Bokelskere.no

I overkant omstendelig om det å bruke mindre tid på mobilen. Jeg har et tips, som er sånn: Skriv ned de mobil-aktivitetene du får impuls til å gjøre i løpet av en dag. Sett av tid på slutten av dagen til å ta et raid (Instagram, Facebook osv.) Lettere sagt enn gjort.

Jeg må innrømme at intrigen til tider gikk meg hus forbi. Fornærmelsene og spillet var ikke så lett å få tak på når det foregår i en helt annen tid.

En ting er sikkert: Overklassen hadde ufattelig mye fritid, som ble fylt av brevskriving, maktspill og store følelser. Virker som de kjedet seg en hel del.

Puh. Dette er den tyngste boka jeg har lest på en god stund. Den handler om intrigene ved hoffet i Parma i årene rundt 1820. Kartusianerklosteret kommer ikke inn før helt mot slutten. En slutt som kommer bardus på, og står steilt imot den ekstremt utbroderende stilen som resten av boka er skrevet i.

Hovedpersonen er Fabrice Del Dongo, som det er vanskelig å bli helt klok på. Han er naiv og idealistisk, men mest en skikkelse som personene rundt ham leser inn i det de ønsker. Kartusianerklosteret i Parma er en serie uoppfylte kjærlighetslengsler i øvre samfunnslag. Noe av det som gjør den vanskelig å lese i 2018, er at hovedpersonenes motiver, og forfatterens til tider ganske innforståtte formuleringsmåter, gjør det vanskelig å følge handlingen. Men dette brytes opp av kvikkheter om det italienske lynnet og et distansert, ironisk forfatterblikk på det som skjer. Når kjærligheten er på det mest svulmende, er det hakket før det bikker over i parodien.

Denne boka ble skrevet i ful fart, på 53 dager. Det bærer den preg av. Det føles som å lese et førsteutkast, stoffet velter ut over sidene og forfatteren selv er småstresset til stede med sin guiding av leseren.

Krevende, men alt i alt veldig flott bok.

Har bare sett Vaffelhjarte som TV-serie, ikke lest boka. Trille og Lena er litt større i denne boka, og voksenlivet begynner så smått å nappe i dem.

Noen ganger får jeg følelsen av å lese den samme barne-/ ungdomsboka om igjen. I påsken hørte vi først Anton og andre flokkdyr, så denne, og de ligner mye på hverandre, selv om Parr ikke fisker etter latter på samme måte. En del motiver går igjen i disse bøkene: nerdenes hevn over de kule bøllene, forelskelse og skoleforestillinger. Alt dette finnes i Keeperen og havet, men Maria Parr klarer å skrive om det på en frisk måte. Mest imponerende er hvordan hun syr sammen fortid og samtid, og hvordan hun nesten som en krimforfatter kaster ut tilsynelatende ubetydelige detaljer som senere kommer i retur og får betydning. Parr har også full kontroll på et stort persongalleri. Keeperen og havet er rett og slett fabelaktig godt skrudd sammen.

John Grisham, er ikke han en slags litteraturens Coca-Cola? Storselgende år etter år, uten å vekke enorm begeistring? Sånn tenkte jeg før jeg leste min første Grisham-bok for et par uker siden, Megleren. Det var en pinsam opplevelse, hvor Grishams store hjerte for Italia var tynt kamuflert i en svak thriller.

Playing for pizza (En amerikaner i Italia) er mer av det samme. Denne gang pakkes Italia-triviaen inn i historien om en amerikansk fotballspiller (han spiller amerikansk fotball) som flykter til italiensk liga etter en elendig karriere i USA.

Denne gangen foregår handlingen i Parma. Grisham legger researchen i munnen på folkene som fotballspilleren Rick møter. Til tider virker det som han snakker med vandrende wikipedier. Boka virker å være skrevet for folk som aldri har vært i Italia, og oppfyller alle klisjeene om italienere: De kjører Fiat, snakker mye, spiser lenge, er småkorrupte og elsker opera.

