Bokelskere.no

Akkurat som deg,må sette Sin egen herre på vent, da jeg ikke har ork til å lese den akkurat for tiden. Men det kommer sikkert tider da den får den oppmerksomheten jeg føler den trenger. Har begynt på en bok av Carsten Jensen i stedet,Jeg har sett verden begynne. Den er bra og føler jeg har glede av den.Ellers har jeg litt annet på vent som jeg håper jeg får kommet igang med etter hvert utover sommeren.

God helg til dere alle.

Synes du den neste boken i serien holder samme nivået?

Jeg syntes denne boka var god og lovende i starten, men dessverre ble den bare dårligere. Mange sidesprang fra krimfortellingen og altfor stort fokus på bipersoner gjorde meg likegyldig og jeg tok meg i å skumlese og slutte å bry meg om hvordan historien utviklet seg. De siste 150 sidene (eller mer) ble lest i små porsjoner, fordi den språklig sett skuffet og det ble en prøvelse med alt det uvesentlige fra kjernehistorien. .

Ja, jeg tenkte på den også. Nettopp fått den i hus, sammen med Med livet foran seg. Gleder meg til begge!

Ja, si det :-))
Mottok Svik 1938 og Med livet foran seg i postkassen i dag. Har allerede rukket å falle for sistnevnte. Dostojevskij må nok vente til roligere tider.

Jeg kikket på dine favoritter, og ser at vi har flere av de samme i denne hyllen! Tenkte på noen aktuelle titler, men så viste det seg at du allerede har lest dem ...
Drister meg derfor til å foreslå Glassrommet. Etter min mening en meget god bok, en 6-er fra meg. Haren med øyne av rav, er litt i samme gate (selv om ulik på mange måter). Terningkast 6, den også.

Har ikke leste noen av de du nevner.

Gratulerer med dagen som kommer!

Enig med moira, en meget god og inspirerende omtale! Har ikke hørt om boken før – setter den på ønskelisten. Hjertelig takk, Rolf!

Takk for en fin bokanmeldelse,nå ble jeg virkelig nysgjerrig på denne. Har bare lest Forbrytelse og straff,Brødrene Karamasov og Idioten av Dostojevskij,kunne virkelig være spennende å prøve seg på Onkels drøm.

Det tror jeg du har rett i, Marit, jeg har samme problem som deg. Jeg har ingen vansker med aksentene i et Word-dokument, men i innlegg her på bokelskere har jeg gitt dem opp. Prøver å la være å irritere meg ....

Velskrevet og vanvittig spennende krim i serie, anbefales på det varmeste!!

En fin tråd som løfter frem norsk lyrikk! Så mye fint her, både velkjent og ukjent.

Jeg har valgt et dikt fra den første «voksne» diktsamlingen jeg leste, hvem er du / samlede dikt av Harald Sverdrup.

LØVETANNENS BØNN

Blås på meg, barn!
Fang mine stigende stjerner
og kikk på min gule sol
– som brenner i gressets grønne himmel –
med alle de undrende øyne.

La de små barn komme til meg
for de vet ikke hva ugress er.

Når man elsker dikt så er det vanskelig å favorisere et dikt for man har mange blant favorittene sine. Velger et av Halldis Moren Vesaas.

Å vere i livet

Tre vers til mor

Dette: Å vere i livet, open for alt ikring,
bunden med sterke røter til menneske og ting,
gi både hjarte og hender i omsorg som aldri svik,
var det som ga meining til ferda di og let deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne kjem innom dørane der
og aukar den rikdom som fins der før med alt som dei sjølve er.

Fattig var du, om aldri i livet du kjenne fekk,
at mellom deg og dei andre levande straumer gjekk
av tillit og varme som styrkte kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne når alt blir gjort opp, at meir enn du gav fekk du att.

Denne debatten forundrer meg. At det å skrive på dialekt skal være en «uting». Her er jeg så imponert over bokelskere som leser engelsk, dansk og svensk som ingenting, ja endog tysk, fransk, spansk og gresk – og så skal norske dialekter være et problem... Jeg sier som Geitebukkskjegg, hva hadde norsk litteratur vært uten Duun, Prøysen og Falkberget, og som Steinar Sæther, Olav H. Hauge. Og Arne Garborg - og mange flere.

Når jeg leser Johan Falkberget, forstår jeg selvfølgelig ikke alltid den nøyaktige betydningen av hvert enkelt ord. Men ut fra sammenhengen har jeg ingen problemer med å forstå meningen. Det samme gjelder Olav H. Hauge, en annen av mine favorittforfattere. I fare for å bli litt skarp, jeg synes det er trist om vi ikke skal kunne lese vårt eget språk – i alle dets avskygninger - mens det er forventet at vi mestrer fremmedspråk (les: engelsk/amerikansk).

Tusen takk for ditt interessante svar, Emily!

