En god løgn går mellom Beirut og Damaskus mens sannheten leter etter sandalene sine, står det i Koranen.
Jeg har ikke tatt medisinene, men jeg er så vant til smertene at jeg håper å kunne holde dem stangen likevel. De er som en kranglevoren, gammel kjerring, man bør ikke gå i nærkamp med dem.
Konsentrere deg? Hvorfor må du konsentrere deg? Talen. Blant annet. Jeg skal snart dø, og jeg må passe på ikke å forsømme noe. Må du snakke om døden hele tiden? Jeg snakker da ikke om døden hele tiden? Hva er det for slags infantilt kvinnfolksludder?
Fin omtale av boken, Signe! Ser virkelig frem til å lese denne :-)
Vi skal til Syrias og Aleppos flyktningeleire med armenere. Amerikanske Elisabeth har reist til Syria sammen med sin far for å hjelpe flyktningene. Hun treffer den armenske ingeniøren og soldaten Armen, og det oppstår søt musikk. Armen må flykte ut av landet og de skilles. De skriver brev til hverandre som det tar uker før de får.
Romanen skifter mellom flere personers perspektiv, samt tidperspektiv, noe jeg synes ble ganske slitsomt, samt det det aldri ble noen flyt i romanen for min del. Jeg slet med å la meg engasjere, men leste likevel ferdig. Det er også pakket inn mye historiske data, og det er mye grusom vold skildret. Det armenske blodbadet er utvilsomt en grusom historisk begivenhet, men må man virkelig beskrive så detaljert alle mulige slags lemlestelser? For meg ble det alt for mye, men nå er jeg også ganske følsom for slikt.
Greece calling! Jeg skal til Korfu om en drøy uke, og som seg hør og bør liker jeg å lese litteratur fra steder jeg reiser til. Jeg sto og bladde i denne boka på butikken nylig, siden jeg visste den var fra Hellas. Og så oppdaget jeg at den til og med var fra Korfu! Må lese, tenkte jeg, og lånte den på biblioteket. Jeg er glad for at jeg lånte den, for dette er ikke en bok jeg hadde ønsket å bruke penger på.
Historien er ganske forutsigbar. Det ligger i kortene at det blir skjær i sjøen i forhold til Daphnes bryllup med amerikanske Stephen på barndomsøya Erikousa i Hellas, der bestemoren, hennes yia-yia bor. Hun treffer en gresk mann på øya, Yianni, som har et meget godt forhold til hennes bestemor. Hun liker ham ikke med det samme, men vi aner at dette endrer seg, og det gjør det. Daphne jobber og bor i New York og er en driftig karierrekvinne med ansvar for lille Evie. Hennes Yia-Yia har blitt veldig gammel, og har i mange år hatt en nådegave med å kunne lytte til sypressenens hvisken, hun får svar og beskjeder gjennom å lytte til den. Hun kan også spå i kaffegrut, og kan alle historiene i gresk mytologi. Vi får fortalt flere spennende myter om Arakne, Ariadne, Persepone, Hades med mer. Øydamene forteller myter til lille Evie så øynene blir store og våte.
Men altså; en helt grei bok, som har sin styrke i gode miljøskildringer, særlig om mat, dufter, mytologi. (mye mat her, les gjerne Beathes blogginnlegg hvor hun har lett opp og linket til matoppskrifter) Stemningen er gresk, og det var det jeg ville ha. Det er også fint å lese når de er på Korfu og vandrer i gatene. Hvordan folket på øya lever og hvor viktig samhold og tradisjoner er for dem, er også interessant og godt beskrevet, men forsåvidt ikke noe nytt. Kontrasten mellom de amerikanske og greske øyverdiene kommer godt frem, men virker kanskje noe stereotype? Det som også er interessant er en historie om øyfolket som gjemte unna jøder for nazistene under 2.verdenskrig, da dette er bygd på en sann historie som forfatteren har ønsket å formidle videre, siden den er lite kjent.
