Bokelskere.no

Nå har jeg lest boken du anbefalte, Tralte, "The Innocents Abroad", riktignok en i en sterkt forkortet norsk utgave fra 1940, "Troskyldige globetrottere". Jeg har også lest mer om boken. Hvis du er interessert i hva jeg synes, finner du min omtale her.

Når man ser det man vil se

Mark Twains reiseskildring «The Innocents Abroad» fra 1869 er flittig benyttet av sionister for å bygge opp bildet av Palestina på 1800-tallet som et folketomt, øde og neglisjert land. Dette synet utgjør en grunnleggende myte i Ilan Pappes «Ti myter om Israel». En annen seiglivet myte er at all verdens jøder utgjør ett folk, ett folk uten land, og at det var de jødiske immigrantene som fikk Det hellige land til å blomstre. Takket være bokelsker Tralte og Med Israel for fred ble min nysgjerrighet for Twains bok vekket.

Jeg leste «Troskyldige globetrottere» fra 1940, fritt overført til norsk av Per Kvist og skjønte, litt sent, at noe måtte være galt. Versjon var på 146 sider, og jeg fant ingenting som talte hverken i Palestinas favør eller disfavør. Derimot fant jeg mye moro om folk og fe, selvironi og raljering med religioner og legender. En satirisk bok preget av datidens (og nåtidens?) fordommer. Selv uten Palestina; det var vanskelig å ta Twain som sannhetsvitne for noe som helst. Men jeg skulle fjerne ha visst hva Kvist har utelatt.
(Jeg har altså ikke hørt lydfilen, men fikk ikke lagt inn omtalen på annen måte.)

Et par illustrerende eksempler:
«Vi hadde nådd målet for vår slitsomme, uendelig lange utflukt – vi var i Jerusalem. (…) Vi gikk over en gate og sto plutselig foran den hellige Veronicas hus. Da Kristus på sin smertens vandring kom forbi hennes bolig, kom hun ut fylt av inderlig, kvinnelig medynk, talte trøstende ord til ham og tørket svetten av hans panne uten å la seg skremme av pøbelens skrik og trusler. (…) Det merkeligste ved hendelsen, det som har gjort henne så berømt, er at da hun tørret mesterens panne, ble avtrykket av hans ansikt helt og holdent overført som et portrett på lommetørkleet, hvor det består den dag i dag. Vi vet dette sikkert for vi har sett lommetørkleet i en katedral i Paris, et annet i Spania, og minst to i Italia. I domen i Milano kostet det fem lire å se det, og i Peterskirken var det nesten umulig å få se det for noen pris.» (side 81-82)

«Over alt er det plassert steinheller som markerer de utallige hellige steder. Katolikkene vet på prikken hvor Maria stod og likeså hvor Maria Magdalena og Johannes oppholdt seg da det eller det hendte. Her vises også stedet der St. Helena (…) fant korset omkring tre hundre år etter korsfestelsen. Ifølge legenden vakte denne oppdagelsen umåtelig glede. Men den ble av kort varighet. For et grufullt spørsmål meldte seg: Hvilket av dem hang Frelseren på og hvilke bar røverne? Å rammes av tvil i et så alvorlig spørsmål var intet mindre enn en ulykke som vendte mengdens glede til sorg. Men når i alle tider lette en forgjeves etter en prestemann som kunne løse en så enkel knute? En slik herre fant ut en plan som ville gi et sikkert bevis. En adelig dame lå meget syk i Jerusalem. (Så følger en vidløftig beretning om hvordan damen ble helbredet ved det riktige korset.) Det påvises også en nisje hvor en splint av det sanne kors oppbevartes. De var blitt oppdaget i det sekstende århundre. De katolske prestene sa at det var blitt stjålet av prestene i en annen om jeg så må si konkurrerende sekt. Det er ikke pent sagt, men vi vet godt at splinten er blitt stjålet, for vi har sett den med våre egne øyne i en rekke katedraler i Frankrike, Spania og Italia.» (side 87–89)

Jeg lette, noe desorientert, på nettet og oppdaget at Twains original er på 500–600 sider, og at det er fullt mulig å lese den slik sionister gjør. Men også på andre måter, som en satire for eksempel. Dagens israelske statsminister Benjamin Netanyahu er blant dem som bruker boken for alt den er verdt.

