Didrik streka sterkt under at han ikkje er som andre menneske. Didrik har i grunnen mist sambandet med det eigenlege menneskesamfunn; …»

Det å være et medmenneske er ikke et entydig begrep. På østnorsk har det gjerne en positiv valør. Medmennesker er mennesker som er til stede for hverandre og stiller opp for hverandre. Men i bunn og grunn er vi alle medmennesker. Mennesket er et sosialt dyr, og vi kan ikke leve uten hverandre. Tittelen er tankevekkende og god; Didrik er et menneske som bryter med samfunnets normer og moralske retningslinjer. I manges øyne har han stilt seg utenfor samfunnet, men han er like fullt en del av det. Didrik Dale er et medmenneske.

Selv ser han slik på det:
«Didrik hadde aldri halde seg for ein utanom dei andre. Folk var medmenneske, han hadde dem ikring seg og likte seg ved det; dei var så ymse og så mangt, han kjente varme gode mengda av dem. Stundom kløkte (rørte) dei han, for dei var bedre enn han. Enda kunde han ikkje rekne dem for menneske heit ut, somme tider; dei tok han fri for det. Dei såg ikkje retten som ein annan hadde, dei gjekk og trødde på den.» (side 47)

Jeg mener at tittelen, Medmenneske kan henspille både på mennesket Didrik og på det lille kystsamfunnet der handlingen utspiller seg.

He, he ... men i dag melder Aftenposten at Didrik var mindre dramatisk enn fryktet :-)

Ellers - et mesterverk av en bok og en fin runde i lesesirkelen. Tusen takk til alle og en ekstra takk til forsvarstilleren (Torill?)! Jeg er i gang med resten av trilogien og ønsker meg Juvikfolket i bursdagsgave.