Bokelskere.no

Jeg leser samme boka som sist helg/uke: Hendelser ved vann, av Kerstin Ekman. Jeg leste denne da den kom ut, så dette er en gjenlesning. Jeg vet ikke helt om det er stemningen, språket eller skrivemåten - eller kanskje alle: Boka framstår som dyster og nedtonet. Men den har en form for driv, og jeg leser videre.

Håper alle har hatt en fin julihelg!

Sofia er en gammel dame som leter etter datteren sin på Kreta. Hun har lett i mange år, men uten hell. Hun ga fra seg barnet rett etter fødselelen, og vil så gjerne møte henne før hun dør. Parallellt følger vi Zoë som bor i London. Hun leter etter tenåringsdatteren sin som har rømt hjemmefra. Hun får tips, men er alltid for sent ute. Så får hun vite at datteren er på vei til Kreta, og drar dit.

Dette er en kjempefin og følelsesladet bok. Jeg ble hektet fra starten, og det var vanskelig å legge fra seg boka. Les denne du vil ikke angre.

Les hele omtalen her

BOKOMTALE: Vår greske odyssé av Rita Hals Gentekos og Alexandros Gentekos. Leseeksemplar fra forfatterne

Denne boka er en privat reiseskildring fra Kreta og Athen skrevet av et norsk-gresk ektepar. Vi får være med bak den fasaden som de vanlige turistene ikke ser. Her får vi et innblikk i et religiøst samfunn og det greske byråkratiet.

Nå kjente jeg at jeg hadde lyst til å reise til Kreta igjen! Jeg pleier vanligvis å dra til nye steder, og har sjelden vært tilbake på samme stedet to ganger - men akkurat på Kreta har jeg vært tre ganger, dog forskjellige steder på øya hver gang.

Les hele omtalen her

Jeg har lest boka omtrent parallelt med dere og er enig i en del av det dere undres over. Men akkurat biljardbordet ser iallfall jeg som det fremste symbolet på klasseskillet, som de tre hovedpersonene våre har lidd under gjennom hele livet. At det nettopp er Raili som opplever at dette blir vraka på slutten av drømmesekvensen hennes, er neppe unaturlig. Hun er vel den av de tre som har gjort de bitreste erfaringene i dette samfunnet.

Kjempebra! Dette virker både logisk og får boka til å henge sammen. Har du også noen tanker om hvorfor det akkurat var et biljardbord de lempet over bord? Denne gjenstanden står jo i sterk kontrast til steinene som Jussi rydder elva for. Steiner er i hvert fall noe som hører til i en elv.

Nettopp fordi det hele er så mangetydig, er det ekstra interessant å høre hvordan de andre som har lest boka, oppfatter denne slutten.

Jeg har lest ferdig og liker språket, fortellingen og miljøet, men sitter igjen med en del ubesvarte spørsmål. Jeg forstår det som faren ble enda mer voldelig og drikkfeldig etter at han kom hjem fra krigen. Kone og unger flyktet skrikende fra huset. Raili husker fars skitne, tafsende hender, som ikke spurte om lov. (s.275) Er det rimelig å anta at faren også har skyld i Jussis epileptiske anfall/hjerneskade? Det ville jo være rart om han var den eneste som unngikk vold og overgrep.
Jeg oppfatter det også som om faren aldri dro til Amerika, men gikk på fylla til han døde av det. Han ble begravet i et annet sogn, ikke et annet land.
Hvorfor begynner Saara plutselig å snakke fransk? Er det bare et uttrykk for at gamle minner stiger til overflaten?
Jeg forstår heller ikke rekken med båter som kommer, hvorfor de ikke snakker, hvor de skal, hvorfor de drasser med seg et biljardbord i vannet.

Jeg forsto heller ikke noe av denne slutten, hverken av båtparaden, biljardbordet eller om Jussi er innesperret, syk eller død.

Hvordan i all verden skal man forstå bokas sluttscene? Raili som bader naken i elva mens båt etter båt med folkene fra verket kommer roende forbi. Er dette et tegn på at de gamle eierne forsvinner og at en ny tid har begynt? Eller har dette en dypere betydning? Og hvorfor blir et biljardbord lempet ut i vannet? Til slutt, hvorfor får dette Raili til å tenke på broren? Er Jussi død nå? Siste setning står jo i preteritum: «Han het Jussi»

Skår
3. del

Raili er mindre knyttet til stedet og til glassverket enn de to andre. Hun har bodd en tid i Helsingfors. Der ble hun gravid med et barn som døde under fødselen. Ryktet om Railis liv i hovedstaden har tydeligvis nådd hjemstedet. Her tiskes og hviskes det bak ryggen hennes. I hovedstaden møtte hun soldater som hadde vendt såres og skadet hjem fra krigen. (Det er tydelig at 2. verdens krig satte dypere spor etter seg i Finland enn hva den gjorde i Norge.) Var det først og fremst en vennlig gest og en hjelpende hånd som lå til grunn for Railis omgang med de hjemvendte soldatene? Jeg oppfatter Raili som en person som tar de svakestes parti selv når dette kommer i strid med det gjengse moralen. Dette ligger kanskje også bak de løgnaktige brevene som hun selv skriver til Jussis fødselsdager. Hun vil først og fremst gjøre ham glad. Raili er den som tør si fra der andre tier selv om dette hindrer henne i å få venner. Opptreden hennes i bakerommet er vel et godt eksempel. Hun tåler heller ikke å bli tråkket på.

