Bokelskere.no

Vi leser denne i Kjells lesesirkel nå. Ta en titt her, og du vil se at du ikke er alene.

Kjedelig

Lagt til ønskelisten. Takk!

Du spør, Tuhamre:
«Er det meininga at vi skal synast synd på kvinner som Maria og Darling?»

Nei, jeg tror ikke det. Vi må prøve å forstå dem ut fra deres tid, ut fra de forholdene de levde under og de mulighetene de hadde.
Jeg oppfatter at Marie, Darling og Hannah prøver å gjøre det beste ut av sin livssituasjon. De prøver å skaffe seg litt hardt tiltrengt frihet og kjærlighet, samtidig som de skal leve opp til bygdas strenge moralkodeks. Sett med dagens øyne er det lett å se at dette ikke kan gå bra, at deres valg ikke alltid var de fornuftigste.

Du skriver videre:
«Ein annan ting som undrar meg er kvifor prestedottera ikkje fikk tilgang på noko meir utdanning etter den obligatoriske skulegangen.»

I 1930-årene var det ikke vanlig at jenter fikk anledning til å ta høyere utdannelse, spesielt ikke jenter fra landlige områder. Deres arbeidskraft trengtes i hjemmet. «Vår» prest var enkemann og trengte datteren hjemme. Høyere utdannelse var for jenter fra bedrestilte familier.

Se ellers dette fra Statistisk sentralbyrå:
«Etter at kvinnene hadde fått adgang til å ta examen artium (1882), gikk det likevel mange år før det ble vanlig at kvinner tok denne eksamenen. I skoleåret 1890-1891 var det bare 11 kvinner som kvalifiserte seg til universitetsstudier. Det skulle gå enda lenger før tallet oversteg 1 000. I 1940-1941 var det nesten 1 100 kvinner som tok examen artium. Dette utgjorde da om lag en tredel av alle avlagte eksamener.»

At Feite kunne vekke slik attrå hos kvinnene er et mysterium! Men så var det dette med menn med makt og penger, da.

Usentimentalt og gjenkjennelig om relasjoner og følelser

Har lest ut boken

Det er en brutal og rystende historie Maren Uthaug forteller. Det er heller ingen grunn til å tro at den ikke kunne ha utspilt seg i et lite, lukket samfunn. Så hvorfor blir jeg ikke mer berørt av disse menneskenes skjebner? Hvorfor blir jeg ikke lei meg, sint, fortvilet over hvordan for eksempel barnet Darling blir behandlet? (Det er nærmest ironisk at et så lite elsket og beskyttet barn bærer dette navnet).

Uthaug forteller sin historie ganske rett frem. Vi får lite innsikt i menneskenes indre liv. Det hjelper ikke at hun bruker sterke ord, når vi likevel ikke når inn til dem. Jeg opplever boken i samme baner som Ingunn: «Historien i seg selv er jo ganske saftig og det er rart at den er skrevet så tørt og kaldt.» Etter mitt syn må årsaken ligge i forfatterens begrensninger; hun har ikke evnet å gjøre mer ut av dette stoffet, å skape levende mennesker som berører.

Maren Uthaug utropes som «et litterært stjerneskudd», og seksere og gode omtaler hagler. Hun sammenliknes endog med Amalie Skram. Det er ikke første gang jeg ikke er på bølgelengde med anmeldere og flertallets syn. Denne boken var for meg en skuffelse.

Likevel – om jeg igjen får anledning til å seile oppover trøndelagskysten, vil jeg nok se på det trønderrøde, dukkehusliknende fyret med et annet blikk enn tidligere.

Dette er en bok jeg er svært glad i. Tar den frem med ujevne mellomrom og finner stadig noe nytt. Jeg har faktisk et sitat fra den som min «Bio» her på Bokelskere.

Takk, da lærte jeg noe nytt i dag også!
Det er mange forunderlige synonymer for kvinne, fra fugleverdenen for eksempel gås, høne, røy, rype, ugle. Men bare fugl/foggel har jeg ikke hørt før.

Så hvis vi skal drodle litt videre på denne boktittelen; Der det finst kvinner ...
Og det gjør det så visst i denne boken. Men gir en slik tolkning mening, ev. hvilke?
Artig innspill!

Her skjønner jeg ikke helt hva du mener, Kirsten. Vil du utdype.

Vi blir presentert for et knippe levende karakterer, i miljøskildringer som lager et solid fundament for handlingen. Romanen har flere vendepunkt, noen brutale men de fleste smyger seg innpå deg. Med Tabita får du oppleve historiefortelling på sitt aller beste, gled deg til denne!

Hva mener du er den trønderske måten å benevne foreldre på, Randi?
Den trønderen jeg har i huset, mener mor og far er vanlig i Trøndelag, både nå og tidligere. Mamma og pappa er noe som har kommet i nyere tid (hvis det var det du tenkte på?).

Fine betraktninger om språket!

Bygget på en sann historie, en roman som gir oss et perspektiv på det kjipe koronalivet vi har om dagen.

