Bokelskere.no

En forståelig glipp, kanskje, jeg forstår det som at den svenske stenbiten både kan være et dialektord for steinbit og bekkaure, som du er inne på - og som du påpeker så er det jo bare sistnevnte som lever i ferskvann. Selv så tenkte jeg med en gang at steinbiten hører til i ferskvann, men ved nærmere ettertanke så forvekslet jeg den med gjedda.

De aller fleste vil slite litt i disse lange religiøse partiene. Jeg forsøker å plukke fra hverandre samtalene for å se hva de virkelig snakker om, hva er idéene, budskapet. Noen ganger finner jeg de.

Dostojevskij var en dypt religiøs mann før han havnet i fengsel. Og i de fire årene han var sperret inne, hadde han ikke annet enn Bibelen å lese, andre bøker var forbudt. Tenk tanken - å sitte i et tukthus i fire år, kun med Bibelen som lesestoff.

Ja, jeg føler med ham jeg også. Aljosja havner midt oppe i de fleste kontraversene helt uforskyldt. Dostojevskijs flytter han rundt og bruker han som en brikke i sitt spill for å få frem sine idéer og budskap.

Veldig mye interessant tankegods, som du sier.. Man trenger ikke flere læresetninger i livet enn de du finner i denne romanen.

Tiden raser avgårde og jeg ønsker å lese romanan grundig nå, det er for lite tid igjen og for mange uleste bøker til at Karamasov kommer på leseplanen igjen, kanskje enkelte kapitler, men ikke fra perm til perm.

FØRSTE DEL er unnagjort og jeg ligger langt etter leseplanen, men det er greit. Jeg koser meg.

Er det noen av dere som har noen tanker om hvilke idéer/temaer Dostojevskij berører i denne første delen av romanen?

Dette møtet og scenen mellom Katarina og Grusjenka der hun overøser sistnevnte med kjærtegn, virker på meg nærmest planlagt og arrangert av Katerina. I så fall, hva er hun ute etter?

Ut i fra teksten på side 161 (min utgave), siste avsnitt, så er det dette bildet av Ivan Kramskoj Dostojevskij sikter til. Det heter på engelsk; The Contemplator og er malt i 1876.

Der Dmitrij sitter og messer:

Ære være Gud på jorden
ære være Gud i meg ...

får meg til å tenke at det er en lettere omskrivning av

Ære være Gud i det høyeste

og at han i sin halvfulle, sentimentale fornedredelse og fortvilelse forsøker å bringe Gud nærmere seg selv.

Skal vi tolke det som at Gud forsøker å snakke gjennom Smerdjakov til for eksempel faren? Noen tanker om det?

Jeg har lest det samme som deg om eselet, og jeg reagerte på det da jeg leste i den engelske oversettelsen. Ordet "ass" om eselet brukes i Bibelen. Se denne artikkelen.

Det er vel heller jeg som ikke er vant til at "ass" faktisk betyr asen, esel.

Du hadde vel akkurat lest 1.3.X De to kvinnene sammen, da du stilte det siste spørsmålet ditt. Nå har jeg lest kapitlet, og jeg har reflektert litt over det siden igår.

Dostojevskij regnes for å være menneskekjenneren over alle menneskekjennere, og med all respekt og hengivenhet tør jeg si at den karakteristikken gjelder menn, barn, unge, ikke kvinner. Vi forventer ikke at en mann skal ha inngående kjennskap til hva som rører seg i en kvinnes sinn, men å gjøre de så lite troverdige, gjenkjennelige som Dostojevskij gjør, forteller meg at han manglet innsikt og kunnskaper på dette området.

Jeg har lest at han bygger mange av karakterene sine på mennsker han kjenner. Hvis vi tar med det faktum at han også lar menn være i overkant emosjonelle og at de overdriver mye, så nekter jeg allikevel å tro at kvinnene i Dostojevskis liv ligner på de kvinnelige karakterene i bøkene hans, kanskje et trekk her og et trekk der, men rollene de spiller og hvordan han skaper de fleste kvinnene, er etter min mening en svakhet, men en tilgivelig en.

Og vi finner igjen de samme affekterte, lett hysteriske kvinneskikkelsene i Idioten og delvis Spilleren. Det er de jeg har lest foreløpig.

Balaams esel

Balaam er en ondsinnet profet fra Bibelen, og det sies at eselet hans plutselig begynte å snakke. I den engelske oversettelsen er esel oversatt med "ass", som jo kan bety både esel, idiot og den mer stinkende parten av oss. Denne nyansen går vi glipp av i vårt språk. Det kunne vært interessant å vite hvilket ord som er brukt på russisk og betydningen av det.

EDIT Når det gjelder Balaam, se Quijotes kapittel 1.3.VI Smerdjakov

En riktig god påske til deg også! Når går ferden nordover?

Det ser ut som denne veistrekningen bare er åpen om sommeren. Her står det at den er åpen fra mai til november.

Hvordan skal vi kontakte deg/admin, hvis vi har behov for å sende en privat melding? Du følger mange fra oppstarten, men få av de som er aktive i dag.

Jeg sliter litt med konsentrasjonsevnen om dagen, egentlig øynene også, men det siste er lettere å ignorere. Derfor tenkte jeg at jeg skulle ta en pause fra Dostojevskij og lese en spenningsbok. Det endte opp med irritasjon og oppgitthet over manglende troverdighet og klisjeer. Jeg er litt på etterskudd, så nå er det tilbake til Brødrene Karamasov.

En riktig god påske til dere alle sammen!

Brødrene Karamasov er helt klart den mest krevende romanen jeg har lest innholdsmessig. Alle lagene; alle de religiøse, filosofiske, psykologiske, moralske temaene og ideene står i kø på hver eneste side både på og mellom linjene.

Foreløpig ligger jeg litt etter skjema og føler at jeg har lest mer om boka enn i den. Hjertelig takk til Quijote som gir oss sine tanker og sammendrag av kapitlene, det hjelper i hvert fall meg.

Jeg får inntrykk av det jeg har lest på nettet at mange må gjøre flere forsøk på å komme igjennom denne romanen, men at det til slutt virkelig er verdt det. Videre at begynnelsen er litt treg, og at handlingen tar seg opp etter mordet på Karamasov.

Til slutt benytter jeg anledningen til å ønske alle en riktig god påske, og så håper jeg flere kommer til og deler med oss på tråden. Jeg tenker helt på tampen at dette er en bok som det er meningen at vi skal streve litt med, og at tilfredsstillelsen blir deretter. Mannen har så utrolig mye klokt å si oss.

Jeg blir mer og mer kresen når det gjelder krim, og denne gikk dessverre ikke hjem hos meg. Verken spenningen, språket, plottet eller karakterene traff meg. Rett som det var falt jeg ut av manglende troverdighet og kjedsomhet og jeg hadde mest lyst til å droppe hele boka, og hente frem "Brødrene Karamasov". Men jeg avslutter 99 % av de bøkene jeg begynner på, så jeg fikk med meg den kjisjeaktige slutten.

Orginal ide med bildene av tekst i sanden, en eller to spenningspunkter, utover det forstår jeg ikke andres begeistring.

Jeg tror du vil finne dette essayet av Jostein Børtnes interessant.