Ingen av personene er det minste interessante, boken er fri for spenning og Grisham skriver Danmark-flat prosa. To stjerner fordi jeg i det minste ble sulten av å lese om all maten.

In the immortal words of Eva fra Skam: "Køddar du med meg!!??"

John Grisham er verdens mestselgende krimforfatter (sånn omtrent). Jeg har sett et par lunkne filmatiseringer av bøkene hans, og tenkt at "hm, dette var dødskjedelig, bøkene MÅ jo være bedre?"

Til sommeren skal jeg innom Bologna, og denne romanen handler delvis om Bologna. En amerikansk advokat blir satt fri fra fengsel fordi CIA ønsker at noen andre skal drepe ham. Advokaten har nemlig hatt fingrene i et hyperavansert satellittsystem, og klart å gjøre all verdens militærmakter rasende og drapslystne ved første syn av ham.

CIA sender ham til Bologna, fordi...John Grisham digger Italia? Beats me. Jeg skjønte aldri hvorfor. Etter veldig lang tid kommer han i kontakt med ei avvisende dame som - SJOKK! - han får varme følelser for etter hvert. Han får også avanserte drapsmaskiner fra Israel, Saudi-Arabia, Russland og Kina etter seg, men klarer å riste dem av seg med metoder som Hardy-guttene ville nikket anerkjennende til.

Jeg har enda ei Grisham-bok på beddingen, Playing for Pizza. Den kan ikke være dårligere enn dette.

Samme her - jeg tipper Kjærstad skriver på bok nummer to.

Maria Sharapovas selvbiografi er lettlest, men ikke lettglemt. Der spillet hennes er endimensjonalt, viser selvbiografien fram nye sider av verdens best betalte kvinnelige idrettsutøver.

Faren Yuri og sju år gamle Maria ankommer Florida med 700 dollar i cash og en hel del lykke og fromme i bagasjen, uten å kunne et ord engelsk.

Livet hennes i Florida består i mange år av flaks, tilfeldigheter, uendelig mye trening, ambisjoner, farskjærlighet, dårlige venner og gode venner, før Nike inngår kontrakt med henne som 11-åring. Den første tredelen av Sharapovas selvbiografi er den mest interessante, og skildrer årene før berømmelsen. Et brennende spørsmål mens jeg leste: Sharapova klarte det, men hvor mange andre har prøvd på lignende, som regel mye mer gjennomtenkte veier til tennistoppen uten å ende opp med annet enn knuste drømmer og en skakkjørt familie? Det er trangt på toppen, og veldig god plass i bunnen av enhver idrettsgren.

Hele livet hennes har vært innrettet mot det å bli best i tennis. Etter endt lesning satt jeg med enda et spørsmål: Er du lykkelig nå, Maria? Etter alle disse timene med tennis, dette venneløse livet, alle millionene på konto, denne ustoppelige trangen til å «beat them all»? Jeg har ikke helt det inntrykket. Hvor kommer den trangen til å slå dem alle fra, og hvorfor er den like sterk nå som hun nærmer seg 31? Tidlig i boken kommer det fram at hun egentlig så for seg å være tennispensjonist nå, men ville fortsette fordi hun ble tatt i doping – hun skulle slå dem alle enda en gang. Det har ikke gått helt sånn. Men hvem er Maria Sharapova hvis hun ikke lenger er ei jente som slår ballen hardt og flatt over nettet?

Øystein Morten og Pål Hermansen oppsøker stedene der ingen kunne bu lenger. Forfatteren skriver om gårdenes historie, folkene som bodde der og hvorfor gårdene ble nedlagt. Hver av de ni stedene forteller en bit av norgeshistorien. Okkupasjonen av Finnmark. Embetsmannstaten på 1800-tallet. Troen på nyrydding av jordbruksland (tenk Hamsuns roman Markens grøde ) ved inngangen til 1900-tallet. Industrialiseringen etter krigen og forurensningen den førte med seg.