Eivind Sudmann Larssen har igjen skrevet seg inn i hjertet mitt, med sitt flotte språk, og innsiktsfulle skråblikk på livet, sånn som det arter seg for veldig mange av oss.

Jeg reagerer på enkelte talemåter i boken.

Johan bruker utrykket «det forpulte tårnet» (side 108). For meg virker det usannsynlig at en mann brukte dette uttrykket på trøndelagskysten i 1930-årene. Jeg måtte sende et spørsmål til Språkrådet. Språkrådet svarer at det er svært usannsynlig (at ordet ble brukt slik). «Forpult» har neppe opphav i folkemålet. Og videre at mye tyder på at uttrykket har litterært opphav. Det kom inn i norsk litteratur i 1950-årene, trolig først og fremst som oversettelse av «fucking» (se nb.no). Forbildet kan ha vært dansk «forpulet». Vi ser ingen spor av det i norske dialekter før det. Det var nok mye av et «byord» før det spredte seg utover bygdene. Så langt Språkrådet.

Siden forfatteren skriver på dansk, har hun antakelig brukt ordet «forpulet». Burde ikke oversetteren ha fanget opp dette og funnet et annet uttrykk?

Det samme gjelder «Godt jobba» som Gudrun sier til Darling (side 144). Et svært moderne uttrykk.

Nå mener jeg ikke at forfatteren skal legge seg på en språknorm fra 1930, ha, ha, men disse to uttrykkene synes jeg er malplasserte. Andre synspunkter?

Hilsen Hun som ikke kan la være å henge seg opp i detaljer

Jeg har lest t.o.m. Johan, side 124

Morsom kommentar, Ingunn!
Jeg har lest like langt som deg – og ja, der det finnes fugler, finnes det fisk. Jeg synes utsagnet bygger opp under det vi har vært inne på tidligere: der det finnes fugler, finnes et livsgrunnlag. Liv og håp.
EDIT: Eller, der det fins fugler finnes det fisk, altså noe under overflaten, noe vi ikke umiddelbart ser ...

Johan synes fuglene er noe dritt, bokstavelig talt. Darling synes de er vakre.
Finnes det en dypere symbolikk i tittelen? Vi får se!

Godt råd, takk skal du ha.

Jeg så Riksteaterets oppsetning av «Lang dags ferd mot natt» i 2010 med Liv Ullmann og Bjørn Sundquist som Mary og James Tyron, og Anders Baasmo Christiansen og Pål Sverre Valheim Hagen som sønnene James og Edmund. Ja, jeg kan garantere, det var en opprivende opplevelse Jeg gråt (det skjer ikke ofte). Følte meg lamslått da teppet gikk ned for siste gang. Så var da også skuespillerne eksepsjonelt gode. Som du sier, den perfekte rollebesetning.

Jeg så premieren på Røros. Det var i seg selv spesielt, siden «trønderjenta» Liv Ullmann hadde ønsket premieren lagt dit, og dette var hennes første opptreden i Norge på tiår. Det ga en egen stemning i salen.

Men til dine refleksjoner over forfatterens strenge og detaljerte anvisninger. Ikke vet jeg hvordan Riksteateret håndterte dette. Men når de reiser rundt, må de spille på de scenene som finnes, i samfunnshus og gymsaler. Tilpasninger er unngåelig. På Røros har de kulturhuset Storstuggu, med en fin scene. Her ble manus fraveket, i hvert fall i en scene, etter hovedrolleinnhaveskens bestemte ønske.

Problemstillingen du tar opp, er velkjent i teaterverdenen. Her til lands har for eksempel Egner-familien passet på som en smed at «Hakkebakkeskogen» og «Folk og røvere i Kardemomme by» spilles nøyaktig etter boken (om jeg kan si det sånn, he, he). Til flere regissørers frustrasjon.

Det kunne ha vært interessant å lese «Lang dags ferd mot natt» som tekst. En god omtale fra deg.

Fornøyelig. Første, og helt sikkert ikke siste bok jeg har lest av denne forfatteren.

En sanselig og handlingsmettet roman - anbefales!

Har dere gjort dere noen tanker rundt tittelen
Der det finst fuglar.
Hva vil forfatteren fortelle med denne tittelen?
Er det en symbolikk knyttet til fuglene?
Hvordan oppfatter dere tittelen?

Meg gir den assosiasjoner til nakne holmer og skjær i havgapet, der bare sjøfugl kan overleve. Der livsgrunnlaget er karrig og vilt. Eller kanskje - kan fugler leve her ute, kan også mennesker, noe i retning av «der det er liv (fugler) er det håp».
Dette er bare strøtanker fra meg. Det hadde vært fint å høre hva dere tenker om tittelen.

En annen sak, forfatteren Maren Uthaug bygger romanen på historier fra sin egen slekt. Uthaug er nettopp navnet på tettstedet familien på fyret sogner til. Det er til Uthaug på Ørlandet de ror for å gjøre innkjøp, ta arbeid eller treffe andre mennesker.