Bokelskere.no

Dystopisk sci-fi, ikke hverdagskost men dette var god underholdning

Selv om jeg ikke lenger er med i lesesirkelen, benyttet jeg anledningen til å lese hele trilogien. Den poetiske tittelen «Og bakom synger skogene» har fristet helt siden den sto i hyllene i mitt barndomshjem. Gulbranssen hadde opprinnelig tenkt å kalle boken «Manns vilje», har jeg forstått. Kanskje mer dekkende, men langt fra så lokkende. Mye handler jo nettopp om Gammel-Dags kamp med seg selv og sin egen vilje.

Boken har mange kvaliteter. Den gir gode og troverdige tidsbilder; forfatteren kjenner åpenbart sitt stoff. Jeg er enig med dere som skriver om høydepunkter som de store juleselskapene og kappkjøringen til kirken. Gode kvinneportretter finnes, spesielt likte jeg gamle frøken Eleonore Ramer, Adelheids tante (hun utfolder seg mest i bind 2 og 3), en streng og stillferdig kvinne som viser nye og overraskende sider av seg selv. Noen har omtalt språket som oppstyltet og lignende. Jeg synes i grunnen språket kler innholdet.

Men jeg må dessverre si at jeg i lange perioder kjedet meg. Og enda mer i de to neste bindene «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Nå er det ikke så viktig for meg at en bok har mye ytre handling, men når også den indre handlingen blir såpass stillestående, faller det ikke i min smak. Dette ble for traurig og omstendelig.

Jeg skjønner at disse bonderomantiske bøkene solgte i svære opplag da de kom i 1930-årene. I denne harde tiden, og med så mange nye, moderne strømninger, kunne det være godt å lese seg tilbake til det gamle, stabile bondesamfunnet. En kuriositet; har oppfattet at Gulbranssen skriver fra sine hjemtrakter i Østfold. Der er det ikke fjell av de dimensjonene han skildrer, men såpass kunstnerisk frihet må vel en forfatter kunne unne seg.

Jeg har gitt en 4-er til hver av de tre bøkene. Ikke helt rettferdig, siden jeg syntes bind 1 absolutt er best. Så et ekstra pluss til sangen fra de store skogene.

Jeg kom på enda en gave til dere som er glad i Sigrid Undset, Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter av Tordis Ørjasæter og botaniker Knut Stokke! Ørjasæter lar oss, gjennom sitater fra trilogien om Kristin Lavransdatter, få del i Undsets store kjærlighet til og kunnskap om blomster. Hun gir oss detaljerte og poetiske beskrivelser, som det kan være lett å overse, fulgt av Stokkes fine og ujålete fotografier. En bok å bli glad i - vakker og innsiktsfull. Som du sier om «De blanke ordene», Ellen, en skattkiste å stadig kunne komme tilbake til.

Jeg har skrevet mer om boken på boksiden jeg lenker til.

Nettopp. Det er bibliotekene jeg nå har slått meg på, bibliotekene og de uleste jeg allerede har. Det er grenser for hvor mange bøker det er plass til.
Men dette høres ikke ut som en bok jeg vil låne for noen skarve uker :-)

Og nå som jeg har sluttet å kjøpe bøker (nesten ... ), legger du ut en sånn fristelse!
Tusen takk for et godt og velbegrunnet tips.

Enda en gang har jeg lest en glimrende roman av Maren Uthaug, denne må dere få med dere!

Morsomt! Norge er et lite land. Eller rettere; vi er en liten befolkning.
Håper du finner spor etter dem på Finnskogen.

Det var Lesesirkelen som inspirerte meg til Gulbranssen (selv om jeg ikke er med lenger), og så måtte jeg kikke litt rundt hva folk har skrevet om disse bøkene. Skal si oppfatningene spriker.

Britt Karin Larsen er jeg også svært glad i, og Åsta Holth frister. Jeg skal forresten i gang med historisk roman fra Tjøme, Før himmelen roper deg hjem. Jeg holder til på de kanter og fant den i en Gi bort-hylle. Gleder meg til den.

God tur til Finnskogen og håper du får med deg det lokale spelet; «Spelet om innvandrerne»!

Jeg synes Rosa99 gir deg en god og presis beskrivelse av «Og bakom synger skogene». Jeg har nå lest hele trilogien og synes første bind er best. Jeg er enig med Rosa i at boken har mange kvaliteter (den gir blant annet et fint tidsbilde), med jeg må også si meg enig med henne i at jeg delvis kjedet meg underveis. Og dessverre enda mer under lesingen av «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Jeg er ikke så opptatt av at det skal være mye ytre handling, men når også den indre handlingen blir såpass stillestående, faller det ikke helt i min smak.

Så Ellen, om du fortsatt etter 11(!) år vurderer å lese Trygve Gulbranssens trilogi, vil jeg si at det finnes langt bedre historiske romaner.

Godt plott som spiller seg ut på skyggesiden i Oslo, spennende fra første side

Medrivende og godt skrevet krim - anbefales!

Oppvekstskildring fra Tenerife

Jeg fant noe som traff, men langt fra alt

Emilio Fraias roman er neddempet og rolig lesning. Det er ikke kjedelig, men jeg tok meg flere ganger i å slappe av så totalt mens jeg leste, at jeg måtte ta siden på nytt. Her finnes et alvor, men ikke i den grad jeg hadde forventet, så romanen (eller novellesamlingen) utfordret meg ikke på noe punkt.

Jeg er slått helt i bakken av det skarpe blikket og den modige pennen

[Hjelp til selvhjelp i en lettlest roman][1]

Dette var en stemme verdt å lytte til!

Trygve Gulbranssen var omdiskutert, både som forfatter og person. Det er nok riktig som du skriver at deler av «det gode selskap» vendte han ryggen. Men hvor har du funnet at han var nektet medlemskap i Den norske Forfatterforening?
Jeg har funnet to artikler som berører dette. Den ene er av Gulbranssens datter Ragna Margrethe Gulbranssen: Forfatter Trygve Gulbranssen på Hobøl gård i Eidsberg.

Hun skriver om farens 50-årsdag:
«Far fikk selvfølgelig flere telegrammer. Fra Forfatterforeningen kom dette: "Den Norske Forfatterforening sender Dem hjertelige lykkønskninger til 50-års dagen. Vi takker Dem fordi De gjennom Deres bøker har fremmet Norges navn verden over og takker Dem også for den gentilitet De så ofte har vist foreningen.»

Den andre artikkelen er Trygve Gulbranssen: En nesten mytisk skikkelse, Av Hans Rasmus Glomsrud. Glomsrud skriver om mytene rundt Gulbranssen:

«Noen av mytene er enklere å avlive enn andre. Gulbranssen var medlem av Den norske Forfatterforening, sågar et høyt skattet medlem. Blant de som utnevnte ham finner vi Olav Duun, Sigurd Hoel, Sven Moren og Nini Roll Anker.»

Liker du å lese krim hvor spenningen tar seg godt opp mot slutten, hvor lesingen går på skinner og du ikke stopper opp ved noen ting? - jeg anbefaler denne!

Er du glad i å lese om Europas nære historie, og forstå litt mer om hvilke strømninger som styrte politikken, så er En spøk midt i blinken lesestoff