Reiseskildringer var en populær sjanger på 1800-tallet; det var ikke for hvermannsen å farte verden rundt. Jerusalem og Palestina var attraktive mål, både for pilegrimer og velbeslåtte reiselystne. Det ble skrevet flere skildringer derfra - med vidt forskjellig innhold. I en artikkel fra 2017 diskuterer arkeologen Michael Press denne litteraturen: «How a Mark Twain Travel Book Turned Palestine into a Desert»

Press legger hovedvekten på Mark Twains bok, den mest berømte. Her følger noen utdrag fra artikkelen (i maskinell oversettelse):
Boken er fremfor alt kjent for sin beskrivelse av landskapets ødemark og folkets stygghet. Det meste av landet er «en stille, sørgmodig vidde», oversådd med «ekle» landsbyer med «elendige hytter» og «den vanlige samlingen av ussel menneskehet» – vansiret elendige «frynset av skitne filler» og «infisert med», nakne og «sårede øyne» barn «i alle stadier av lemlestelse og forfall».
(…)
For mange var ikke ødeleggelse det primære bildet i det hele tatt. Den skotske kunstneren David Roberts fant «et rikt dyrket land» i området rundt Jaffa: «Bakken er teppebelagt med blomster - sletten er besatt med små landsbyer og grupper av palmer, og uavhengig av sine interessante assosiasjoner, er landet det vakreste jeg noensinne har sett.» En ung Cyrus Adler (…) skrev i et brev til sin mor: «Jeg hadde et generelt inntrykk av den store skjønnheten i landet, og ikke rart at israelittene kjempet så hardt for det. Rekken av åser og daler og grønne enger. Ruinene. De enorme steinene. Hauger av stein som har vært å samle siden antikken alle imponerte meg med ideen om at dette lille landet er et av de vakreste på jorden.»
(…)
Så mange faktorer påvirket hvordan folk så Palestina: hvor de kom fra, hvilke deler av landet de så, hvilke reisendes beretninger de allerede hadde lest, hvilken religiøs tradisjon de var en del av. Roberts besøkte landet i mars, Adler i april - på slutten av regntiden, da (i dag som for to århundrer siden) bakken virkelig er teppebelagt med blomster, og levende grener omgir deg. Twain besøkte i september, da det vanligvis ikke har vært regn i flere måneder, og alt er brunt og tørt og dødt.
(…)
The Innocents Abroad er til syvende og sist en forseggjort, vedvarende vits: på bekostning av folkene og stedene i Middelhavet, av Twains medreisende, av Twain selv. At det fortsatt hjelper folk å ta dette øde bildet av Palestina på alvor, 150 år senere, er kanskje Twains største, grusomste vits av alle.

Dette var lærerikt og interessant.

Ja, det stemmer. Med Israel for freds anmeldelse av Tveits bok inneholder mange lenker. Men jeg kan ikke se at artiklene de lenker til, dokumenterer eller tilbakeviser noe som helst. Noen har ikke noe med boken å gjøre.
Jeg finner en konkret kritikk fra anmelder Sindre Hovdenakk; han anklager Tveit for å ha valgt side.

Har ikke du også gjort det, Tralte?

Lavmælt og sår roman om utenforskap,søskenkjærlighet og mobbing.

Tusen takk for henvisningen til denne gode og inspirerende bokanmeldelsen. Jeg leste «Pariseren» da den utkom, en bok som absolutt tåler å leses igjen.