Til tross for temaet er Norske ødegårder fri for sentimentalitet og klissen nostalgi. Øystein Morten går til skriftlige kilder om hver gård, han drar dit og ser, og ikke minst snakker han med de siste menneskene som bodde der. Historiene deres, om et evig slit og kamp mot elementene, gnikker vekk alle nasjonalromantiske myter du måtte ha med deg inn i lesningen. Morten er heller ingen ivrig forkjemper for å bevare alle disse eiendommene, mange av dem praktfulle, som står til nedfalls.

Jan Kjærstad er en forfatter folk har et sterkt forhold til. Elsk/hat. Jeg tror ikke så mange befinner seg midt mellom. Berge går i vante Kjærstad-spor. Liker du Kjærstads bøker, liker du denne også.

Hovedpersonen Nicolai Berge blir arrestert etter at fem personer blir funnet drept i ei hytte i Nordmarka. Han er en semi-offentlig politisk outsider og forfatter/blogger med bakgrunn fra Arbeiderpartiet. Romanen forteller Berges historie belyst gjennom en journalist, en dommer og Berge selv.

Blant de drepte er hans tidligere kjæreste Gry. Jan Kjærstads hovedverk er trilogien om Jonas Wergeland (utgitt 1993-99). De spant også rundt den mannlige hovedpersonens fascinasjon for en kvinne, med hennes død som omdreiningspunkt. "Å tenke stort" var mantraet i den trilogien, og Nicolai Berge er en litterær fetter av Jonas Wergeland. Som i mange Kjærstad-bøker spinner refleksjonene til Berge rundt imaginasjon, forestillingsevne, ønsket om å vri på vår oppfatning av virkeligheten, gjenstander med nesten magiske krefter osv.

Mange har kalt dette en fordekt roman om 22. juli-drapene. Jeg ser ikke helt den koblingen. Berge er langt unna drapsmannen i 2011, eneste fellestrekk er at det er Arbeiderpartiet som rammes i begge tilfellene. Nicolai Berge blir nesten en martyr på u-imaginasjonens norske alter, slik Kjærstad skriver ham fram, og avslutningen er utilfredsstillende. Jeg har et lite håp om at det kommer en bok nummer to og tre - det er nok av løse tråder å skrive videre på.

Uansett: Strålende bok som bare mangler det siste lille løftet.

Why are the Danes so happy? Helen Russell tries to find out in her memoir The year of living Danishly.

When her husband gets a job at Lego, Helen Russell leaves her fancy London magazine job behind, and moves to Billund in rural Jutland (Jylland) with him. She has grown tired of her London life, and decides to find out why the Danes are the happiest people on earth . The year of living Danishly tells the story of her experiences with the Danish way of life through the year, starting in January.

How much of a culture shock could it be to move from the UK to Denmark, you may ask (I sure did). In the bigger picture, few countries in the world are more similar than these two. They are both queen-ruled monarchies. They are both EU and NATO members. They are flat, wet, North Sea-bordering, beer-drinking, football-loving, liberal democracies, with a long history of influencing each other.

The trip to Denmark is the first time the author sets foot outside of Great Britain. Or at least the book gives that impression at times. She is surprised and amused by every little thing that is a bit different from her London life. In her opinion, Denmark in January is dark and freezing (yes, even snow- and mountain-free Denmark!), the locals are strange and bad at small talk and so on.

The book is a mix between her personal experiences and interviews with Danish experts trying to explain why the Danes are so happy.

The year of living Danishly portrays the Danes as one big, happy family, where the family members get their happiness from coffee, alcohol, meat (pork), detailed planning of everything in life, antidepressants, design furniture, a lot of traditions, short working hours and spending lots of time with each other.

The Danish welfare system is portrayed as so well-functioning and well-loved that even the [legendary?] Norwegian welfare system pales in comparison. Everybody trusts the government and their politicians, everybody likes paying lots of tax because they get so much in return, changing jobs (or spouses) is no big deal and every employee has a decent wage. Heaven is not above us, it is just south of Skagerrak.

