Bokelskere.no

Denne boken roper på meg fra mange kanter. Det er helt klart at jeg må lese den.

Leste denne da den kom ut. Sikkert fordi den kom på Tiden, og jeg var forfatter der den gang i 97, eller fordi du Aslak anbefalte den. Jeg fikk ikke noe ut av det, må jeg nok si. Det er ikke særlig god litteratur, og det virker passé og lite morsomt eller skarpt. Surrealisme er det vel ikke, er det? Kharms var absurdist, revolusjonær avantgardist, og det er nok mer derfor det ikke fremstår så sekterisk som en del av den historiske surrealismen gjorde. Jeg er ingen venn av verken avantgarden eller surrealismen.

Det er virkelig ingenting i veien med Frode Grytten. Bra mann. Vår mann. That Odda Feeling.

Du kan glede deg! Det er en bra, bra, bra bok.

Du vil gråte. Det er det du vil. Du vil lese de bøkene som får deg til å gråte. Her er 10 av dem.

Å ja. Dette var det jeg trengte. Jeg skal til byen i morgen og jeg skal kjøpe alle Ludde-bøkene jeg kan finne.

Løye. Løye! Hasse og Ludde! Sønnen min hikster av glede når vi leser denne, og hva mer kan man ønske seg i verden, enn en sønn som hikster av glede?

Å ja! Ludde er så bra. Sønnen min og jeg leser den om Ludde som skal slå i noen spiker i en planke hver dag nå. Hvilke andre kan du anbefale??

Vi må snakke mye, og lenge, og ofte, om Selma Lagerlöf. Eneste grunnen til at jeg ikke triller femhundre glade 6ere her, er at bind en, "Löwenskölds ring" er litt bagatellarted, mens bind to, "CL" er et fyrtårn. Jeg vil ligge med Charlotte Löwensköld.

hehe. ja. hva kan jeg si. det er noe av det dummeste jeg har brukt tiden på. aldri mer.

Utrolig morsom kommentar. Stalinporno! Fantastisk.

Jeg leste denne korte romanen, eller lange novellen, i nesten buldrende glede. Herre jemini, hva Balzac kan få til. Den ble første gang publisert i 1832, altså midt inne i stjerneårene til den kaffedrikkende manikeren (Far Goriot 1834, Sarrasine 1830 etc.) Fortellingen åpner så Dickensk som det kan få blitt, med en kostelig scene fra et av de fremste advokatkontorene i Paris, hvor en av funksjonærene til stjerneadvokaten Derville utroper: ”Ah! Our old greatcoat again!” Hvem? Our old greatcoat? Hvem er dét? Det tar Balzac noen få ord å få oss interessert i den personen som er på vei over gårdsplassen mot dørene til Derville, og dermed på vei inn boksidene. Forfatteren lar det summe et ryktesurr blant funksjonærene, han haler det ut, han beskriver kapitalismens tjenere, advokatstanden, og hele tiden bygger det seg opp til at mannen som har lånt sitt navn til tittelen på fortellingen skal komme inn dørene. Og det er jo Balzac vi har med å gjøre, så vi vet at det blir en fest: Inn kommer han. Oberst Chabert. Med en mektig parykk på hodet, som skal skjule et avgrunnsdypt kutt som strekker seg over hele skallen hans. Og hvem er han? Følgende replikkveksling står på side 18:

”Monsieur,” Derville said to him, ”to whom do I have the honour of speaking?” ”Colonel Chabert.” ”Which one?” ”The one who died at Eylah,” replied the old man.

Er det ikke glimrende? Er det ikke et herlig opplegg? Her valser det en skrukkete gamling full av energi inn på et advokatkontor og påstår han er den avdøde obersten som hele Paris ”vet” døde i Napoleonskrigene. Og ikke nok med det: Han krever tilbake sin tittel. Og sin kone! Det er bare å lese i vei.

Denne boka finnes i en flott utgave fra Hesperus Press i serien ”100 Pages”, en serie hvor de gir ut korte romaner, eller lange noveller, og det er bare kvalitet over hele linja.

Balzac? Balzac? Balzac er verdens beste forfatter. Ingen kan trylle mer liv ut av noen boksider enn ham, ingen kan skildre en karakter bedre enn ham, og ingen kan få meg til å ha det så festlig når jeg leser som han, med dette alltid like presise gyset ned nakken av at verden er full av liv; heslig liv, skjønt liv, brutalt liv, ondskapsfullt liv, miserabelt liv, gotisk liv. Og Chabert? Han er faen meg en helt. Eller som Derville, en av Balzacs yndlingskarakterer (han dukker opp i flere av verkene i ”Den menneskelige komedie”), sier mot slutten av historien: That old man, my friend, is a whole poem, or, as the romantics would say, a drama.” Eller som Chabert selv sier: ”I was buried under the dead, now I am buried under the living, under the whole of society, which is trying to push me back down into the earth!”

Vi må alltid huske hvor stor den jobben Gordon Hølmebakk gjorde var. Alle de fantastiske bøkene han fant, fikk oversatt til norsk. Heia Vita-serien, sier jeg. Noen som husker denne? Jeg leste den i 94, den ble oversatt av Svein Jarvoll. Den gjorde et kolossalt inntrykk på Karl Ove Knausgård og meg, kan jeg huske, der vi satt i Bergen, jeg som student, han i siviltjeneste hos Studentradioen. Hvor ble det av Thorpe, tro? Ulverton, for en bok det var.

Jeg leste dette en gang. Hvorfor kan jeg ikke lengre huske, eller begripe. Kanskje i et fortvilt forsøk på å føle meg som et samtidsmenneske? Å fy faen. Å fy faen.

Eg går ikkje ut lenger, ei uro er komen over meg, og eg går ikkje ut. Jeg leste denne i 92, 93 og 98. Jeg drømmer fortsatt om denne romanen, eller, nei, ikke om den, men som den.

Var knallbra, denne her, innsiktsfull og lesverdig. Selvsagt må du ha en viss interesse for postpunken om du skal like dette, men har du det, så er det pensum.

Dette er virkelig alt du trenger. Hvis du er en av oss. Take me out tonight.

Ah! M! Oh! Aj! Jah! Wow!

Ja, da synes jeg du skal velge denne. M&M irriterer vettet av meg, og jeg blir enda mer irritert når folk snakker mye om den. Men men. Det er jo i all hovedsak mitt tåpelige problem. Men jeg synes man skal si, høyt og tydelig, at M&M ikke er for alle. Ikke i det hele tatt. Det er en bok for those in the know, den er dypt enigmatisk, den er ugjennomtrengelig og for de fleste av oss helt uforståelig, og det trengs solide doser sympati med undertrykte russere og innsikt i historiske saker og ting, for å kunne skrape seg gjennom noe av den viltre og masete overflaten. Har du dette, pluss sans for festlige påfunn og vilter surrealisme, ja, da er dette boken for deg.

Ja, hurra! Bennybøkene er fantastiske.