«Solen port» har jeg hatt liggende i flere år. (Fikk den faktisk på en bokbyttekveld vi bokelskere hadde!) Har kvidd meg litt for å gå løs på den; en tykk bok jeg ikke har visst noe om kvaliteten på. Når nå anmelder Anne Chatrine Straume anbefaler den, rykker den frem i lesekøen. Takk igjen!

Et lukket rom mysterium hvor et par mord finner sted, ergo morderen er blant dem. En ung politimann får hendene fulle , og er ganske uerfaren viser det seg. Å takle de ulike skikkelsene, som alle er potensielle mordere, tar på, men saken blir løst til slutt.

Veldig lettbeint underholdning fylt til randen av familiehemmeligheter. Løsningen på mordgåten er lettvint, men grei nok. Plusspoeng for Sherlock Holmes referansene.

Fordrivelse gjennom 75 år

Fra de første sidene fylte denne boken meg med foruroligelse. Den ga kjøtt og blod til den sakprosaen jeg har lest om Palestina i høst. Historien er ikke ukjent for meg, men dagens brutale krigføring i Gaza (oktober – desember 2023) har ført meg dypere inn i materien.

Bokens første del utspiller seg over få dager i Negev-ørkenen, syd i den nyopprettete staten Israel. Israelske sikkerhetsstyrker er utstasjonert for å renske ut de som måtte være igjen av arabere og lokalbefolkning (kalt «infiltratører») etter den store folkefordrivelsen i 1948. Den trykkende augustvarmen, de uendelige, golde sandbankene, hildringene og kjedsommeligheten er beskrevet så du nesten kjenner det. Det eneste som bryter monotonien er et insektbitt på en offisers lår. Et farlig bitt som driver mannen til vanvidd etter som det forverres. Så - endelig et oppdrag! En beduinstamme blir oppdaget og tilintetgjort. En jentunge blir tatt med tilbake til leiren. Voldtatt, drept og begravd i sanden.

I andre del møter vi en kvinne i Ramalla; jeg antar vel sytti år senere. Ved en tilfeldighet leser hun en avisartikkel om beduinjentas skjebne, en detalj i historien store hjul, og får det for seg å undersøke omstendighetene nærmere. Selv kunne jeg ha tatt tog og t-bane til Riksarkivet på Sognsvann i Oslo, nasjonens hukommelse, og vennlig fått utlevert de opplysningene jeg etterspurte. Eller satt meg i bilen og kjørt til hvilket som helst åsted for fortidens ugjerninger. Ikke så for en palestinsk kvinne på den israelokkuperte Vestbredden. Hun manøvrerer seg, med lånt ID-kort og leid bil, gjennom et land oppdelt i soner (soner kun tillatt for bestemte personer), kontrollstasjoner voktet av bevæpnete soldater, langs meterhøye betongmurer som skjermer for utsynet, veisperringer og et for henne et nytt og totalt ukjent landskap med nye navn, moderne bygninger og motorveier. Fremmedgjort og nummen av redsel.

Det hele forekommer meg så surrealistisk at jeg i øyeblikk lurer på hva jeg egentlig leser. En slags fabel? Men nei, det er palestinsk hverdag. Okkupasjonsmakten smuldrer opp palestinsk land, besitter bit for bit, fordriver palestinere med frykt og brutalitet. Bokens fatale slutt tilsier at fordrivelsene ikke tar slutt.

Boken har et etterspill. Under årets bokmesse i Frankfurt skulle forfatteren Adania Shibli (f .1947) ha mottatt Liberaturpreis 2023, en pris som årlig tildeles kvinnelige forfattere fra Afrika, Latin-Amerika, Asia eller Den arabiske verden. Prisutdelingen ble avlyst «grunnet krigen startet av Hamas (…)». Det sier noe om hvilken sprengkraft som ligger i denne lille, store, boken (utgitt i 2017). Jeg anbefaler den på det sterkeste til alle som ønsker å forstå.

