Bokelskere.no

For et år siden i dag falt jeg og brakk foten,det var den trettende,men en torsdag. Regner med at det går bra i dag. Er meldt regn og storm her i helgen, pluss at jeg er forkjølet,da trenger jeg ikke flere grunner til å tilbringe helgen på sofaen med bøker. Akkurat ferdig med Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen. Den var bra,men ikke så bra.Nå skal jeg begynne på Trilogien av Jon Fosse. Og så har jeg noen noveller liggende. Så dette blir ei "løybøy" midt i flyttesjauen.
God helg til alle bokelskere.

Mnem har vært en stor fornøyelse å lese.

Denne romanen har vært annerledes og ulik andre romaner jeg har lest og har hatt et mangfoldig innhold. Her har jeg møtt på dikt, en vits, plantegninger, dagboka til et konsertflygel, samt små historiske fortellinger som f.eks det jødiske ekteparet som har overlevd krigen og tulipan-krisen på 1600 tallet som jeg måtte slå opp for å se om det var fakta eller oppdiktning. Har jo lært en hel masse av alle disse historiske fortellingene.

Likte godt hvordan historien til mnem ble fortalt gjennom Oliver sine nedtegnelser og Peter sin vandring gjennom byen.

Boken engasjerte meg fra første side med forfatterens bruksanvisning til leseren og frem til slutten hvor forfatteren presenterer egne forslag til bokanmeldelser.
Dette har vært gøyalt.

Dermed hadde debatten tatt en annen vending mens jeg skrev det siste innlegget mitt. Jeg så det ikke, men lar likevel innlegget og mine boktips stå.

Jeg ser du spør på vegne av en bekjent, og det er greit. Jeg har likevel rettet svaret mitt til deg, siden det er du som formilder spørsmålet.

Jeg er litt usikker på hva det er du/din bekjente er ute etter. Hvis det er bøker om å behandle mennesker som har et syndrom eller en psykisk sykdom ved hjelp av manipulering (forandring av) arvestoffet deres, tviler jeg på om disse finnes (i hvert fall for allmennmarkedet).

Derfor anbefalte jeg to bøker om gener, miljøfaktorer og sykdom mer generelt (se mitt første innlegg). Undlien («Din unike arv») er en fremstående forsker på feltet, som klarer å beskrive dette fagfeltet slik at også ikke-fagfolk kan forstå det. En liten smakebit:

«Eksemplene viser hvordan enkelte genfeil eller genvarianter påvirker sykdom og/eller reaksjoner på medisinsk behandling. Det er helt klart at biologiske og medisinske sammenhenger sjelden er så enkle at en genvariant alene kan forklare et fenomen. (…) Genene opererer ikke i et vakum. Genvarianter samvirker med hverandre og med miljøfaktorer i våre omgivelser på kompliserte måter som vi kun forstår bruddstykker av.»

Undlien slår ettertrykkelig i stykker myten om at det skal finnes ett gen for en bestemt sykdom, for eksempel ett Asberger-gen (om noen har trodd det).

Jeg håper dette kan være av interesse for deg og din bekjente. Lykke til!

Jeg vet nesten ikke om jeg skal ta deg alvorlig eller ei … «å gjøre noe med de som har en del diagnoser som Asberger, Down osv. ved å forandre på DNA osv.» I ditt neste innlegg nevner du «ADHD, bipolar, MD (som jeg ikke vet hva er), schizo». Du sauser sammen medfødte syndromer, som Downs syndrom og psykiske lidelser, bipolar lidelse og schizofreni. Alt dette syndromer/lidelser som vi ikke fullt ut kjenner årsakene til. Det samme gjelder ADHD og Asbergers syndrom.

Hva mener du når du sier «forandre DNA»; forandre arvestoffet til de menneskene som allerede har en slik tilstand? Det lyder temmelig tvilsomt i mine ører.

I dag er alle som arbeider seriøst med disse spørsmålene, enige om at hvordan vi utvikler oss, og hvilke syndromer/lidelser vi får, henger sammen med både en arvelig disposisjon og ytre påvirkninger. Dette skjer i et komplekst samspill.