Alt i alt, en ujevn, men grei bok. Jeg delvis kjedet meg og delvis lot meg fange. Språket er tidvis vel mye forklarende og pratsomt. Slutten likte jeg ikke spesielt godt, noe jeg leser at også flere har reagert på. Sånn vil vi ikke at feelgoodromaner skal slutte, altså. Men kanskje er det tenkt en oppfølger?
Jeg leste denne boka i mai før jeg dro på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Jeg leste de to første i trilogien i vår. Det er sjelden noe griper meg så voldsomt som disse bøkene har gjort. De har vært morsomme, velskrevne, tankevekkende, skummelt gjenkjennende og genialt skrudd sammen. I MaddAddam har det gått flere måneder siden pesten ødela jorden. En liten gruppe overlevde, blant annet de blå syngende crakerne skapt av Crake. De er så søte og naive, men truet av ville farlige dyr , grisongene, og noen onde painballere. Jimmy er lederen deres, men Zeb dukker også opp etterhvert. Først får vi bli med Zeb gjennom hans eskapader i Canada og Usa, før han dukker opp blant Jimmy, Toby og crakerne.
Jeg synes i likhet med de to første bøkene i serien at også MaddAddam er en fascinerende roman, den er krona på verket, en trilogi det tok en lang stund før jeg fikk ut av systemet. Anbefales på det sterkeste! Dette er absolutt fantastisk litteratur!
Gud og Jesus og Moses er bare overtro. Faren til Jesus var en lirekassespiller fra Egypten, men han var bare stefaren, for han hadde funnet Jesus i en Rapsåker. Kristendommen er humbug for dustehuer.231
Og han visste alt. Hvorfor folk i Fjugestad hadde hale, for eksempel. Det var fordi Fjugestad var et så bedritent høl at ingen ville flytte dit. Og ingen flyttet derfra heller, de hadde drevet med innavl i tusenvis av år.
Du tror du har bygd opp tilstrekkelig beskyttelse mot verden med det omhyggelig planlagte livet ditt, med rensligheten, med de faste vanene og de rigorøse reglene, men slik er det ikke. Det er det langt ifra, og den dagen du snart kommer til å våkne opp til, kan bli den siste i ditt liv hvis du ikke passer deg.
Det er eviglang venteliste på ebokbib på denne men kanskje jeg skal stille meg i kø, så er den kanskje ledig til neste års Tour?
Denne er mest til mitt eget bruk. Jeg har lyst å lese bøker i rekkefølge selv om man ikke trenger å lese dem i rekkefølge.
Jeg leser på Sällsamheter i Jämtland og hvis jeg blir klar med den fortsetter jeg med Sällsamheter i Härjedalen. Sitter nå og ser på friidrett, Diamond League fra London dag 1, fortsetter med mere i morgen.
God bedring til deg,håper formen og leselysten snart kommer tilbake. Her er det barnebarn i helga, så det blir nok litt dårlig med lesing. Men har begynt på Jeg bekjenner av Jaume Cabre.
Det er en stor og innholdsrik bok,så jeg har nok lesestoff lenge der. Veldig bra det jeg har lest hittil.
God helg til alle.
En kan bare se riktig med hjertet; det vesentlige er usynlig for øyet.
[...] Det er ingen som kan skrive ned i en bok hva du er verdt.
Fordommer mot fargede ligger i bunnen av alt. Hvis det ikke rettes på, vil negrenes vanskelige situasjon forsette lenge etter at slaveriet blir opphevet.
Ikke husk meg som en slave som arbeidet hardt. Når du tenker på meg, må du si at hun aldri tilhørte de menneskene. Hun tilhørte aldri noen andre enn seg selv.
Tiden for å hevde sin rett, er når denne blir nektet en.
Det er slik vi lever!. Hva slags rettferdiggjøring er det? Slaveri er et system oppfunnet i helvete, det kan ikke forsvares!