Hver sommer mellom 1972 og 1979 reiste Erika alene med fly fra Norge til Sverige slik at Elisabet skulle få hvile hodet sitt og strekke ut nervene som hadde krøllet seg hele vinteren og hele våren.
Kveldslyset er som melk på himmelen.
Moren lå i senga, en liten hvit og grå stripe av kjøtt og hjerte og lyd.
Det lyse håret var bustete. Hun var så tynn som regnet. Hun sukket, satte blikket i foreldrene, gjorde en bestemt bevegelse med begge hendene og sa: -Alle er fine. Og ingen er døde. Kan vi gå nå?
Og nå var skogen helt stille igjen og Siri visste det før hun visste det helt sikkert, at nå var Syver død.
Alt hun hadde igjen av Syver var tett skog og våt hvit snø og en skittengrå hjemmestrikket lue som var litt for stor og som gled ned over øynene hans. Men hun så ikke ansiktet hans.
Hun klatret ut av senga og dro silketeppehåret sitt med seg, lukten sin, varmen sin, kanskje hun ville komme tilbake hvis Siri gråt enda litt høyere? Men da Jenny ikke kom, åpnet Siri øynene. Jenny sto i døråpningen og hadde alt rukket å ta på seg den havgrønne morgenkåpen. Øynene hennes var blitt hvite. Ikke bare området rundt pupillene, men pupillene også. Siri gråt at hun måtte komme tilbake til senga, lese for henne, kile henne i nakken, nå måtte hun høre etter og se på henne med de andre øynene sine, ikke de hvite, men de blå, og til slutt avbrøt Jenny datteren med den rolige stemmen, den uten mørke og uten lys, og sa: -Hver kveld gråter du, Siri, hver kveld og nesten hver morgen, også, og dette er den syttitusende gangen du gråter, og jeg kan ikke bry meg sytti tusen ganger, gå og legg deg i din egen seng og la meg være i fred.
-Vi tar med oss paraplyer og fester dem til fluktstolene og later som om de er parasoller, sa Jenny, - og så sitter vi under hver vår parasoll og lar stormen komme.
Tolv år og ting du kan gjøre: Du kan sitte stille og drikke te mens moren din dingler et hårstrå foran faren din og skriker, du kan drømme om vannliljer, du kan løpe for harde livet og bli tatt imot av et mann som ikke klarer å holde deg.
Det eneste som hjalp mot mareritt var å ligge i senga og i våken tilstand tenke gjennom hver eneste ting som muligens kunne bli til et mareritt når man sovnet.
En gang var Mille virkelig, en gang så hun på Simen og lo. En gang het hun Mille, men så forsvant hun i tåka. Spadene var virkelige. Syklene var virkelige. Gropen hun lå i var virkelig. Men Mille var ikke virkelig. Mille var et slør av natt og frost som av og til gled gjennom ham og dro gleden hans med seg. Simen hadde ikke glemt henne. Han tenkte på henne når han ikke fikk sove eller når høsten nærmet seg og lufta luktet av krutt og vått og vissent løv, men det var lenge siden han hadde tenkt på henne nå.
Simon nikket sakte mens han peilet dybden i sin sjel, lot loddet synke gjennom det mørke, uuttalte, det han visste uten å kunne beskrive det og fant at han traff bunnen tidligere enn han hadde ventet. Innsikten var der, men han hadde ikke hatt de rette instrumentene til å finne den. Han tilhørte havet. Også han tilhørte havet. Kanskje hadde han gjort det lenge.
Da hun mistet balansen og sykkelen veltet overende, var det som om nedoverbakken ble levende. Den slo og klorte og beit og dengte løs på henne.
Havet er et stort speil som fjellene synker inn i. Når vannet ligger så rolig, kjennes det ut som om alt er dobbelt opp. Det er før det begynner å regne. Da blir verden til mosaikk. Da blir de store fjellene til småstein i havet.
Sola legger seg i vinduskarmen. Sniker seg sakte mot sengekanten. Legger seg over støvet og plankene og spikrene i veggen som stikker ut. Og dyna mi. Den legger seg på dyna mi. Snart finner den ansiktet mitt også.
Om natta drømmer jeg at pappa står på bunnen av havet og venter på meg. Jeg kan ikke svømme. Har hatt vannskrekk så lenge jeg kan huske. Men i drømmen kan jeg svømme helt ned til ham. Stå ved siden av ham. Kjenne den dype havstrømmen vugge oss fram og tilbake. Det er mørkt. Det er bare så vidt jeg ser noe. Men jeg kjenner ham. Jeg kjenner fingrene hans som fletter seg inn i mine, og skjeggstubbene mot kinnet mitt. Han prøver å si noe, men stemmer blir til bobler. Sprekker, når de treffer overflaten.
En av mitt livs største leseopplevelser! Og definitivt en av de aller beste bøkene jeg noen gang har lest! Anbefaler å se webcastintervjuet på oprah.com (skriv "edgar sawtelle" i søkefeltet der), der Oprah intervjuer forfatter Wroblewski. Han svarer på alle de spørsmålene jeg satt igjen med etter å ha lest ferdig boka, og etter å ha sett dette (og felt noen tårer underveis), har jeg nå fått en mer komplett forståelse av boka, og Edgar, og ikke minst slutten. Forfatteren forteller også at han har begynt på enda en bok om Sawtellene, denne gang med bestefar John som hovedperson, så kanskje vi får enda flere svar da - det skal faktisk bli en trilogi! Jeg gledetr meg i alle fall :-)
Jeg satt også igjen med en del ubesvarte spørsmål, men det er en av tingene med boka som gjør den så magisk, og ekte. Anbefaler å se webcastintervjuet på oprah.com (skriv "edgar sawtelle" i søkefeltet der), der Oprah intervjuer forfatter Wroblewski. Han svarer på alle de tingene jeg lurte på, og etter å ha sett dette (og felt noen tårer underveis), sitter jeg igjen med en mer komplett forståelse av boka, og Edgar, og ikke minst slutten. Forfatteren forteller også at han har begynt på enda en bok om Sawtellene, denne gang med bestefar John som hovedperson, så kanskje vi får enda flere svar da - det skal faktisk bli en trilogi! Jeg gledetr meg i alle fall :-)
veldig enig. jeg orker ikke lese den ferdig, og jeg avbryter egentlig aldri en bok. men denne...
Likte du ikke de to første, liker du sikkert ikke denne heller. Jeg tror det er fordi man falt pladask for Potensgiverne, at man leser hennes andre bøker, og liker dem. Jeg storkoser meg med bøkene, og blir glad i hovedpersonene for deres ektehet - minner meg om mange jeg kjente og kjenner, fra oppveksten på bygda. Plot'ene, samtalene, språket og beskrivelsene i bøkene er som menneskene: enkle, naive, ærlige og ekte. Ser man etter andre kvaliteter, bør man nok velge andre bøker å lese!