Bokelskere.no

Edgar Allan Poe har jeg også tenkt på, og jeg har nettopp bestilt en samling av hans verker. Jeg mener å huske å ha lest deler av, eller hele The Raven. Husker ikke innholdet, men husker det var bra! Ikke lest noe annet av han, så det gleder jeg meg til 😃

Jeg flytta til Trondheim i 1992, til min mor som bodde i nærheten av Tempe, og Stavne bro, der det andre drapet ble begått. Det var en sterk uhygge omkring dette området, og jeg ville aldri gått alene over Stavne bro i tussmørket. Selv i dagslys, med flere med meg, var det uhygge rundt dette stedet 15 år siden drapene ble begått. Jeg tror ikke at Trondheims befolkning følte seg overbevist om at rette drapsmann ble tatt.
Noen år senere leste jeg en artikkel i et ukeblad om Fritz Moen, som jeg husker godt selv den dag i dag. Den beskriver en mann med sterkt nedsatt hørsel, nærmest døvstum, handicappet med en arm som umulig kunne ha begått de drapene han ble beskyldt for. Fritz Moen var et tyskerbarn, et uønsket barn, som var uønsket av moren, og ble satt bort. Han hadde ingen familie, og besøkte moren et par ganger, ved hjelp av andre, og som svar på spørsmål på hva moren hadde gitt ham svarte han: Et speilegg. Moren ønsket ikke kontakt med ham. Fritz var et ensomt barn, men ønsket kontakt med andre spesielt damer, derfor begynte han å blotte seg. Han ble derfor et lett offer for politiet som ville finne en syndebukk for de to bestialske drapene 1976-1977.
Det som kommer fram i denne boka av Tore Sandbergs grundige etterforskning er at Fritz Moen blir utsatt for sterkt press fra politiet for å komme med en tilståing. Politiet påvirker han til å få de svarene de ønsker, de justerer tid og sted for drapene for å få det til å "passe" med at det kunne være Fritz Moen. Det er ikke bare politiet som svikter Moen, men rettsinstanser som svikter han i ledd etter ledd... Dette er en politi- og rettskandale uten sidestykke i Norsk rettshistorie, selv om Fritz Moen ikke er den eneste som har blitt utsatt for et justismord. Sterk og vond lesning, men bør leses

For meg, som ikke er særlig kjent i Oslo, fikk dette preg av en litt for personlig byvandring med forfatteren som nostalgisk vegviser, til steder og bygninger jeg ikke har hatt noe forhold til og som ikke finnes lenger. Et slags filmmanus, kanskje? Personer fra de tidligere bøkene dukker opp og skaper situasjoner som jeg ikke ser poenget med, og Gaustad er fortsatt en sentral arena for - ja for hva da? Har LSC tenkt seg enda ei bok?

Her er det sannelig både hummer og kanari - jeg burde kanskje ikke ha lest boka fra perm til perm, det kan bli litt i overkant av hva en greier å fordøye. Men jeg har stort sett blitt underholdt gjennom hele boka, av alt fra Waglens "hitman-historie" med "forviklingar", til de omsvøpsløse pubertetsdrømmene med sine innslag av hverdag og virkelighet. Og plutselig, midt i ei uendelig lang liste over opptegnelser fra minneboka, faller blikket på et minne som får latteren til å boble opp i halsen! Sakligheter, banaliteter, naiviteter og sarkasmer i ei uforlignelig hovlandsk blanding, servert i en uforlignelig hovlandsk språkdrakt. (De som har omtalt Tore Renbergs bøker om Hillevåg-gjengen som usmakelige på grunn av rått og vulgært ordforråd, vil garantert ikke like denne boka!)

Jeg er imponert over forfatterens kunnskap på kulturområdet. En del av referansene til musikk, litteratur, film og billedkunst gikk meg trolig hus forbi, men noen traff innertier og førte meg tilbake til mi egen minnebok fra levd liv. Et overflødighetshorn! (Men originalutgaven fra 1999 ville sannsynligvis blitt i meste laget ...)

Jeg tror jul og påske og kanskje sommer (?) er de tidene på året folk leser ting som passer til sesongen man er i. Tror dog det er stadig fler (i alle fall på instagram) som leser litt spooky ting i oktober/til halloween. Er nok fler som ikke har tenkt veldig mye over det, som oppdager at de leser ubevisst etter sesong, feks lettere bøker på sommeren.

Takk! Helt ukjent forfatter for meg, men synes jeg har hørt tittelen på boka. Den skal jeg sjekke!

Takk! Har faktisk sett litt på «Vampyren» og tenker jeg vil lese den.

Så gøy:)
Jeg er veldig dårlig på å lese etter sesonger, men noen bøker må bare leses i jula. Og julebøker må lese i desember, aldri ellers. Jeg kan godt vente et år med å lese en bok på våren, som omhandler sommeren. Som jeg da gleder meg til og savner. Men det er ikke noe jeg tenker på. Men leser jo veldig mye krim- og det synes jeg passer hele året:)

BOKOMTALE: Ekte gjenferd av Camilla Otterlei. Leseeksemplar fra Vigmostad & Bjørke

Uansett hva du tror og tenker om temaet, så er dette en fin bok med historier om "kjente" spøkelser, krydret med flotte illustrasjoner. Det er mange steder, alt fra hoteller, herregårder, uteområder, kirkegårder og festninger som eksempel hvor flere mener å ha observert uforklarlige ting.

Om du tror på det eller ikke, får være opp til deg. Spennnede og interessante historier er det uansett. Jeg tenker at boka passer både store og uredde barn, ungdom og voksne.

