Bokelskere.no

Jeg har nettopp begynt å lese boka (har lest cirka 30 %), og et sted skriver forfatteren "Der det finst fuglar, finst det fisk". Jeg tenkte litt videre på dette, og der det finnes fugler, finnes det kanskje også mennesker, og der det finnes mennesker, der finnes det også svik, kjærlighet, utroskap, glede og sorg. "Der det finst fuglar" er bare begynnelsen på setninga (det er jo en leddsetning), og leseren kan fullføre den selv, kanskje; den gir ikke mening alene.

Men jeg vet ikke. Bare en tanke som slo meg.

Kor relevant er det å sidestille kvinnene hos Maren Uthaug med dei hos Amalie Skram? Trass alt var det ei ikkje så lita utvikling frå 1880-talet til 1930-talet. Er det meininga at vi skal synast synd på kvinner som Maria og Darling? Det klarar iallfall ikkje eg. Rett nok hadde dei fått mangelfull seksualopplæring, prevensjon høyrer vi her lite om og sjølvbestemt abort skal ikkje kome før lenge, lenge etterpå. Det finst ei meir frigjort kvinne i boka, Gudrun, men ho kjem altså frå eit anna land.

Ein annan ting som undrar meg er kvifor prestedottera ikkje fikk tilgang på noko meir utdanning etter den obligatoriske skulegangen. Ho var jo ei skuleflink elev. Ho keiar seg heime, men noko anna enn arbeid hos Feite kjem tydelegvis aldri på tale for ungjenta Maria.

Eg skjønar heller ikkje kvifor kvinnfolka var så gale etter Feite. Rett nok spelar han lokkande musikk og er tydelegvis den rikaste i bygda, men slik han blir skildra ein plass (s.270) er det ikkje noko sjarmerande ved mannen.
«Feite sette seg andpusten ned på ein av fôrsekkane med spreidde bein, så magen hang ned mellom dei. Han tok fram eit lommetørkle og tørka ansiktet. Maria betrakta ei sveittedrope som trua med å sleppe haka og drype ned på magen. I staden fekk den selskap av enno ein liten straum sveitte , og saman glei dei nedover dobbelthaka og forsvann inn bakopninga i skjorta.»

Eg er heilt samd med deg. Lesaren får ingen sympati med personane i boka. Det verkar som om dei alle berre er opphengde i å mele si eiga kake. (Eit unnatak er kanskje tenestejenta på prestegarden, Karen. Ho verkar vere eit normalt triveleg menneskje.) Denne staden kan ikkje vere/ha vore nokon god plass å bu på. Sjølv blant ungane er det utbreidd mobbing og utstøyting. Ein kan jo spørje kvifor forfattaren har framstilt dei alle slik. Kvifor får vi i så liten grad innblikk i tankane til dei involverte personane ? Kvifor er dei for det meste berre sett utanfrå? Er det av di vi sterkare skal oppleve skamløysa i dette miljøet?

Kitty jobber som vaskehjelp på Stavanger Universitetssykehus. Hun blir kjent med Naheed som jobber som lege, men så blir Naheed selv pasient på sykehuset. En dag blir familen til en av de andre legene, Werner Storvik drept. Adrian, broren til Kitty, blir funnet død på stedet. Etterforsker Stig Motland får saken, men han blir i tvil om løsningen de har funnet er den rette.
Jeg synes historien i boka er god. Det skjer mye, men forfatteren nøster alt sammen på en fin og oversiktelig måte.

Les hele omtalen her

Boka er lest, og jeg er i tvil om hva jeg skal mene om den. Jeg får ikke tak på persongalleriet. Greit nok at vi etter hvert får vite hva de gjør, og dermed til en viss grad kan forstå hva de føler, men det vekker ingen følelser hos meg som leser. Bare ett sted i romanen har jeg følt ekte sorg, nemlig i prologen der enkemannen på fyret tar med seg hunden i døden. Merkelig hva man lar seg rive med av her i verden ...