En ting til, Frankfurtmessen vedtok en ensidig støtteerklæring til Israel. Hva er det denne arenaen for fritt ord og åpne samtaler driver med?

Velskrevet novellesamling og en god debutbok. Samlingen inneholder tolv korte noveller og er sånn sett ypperlig å bruke som en julekalender om man leser en novelle hver annen dag. Novellene handler om nærvær mellom mennesker, ensomhet og om lengsel og savn men også håp og optimisme. Noen er litt vemodige mens andre er nesten litt feelgood. Jeg liker at vi her treffer både barn,voksne og eldre mennesker.

Novellesamlingen anbefales på det varmeste!

Omtalen min kan leses her

Syntes det blir drøyt å kalle det en heksejakt selv om Tone H gir beskjed om noe hun reagerer på her inne,har selv reagert på disse sitatene og synes ikke dette er rette stedet for disse så lenge de ikke er hentet fra en bok. Noe jeg forstod de ikke var. Nei,brukere av nettstedet styrer det ikke, men da mener du at man ikke kan reagere på ting? Hun har ikke et eneste sted påstått at hun styrer nettstedet eller setter premissene.

En nydelig skrevet roman hvor vi får mange billedlige beskrivelser av både dyr,mennesker og natur. En eldre kar ser tilbake på livet han har hatt sammen med konen. I nabohuset like over jordet har det flyttet inn en ung kvinne og det oppstår et slags vennskap mellom disse, de beskivelsene liker jeg veldig godt.

Dette er en roman om kjærlighet, sorg og tap, og det hviler en mørk tone over den. Romanen er noe fragmentert, noe som er helt greit. Som roman fremstår den litt uferdig i mine øyne, og det blir for mange biter som leseren må komme frem til og pusle sammen selv. Noe som er utrolig synd for det er en godt skrevet bok,tidvis poetisk.

Jeg har fått tid til noe. Må bare nevne at en jeg kjenner som nesten aldri leser har blitt helt hekta på dette maratonet! :))

Håper du er bedre i dag Readninggirl30.
Denne helgen har jeg dykket ned i skal-leselisten…har funnet på noe genialt som gjør det særs spennende å ta en kikk inn i det sammensuriet, jeg velger meg en bokstav, denne gang L og ser hva som gjemmer seg der…Lewis,Jim: «Hvorfor treet elsker øksen», har fullstendig glemt alt om hvorfor jeg lagret den en gang men siden jeg jo ønsker å være standhaftig så ble den lånt på bibben i går. Faktisk virker den lesverdig og det blir jo artig å se etterhvert hvor det bærer hen.
Ha en hyggelig helg, kanskje med Fosse, 40-timersen…!

Det har bodd mennesker på denne landstripen øst ved Middelhavet i tusenvis av år. Også på 1800-tallet da Palestina lå under Det osmanske riket og den sionistiske immigrasjonen startet.

Ilan Pappe skriver:
«… som et land åpent for endring og modernisering, begynte Palestina å utvikle seg til en nasjon, lenge før sionistbevegelsen kom. (…) Som den rake motsetning til ørken, var Palestina en blomstrende del av Bilal al-Sham (landet i nord), eller datidens Levanten. Samtidig betjente en rik jordbruks-industri, småbyer og historiske byer en befolkning på en halv million, like før sionistene innvandret.
Ved utgangen av 1800-tallet var dette en anselig befolkning, hvorav som ovenfor nevnt, bare en liten prosentandel var jødisk.» (side 23)

Det var altså ikke Pappe, men sionistledere som tok i bruk uttrykket «et land uten folk til et folk uten land». Uttrykket skulle rettferdiggjøre den sionistiske immigrasjonen, og ble videre brukt aktivt i diskusjonene rundt opprettelsen av staten Israel, også av norske politikere og Israel-venner. Ideen om et folketomt Palestina skulle berede grunnen for opprettelsen av den nye jødiske staten. Dette er hva Pappe kaller en myte, og er en av de ti mytene om Israel han slår hull på i sin bok.

