Bokelskere.no

Ja, den er veldig bra...som det meste hun har skrevet. Den kom i 1968 og er nå oversatt på nytt i år.

Richard Hannay har bodd mesteparten av livet i Afrika, men han er britisk. Nå, i en alder av 37, er han tilbake i London, og kjeder seg nesten til døde. Han bestemmer seg for å reise tilbake til Afrika hvis det ikke skjer noe snart.
En nabo skal endre alt. Han er amerikansk, og ganske mystisk. Richard gir ham husly, da Scudder, som han heter, ikke kan gå opp til leiligheten grunnet et lik. Historien om dette liket og grunnen til at han frykter for livet sitt, er politisk motivert. Internasjonal politikk.
En kveld finner Richard Scudder drept i leiligheten sin. Richard er overbevist om at han kommer til å bli beskyldt for ugjerningen, og flykter nordover. I lommen på jakken finner han Scudders notisbok som morderen ikke fant, og han skjønner at det ikke er politiet han ble frykte.
På hans ville ferd i det skotske høylandet, må han prøve å hindre et attentat, finne løsningen på «De 39 trinn», samt renvaske seg selv.

Lettlest spenning fra tidlig 1900-tall, men absolutt leseverdig. Boka står på lista over «1001 bøker du må lese før du dør.»

Alfred Hitchcock fikk sitt gjennombrudd med filmatiseringen av denne, og den har blitt filmatisert i alt fem ganger. (Alle filmene har ulike løsninger på gåten, og samsvarer ikke med boken i så måte.) Denne høsten starter den sjette innspillingen, som skal bli en miniserie på Netflix.

Her på Østlandet har det vært fin sommer med passelig av alt vær.
Jeg har dessuten hatt 2 uker i sør-Sverige. Vel hjemme var mitt første gjøremål biblioteket hvor jeg lånte 3 bøker.: Tove Ditlevsen:»Ansiktene» som jeg er godt i gang med. Toni Morrison:»De andre» som er essey om nettopp de andre... hva motiverer menneskers hang til å konstruere «de andre»? Og hvorfor gjør tilstedeværelsen av «de andre» oss så redde? Av denne leser jeg ett og ett foredrag. Den siste boken er Toshikazu Kawagutchi: «Before the coffee gets cold. Tales from the cafe."
Ha en fin søndag... med bøker innenfor rekkevidde!

Eileen er straks 80 år, og ektemannen har forlatt henne for en danselærer. I den britiske landsbyen hun bor, er hun primus motor. Eileen er alt fra hundepasser til komitéleder, men hun savner en mann, og kandidatene i området er ikke akkurat noe å skrive hjem om.
Leena, Eileens barnebarn, bor i London. Hun er suksessfull, men etter søsterens død, sliter hun mer og mer. Det ender kaotisk og Leena blir beordret til å ta 2 måneders betalt ferie.
Bestemor og barnebarn bytter bosted for å få satt ting i perspektiv og for å få miljøforandring.
På hver sin måte endrer de sitt nye bomiljø, men hvordan takler de å gå tilbake til hverdagen når ferien er over?

En hjertevarm feelgood med forviklinger og komiske hendelser. En liten dose kjærlighet har også fått plass.

Helene Paus er true crime-forfatter. Hun har nettopp returnert fra Italia, og Norge er på vei til å stenge ned grunnet korona. Mens hun var borte, har Helene fått et brev. Håndskrevet sådann. Avsenderen er Louise Røed fra Brønnøysund. Hun er kreftsyk og døende. I brevet forteller hun om et overfall på tidlig 90-tall. Louise er overbevist om at vedkommende som overfalt henne var den kjente filmskaperen Paal Ylvingen.
Helene bestemmer seg for å se nærmere på saken, for hun har kommet over flere overfall og voldtekter der Ylvingens navn nevnes.
Ylvingen, som nå er et sted i 70-årene, har isolert seg på en øy på Helgeland, og Helene bestemmer seg for å oppsøke denne myteomspunne filmmakeren.

Lettlest med godt driv.

Jeg har slitt med å komme gjennom denne boka, store partier har jeg skumlest. Det er ingen dårlig bok men et alt for messende og religiøst språk for meg. Siden det var den eneste boka jeg hadde med meg på ferie leste jeg den ut. Slutten viser at hun regnes som som en av Amerikas store nålevende forfattere. Hun har dessuten skrevet en oppfølger med tittel Jack som er den personen som løfter boka helt på tampen, kanskje tar jeg meg mot til å lese den...det er den siste boka i denne serien på fire bøker.

Et morsomt innlegg som setter fingeren på et av verdens ubetydeligste spørsmål – hvordan trille bokterningen. Hvor mange prikker gir du til en bok som treffer deg midt i hjerteroten, men som ikke holder litterær kvalitet (et begrep som i seg selv åpner for mange spørsmål)?

