Bokelskere.no

En litt tam oppfølger til Et helt halvt år, men absolutt underholdende - anbefales!

Jeg har også tenkt at Tony ville egnet seg mer som medeier i bedriften enn broren Christian, men dessverre så var ikke det tenkelig på den tiden.
Brødrene Thomas og Christian er jo så forskjellige at en konfrontasjon mellom dem ikke var til å unngå.
Den høye arbeidsmoralen som Thomas har arvet etter sin far og farfar mangler helt hos broren Christian.

Det passer veldig bra for min del. Jeg henger litt etter i lesesirkelen og må prioritere den boken nå og har dessuten liten tid til lesing for øyeblikket.

Her er det i hvertfall lesevær,stiv kuling og regn. Har begynt på Aage Hauken sin bok Fra ørken til paradis, den handler om gamle klostre i Egypt. Ellers leser jeg litt i Edda- dikta og ei bok som Erik Fosnes Hansen er redaktør for, Amor Roma. Så det er litt forskjellig på gang, men er snart klar for en roman nå kjenner jeg.
God helg til deg og resten av bokelskerne.

Ikke Lindstrøm på sitt beste, rotete og forvirrende lesning

Spennende oppfølger på Lotus blues, men ikke noen høydare

Har lest litt om Thomas Mann i dag og da kom jeg over en kommentar om at han etter å ha lest Alexander Kielland ble påvirket av Kielland sitt forfatterskap og uttalte at han ville skrive en familiekrøniker som Garman og Worse.

Garman og Worse har jeg lest for veldig lenge siden og selv om Bruddenbrooks er bygd på Mann sin egen familie så kan jeg også kjenne igjen Kiellan sin roman med handelshuset Sandsgaard i sentrum.

Jeg har forøvrig lest ferdig sjette del og koser meg veldig med boken. Historien går raskt fremover i tid og det gir boken god fremdrift.

Jeg var ikke klar over at boken var filmatisert. Filmen har jeg veldig lyst å se så jeg skal sjekke med biblioteket om de har den. Jeg har kommet et godt stykke uti boken så filmen kan jeg ikke se før jeg har lest ferdig.
Tror nok at det er lettere å lese boken når du har kjennskap til familien Buddenbrooks for starten på boken dreier seg stort sett om presentasjon av familie og omgangskrets.

Begge bærer vi i oss
en mørk og varig avskjed.
Hvorfor gråter du? Rekk meg din hånd.
Du må love å komme igjen i drømme.
Vi er som fjell ved fjell....
Vi skal aldri møte hverandre på denne jord.
Men du sendte meg en hilsen ved midnatt
gjennom stjernene.

Anna Akhmatova, "I drømme"(1946)

Dette var en godt skrevet bok om Arne Garborg. Har ikke lest så mye hverken om han eller av han før,men Bondestudentar og Haugtussa har jeg lest. Men vel så interessant var historia om Garborg som menneske og alle hans prøvelser på livsveien. Spennende å lese om hans eget liv avspeilet i hans diktning,godt beskrevet av Jan Inge Sørbø. Vil sitere verset fra Fred som Hulda Satte på gravsteinen hans i Knudaheio.

                                 Som Ljose hev den eineDraum
                                  aa brenne ned
                                   han helsa glad den Skoddeflaum
                                  som gav han Fred

