Bokelskere.no

Jeg og, tusen takk for initiativet, Piippokatta!
Når tenker du vi skal begynne?

Store høydepunkter, men Fosse-stilen utfordrer meg fremdeles. En roman som river i sjelen.

Jeg er med!
Tusen takk for en hyggelig melding.

Så morsomt å høre, takk! Da har vi begge menn som liker skjærer :-)

Hjertelig takk for tipset, Ingunn. Jeg har ikke greid å glede meg med en bok på flere måneder, men nå satt den endelig. Gikk rett inn på BookBites og til min store overraskelse kunne jeg laste ned boka med en gang. Har alltid hatt sansen for Ingvar Ambjørnsen. Nå koser jeg meg med en bok for første gang på altfor lenge.

Spennende men litt forutsigbar

En fin tråd, takk Randi! Morsomt å mimre litt, og jeg finner flere fine tips. Jeg kom på at jeg på denne tiden i fjor var nokså lesetrett. Det rettet seg fort da jeg la ut en etterlysning her etter inspirerende bøker! Flere av disse leste jeg med stort utbytte. (Beklager at jeg ikke husker hvem som tipset om hva.) Jeg leser stort sett etter innfallsmetoden og holder meg mye til eldre forfattere. I alt 35 bøker, det er omtrent det nivået jeg ligger på.

Forfatter jeg vil lese mer av
Jeg gjenoppdaget Selma Lagerlöf etter et tips om hennes trilogi Löwenskölds ring, Charlotte Löwensköld og Anna Svärd. En slektskrønike fra begynnelsen av 1700-tallet frem til midten av 1800-tallet, som jeg likte svært godt. På årets siste dag fullførte jeg hennes Fire julefortellinger, et beroligende avbrekk fra den brutale litteraturen jeg leste da.

Årets overraskelser
Strengt tatt lar ikke Kurt Vonneguts Slaktehus 5, eller Barnekorstoget seg sette i bås. Overraskelsen ligger i bokens originalitet, de mange lagene og måtene å lese den på. Her kom Bokelskere.no virkelig til sin rett. Så mange kloke og interessante innspill ga et betydelig økt utbytte. Rystende og tankevekkende lesing og dessverre fortsatt høyst aktuelt.

En annen overraskelse, av et ganske annet slag, var Åse Elstads Kystkvinner i Norge. Bakgrunnen for at jeg leste den, er at jeg har blitt så gammel at jeg har begynt å «forske» i min egen slekt. Nesten hele min farsslekt er fra Lofoten og Vesterålen. En imponerende bok som viser med all tydelighet hvordan kvinnenes arbeid, kunnskaper og erfaringer har vært avgjørende for kystsamfunnenes overlevelse.

Årets viktigste lærdommer
Høsten har jeg viet til palestinernes historie. Jeg kjenner mye av den fra før, men de grusomhetene dette folket utsettes for i disse dager, fikk meg til å gå dypere inn i materien. Jeg har lest en blanding av sakprosa og skjønnlitteratur, sjangere som har utfylt hverandre på en opplysende måte. Skjønnlitteraturen gir kjøtt og blod til sakprosaen. Peder Martin Lysestøls Palestinerne, historie og frigjøringskamp regnes fortsatt som selve standardverket på området. Boken starter flere tusen år tilbake i tid og går frem til 1973. Odd Karten Tveits Palestina, Israels ran, vårt svik handler i hovedsak om tiden fra etableringen av Israel i 1948 og frem til august 2023. Den israelske historikeren Ilan Pappes Ti myter om Israel, gjør som tittelen tilsier, slår grundig hull på ti grunnsetninger i Israels fortelling om seg selv. Innimellom disse leste jeg Adania Shiblis En liten detalj, som gir levende og skremmende bilder fra Negev-ørkenen i 1949 og Palestina/Vestbredden i dag. Nå har jeg begynt på Elias Khourys Solens port, en slags palestinsk 1001-natt. Her er vi er i et israelskokkupert Galilea (området opp mot grensen til Libanon) i tiden etter 6-dagers krigen i 1967. Til sammen gir dette meg et bredt bilde av det palestinske folket.

Utenfor allfarvei
Her vil jeg trekke frem Sommerstykke av Christa Wolf og Gjenferdet av Alexander Wolf. Begge spesielle og gode bøker. Sistnevnte kunne jeg ha tenkt meg å gjenlese sammen med noen.

En av de bedre psykologiske thrillerne jeg leste i fjor, selv om den ikke var nyskapende.
Men likte måten hvordan handlingen ble gjennomført på. Det var det som var fengslende, og seriemordere er jo alltid fascinerende å lese om, både de i bøkenes verden og de i virkeligheten.