Historien foregår i det nordøstlige Australia på midten av 1800-tallet. I det lille nybyggersamfunnet skjer det ikke stort, men en dag settes samfunnet på prøve. En ung mann dukker opp, kun med et lendeklede på seg. Han påstår at han er britisk borger, men ligner mer på de innfødte, bortsett fra hudtonen. Raringen heter Gemmy, og hadde visstnok falt av et skip, og blitt skylt i land. Det var de innfødte som fant ham, og han bodde lenge hos dem før han oppsøkte sitt eget folk. Problemet er at han har glemt det engelske språket, så kommunikasjonen går tregt. En av familiene tar ham til seg, og han prøver å gjøre nytte for seg så godt det går. Gemmy blir hverken godt likt eller integrert, for mange mistror ham. Han er bildet på det ukjente, og ugjestmilde landet de har flyttet til. Dessuten er han godt kjent med de innfødtes "magiske" krefter, og nybyggerne ser ikke med blide øyne på aboriginerne. Så forsvinner Gemmy brått.

Annerledes og interessant om en kultur jeg vet lite om. Leses i Elidas 1001lesesirkel der vi leser fra Oseania denne måneden.

I et intervju forteller Maren Uthaug sjøl litt om bakgrunnen for romanen, blant annet dette:

»Der er et eller andet med en halvø, som den Uthaug ligger i, hvor
alle kender hinanden. Så mange historier om hvem, der fik børn med
hvem. Min oldefar har haft stor betydning for bogen. Han var så
ekstremt charmerende, spillede violin og scorede simpelthen så mange
damer, at han fik tvillinger med nabokonen, samtidig med at min
oldemor fødte deres tredje datter. Det gik endda så vidt, at han fik
bøder af kirken for at bedrive hor (...)

Har man en sånn sjarmør blant sine forfedre, skjønner jeg godt at man kan fristes til å utbrodere sin egen slektshistorie. Hva befolkningen på stedet måtte mene om dette, skal jeg ikke spekulere så mye i, men hendelsene hun beskriver, ligger jo ikke så langt tilbake i tid at alle etterkommerne etter sjarmøren er borte?

En dag blir Lina innkalt på et jobbmøte, der får hun vite at hun har mistet jobben. Samme dag får hun en telefon fra flyplassen i Kastrup. Hennes far har fått et illebefinnende, og de ber henne komme. Lina har alltid fått høre at hennes far døde før hun ble født, men hun bestemmer seg for å dra, mest for å oppklare denne misforståelsen. Lina reiser så hjem til familien nord i Sverige med sine mange ubesvarte spørsmål.

En varm, hyggelig og følelsesladet juleroman! Sett av tid til den nå i førjulsrushet.

Les hele omtalen her

Eg kan ikkje sjå at nokon har nemnt namnebruken i boka. Dei fleste personane i boka har jo heilt vanlege namn, men det er to som klart skil seg ut. Namnet deira passar vel best som kallenamn. Er det for å understreika deira personlegdom, deira rolle i handlinga? Darling blir jo framfor alt elskerinna til fleire menn (men frå starten av då ho var ein vanskeleg og uhandterleg unge, verka namnet heller malplassert.) Feite er han som har flust med pengar og flust med damer. Er det andre av dykk som har tankar rundt dette?

Men kanskje også uungåelig? Ville den vært like dyster om de levde lykkelig i alle sine dager? Jeg mener at det er et iboende ønske i oss mennesker at vi vil leve. Samtidig gir slutten på denne boka en følelse av at da verden er blitt så elendig, så er det ingenting som kan redde hverken den eller menneskene som lever der. At slutten er slik for å understreke alvorligheten av hvordan miljøkatastrofe vil ødelegge jordkloden for alltid, slik at det ikke vil være noen vits i å leve lenger...?

Dette er absolutt en viktig del av krigshistorien.
Hege Kofstad har i denne boka fulgt en god del navngitte personers innsats med å hjelpe folk i sikkerhet under andre verdenskrig.
Grenselosene gjorde en kjempeviktig jobb med å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige, men også ut av landet sjøveien.
Mange av losene var fattigfolk i bygdene som selv ikke hadde stort mer enn det de selv gikk og sto i, men de delte ofte hus, seng og mat med flyktningene, som måtte ut av landet, fordi de hadde deltatt i motstandsbevegelsen.
Motstandsbevegelsen og losarbeidet var enormt farefullt, særlig fordi tyskerne vervet folk og satte i gang infiltrasjonsgrupper med falske flyktninger som skulle avsløre dette viktige arbeidet. Rinnanbanden var en slik gruppe, som klarte å avsløre mange motstandsfolk. Man visste ofte ikke hvem man kunne stole på.
Losene jobbet ofte hardt, med stor fare for både liv og helse, ofte for hele familien. Både barn og voksne deltok.
Mange lange og slitsomme turer, mange tøffe tak, gjennom norske skoger, over elver og innsjøer, over fjell og daler, i streng vinterkulde, snøstorm og regnvær, på beina og på ski, reddet grenselosene mange mennesker i sikkerhet i løpet av krigen.
Det er i dag mulig å gå noen av flyktningerutene, som f.eks. denne, Historisk vandrerute.
Kanskje et alternativ til meningsfull, opplevelsesrik og lærerik ferie?