"Eg syns boka var lett nok å lese, men eg sleit med å "komme inn i boka", om ein kan seie det sånn." Ja nettopp, dette synes jeg er en god måte å si det på!

Jeg har nå lest Mrs. Dalloway og har skrevet litt om min opplevelse av den lenger nede i tråden (min første Woolf). Trengte hjelp for å få tak i innholdet. Kanskje må jeg lese den en gang til. Som en annen bokelsker skriver: «Eg opplever at Virginia Woolf er ein forfattar som blir meir interessant å lesa dess meir eg les rundt forfattarskapen». Dette tror jeg er en riktig vurdering. Den virker i hvert fall riktig for meg, og jeg har lyst til å lære Virginia Woolf bedre å kjenne.

Siden jeg oppfatter en interesse for det her på bokelskere, vil jeg ta initiativ til en felleslesing av Til fyret omkring 10. august (som du er inne på, er den neppe ferielektyre). Du leser boken nå; om du ønsker å delta i diskusjonene i forbindelse med felleslesingen, er du hjertelig velkommen.

Født feminist av Marta Breen begynte jeg på hos en venninne, men har ikke fått fullført. Jeg tilhører en helt annen generasjon og ønsket primært å lese boken for å se hvordan unge kvinner tenker i dag. Er ikke spesielt interessert i såkalt feministisk litteratur. Det at Woolfs A room of one’s own er nevnt, øker interessen. Kanskje har Breen mer å si meg enn jeg i utgangspunktet hadde tenkt.

Jeg likte romanen til Vibeke Riiser-Larsen veldig godt, det er sårt å lese om et så ensomt menneske, men handlingen gjorde meg ikke trist av den grunn. Sigrids oppførsel er innenfor det jeg vil tolke som akseptabel, noe som gjør handlingen troverdig.

Jeg syntes det er flere grunner til at man kan kalle dette en politisk roman.
Vi har Bjartur sin kamp for individualisme satt opp i mot fellesskap og samarbeid.
Levevilkårene for de ulike klassene blir godt belyst og bøndene sine rettigheter ovenfor kjøpmennene blir stadig diskutert i historien.

Mener samtidig at dette fantastiske verket er mye mer enn bare politikk, denne romanen inneholder nesten det meste.

Takk skal du ha, da er vi i hvert fall to ... Alltid litt "skummelt" å gi lav score til bøker som er så bejublete og prisbelønnete :-)

Helt enig i det du skriver,jeg landet også på en firer for denne.

Jeg har også akkurat begynt på Sin egen herre av Laxness,etter gode innlegg i lesesirkelen. Får mange gode tips til bøker der,så takk til alle som skriver innsiktsfulle og gode innlegg der. Har akkurat blitt frdig men en av de bedre bøkene jeg har lest på lenge,nemlig Dilettanten avTerje Holtet Larsen.Den var helt toppers,så nå er det litt vanskelig å komme igang med noe annet,men håper Laxness ikke skuffer.
God helg til alle.

Hvor ble det av lidenskapen?

Jeg fikk et ambivalent forhold til Den vidunderlige kjærlighetens historie. Den begynte lovende, men sto ikke løpet ut.

På den ene siden er jeg enig i mange av lovordene den har høstet - en drivende og original historie (var den egentlig så original?), godt språk (bortsett fra noen klisjeer, for eksempel to sett med «mandelformete øyne») og rystende og tankevekkende om kirkens behandling av mennesker med misdannelser og funksjonshemninger, og den uopplyste allmuens fordommer. Det sistnevnte er bokens fremste styrke.

Bokens hovedtema, skal vi tro tittelen, kjærlighetens vesen og historie, er absolutt til stede. Et par sitater, som vel kan diskuteres, uten at jeg har tenkt å ta opp den tråden:
«Slik materien kan omformes til energi, skrev han (Hercule Barfuss), og energi til materie, vedvarer kjærligheten, uforgjengelig, gjennom evigheten. Hercule tilskrev ikke æren for opplevelsene i Wien noe annet enn kjærligheten, i egenskap av en kraft sterk nok til å beseire døden.» (s. 268). Likevel gjennomsyrer ikke kjærligheten teksten på den måten jeg hadde forventet.

En bok som denne burde gjøre vondt langt inn i hjerterøttene. Det gjorde den ikke, ikke i mine i hvert fall. Historien er fortalt i en nøktern og litt distansert stil. Antakelig et tilsiktet grep fra forfatteren. Etter min mening fungerte den ikke etter hensikten. Jeg følte hverken at jeg levde med eller led med Hercule Barfuss og Henriette Vogel, i særlig liten grad med Henriette. Jeg husker da jeg leste Jens Bjørneboes Bestialitetens historie, da gjorde det så vondt at jeg bare klarte små avsnitt om gangen.

Vanskelig med terningkast, men det kan ikke bli mer enn 4 for denne prisbelønnete boken.