The book is a bit long and the author a bit annoying at times, but The year of living Danishly is also an enjoyable, light read which gives you a better understanding of the Danes and their ways.

And it makes you never want to live in the UK.

Erin Meyers bok "The culture map" er skrevet for ledere av multinasjonale selskaper, men er en fryd å lese for oss andre også.

Den handler om arbeidslivskulturen verden rundt. Erin Meyer er konsulent for selskaper som kjenner at det knirker når de skal få avdelinger i ulike land, noen ganger ulike verdensdeler, til å jobbe sammen.

Erin Meyer plasserer verdens land langs åtte akser når det gjelder arbeidslivskultur. En slik grovinndeling vil selvsagt bli temmelig overfladisk, men setter tankene i sving.

Er du sjef i Norge, gir det status å sykle til jobben. I Kina vil trolig staben din se på det som en hån hvis du kommer på tohjuling.

Meyer skiller for eksempel mellom land med lav og høy kontekst i kommunikasjonen, altså hvor mye som er underforstått når to personer snakker sammen. Hun kaller USA verdens mest lavkontekstuelle samfunn, med idealer som "si hva du mener og men hva du sier". I USA skal budskapet formidles i klare ordelag. Mest mulig gjennomsiktighet er målet. På motsatt ende av skalaen finner vi Japan, hvor det å "lese luften" er en grunnleggende sosial ferdighet.

Meyer forklarer forskjellene med på dette feltet med at USA er et ungt land med en mengde kulturer blandet sammen, slik at kommunikasjonen må være så enkel å skjønne som mulig. Japan har på sin side en flere tusen år gammel, homogen kultur hvor lite trenger å bli sagt for at mottakeren skal forstå. Så når folk fra høykontekst-samfunn hører lavkontekst-folk snakke, lytter de gjerne etter lag av mening som ikke finnes. Å tro at det er ordene som blir uttalt, som er hele meningen, går på tvers av deres egen kommunikasjonsstil.

Boken snudde opp-ned på i alle fall mange av mine fordommer. Høylytt samtale og gestikulasjon i Midtøsten og Sør-Amerika har ingenting med åpne linjer og snakk fra leveren å gjøre, ifølge Meyer.

Tvert imot er aksepten for åpen, eksplisitt kritikk mye større i Danmark, Nederland, Tyskland, Israel og Frankrike. Amerikanere forstår ironi dårlig, og vil gjerne ha tydelig beskjed hvis du forteller en vits. Den britiske understatement-måten å gi tilbakemeldinger på blir vanskelig forstått for dem som ikke skjønner kodene. Når din britiske sjef sier "with all due respect" i begynnelsen av setningen, er det hans måte å fortelle deg at du tar feil.

The culture map er full av illustrerende eksempler. For eksempel den franske banklederen som fikk jobb på Chicago-kontoret, og ikke skjønte at hun gjorde en dårlig jobb. Hun var vant til den franske formen for tilbakemelding, som handler om å påpeke feil. Da hun opplevde sin amerikanske sjef overøse henne med komplimenter, skjønte hun ikke at all amerikansk tilbakemelding inneholder tre komplimenter for hver innvending, og at alt skrytet bare var der for å sukre pillen.

Franskmenn ser på frisk diskusjon og uenighet som en berikelse i sosiale sammenhenger, amerikanere og i enda større grad asiater skyr det som pesten. Det som ett sted tolkes som å miste ansikt, ser andre på som stimulerende meningsbrytning.

Forretningslivet handler om å treffe beslutninger, men hvordan dette skjer, og hva en avgjørelse er, varierer sterkt. Japanerne forankrer alle avgjørelser langt nede i organisasjonen, og full enighet er målet. Tyskerne har rigide organisasjonskart og klare kommandolinjer, men ønsker en samlet beslutning fra ledelsen. Amerikanerne har løse organisasjonsstrukturer, men sjefen bestemmer. Tyskerne og japanerne bruker lang tid på å treffe en avgjørelse, men når de først gjør det, er den skrevet i stein. Amerikanske sjefer bestemmer seg tidlig, men kan komme til andre beslutninger senere - deres avgjørelser er ikke endelige på samme måte.