Du gir terningkast 4 til en favorittbok du koser deg «glugg i hjel» med, men som hverken er spesielt velskrevet eller god. En utdatert bok og fordomsfull (?) bok.

Takk for en entusiastisk - og velskrevet - omtale som gir leselyst (og det var vel det du ville oppnå 😊)!

Charlie Cavendish var en bølle av verste sort. Han var også hyperallergisk og epileptiker. Hver kveld tok han to tabletter for å holde sykdommen i sjakk. Den siste kvelden virket ikke tablettene som forventet, og det tok ikke lang tid før han ikke lenger trengte å bekymre seg for noe som helst.

Jazz Hunter blir satt på saken, og hun skjønner raskt at dødsfallet ikke var selvmord, som først antatt, men mord. Skolen Charlie gikk på, var en privat kostskole i Norfolk. Jazz og kollegene intervjuet både lærere og elever, og de dannet seg raskt et bilde av en bortskjemt og ufyselig gutt. Det var som å lete etter den berømte nåla i høystakken.

Like etter Charlies død, ble en av de eldre lærerne funnet død i sitt hjem. Denne gangen var det selvmord. Var det noen sammenheng mellom de to dødsfallene, lurte Jazz. Kunne det være at det lukkede miljøet på skolen satt med løsningen på gåten. Mest trolig, men å få hull på byllen var lettere sagt enn gjort.

Dette er ingen hardbarket krim, men jeg likte den godt. Det trenger jo ikke alltid å være rått og brutalt.

Forfatterens foreløpig siste utgivelse. Post mortem. Hennes eldste sønn har redigert med stø hånd, og det er også Rileys eneste krimbok. Veldig synd, for Jazz er en veldig interessant karakter, og det virket å være planlagt flere bøker om henne.

Rå og brutal,men også en vakker skildring av et oppvekstmiljø i Glasgow på 90-tallet og hvordan det var å være skeiv i dette macho-miljøet.

I en landsby tett på grensen til barbarenes/stammefolket område, holder en eldre magistrat til. Livet hans er bedagelig, og han bryr seg svært lite om hvordan de innfødte blir behandlet. En dag tar han en ung, svart kvinne med seg hjem. Hun har blitt mishandlet av hans folk, og etter flere måneder, tar han henne med tilbake til folket hennes. Vel tilbake i landsbyen skjønner han at dette skal bli en skjellsettende begivenhet i det ganske mistrøstige livet han har levd til nå.

Forfølgelse og rasehat er temaer i denne boka fra Sør-Afrikas mest kjente forfattere. Ganske lettlest og ikke like grotesk som temaene skulle tilsi.

Dette er en utrolig spennende sci-fi aktig bok om en kvinne som lever den samme dagen om og om igjen. Fanget i dette rommet, denne beholderen, denne time-loopen skal hun gjennom syv bøker prøve å finne veien tilbake gjennom en sprekk i tiden slik at tiden atter en gang kan gå fremover igjen.

Boken anbefales inderlig!

Les gjerne omtalen min her.

Bokens hovedperson er Christopher Tietjens. Han er en rettskaffen mann med høye krav, spesielt til seg selv. Sylvia, hans vakre kone, forlot ham for en annen, men ber nå om å få komme tilbake til ham. Tietjens’ beste venn fraråder dette på det sterkeste, men Tietjens føler et visst ansvar for sin kone. De har tross alt en sønn sammen, selv om han teknisk sett ikke er faren…
Skuddene i Sarajevo er et faktum, og Tietjens er, som en av få, overbevist om at en storkrig er på trappene.
Så møter han Valentine Wannop, og alt endres.

Boken er delt i fire, og ble skrevet over flere år.
Ford skriver godt, men det er ikke lett tilgjengelig litteratur. Det hoppes fram i tid, og så plutselig tilbake, så det kreves konsentrasjon.
Jeg så miniserien først, og det hjelper veldig. Anbefaler den på sterkeste!

Dette er min julibok i Elidas 1001 lesesirkel, der valgfri bok på 500+ sider er temaet.

Det er da Martha Grundts oversettelse du har, Torill? Om henne finnes en interessant artikkel i Norsk oversetterleksikon. Det står blant annet at i hennes tidligste oversettelser var hun oppført som M. Grundt; det skulle skjules at oversetteren var en kvinne.

Tusen takk til Vannflaske som gjorde oppmerksom på denne skattkisten av et leksikon!

Jeg sakser fra artikkelen om Grundt, og håper ikke det ødelegger leselysten, Torill 😊
Flott å ha denne gamle, arvete utgaven. Og din 1938-utgave ser uansett ikke ut til å være rammet av kritikken som kommer frem i siste avsnitt.