Å leve med en seriemorder
Den er om "Rachel" som blir tvunget til å late som hun heter det av Aidan, som har kidnappet henne og holder henne fanget. Hun må gjøre som han sier, hvis ikke vet hun hva som vil skje. I begynnelsen bodde hun i et skur i hagen, men siden Aidan og datteren skal flytte og leier et hus, får Rachel få bo i huset sammen med dem. Datteren Cecilia på tretten år vet ikke at faren er en seriemorder, og hun får vite at Rachel er en venn som trenger litt hjelp og støtte gjennom en tung tid. Det er derfor hun må bo hos dem. Grunnen til at Aidan og datteren flytter, er fordi Aidans kone døde av kreft og de må se etter et nytt sted. De får leie huset av en dommer. Ironisk nok ...

Det er ingen som mistenker at Aidan er en seriemorder, fordi han er en vanlig mann som er svært godt likt av alle i nærområdet. I følge dem er han en fantastisk bra fyr, og den fasaden har han tenkt å holde på så lenge som mulig. Samtidig blir man kjent med Emily som er restauranteier. Adain er stamgjest, og hun er svært betatt av ham. Hun vet heller ingenting om kvinnen han holder fanget i huset.

Spørsmålet er bare hvor lenge Aidan kan holde fasaden skjult mens han lar sitt nyeste offer få bo i selve huset. Klarer hun å rømme, eller er hun for redd og manipulert til å prøve?

Interessant fortellerstemme
Clémence Michallon er fransk, men hun skrev boka på engelsk. Som nevnt er ikke boka spesielt original, men fortellerstemmen gjorde hele handlingen mer interessant. Vi får lese fra offerets perspektiv, tidligere offere, Emilys perspektiv og datterens. Man ser på Aidan gjennom andres øyne. Noe som var litt spesielt for gjennom offerets perspektiv blir man kjent med Aidan som en seriemorder, kontrollfreak og et monster, mens fra andres perspektiv blir man kjent med ham som en god og vanlig mann. Det var en vedig splittet leseopplevelse.

Det høres kanskje utrolig ut noen lever som en seriemorder og samtidig som familiemann, men det har skjedd i virkeligheten at seriemordere har vært gift og hatt vanlige familieliv, uten at de hjemme visste noe om hva som foregikk. Bare se på John Wayne Gacy (The Killer Clown), Dennis Rader (BTK killer), Gary Ridgway (The Green River Killer), og Joseph James D'Angelo (Golden State Killer), og flere også. Men tenkte å nevne de mest kjente som var gifte mens de var aktive seriemordere.

Det var også interessant å lese fra offerets perspektiv som hele tiden tenker på å overleve uansett hva som skjer, og som må være svært tålmodig på å vente til rette øyeblikk for eventuelt komme seg unna - hvis mulig. Man følte sympati med henne uten at hun ble stakkarslig, men heller betraktet som en sterk person.

Den stille leieboeren var for en gangs skyld en fascinerende psykologisk thriller som var passe mørk, og som heller ikke ble kjedelig. Kapitlene er korte, det skiftet hele tiden perspektiv, og selv om man aner slutten, må man finne ut hvordan det skjer, og om man har rett. Det var kjekt å lese en psykologisk thriller som ikke var kjedelig, og seriemordere er alltid fascinerende og grusomt å lese om.

Boka er stemplet som psykologisk krim, men synes det heller er en psykologisk thriller.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Takk, tror jeg trenger det. Har selvfølgelig hørt om Tollak til Ingeborg, men tror ikke det er en bok for meg. Men skal selvfølgelig få med meg Stormfulle høyder i år. Det virker som om nesten alle har lest den bortsett fra meg. Hyggelig at du koste deg med Tollak til Ingeborg.=)

Begynner på denne nå, i lyd - ser frem til det

Nettopp lyttet denne - Merkelig, nesten mer merkelig enn Jon Fosse til daglig. Vakker og poetisk - så det som en uviss reise gjennom livet - en vakling mellom liv og død - slik er vel livet for de fleste, uvisst.

Begjær og besvær

«Jeg dro ned til bror. Tok bussen langs kysten og hoppet av ved efire. Så gikk jeg mot bygda. Det snødde tett og veien blåste igjen. Fnuggene boltret seg på innsiden av de lave støvlene og anklene frøs som i barndommen».

Slik begynner debutromanen til Karin Smirnoff, og for finnmarkinger og folk fra nord, er det et velkjent landskap hun beskriver, både kulturelt og geografisk.

De som har lest anmeldelsene mine de siste årene har nok fått med seg at jeg har en forkjærlighet for litteratur fra Nordkalotten, og Jordmora (2013) av Katja Kettu har lenge vært en av mine største litterære opplevelser. Men nå har Kettu fått konkurranse av Karin Smirnoff som debuterte med denne første boka i Kippo-trilogien.

