Bokelskere.no

Å leve slik, med døden innen rekkevidde til enhver tid, er som aldri å slippe av syne, uansett hvilket rom jeg er i og uansett hvor godt jeg vil kunne si til meg selv at jeg for øyeblikket trives der, døren som står på gløtt i enden av det. Stundom uhyre slitsomt. Men også betryggende.

Jo mindre nokon av oss snakka, jo høgare blei terskelen for å opne munnen og seie noko, jo vanskelegare å trekke pusten, alle tilløp til tankar å formidle hamna i den indre avfallskverna. Slik hadde det alltid vore, med alle, alt eg vurderte å seie høgt, blei først avspelt inni meg, alt verka som parodiar på korleis folk i den verkelege verden snakka, optimistiske forsøk på å snakke normalt og spontant.

Han var et tilknytningsløst menneske. Han skrev om det en gang, i et dagboknotat, at han alltid hadde vært et ensomt menneske. Det var ikke mangel på mennesker og kjærlighet rundt ham, mangelen var i ham, han kunne ikke ta imot, kunne ikke knytte seg til.

Du forstår, denne verdens skjønnhet betyr ingenting dersom du står alene i den.

Men det er som om det finnes et selvmord jeg alltid har vært på vei mot, og som jeg bare ennå ikke har hatt mot nok - eller motløshet nok - til å begå. Jeg innbiller meg at det fortsatt venter på meg. Javisst gjør det det. Det er det tålmodige punkt i mitt liv. Med jevne mellomrom, og på vidt forskjellige vis, gir det seg til kjenne, liksom med en forsiktig påminnelse, et diskré hint, i fall jeg skulle ha glemt det.

Det at jeg aldri har vært redd for å dø, at jeg alltid har tenkt at det vil være en lettelse, den dagen det skjer, er det et tegn på styrke eller svakhet? Eller er det bare et eller annet jeg ennå ikke har skjønt, ved det å leve?

Selv opplever jeg for tiden, og det er ikke noe moro, det kan jeg godt fortelle, en svimmel avgrunn mellom det som foregår oppi hodet på meg og det som kommer ut noen centimeter lenger ned. Sagt på en annen måte: mellom det jeg har å si og det jeg klarer å få sagt. Eller: mellom den jeg er og den jeg er.

Gradvis ble alt i meg brutt ned, der jeg satt ettermiddag etter ettermiddag for meg selv. Det var som jeg kunne kjenne det, hvordan det arbeidet nede i kroppen og oppe i hodet på meg, hvordan det råtnet vekk inni meg, alt det som var meningen jeg skulle bygge min voksne tilværelse på.

Og det er da også noe å tenke over, synes jeg, at naturen, som er uten mening, altså har produsert som sin fineste og mest velutviklede skapning, en rase hvis ene store prosjekt på Jorden er å finne mening, finne mening, finne mening.

Jeg så på alt og skjønte alt: Alt bare fortsetter. Om du dør eller om livet ditt går helt til helvete: Radioen fortsetter med nyheter neste time, t-banen fortsetter å gå.

jeg håper ikke ho dauer
da er det bare ett sted igjen å huske alt
sammen, inne i meg

du er som en prins når du er borte
urealistisk
alt ved deg er ganga med hundre
og jo lenger du er borte, jo vakrere blir du
jeg lurer på om det er sånn for deg
om jeg blir mer og mer prinsesse
eller om det er motsatt, at jeg forsvinner litt
for hver dag du setter tenna dine i nye
sjelsinntrykk

Det er viktig å ikke gjøre de døde om til helgener. Det er ingen som kan eksistere i skyggen av en helgen.

Klokken syv sank kåthetsgraden ytterligere fordi Dagsrevyen tok over og lyden ble skrudd opp. Man kan si mye om Dagsrevyen, tenkte Doppler, men kåt av den blir man ikke.

Han kikket ned på det ynkelige redskapet som var laget for å la folk slippe å røre i grøten selv. Den vesle maskinen kunne gjøre det for dem, mens de selv gjorde noe annet. Grøtrøreren var selve symbolet på idiotien, dekadansen og det indre forfallet som hadde lagt seg over landet, følte Doppler, og den måtte for enhver pris brennes, den måtte forsvinne fra jordens overflate slik at menneskene igjen kunne røre grøten for hånd og påny forstå at de burde være glade til for at det i det hele tatt fantes grøt å røre i og for at de selv fantes, og jorden og solen og månen. Tenk på alt som fins. Doppler måtte smile.

Hvis man for eksempel ikke er sikker på sin plass i verden og er i villrede og syns meningen i konstruksjonene, både livets og samfunnets, er vanskelig å få øye på, burde en lov slå inn. Det burde blant annet bli lov å lyve. Lov om nødløgn ved tap av livsmening. Den kommer, tenkte Doppler.

Hvis du ikke sier noe før du blir atten, skal du få tusen kroner.

Snakking er en veldig oppskrytt ferdighet.

Var det fritt frem for all slags horing og hedonisme bare man var fraværende en stund?

Vi skulle komme til å vinne over verden. Det var fremdeles mulig, trodde jeg. Du var deg, og jeg hadde ringen din inni meg og smykket ditt rundt halsen, hver dag, kunne kjenne at det glitra i halsgropen av alle de blanke steinene dine, at du så meg gjennom huden med det vepselige øyet, som et løfte nå, det finnes ikke noe deg og meg.

Aldri hadde jeg vært så forlova som da, med deg, og aldri hadde jeg vært så trofast.