Ellers er jeg litt usikker på hvilken bok du sikter til Tralte. «The Innocents Abroad» av Mark Twain? Har du lest den? På siden din har du skrevet at du skal lese den.

Så opphetet som det nå er i en annen tråd her inne, kvier jeg meg nesten for å si at jeg fortsatt befinner meg i Midtøsten. Men jeg skal holde meg til litteraturen.

Jeg leser Ti myter om Israel av den israelske historikeren Ilan Pappe (f. 1954). Pappe tar for seg de mest sentrale og seiglivete påstandene om sitt hjemland. Én av dem er at Palestina lå som et folketomt og udyrket område da staten Israel ble opprettet i 1948 og innvandringen av sionister og jøder skjøt fart. En annen er at verdens jøder utgjør ett folk som har en særskilt rett til det de (ikke alle) kaller Det hellige land, gitt dem av Gud. Nå, ved inngangen til Gaza-krigens tredje måned, synes ikke mye hellig. Om en ønsker å forstå det som skjer, er kunnskap viktig - både om fortid og nåtid. Jeg vil anbefale Pappe som en, etter mitt skjønn, pålitelig og grundig kilde. Se også Rosa99’s fyldige omtale på bokens side her på Bokelskere.

Så har jeg spandert på meg to små bøker på tilbud:
En liten detalj av palestinske Adania Shibli. Boken har fått gode omtaler og favner både fortid og nåtid. Etter få sider sitter jeg med en foruroligende følelse.

Fire julefortellinger av Selma Lagerlöf etter anbefaling av Ellen E. Martol. Jeg skal gjøre som deg, Ellen, lese en fortelling hver søndag i advent. Med en liten justering siden jeg kom i gang for sent. Lagerlöf er jeg glad i, og dette er bare til hygge og glede.

God bedring, Readinggirl og god helg til alle.

Du anbefaler historikerne Benny Morris (f. 1948) og Bernard Lewis (1916 –2028) for troverdig informasjon, Tralte. Da er det interessant å merke seg at Morris på flere områder endret syn etter at de offisielle israelske arkivene utover 1980- og 90-tallet ble åpnet for forskning. Historien om hans hjemland skulle vise seg å avvike fra den gjengse oppfatningen.

Noen eksempler:
«I sin forskning har Morris skrevet om fordrivelsen av palestinerne i 1948, og han opprettholder sitt synspunkt at dette var en villet politikk fra de sionistiske lederne, men mener at problemet var at det ikke ble gjennomført mer konsekvent. Han mener at sionismens legitimitet er hevet over enhver tvil, og forsvarer endog etnisk rensing for å sikre dens mål. I tråd med dette mener han at palestinernes lidelser er deres eget ansvar, og han fremstiller palestinere og muslimer generelt som morderiske og ser Israels rolle i Midtøsten på linje med korsfarerne hva angår å spre sivilisasjon.» (Wikipedia)

«Jeg hadde som korrespondent hørt ryktene om israelernes biologiske krigføring i statens første år, men fordi mine palestinske kilder ikke hadde konkrete beviser, valgte jeg ikke å gjengi historiene. Men da de to israelske historieprofessorene Benny Morris og Benjamin Ze’ev Kadar fant bevisene og i 2022 publiserte en vitenskapelig artikkel de kalte «Cast Thy Bread: Israeli Biological Warfare during the 1948 War», ble det klart at mine palestinske kilder hadde hatt rett.» (Tveit 2023, side 37)

