Bokelskere.no

Fra noen steder, som ved Skaftá, fortelles det i erindringene til en prest som ikke hadde flyktet fra området, at på tettere befolkede steder der ble likene lagt i massegraver uten kiste og måket over. Dette ble kalt å dynge folk.

Det sørgelige var at mens allmuens trengsel på grunn av naturkatastrofene tok knekken på de fleste fattiglemmer, dagdrivere, avfeldige gamlinger, ringeaktede og skittenfeldige, umåteholdne og syke, hestespisere, latsabber og landstrykere – så tok farsotter seg av øvrige mennesker i deres beste alder, de sterkeste som hadde utstått de største påkjenningene.
Livet var sett og vis ulevelig.
Det var ikke mulig – å leve

Faktisk kunne jeg slutte å spise og heller sulte hvis det var det jeg ville. Jeg var fri til å gjøre som jeg ville uten å ta hensyn til andre.

Jeg grep tak i en plankebit og lot meg drive avgårde med strømmen. Rundt meg var det bekmørkt, og på himmelen var verken stjernene eller månen å se. Så lenge jeg klamret meg til plankebiten, ville jeg ikke drukne, men jeg ante ikke hvor jeg var eller hvor jeg var på vei.

Sola hadde omsider klart å kare til seg en stripe blått og starte tørkeprogrammet.

Svarte dønninger krystet seg som punkterte halvnoter i det gjerrige lyset på øvre dekk.

Hun setter seg og ser mot meg her jeg står og blomstrer i kelnerdrakten. Eller blomstrer og blomstrer, jeg står stille, jeg står her år etter år og blir eldre, mer som mose.

Nesten umerkelig nikker hun hodet bakover. Hva heter et nikk som går bakover?

Kaffe og bilisme har på en litt uopplagt måte samme proporsjoner … Uansett hvilke ringvirkninger kaffeproduksjon og bilisme har, er det vanskelig å forestille seg tilværelsen vår uten disse to, gjerne i kombinasjon, helst om morgenen

Hun ser ut som en utskeielse forkledd som askese.

For å oppsummere så er som regel virkningen det eneste som gir mening, enten det er logisk eller ikke. Virkningen kan alle se, den eksisterer og øver sin innflytelse. Men å identifisere årsaken er ikke lett. Og det er enda vanskeligere å ta årsaken i hånda og vise den frem til folk med et “Se her!”. Men den eksisterer så klart, et eller annet sted. Uten årsak, ingen virkning. Akkurat som man ikke kan lage omelett uten å knuse egg. Det er som dominoeffekten, der den første brikken (årsaken) velter den neste (årsaken) med et klakk, før denne i sin tur velter den neste (årsaken). Klakk. Slik fortsetter brikkene å falle som en evig kjedereaksjon inntil man ikke lenger vet hva den egentlige årsaken var. Eller man ikke lenger bryr seg. Eller til ingen lenger ønsker å vite hva som lå bak. Det var bare en lang rekke dominobrikker som veltet. Kanskje det er slik historien ender.

Tikk, takk, tikk, takk.
– Du Vilde, den klokka kan vi ikke ha. Den får en til å føle at tiden går, sier O.
– Synes du? Er det ikke mer en gammel, nostalgisk lyd, at tiden har gått. En gang i tiden gikk tiden. Den høres slik ut fordi den minner oss om at den har sluttet med det nå, sier Vilde.
– Uansett, jeg holder ikke ut den lyden.
– Men du er jo helt unostalgisk og unevrotisk, da spiller det vel ingen rolle om en gammel klokke tikker litt?

Alt ville kanskje forløpt annerledes hvis jeg hadde kjent henne igjen med det samme og hatt vett til å flykte. Men det gjorde jeg ikke, jeg dreide ikke engang på hodet da en fremmed dame satte seg på enden av benken, bevegelsene hennes var langsomme og tydet på et behov for kontakt. Jeg håpte hun ville skjønne at jeg ikke savnet noen å prate med, så jeg raslet kraftig med sidene i boka som lå på fanget. Det var ikke av selskapssyke jeg hadde søkt til parken.

Dei eldste gudane rådde over vatn, luft og stein. Llyr blei bunden i havet, av son sin Jolnir, Vargtid med minnefolkets seid. Tyr blei bunden i lufta, av gudeborna i Yllarheim. Og Bor blei bunden i stein, av herduegane.
Herduegane verjar Bor i steinen, Sølvfiskane verjar Storganden (Llyr) og ørnane, dei verjar Tyr i himmelen.

Ei i berget det blå
blod kan ein lite på
ei gir hovet blod
ei er drotten tru

Vergene tre vil vike
søstrene tre vil stå
gudeborna svike
for blod kan ein lite på

Lou tviholdt i meg mens vi gikk fra Røde Kors til Hall 4. Den klissete, lille hånda slapp meg ikke. Hadde ikke sluppet siden vi dro hjemmefra, kjentes det som. Hun protesterte aldri på noe, gjorde alt jeg sa, og slapp ikke.
Å være aleine med en unge er som å være halvannet menneske. Helt annerledes enn å være aleine med en kjæreste. En kjæreste er like stor som deg, i hvert fall nesten. Hun kan passe på å stille sulten selv. Få nok å drikke. Skifte undertøy. Hun kan holde deg, holde deg fast sånn at hun holder deg oppe. Hun kan ta halve vekta. Sammen med en unge er det alltid du som holder.

Coriolanus slapp en håndfull kål i gryta med kokende vann og sverget på at han en dag aldri skulle ta det i sin munn igjen. Men dette var ikke den dagen. Han trengte å spise en stor skål med den smakløse smørja og drikke hver dråpe av kraften, for å hindre at magen begynte å knurre under uttakssermonien. Det var én av de mange sikkerhetsforanstaltningene han tok for å dekke over at familien hans, til tross for at de bodde i toppetasjen i den mest overdådige residensen i Capitol, var like fattige som avskummet i utkantstrøkene.

Jenta som brant, var på vei ut av et vindu i skolebygningen. Svart røyk veltet ut bak henne, blandet seg med fillene av snø og aske som virvlet omkring på utsiden. Ilden hadde tatt tak i et skjerf hun febrilsk forsøkte å vrenge av seg, og hun hylte og kavet i et forsøk på å få fotfeste i karmen. Så kastet hun seg ut.
Fallet fra andre etasje fikk henne til å se ut som en fallende fakkel. Nede på den harde grusen ramlet hun over på siden. Mens hun skrek og forsøkte å kvele flammene med hendene. Gradvis ble skrikene svakere. Så sluttet hun å røre på seg.