Denne boka gjorde veldig inntrykk, og det er flott at Hege Kofstad har skrevet om dette temaet.

Laura jobber som frivillig på kattepensjonatet Battersea. Hun har varme følelser for katten Felicia som hun prøver å finne et godt hjem til. På det personlige planet er hun i et vaklende forhold. Vi følger Lauras liv gjennom desember når hun finner hjem til mange av de forlatte kattene. Kanskje denne travle måneden bringer lykke for hennes egen hverdag også.
Hyggelig og romantisk historie som du kan slappe av med innimellom juleforberedelsene.

Les hele omtalen her

Absolutt en viktig del av krigshistorien. Grenselosene gjorde en kjempeviktig jobb med å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige, men også ut av landet sjøveien.
Mange av losene var fattigfolk i bygdene som selv ikke hadde stort mer enn det de selv gikk og sto i, men de delte ofte hus, seng og mat med flyktningene, som måtte ut av landet, fordi de hadde deltatt i motstandsbevegelsen.
Motstandsbevegelsen og losarbeidet var enormt farefullt, særlig fordi tyskerne vervet folk og satte i gang infiltrasjonsgrupper med falske flyktninger som skulle avsløre dette viktige arbeidet. Rinnanbanden var en slik gruppe, som klarte å avsløre mange motstandsfolk. Man visste ofte ikke hvem man kunne stole på.
Losene jobbet ofte hardt, med stor fare for både liv og helse, ofte for hele familien. Både barn og voksne deltok.
Mange lange turer, gjennom norske skoger, over elver og innsjøer, over fjell og daler, i streng vinterkulde, snøstorm og regnvær, på beina og på ski, reddet grenselosene mange mennesker i sikkerhet i løpet av krigen.
Denne boka gjorde veldig inntrykk, og det er flott at Hege Kofstad har skrevet om dette temaet.

Tre timer nord for Oslo, ligger Råset. Der har Tormod og Siv vokst opp. Tormod var alltid en rolig og arbeidssom gutt og ungdom, men da han fikk smaken på alkohol og stoff, skeiet han totalt ut. Siv reddet ham, og Tormod fikk livet på rett kjøl. Han og Siv giftet seg. Tormod bygget hus, og etterhvert kom to barn til verden. Tormod og barna ville gjerne at det skulle komme et barn til, men Siv nektet. Det ble hund i stedet, til stor glede for hele familien. Samtidig eksprimenterer Tormod med rødleire og kunstgjødsel i verkstedet, og uante krefter settes i gang...

En bygdefortelling med snert og snev av science fiction. Herlig annerledes, og veldig underholdende, men noe snål.

Morsomt sammentreff (?): Du har sett Liv Ullmann spille ei dame i godt moden alder, mens min eneste opplevelse av henne på en scene var Nationalteatrets oppsetning av Romeo og Julie sånn midt på 60-tallet, da hun var "ung og lovende". For øvrig min første Shakespeare-opplevelse, og jeg husker hvor overrasket og begeistret jeg ble over Shakespeares saftige humor midt i alt elendet! (I mine ungdommelige øyne var Joachim Calmeyer en meget spektakulær og forførende Romeo!)

Det må ha vært en intens forestilling. Jeg har lenge svevd i den villfarelse at Halldis Moren Vesaas hadde oversatt stykket til nynorsk, men etter litt leiting finner jeg bare Arthur Klæboe som nynorskoversetter. Sikkert ingen dårlig oversettelse, det heller!

Jeg har kjøpt mange bøker via bookis, og solgt noen. Jeg er veldig fornøyd! Finner ofte de bøkene jeg har planlagt å lese der, til en hyggelig pris. Kvaliteten på bøkene har vært som oppgitt fra selgerne.

Jeg har hørt ferdig boken
Jeg har også reagert på ord som blir brukt og kunne ønske at Gudruns uttalelser ble beholdt på dansk.
Ellers har jeg ofte følt at teksten er litt platt. Jeg har savnet forfatterens/fortellerens stemme. Det ble litt for nøytralt og nakent. Historien i seg selv er jo ganske saftig og det er rart at den er skrevet så tørt og kaldt.