Odd Karsten Tveit gjengir grufulle detaljer fra en rapport om en israelsk massakre i landsbyen Safsaf i 1949. «I tillegg inneholdt rapporten detaljer fra andre drap, plyndring og overgrep mot palestinere som ikke var kjent. Men så fikk Tamar Novick (en doktorgradsstipendiat) høre av den israelske historieprofessoren Benny Morris at han hadde referert til massakren i Safsaf allerede i boken «Israel’s Border Wars, 1949–1956» skrevet i 1993. Morris var en av «de nye historikerne som offentliggjorde dokumenter om sionistenes utenomrettslige henrettelser, deportasjoner og voldtekter «de gamle» ikke ville røre.» (Tveit 2023, side 52)

«I Israel kom professor Benny Morris i 2020 ut med en bok med nye avsløringer om sionistenes krigføring. Noe var hentet i referater fra drøftelsene i den tyvende sionistkongressen i Zürich i august 1937. Det dreide seg først og fremst om hvordan den arabiske befolkningen i det britiskstyrte Palestina kunne «overføres» til nabolandene. Det var nærmes konsensus om prinsippet, fordi den fremtidige jødiske staten ikke kunne dannes hvis halvparten av innbyggerne var arabere. De måtte vekk.» (Tveit 2023, side 194)

Kanskje du skulle lese Benny Morris på nytt, Tralte.

PS.:
Jeg går ikke inn på alt det andre du skriver.
For det første er dette et forum for litteratur. For det andre viser ditt ubetingete forsvar av staten Israel (selv mens den i skrivende stund utfører et regelrett folkemord på Gaza og arresterer og dreper barn, kvinner, menn og gamle på Vestbredden) hvor langt fra hverandre vi står.

Jeg pleier ikke lese sesongbetont så har ingen planer om noe julesjanger, det jeg planlegger er David Copperfield som hovedprosjekt denne jula!
I går avsluttet jeg en fin bok om en cocker spaniel med navn Flush, skrevet av Virginia Wolf.
Den boka jeg begynner med nå er Julie Otsuka:»Buddha på loftet», en bok om japanske «postordrebruder». Har stått på leselisten min leeenge og plukket den med fra innlevert-tralla på bibben sammen med en annen som også er på min lange liste…:)
Jeg er godt fornøyd med leseåret, 90 bøker så langt i år.
Ha en fin adventshelg i kulda, godt å sitte inne i varmen med boka da.

Jeg synes det er påfallende at du uttaler deg om min omtale av Odd Karsten Tveits bok uten å ha lest den. Jeg savner dessuten at du begrunner hvorfor du er uenig de sitatene jeg trekker frem.

Hadde du lest boken, ville du ha sett at den bygger på grundig dokumentasjon. Tveit baserer seg på et bredt utvalgt av kilder, mange av dem israelske, og egne observasjoner og studier gjennom tiår. Det kan man ikke si om Med Israel for freds bokanmeldelse. (Ja, jeg har lest den, to ganger). Miff fremsetter en mengde udokumenterte påstander og tillegger dessuten Tveit synspunkter han ikke har. Det begynner allerede i overskriften, som lyder:
«Odd Karsten Tveits drøm: Israelerne blir drevet bort – bokomtale».

Tveit «drømmer» ikke om at israelerne skal drives bort. Derimot drøfter han to ulike løsninger; 1) At palestinerne og israelerne får hver sin selvstendige stat. Det innebærer blant annet at Israel trekker seg ut av områdene de okkuperte i 1967. 2) Én stat der palestinere og israelere lever som likeverdige borgere og med like rettigheter, altså ikke en rent jødisk stat slik sionistene ønsker.

Det blir altfor omfattende å gå gjennom alt dette. At Miff anklager Tveit for partiskhet er som forventet. Jeg vil bare minne om et utsagn av den sør-afrikanske biskopen Desmond Tutu: «Hvis du er nøytral i en situasjon med urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side.»

Anbefaler deg å lese den, en meget grundig, saklig og innholdsrik bok. Som Randi skriver, den kan være en viktig øye-åpner for mange.