Det er mørke og tristhet over dette,det er sikkert.Men det var jo mye av livet hans også,han hadde perioder med angst og depresjoner.
Det siste som står i boka gir et godt sammendrag av dette:
"I ein forstand er det triste verset på gravsteinen rett. Det er ikkje historia om Garborg som blir ståande, om den er aldri så gripande. Det er forteljingane hans som blir ståande.
Det er Daniels krumbøygde veg inn mot makta, det er Veslemøys vonde veg ned og triumferande veg opp, det Enoks ustødige steg inn i døden og Paulus sin veg frå vekking til visdom.
Garborg framheva ikkje seg sjølv, han hadde ein ekte motvilje mot å vera i sentrum.
Heilt frå han greip fela ein vinterdag i 1870, spela han fortvilinga bort frå sin eigen person og inn i musikken. Og det kom til å bli mønsteret. Det er fiksjonsstadene hans vi hugsar,Gjætlebekken eller Savalen,Alvelandet og blåbærlia. Det er dikta hans, språket hans, klangane og dei bølgjande setningane. Det den komiske Fante-Thomas og den triste Gunnar Hove. Og over alt den store jærhimmelen i sylv og smaragd. Slik må det vera; den lange arbeidsdagen og dei svevnlause nettene,angstanfalla og svevnløysa, fotturane og ranglane- alt skulle ta slutt, og han sjølv skulle kvila."

Etter dette trur jeg at det er tid for å lese mer Garborg.

Tematikken i denne romanen er viktig og absolutt aktuell. Kontrastene mellom de idylliske omgivelsene og de fryktelige hendelsene gjør dette til en historie å bli mørkredd av. Anbefales på det varmeste!

Kommer helgene fortere nå enn før? Synes det er fredag stadig oftere:) Holder på med slutten sv Garborg-biografien og etter den har jeg tenkt å starte på Hilsen ved midnatt av Orlando Figes. En sann historie fra Gulag-tidens Sovjet.Har store forventninger til den,da jeg likt godt Hviskerne som han skrev tidligere. Ønsker alle god helg.

Rune Christiansens lille historie om Lydia Erneman fortryllet meg. Den var søt, sentimental men også optimistisk og intens på sitt vis. Andrine Sæther må få klapp på skulderen for måten hun leser på, som med sin rolige stemme medvirket til min flotte opplevelse av boken.

Bruk dagene godt!

Det gagner seg så lite
hva godt du har ment,
om ikke du gjør det
før alt er for sent.

For sent er for sent.
Det er alt en kan svare.
Din kjærligste tanke,
ditt varmeste ord
er blomster som visner
mens såkornet gror.

Det er ikke nok
at vi stadig får høre
om alt det du engang
har tenkt å gjøre!

En dag lukkes døren
for det du har tenkt!
Den dag er hver eneste
mulighet stengt!

Det haster! Du må ikke
nøle så lenge
at dagene stjeler
den tid du kan trenge.

Et skjebnetungt ord
er det nakne: For sent!
En nådeløs dom,
men svært ofte fortjent!

Og om du vil slippe
å høre det siden:
Bruk dagene godt
mens du ennå har tiden

Arne Paasche-Aasen

Jeg lar meg også fasinere av Tony. Har moret meg flere ganger over hennes lite diskre væremåte.
Fornøyelig å lese om når hun en dag får ansvaret for å ta imot en predikant som kommer innom familien for å få et bedre måltid og kanskje et økonomisk bidrag og hun serverer en uspiselig rett og gjør narr av predikanten. Tony har sett seg lei på disse sortkledde herrer som kommer for å få mat og penger å sier ifra om det på sin måte.

Det er vel liten tvil om at pliktfølelsen står spesielt sterkt i den tyske kulturkretsen. En plikt og lojalitet overfor noe utenfor en selv - familien, samfunnet, fellesskapet, nasjonen. Selve ordet plikt er et tysk. Fra etymologisk ordbok: «Plikt: skyldighet, forpliktelse. Av lavtysk plicht «ytelse».

Så har vi den tyske filosofen Emmanuel Kant og hans pliktetikk som har hatt (har?) stor innflytelse på det tyske samfunnet. I denne tradisjonen står Tony.

Og kunne noen annen enn tyskeren Sigfried Lenz ha skrevet om «pliktens gleder» slik han gjør i «Tysktime». Synes det er interessant at du trekker inn Lenz, det er noen likhetspunkter her.

