Bokelskere.no

Velskrevet og veldig lærerik bok om rasisme i USA og hvordan så mange kan stemme på en kandidat som tydelig er både rasist og antidemokratisk.

Simon Stranger skriver godt om andre verdenskrig og hvordan den påvirket så mange, deriblant hans kones bestemor Ellen. De ble fratatt alt og måtte flykte fra tyskerne.
Et jødisk ektepar er også på flukt og finner to av landets mange grenseloser som skal føre dem over til det nøytrale Sverige. I stedet blir de drept og dumpet i et skogstjern av sine såkalte redningsmenn.

Jeg leser en av romanene til Georges Simenon, han skrev ikke bare om kommissær Maigret. Denne jeg leser er «Tre rom på Manhattan» skrevet i 1946. Godt fortalt om forholdet mellom to enslige mennesker, sjalusi/mistrohet men også ømhet. Absolutt lesverdig og fengslende. Harald K har skrevet en fin omtale av boka og det ligger an til å bli en sekser på terningen fra meg og!
Ellers har jeg startet så vidt på Gert Nygårdshaug siste, en selvbiografi «Med sommerfuglhåv i Amazonas» Lånt på BookBites.
Da er det bare å lese i vei folkens nå som det er helg! :)

Lettlest og til tider fengende. Det er noe med dialogen som skurrer innimellom. Oppstylted. Helt grei underholdning.

Denne historien var totalt ukjent for meg. Mannen også forsåvidt, selv om jeg jo har sett opptak fra vielsen av vårt nåværende kongepar.
Er fascinerende liv, som startet på Madagaskar. Som sønn av misjonærer var livet hans staket ut, og selv om han fulgte retningen, tok han mange krumspring på veien, noe som endte i fortvilelse.

Fortelleren er Jesu mor, som lever i eksil etter sønnens død. Synes historien er litt usammenhengende, men beskrivelsen av korsfestelsen var brutal, rå, og veldig godt skrevet.

Hvem fulgte Doruntine hjem av Ismail Kadare fra 1990 tror jeg vil fylle kriteriene for «Includes a wedding». Det er en stund siden jeg leste den, husker ikke så mye, annet enn at jeg likte boken svært godt. Som det står i omtalen handler ikke boken spesielt om bryllupet, men om dette giftemålets rolle.

Ta en kikk – og lykke til!

Forfatterens selvbiografi om det å vokse opp som adoptert hos et ektepar som er alt annet enn konvensjonelle. Mannen i huset er forholdsvis fraværende, det er mye arbeid og overtid som må gjøres, så det er adoptivmoren som er mest i fokus. Hun er ikke helt A4 for å si det forsiktig. Det er tydelig at datteren ikke lever opp til hennes forventninger. Fru Winterson er dypt religiøs, men følger sin egen vei likevel. Hun er alt annet enn kjærlig. Ofte blir Jeanette låst ute over natten, eller nede i kullkjelleren når fruen i huset får en av sine raptuser.
Bøker er strengt forbudt, men heldigvis finnes det bibliotek. Og Jeanette leser og leser.
Verst av alt; hun forelsker seg. I jenter. Alltid jenter. Dette faller selvsagt ikke i god jord hos den troende mor, men Jeanette kan ikke noe for det, og hun flytter ut.
Som voksen bestemmer hun seg for å finne sin biologiske mor, selv om fru Winterson har sagt at hun er død.

Det hele er skrevet på en usentimental måte, og det er tydelig at leseren ikke får vite alle detaljer om den uvanlige oppveksten. Om det er for å beskytte seg selv eller leseren, vites ikke, men det er med på å trekke ned terningkastet for min del. Boka fikk meg ikke til å føle så mye som jeg trodde på forhånd. Likevel er det en god bok.

Britt er gift med Espen. Sammen har de Elise, sju år. Det er sommer og de er i sommerhuset de alltid ferierer i sammen med Espens venner og barn. Britt har ingen venner, ingen familie. Him er egentlig ikke venn med Espens venner heller. Hva Britt er? Jævlig forbanna. Og nå er begeret fullt og vel så det. Da hun plutselig velger å la sinnet velle ut og skylle over de som står i hennes vei, får det selvsagt konsekvenser. Alvorlig sådan.

Tankevekkende, gjenkjennbart, og veldig menneskelig. Likte nok «Aldri, aldri, aldri» av samme forfatter enda bedre, men denne er en god nummer to. Bra diskusjonsbok.

Fjorten historier om å leve med PTSD og relaterte stresslidelser. Noen har kommet ut av tunnelen, mens andre fremdeles sliter med de enkleste ting vi tar for gitt. Å dusje, betale en regning, vaske klær.
God og viktig lesing.

Takk. Alltid interessant hvor ulikt vi opplever bøker. Hvis jeg skulle komme til å lese den, skal du høre fra meg :-)

Tusen takk for dette fine tipset, Ava! Høres ut som en bok som rommer mye av det jeg er ute etter. Denne skal jeg sjekke!

Så koselig å høre fra deg, annelingua og hjertens takk for at du lette frem dette interessante tipset. Vel begrunnet og høres ut som en varm og god bok. Veldig bra også at det lages så forseggjort og fin design i barnebøker. Denne skal jeg sjekke. Det eneste jeg kjenner kanskje kan bli litt vanskelig, er at gutten i boken har mistet sin farmor, og jeg er disse barnas "veldig gamle" farmor 😊

Takk også for tipset om å søke etter bokanmeldelser på nasjonalbiblioteket. Lurt, - og jeg har aldri tenkt på det.

Takk for advarselen! Jeg har fått den brukt, men kommer ikke til å bruke tid på den.

Når 5-åringene begynner å spørre om fødsel og død, kan litteraturen være god å ty til. Jeg har gått til anskaffelse av Anna Fiskes «Hvordan lager man en baby» og «Hvordan snakker man om døden». Har ikke prøvd dem ut på de tiltenkte enda.

Hvordan man lager en baby er så direkte, lettforståelig og humoristisk. Herlig!

Hvordan snakker man om døden når ikke på langt nær opp til førstnevnte. Etter mitt syn altfor voldsom og omfattende, «alt» skal med. Jeg jeg savner varmen, får nærmest en halloween-følelse. Ser den er beregnet for 5 -8-åringer, men jeg kommer til å levere mitt eksemplar tilbake.

Så er spørsmålet, kan noen av dere anbefale en god bok med døden som tema
for denne aldersgruppen (5-6-år). Realistisk og vennlig/naturlig, men ikke «klissete», om dere skjønner hva jeg mener.

Jeg elsket Mantels trilogi fra tudorenes England, så forventingene mine var nok i høyeste laget da jeg plukket med meg hennes selvbiografi fra biblioteket. Hun har uten tvil levd et strevsomt liv med mye sykdom som ble dårlig behandlet/feildiagnostisert. Men, den fenger ikke. Det er kjedelig. Jeg har nok lest for mange gode biografier som har grepet meg mye mer enn denne gjør. Det er synd, men det viser at ikke alle gode forfattere har evnen til å skrive like godt om seg selv og hendelser tett på deres eget liv.

Mìmir Kristjànsson har skrevet en sterk og brutalt ærlig beretning om farens og ikke minst sin egen drikking.