Da vil jeg anbefale 1Q84 av Murakami. Den var helt fantastisk.

Akkurat nå leser jeg Trekkoppfuglen, av Haruki Murakami. Det er en av "1001-bøker du må lese før du dør". Jeg har lest flere bøker av ham tidligere, og likte de godt. Har såvidt kommet i gang med denne.

I tillegg gjenleser jeg Hendelser ved vann, av Kerstin Ekman. Boka er ansett som en av 1990-tallets ti beste bøker, og Kerstin Ekman mottok bl.a. Nordisk råds litteraturpris for den. Boka inngår dessuten blant de hundre bøkene som er valgt ut til Boklubbens "Århundrets bibliotek". Ekman har skrevet mer enn 25 bøker i løpet av sitt forfatterskap, og regnes som en av Sveriges mest sentrale forfattere.

Dette blir de to hovedbøkene for juli. Skulle jeg lese de raskt, har jeg mange fler på lager! Ønsker alle en fin, ny sommeruke :-)

Hana og den syv år yngre søsteren, Emi, er haenyeo, som alle kvinner i familien har vært før dem. De er kvinnelige havdykkere, selv om Emi ennå er litt ung for å bli med ut på det dypeste. Kvinnene lever selvstendig og fritt i et okkupert Korea. Jentene snakker flytende japansk i tillegg til morsmålet; det er pålagt og koreansk kan de kun snakke i skjul.
Da Emi ble født, lovet Hana moren å passe på lillesøsteren uansett hva som kom til å skje. I tillegg må hun passe seg for de japanske soldatene. Hun må aldri være alene med dem. Moren har fortalt om jentene som forsvinner. De få som kommer tilbake bringer skam over seg selv og familien. Voldtekt er et ord Hana plukker opp, og får moren til å forklare. Hana skjønner at hun må være på vakt.
Hana er 16 år i 1943, og mens hun og moren er ute og dykker, sitter Emi på stranden og passer fangsten. Da Hana kaster et blikk inn mot stranden, ser hun en japanske soldat nærme seg søsteren. Uten å tenke på egen sikkerhet, redder hun søsteren, men blir selv tatt til fange. Etter en lang og skremmende reise, havner hun i Mandsjuria på et militærbordell. Hun blir, som en av mange, "trøstekvinne" for soldatene.

Emi reiser for å besøke barna sine i Seoul. Året er 2011, og hun har blitt en gammel dame. Hun er den siste haenyeo i familien, men hun vet ikke hvor lenge hun klarer å fortsette. Kroppen protesterer stadig mer. Den grusomme hemmeligheten om søsterens offer, vet ikke barna noe om, men kanskje sannhetens time har kommet nå når landet er på vei til å heles.

Knallsterk historie om hendelser jeg visste lite om. Selv i nåtid snakkes det ikke om disse kvinnene, selv om gjentatte demonstrasjoner har prøvd å få myndighetene i tale.

ja dette var skuffende - fikk en prikk mer på terningen enn fra deg, men omtalen svarte ikke til forventningene nei... tildels gode
familieskildringer, men dette blir ikke mer enn en gutts behov for å fortelle sine omgivelser: Se jeg klarte meg bra jeg!

Hvor interessant er det egentlig å lese om Hoems familie og slekt i lengden? Klarer han ikke å forfatte noe eget som ikke er basert på sin egen familie/ slekt? For meg blir dette bare kjedelig og den siste av bøkene jeg leser/hører av Hoem. For det er ikke spesielt interessant å høre om Hoems far som er predikant, det blir bare søvndyssende, og så blir det en kjærlighetshistorie - ja kjærlighetshistorier har jeg lest om før.... så dette blir bare en kjedelig bok.. gjesp...

Krystallslottet er en biografi om Jeannettes og familiens liv, om et omflakkende liv, der de flytta fra sted til sted... med foreldre som ikke hadde ønske om å jobbe, men som helst ville leve det gode liv... Om en barndom uten mat der de ofte gikk sultne og fant mat i søpla... men det er også en varm beretning om samhold i familien, tross alt... om søsken som tar vare på hverandre, når foreldrene svikter...
Selv om historien kan virke grusom, så er den fullspekka av humor og varme 🙂 En lettlest og meget god bok som kan anbefales alle som ikke har lest den, som passer godt som sommerlektyre 🙂

Har hørt Der krepsene synger på storytel - nydelig opplest av Jannike Kruse 🙂
Jeg synes historien om Kya, som blir forlatt av sine foreldre og søsken, og vokser opp alene i villmarken er vakker og litt sår... Hun må selv finne ut hvordan hun skal tjene til livets opphold, og hennes nærmeste venner er måkene... Hun har problemer med å stole på folk, etter at hele hennes familie har forlatt henne...
Parallelt med historien om Kya, er det en krimhistorie, der en mann blir funnet død. Denne krimgåten tar mer plass i siste del av boka, og jeg synes den trekker boka ned, personlig synes historien om Kya hadde stått seg bedre uten denne krimgåten... Jeg synes derfor første del av boka er best, men likevel er historen om Kya så sterk og spesiell at den setter et varig spor i mitt hjerte