«Erik Egeberg, professor i russisk litteratur og selv oversetter, siterer en uttalelse av professor Erik Krag om Martha Grundt som oversetter: «Hun er en god oversetter, særlig flink er hun med naturskildringene. Hun fikk gode betingelser – make til kontrakter har ikke jeg sett. Både honorar og royalty. Hun må ha fordreiet hodet på forlagssjefen!»

«Egeberg, som har sett nærmere på hennes oversettelse av Idioten (1947), peker imidlertid på at Grundt nok også var offer for den tendens som gjorde seg gjeldende på denne tiden: forenklinger, utelatelse av ord, oppdeling av lange perioder og stryking av gjentagelser. Dette gjelder nok i første rekke bøker oversatt etter krigen, og det synes ikke å være påfallende i Grundts tidligere oversettelser.»

Et relevant og interessant innlegg som absolutt burde ha fått større oppmerksomhet. Men før jeg kunne svare deg, Vannflaske måtte jeg komme hjem og sjekke hvilken oversettelse av «Anna Karenina» jeg har lest. Det var heldigvis Erik Egebergs. De relativt få eksemplene du viser til, gir inntrykk av at Tolstojs eminente tekst taper seg i Nic. Henriksens forenklete oversettelse. Jeg opplevde ikke Egebergs tekst som tung eller vanskelig, snarere tvert imot, men konsentrert måtte jeg være. Ligger det en slags misforstått «hjelpsomhet» (en undervurderingen av leseren) når oversetteren ta seg store friheter i forhold til originalteksten? En mangel på respekt for forfatteren?

Jeg ble først virkelig ble oppmerksom på oversetterens betydning da jeg leste Virginia Woolfs «Til fyret». Etter gjentatte forsøk på å trenge gjennom «De drog til fyret» oversatt av Peter Magnus, ble det en gledelig overraskelse da Merete Alfsens oversettelse kom i 2007. En fryd å lese!

Et annet eksempel er Erich Maria Remarques «Der weg Zurück» (Veien tilbake), som i Den norske Bokklubbens utgave fra 1982 fikk den intetsigende tittelen «Tider som fulgte». Boken er en oppfølger til «Intet nytt fra Vestfronten», og temaet er nettopp den vanskelige veien tilbake til et normalt liv – både for soldater og sivile – etter 1. verdenskrig. Hvorfor måtte forlaget/oversetteren klusse med den mer presise originaltittelen?

Et siste eksempel er hentet fra Agatha Christis «The pale horse», «Den fjerde rytter» på norsk. Den engelske utgaven innledes med et morsomt og tankevekkende forord av bokens jeg-person, «Foreword by Mark Easterbrook». I min norske utgave fra 1981 er dette forordet utelatt. Det samme gjelder utgaven fra 1963 som ligger i Nasjonalbiblioteket. Forordet er på kun én side, så plasshensyn kan det ikke være. For flere uker siden skrev jeg til Aschehoug ang. dette, men svaret lar vente på seg.

Nå er jeg langt borte fra ditt opprinnelige spørsmål, Vannflaske. Men mitt poeng er egentlig bare å understreke betydningen av oversetterens arbeid, og som leser å være oppmerksom på dette. Norsk oversetterleksikon skal jeg sjekke oftere!

Jeg har lagt til en del bøker men har ikke funnet en rubrikk hvor beskrivelse går an å legge til. Undrer meg på om dette er noe bare admin kan gjøre. Men om ikke, så vil jeg gjerne lære hvordan man eventuelt gjør det for det er kjekt å ha med beskrivelse av bøkene. Takk at du tar opp dette.

En vakker kjærlighetshistorie, en herlig romantisk komedie-ikke for søt!

Dette er stikkord som kan brukes om Eikehaugs nyeste roman som handler om kjærligheten mellom Vetle og Tord,men også om hvordan man skal finne veien til å leve livet sitt slik det var ment. Dette er ingen ungdomsroman men skildrer forhold mellom middeladrende menn.

Les gjerne omtalen min her.

Takk for tilbakemeldingen. Jeg oppfatter at Pollestad i denne boken hverken hyller eller fordømmer lidelsen som en vei til frelse. Snarere at han, som det underforstått kommer frem i forordet, vil fortelle om Thereses liv så nøytralt (i mangel av et bedre ord) og respektfullt som mulig.

«Denne boken er blitt det motsatt av hva jeg opprinnelig hadde planlagt. Jeg har avholdt meg helt fra å kommentere og forklare. Som de gamle evangelister har jeg nøyd meg med å samle stoffet og legge det slik til rette at Therese mest mulig selv får tre frem og komme til orde, sammen med noen av de som sto henne nærmest. Jeg er overbevist om at den største enkelhet er det som kommer sannheten om Therese nærmest.»