Vil i den forbindelse også kommentere et innlegg fra Marit lenger nede i tråden:

«Berner konstaterer også ganske tørt at verken Kielland eller Mann var feminister. Beretningene deres om kvinner som ble giftet bort til firmaets beste, sprang ikke ut fra noe ønske om å bedre kvinnenes stilling i samfunnet.»

Manns motivasjon tør jeg ikke ha noen formening om, men jeg er slettes ikke sikker på at Berner har rett. Mann gir en god og realistisk beskrivelse av Tonys dilemma. Hennes valg er ikke enkelt; men det er et resultat av en rekke grundige overveielser. Er hun villig til å ofre rikdom, aktelse og forpliktelsene overfor familien for kjærligheten? Hennes valg koster henne mye. Men om hun hadde valgt kjærligheten, hadde det også kostet.

Mann reiser denne problemstillingen og beskriver hva som faktisk skjer. Han inviterer oss til å tenke gjennom dette uten å gi noe svar. Dette synes jeg er viktig og interessant, også ut fra et feministisk perspektiv.

Og ja, jeg har også tenkt på Dickens under lesingen 

Takk for tipset om dokumentaren. Har ikke rukket å se den enda.

Forfatterens debutroman som jeg likte veldig godt!

Dette er oppfølgeren til Ett sekund om gangen - anbefales for ungdom 13+

Jeg liker veldig godt at forfatteren understreker og bygger opp en handling ved å beskrive de ytre tingene. Han beskriver personene ved å fortelle om deres klesstil, utsene og karaktertrekk.

I fjerde del, kap. 11, kommer dette tydelig frem når en forestående ulykke sammenfaller med et uvær.

Jeg synes Antonie Buddenbrook er en interessant person. Faktisk den første vi møter, åtte år gammel, på sin bestefars kne. En fremfus og selvstendig guttejente (bortskjemt, ja det også), som beholder det gutteaktige kallenavnet Tony som voksen, gift kvinne.

Når Tony tilsynelatende bråbestemmer seg for å gifte seg med mannen hun ikke kan fordra, er jeg ikke overbevist om at hun ofrer seg. Tonys valg er et resultat av mange forhold. Vil hun gi avkall på den luksusen hun blir forespeilet, en luksus hun åpenbart setter stor pris på? Bli utstøtt av «det gode selskap» for det som kanskje er en sommerforelskelse? En mann hun har kjent noen få måneder? Tony er en stolt kvinne. Kanskje setter hun sin ære i å videreføre familiedynastiet (hun kunne umulig vite hvordan det skulle gå). «Hun kjente så vel sine forpliktelser mot familien, og hun var stolt av disse forpliktelsene» (side 97). Faren, som hun er så glad i, legger et voldsomt press på denne: «Du er nå en voksen pike og befinner deg i en så alvorlig situasjon at jeg ikke tør oppsette å nevne for deg de følger som et lettsindig skritt fra din side kan føre med seg» (s 136), skriver han til datteren når hun har fortalt om mannen hun vil ha.

Når Tony kommer hjem fra Travemünde og leser i familieboken, oppfatter hun "sin store og ansvarsfulle betydning" i å videreføre den stolte familien Buddenbrooks historie, «som et ledd i en kjede» (s 147).

Så kan jo vi i vår tid undres over hvorfor dette ikke lar seg gjøre ved å ekte en ubemidlet medisinerstudent. Men dette er tidlig på 1800-tallet. Vi må forstå Tony ut fra hennes tid. Å gifte seg av kjærlighet var da heller ikke vanlig på den tiden, spesielt ikke i de kretser hun lever i.

Hadde Tony i realiteten noe valg? Jeg tror hun er seg sin situasjon bevisst og vet hva hun gjør. En sterk kvinne etter mitt syn. Noen vil kanskje hevde det motsatte, at hun hadde vist styrke om hun hadde brutt med denne tunge tradisjonen?

Takk ellers for interessante opplysninger om Mann’s søster som modell for denne karakteren. I min utgave (Aschehoug 1990) er ikke dedikasjonen dere nevner, med.