Dette med å skrive referater og tydelig ansvarsfordeling etter møter, er ikke noe universelt (selv om Apple og mange andre har hatt stor suksess med det ). I mange kulturer blir møtereferater og arbeidsinstrukser sett på som mistillit til arbeiderne. I Frankrike avsluttes møter gjerne med "Et voilá", uten at det blir sagt i klare ord hvem som skal gjøre hva.

Og så videre. The culture map forteller hvorfor ulike land har ulikt forhold til klokkeslett og kalenderen, og det har ingenting med punktlighet eller sløvhet å gjøre. Boken forklarer hvorfor du bør droppe brainstorming i japanske bedrifter, og heller bruke tiden din der til å gå på fylla med staben, eller grille med dem.

Er du sjef i Norge, gir det status å sykle til jobben. I Kina vil trolig staben din se på det som en hån hvis du kommer på tohjuling.. Russerne vil prøve å skyve enhver beslutning oppover i organisasjonen, danskene vil dytte den så langt ned som mulig.

Nøkkelen til å få ulike lands arbeidskulturer til å fungere, er selvsagt å snakke sammen, innse ulikhetene og finne mellomløsninger som alle kan leve med. Og ikke minst å innse at det sjelden ligger vrangvilje, men som oftest kulturforskjeller og misforståelser bak gnisningene.

Jeg ble vilt begeistret for den første romanen om Frank Bascombe, Sportsjournalisten. Det er en fortettet skildring av en mann i mild midtlivskrise.

Uavhengighetsdagen følger Frank videre, i det gudsjammerlig kjedelige året 1988. Den minner om forgjengeren i den forstand at boken følger Frank i noen få dager.

Jeg har ingenting imot bøker om vanlige folk som har lite spektakulære liv. De fleste liv har lite ytre dramatikk. Men 464 sider på innsiden av hodet til Frank Bascombe ble etter hvert en prøvelse. Det skjer ikke noe særlig i denne boka. Vi følger Frank på jobb som eiendomsmegler for gneldrete par, som er noe av det kjedeligste jeg har lest på lenge. Frank drar på tur med tenåringssønn. Frank snakker med damer. Frank vurderer alle situasjoner opp og ned. Alt er på det jevne. Som i første bok, er Frank tilsynelatende likegyldig over brå død hos hans nærmeste.

Det finnes to bøker til om Frank Bascombe. Det blir en stund til jeg går løs på dem. Uavhengighetsdagen er ikke uten lyspunkter og formuleringer som setter tankene i sving, men det er langt mellom dem. Boken kunne vært kuttet ned til 1/3 og blitt mye bedre.

Den første boka til Nina Lykke hinter om det som skal komme i Oppløsningstendenser og Nei og atter nei. Denne novellesamlingen (fortellinger om du vil) tar for seg ulykkelighet i middelklassens nærmeste relasjoner. Foreldre og tenåringsbarn, foreldre og deres pensjonistforeldre, voksne søstre, mann som har forlatt kone til fordel for yngre dame og så videre - de er mismodige, alle som en. Nina Lykke skriver frydefullt underholdende om lett gjenkjennelige forhold. Lite håp, mye svart underholdning. Hvis du er at typen som får glede av andres ulykke, er dette boka for deg.

Jeg intervjuer Renberg om boka i Stavanger 4. november

Ikke like sprudlende overbevisende som den første boka i serien - mer formelpreget. Anslaget er best, klimakset hvor jorden skal reddes fra utslettelse (hva ellers?) varer og varer, til det ikke er spenning, bare irritasjon igjen hos meg som leser.

Likevel en solid oppfølger hvor persongalleriet får mer kjøtt på beina, og jeg gleder meg til neste bok. Passelig referanse-tungt, men ikke så mye at det virker ekskluderende.