Uten at Pollestad reiser en direkte kritikk av klosterlivet kommer nonnenes harde kår tydelig frem. Det er ikke vanskelig å forstå Balzac’s: «kvinners klosterliv en form for langsom død». Thereses selv ble bare 24 år.

Litt usikker som jeg er på din tilbakemelding, håper jeg at jeg har truffet som nogen lunde. Hvorfor skulle ikke en livsglad mann kunne skrive en bok som denne?

Lidelsen som rettesnor – selv for et barn

Denne boken rasket jeg med meg fordi jeg i farten trodde den handlet om Teresa av Avila (1515–1582). Jeg har i Roma sett Berninis fascinerende og vakre marmorskulptur av den hellige Teresa. En henført kvinne i en religiøs, eller like gjerne erotisk, ekstase. En flørtende engel retter en pil mot nedre del av hennes kropp, og fra sidelinjene følger inkvisisjonens høye herrer nøye med. Men så var det altså ikke denne spanske Teresa boken handlet om.

Kjell Arild Pollestads bok handler om den franske Therese av Lisieux (1873–1897), som allerede fra barnsben av kjente et uvanlig dypt religiøst kall. Det er forunderlig å lese om hvor sterkt gudstroen stikker i hennes familie, og hvor spesielt denne troen ytrer seg. Veien til frelsen gikk gjennom lidelsen. «… men Guds kall var så inntrengende at om jeg hadde måttet gå gjennom flammer, ville jeg ha gjort det for å være trofast mot Jesus.» (side 58) tenker barnet Therese. En sterk og spesiell kvinne som kjemper seg til å bli tatt opp i Karmelklosteret bare 15 år gammel (aldersgrensen var 20/21). Hvor bokstavelig disse katolikkene tok det å vie sitt liv til Jesus. Ved innvielsen til sitt nonneliv ble Therese kledd i en hvit brudekjole; hun er Jesu brud og «veien til Brudgommens favn går gjennom lidelsen» (side 87). Så har da boken undertittelen En kjærlighetshistorie fra virkeligheten. Therese opplever også sine bunnsvarte perioder da det kjennes som Jesus har forlatt henne. Også disse setter hun inn i lidelsens sammenheng. Dette er Guds vilje, prøvelser han setter henne på. Når klosterporten lukkes bak barnet Therese, lukkes døren til den verdslige verden for godt. Ikke engang sitt eget navn beholder nonnene.

Underveis oppdaget jeg flere tråder til «min» spanske Teresa. Teresa av Avila var en reformator av karmelittordenen (ordenen Therese av Lisieux [og hennes tre søstre] gikk inn i). «Jeg vil gjerne bli en helgen. Jeg vil elske den gode Gud like høyt som den hellige Teresa av Avila elsket ham.» (side 93). Therese var den eneste nonnen, etter Teresa av Avila, som skrev sin livshistorie. Hun ble erklært helgen i 1925 og kirkelærer i Den katolske kirke. Ifølge Wikipedia er det kun to kvinner til som til nå er tildelt ærestittelen kirkelærer; Teresa av Avila og Katarina av Siena (1347–1380).

«Å hvilken lykke å lide for Ham som vi elsker inntil galskap, og blir ansett som gale i denne verden.» (side 117). Jeg kan vel sies å høre inn under sistnevnte gruppe, selv om jeg ikke vil bruke ordet «gal»; det står respekt av å stå fast ved det man tror på. Ikke desto mindre var dette interessant lesing. Og for meg overraskende at Thereses historie fant sted så sent som på slutten av 1800-tallet. Pollestad baserer seg i stor grad på Thereses egen beretning om sitt liv, og han skriver respektfullt og godt.

Så takk til Veierland mikrobibliotek for denne uventete og opplysende lesingen!

Velskrevet og til tider spennende med tema som blant annet voldelige ektemenn og er såvidt innom spørsmålet om aktiv dødshjelp. Men den er også noe langdryg og forutsigbar for mye av spenningen forsvinner når den du tenker står bak ugjerningene faktisk står bak halvparten av dem.

God lørdagskveld!
Jeg holder for tiden på med to bøker. En i kategorien barnebøker dvs. for alle aldre 8-99. «Goodnight Mister Tom» av Michelle Magorian ble utgitt første gang i 1981 og har siden kommet i mange opptrykk. Er oversatt til norsk også. Super!
Den andre jeg leser er amerikaneren Marilynne Robinson: «Over broen» det er hennes debut som ble nominert til Pulitzerprisen i 1980. To av romanene hennes kommer i nyopptrykk på norsk nå i år, «Gilead» og «Lila». Så jeg har mye å se frem til!
Murakami har jeg lest veldig mange av men ikke de nyeste av ham.
Ha en hyggelig helg med lesing av gode, interessante eller koselige bøker, kanskje spenning også?