Hovedpersonen og jeg-fortelleren er Jana Kippo. Hun dukker opp i den fiktive bygda Smalånger i Nord-Sverige etter mange år borte. I denne boka får vi ikke vite hva hun bedrev tiden med, og hvor hun har vært før hun kom tilbake til Smalånger. Når Jana kommer hjem er det for å redde tvillingbroren som heter Bror, og som holder på å drikke seg i hjel. Teksteksemplet er fra de første sidene der Jana har kastet ut enorme mengder søppel og skrot og nå er det tid for å vaske:
«Det sies at alle mennesker er gode til noe. Jeg nøt å se det åremønstrede såpegulvet tre fram og limfargen på brystpanelet lyse igjen. Nøt at kokende vann løste opp mat fett oppkast og andre substanser som hadde fått ligge igjen som en hard skorpe på fliser og benker i kjøleskap og i det store spiskammerset. Jeg nøt til og med å se den snurrende vaskemaskinen løse opp måneder kanskje år av skitt på sengetøy gardiner tepper og klær og til slutt å få henge dem opp i tørkeskapet. Jeg skulle vaske bort angsten til broren min akkurat slik jeg vasker bort min egen. Det var som å spille tetris. Bitene falt på plass og skubbet bort alle tilløp til andre tanker.

Bror satt i kjøkkensofaen og så likegyldig på. Av og til tok han en slurk øl. Da flaska var tom gikk han til spiskammerset og hentet én til. Kanskje jeg hadde kommet for seint»

Grusom barndom

Jana prøvde å drepe faren med en høygaffel da hun var tretten år. Hun lyktes ikke, og hver gang hun tenker på faren er det med «må du hvile i ufred.» Faren var et monster, en brutal og hjerteløs mann, og moren var så underkuet at hun ikke kunne stoppe ham, verken for egen del eller når han gikk løs på tvillingene. Det er grove overgrep som gradvis blir avdekket uten at jeg skal avsløre for mye nå.

Hjemmetjenesten i Smalånger trenger vikarer, og Jana får seg jobb der. Hun blir kjørende rundt i den ligge bygda for å stelle syke og døende mennesker som stadig vekk minner henne på hvem hun var, og hvem faren var. Hun blir kjent med John, naboen som bor alene i et hus uten strøm, og som har mange indre demoner å kjempe med. John er den harde, hårete, ruglete mannen som er blitt beskylt for å drepe Maria, en kvinne Jana aldri hadde hørt om før hun kom tilbake til Smalånger, men som viser seg å være hennes halvsøster. Jana prøver å holde seg borte fra John, men hun trekkes likevel stadig mot han og det han kan tilby henne.

Oversetter Monica Aasprong har gjort en utmerket jobb selv om Karin Smirnoff ikke har gjort det lett for henne. Smirnoff har tatt noen uvanlige litterære grep som fungerer godt, men som må ha vært en stor utfordring for Aasprong. Det finnes ikke et eneste komma i teksten, og de fleste egennavnene blir skrevet med liten forbokstav og med både for og etternavn sammen; janakippo og brorkippo. Dialogene er ganske ofte på dialekt, og her har oversetteren blandet dialekter fra Troms og Finnmark og skapt noe helt nytt.

Jeg dro ned til bror er en av disse bøkene som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg håper mange får øynene opp for Karin Smirnoff og hennes forfatterskap. Jana Kippo fremstår som en blanding av Lisbeth Salander og Shuggie Bain. Knallhard, sårbar og skadeskutt, men likevel full av livslyst og begjær. Romanen ble nominert til August-prisen i Sverige, og bøkene om Jana Kippo har nå solgt over 500 000 eksemplarer i Sverige. Karin Smirnoff (f.1964) har tidligere jobbet som fotograf, journalist, karateinstruktør og i restaurantbransjen. Smirnoff er bosatt i Piteå

Horror er min sjanger, men liker å lese andre sjangere innimellom, også. Stormfulle høyder og Jane Eyre er to veldig kjente bøker, og må si at Stormfulle høyder frister mer, da jeg har hørt den skal være noe mørk og stemningsfull. Pluss at jeg liker gotisk litteratur. Så takk for tips. Skal prøve å få med meg den i år. =)

Jeg var faktisk også innom datteren til Amalie Skram, Johanne, men så så jeg at hun var oppført som dansk forfatter (Wikipedia). Det behøver selvfølgelig ikke bety noe. Faren, Erik Skram var dansk. Godt forslag!

Jeg ser at Helene Anderson spiller a Norwegian Woman i filmen: En engel ved mitt bord. Da er det vel trolig at det kommer frem hvem hun er? Den finnes blant annet på Youtube. Det kan selvfølgelig være en helt annen norsk kvinne hun møtte.

Crazy og småmorsom krimkomedie fra Zahid Ali.
Leser gjerne flere!

Dette pirret nysgjerrigheten!
Johan Falkberget hadde en datter Aasta Falkberget, f. 1905 på Røros, død 1983 i Oslo. Så alderen burde i hvert fall passe. Hun var kunstmaler og forfatter. Falkberget var nok berømt og populær, men hvor berømt var han ute i verden?

Etter å ha søkt på diverse norske forfattere, kom jeg på en tanke; selv i dag er det de som blander Norge og Sverige (at Norge er en by i Sverige ol. 😊). Er det en mulighet for at din New Zealandske forfatter kan ha gjort det samme?! Leter vi etter en svenske, blir det straks verre.

.Samfunnskritisk men mest tankevekkende