Les hele omtalen her

Pete jobber i Kystvakten og en dag redder han Beth, som har hoppet fra broen. Han føler en umiddelbar nærhet til henne, og blir raskt dratt inn i familien hennes, som er litt av en gjeng. Pete har selv en mørk hemmelighet, og den eneste som kjenner den, vendte seg fra ham i avsky.

Forholdsvis forutsigbar med litt i overkant mye drama på alle kanter.
I tillegg virker oversettelsen å være elendig, og den burde hatt en ny runde i språkvasken, b.l.a grunnet navn brukt på feil sted etc

Absolutt ikke på høyde med Samartins tidlige utgivelser, dessverre.

Jeg har begynt på del 3 Flintsten og gravsten og forstår vel mindre og mindre av boken. Kanskje har jeg lest for fort. Historien er underholdende og artig skrevet, jeg har fått et bedre bilde av hvordan det var i Gdansk før og etter andre verdenskrig. Men spørsmålet er hva er greia med å bestemme seg for å slutte eller fortsette å vokse, og å spille tromme fremfor å snakke, å se ned på så og si alle andre uten å ha en positiv side selv? Hva er det som gjør at forfatteren velger å gjøre teksten så vanskelig å tolke?
Jeg har mange spørsmål, men ingen svar. Noen ganger tenker jeg at forfatterne har så lite å formidle at de luller det inn i uforståeligheter for å gjøre seg selv mer interessante. Jeg tar selvfølgelig feil! For å slutte å irritere meg og snu oppmerksomheten mot andre ting googler jeg steder, gater og annet. Blant annet leste jeg meg opp på kunsthonning. Jeg har tidligere lest om erstatningskaffe, margarin av sildeolje, krisekrem og barkebrød, men kunsthonning var ukjent. Her er oppskriften.

Jeg har også forbundet plassen under stakken med trygghet, et godt sted å være. Ellers er jeg enig i at boken er vanskelig å tolke. Først trodde jeg at Oskar ville forbli liten pga av ondskapen han så rundt seg, men så er han jo ondskapen selv der han hygger seg med å ødelegge vinduer, friste folk til å bli tyver etc. Hva er poenget da?

BOKOMTALE: Dronningland av Eva Fretheim. Leseeksemplar fra Tiden

Historien starter med at May-Britt dør i en bilulykke. Politietterforsker Vigdis Malmstrøm jobber med saken, og oppdager at det er noe som ser merkelig ut. Er det virkelig en ulykke? Vi blir også kjent med Unn Hansen. Hun bor på en gård hjemme hos de to brødrene Jonny og Jarle, hvor guttene driver et bilverksted. Unn er birøkter og har flere bikuber inne i skogen ved gården. Og jammen dukker det ikke opp et lik også.

Forfriskende debutbok som får pluss for å skille seg ut blant de "vanlige" krimbøkene, en slags "bygdekrim".

Les hele omtalen her

Velskrevet og godt komponert (lege)roman hvor forfatteren har en unik evne til å gi leserne et godt portrett av et menneskesinn som er i ferd med å møte veggen.

Forfatteren er født på Sri Lanka, som er farens hjemland. Moren er japansk. De første leveårene bodde de på Sri Lanka, noe han husker lite av. Hans første minner er fra Japan, der familien bodde fram til han var seks år. Neste stopp ble Norge og Ås.
Boka omhandler forfatterens møte med landet langt nord. Ås viste seg å være et godt sted å vokse opp. Selv om familien var annerledes enn resten av innbyggerne på 80-tallet, var det på en måte mer nøytralt enn det Sri Lanka og Japan hadde vært. I Japan var de for mørke, på Sri Lanka for lyse, og forventningene til oppførselen deres var vanskelig å forholde seg til. På Ås derimot, var det mange som gjorde mye for at familien skulle føle seg integrert og velkommen.

Selvsagt blir rasismeproblematikken i Norge belyst. FrP og Arne Myrdahl, Benjamin Hermansen, 22. juli, og også internasjonale hendelser som 11. september og drapet på George Floyd.

Det er en liten bok som rommer mye, og den anbefales å få med seg.

BOKOMTALE: Din Vilma av Gudrun Skretting. Leseeksemplar fra Aschehoug

Vilma er ikke helt A4, men en veldig trivelig dame. Hun har vokst opp hos grandtanten, siden moren døde da Vilma var liten. Og så er hun forelsket i Robert. Robert som har verbal tourettes. Da følelsene blir gjengjeldt, kan ikke Vilma tro at det er sant, og det er ikke bare lett når det dukker opp en ekskjæreste i svømmehallen.

Utrolig morsom bok, som byr på masse underholdning. Anbefales!

Les hele omtalen her

Hei igjen! Ny mørketid på gang og ny oktober og Halloween. Leser du noe spesielt i år som passer til tiden vi er inne i?
Jeg skulle gjerne hatt tips til en litt spooky bok fra 1800-tallet. Kom med tips! Jeg har lest Dracula, Frankenstein og Dr Jekyll og Mr Hyde, så gjerne noe annet enn disse.

Denne helgen leser jeg litt i to forskjellige bøker. På engelsk leser jeg Chouetteav Claire Oshetsky, og jeg leser Drømmen om et tre av Maja Lunde. Sistnevnte er siste boka i hennes klima-kvartett og jeg er spent på finalen!
Skulle lese Lunde nå uansett, men supert at den er valgt i dystopisk lesesirkel her inne også! Bli gjerne med og diskutere den, de av dere andre som evnt leser den nå i oktober.