Jeg kan anbefale to bøker som sier noe om dette (men ikke om akkurat det du etterspør). Som du ser, er ingen av dem helt nye, og utviklingen skjer i raskt tempo på dette området. De to bøkene er Dag Undliens «Din unike arv, genetikk og helse» fra 2005 og Dag O. Hessens og Thore Lies «Genenes gåte» fra 2007. Håper du og din bekjente vil ha utbytte av lesingen!

Ha, ha, herlig nostalgi! Hjertelig takk!

Jeg er så vidt i gang med Larsens bøker fra Finnskogen. Absolutt lovende! Samtlige bøker i hennes tatertrilogi ga jeg terningkast 6. Anbefaler deg Larsens bøker på det varmeste. Tror bestemt du vil like dem.

Kan noen av dere hjelpe meg med betydningen av et par stedsnavn i boken. I min utgave (Bokklubben, Cappelen Damm 2009, trebindsutgave) står det kun en svært kort ordliste.

I ordlisten står mosta oversatt med svart, mägg med berg. Mostamägg skulle dermed bety noe sånt som svart berg eller fjell. Det virker, også ut fra beskrivelsene, litt rart. På side 81 leser jeg «… det er snart på tide å vende kursen tilbake til Mostamägg, stedet som har fått navn etter tjernet som heter Mostalamb et stykke nedenfor huset.» For bedre å forstå tittelen skulle jeg gjerne visst mer om betydningen av Mostamägg.

Suo står oversatt med myr. Hva betyr da Suomägg? Ved Suomägg ligger også et tjern, et tjern der en babygutt druknet. Og på Suomägg ligger en gård, med bønder og tjenestefolk. Bygger storbønder gården sin ved en myr? Er takknemlig for oppklaringer!

En unik slektskrønike fortalt av tre kvinnelige forskere ved et univeritet i Asia i år 4000 - absolutt å anbefale!

Ja, nettopp! Kanskje er det når det har gått litt tid, man ser nye sider ved en bok. Min oppfordring til alle er å ikke slippe boken, selv om den definerte leseperioden er over :-)

Dette var en ganske ujevn novellesamling der de beste virkelig er gode og tatt på kornet på en artig måte. Andre ble i overkant lange slik at jeg ble usikker på hva han egentlig ville formidle. Altså virket noen av novellene noe uferdige, kanskje?

Høydepunktet var "Voksenpoeng".

Jeg også begynner med Britt Karin Larsen denne helgen -- første bok i serien fra Finnskogen, "Det vokser et tre i Mostamägg". Den har ligget på vent lenge; godt å være i gang.

Larsen tatertrilogi leste jeg for et par år siden etter å ha besøkt Finnskogdagene og sett "Spelet om innvandrerne". Du har noe å glede deg til!

Tusen takk for utdypende svar både til deg og Marit.
Sett på bakgrunn av det som kommer frem i dokumentaren og det dere sier om gutten i «Døden i Venedig», blir det seksuelle i forholdet ekstra tydelig. Jeg har kun sett «Døden i Venedig», ikke lest boken, men når jeg først er blitt oppmerksom på det, ser jeg fellestrekk også mellom gutten i filmen og den feminine og sarte, men like fullt livlige Kai.

Jeg er enig med deg, Marit i at scenen ved pianoet er sterk kost. Bokens desidert beste sider er etter min mening skildringene av Hanno, hvordan Mann gir så gripende og troverdige bilder av hva som rører seg i denne følsomme gutten, for eksempel ved farmorens død eller forventningene til julegavene. Siden Mann gjør dette med en sånn innlevelse, har jeg tenkt at det kunne være selvbiografisk.

Når det gjelder det avsnittet du siterer, Bjørg, er jeg enig i at det utfyller bildet av det seksuelle i forholdet mellom guttene. (Jeg bet meg også merke i det.) Sykdomsbeskrivelsen tolker jeg like mye som en beskrivelse av en psykisk krise som av en sykdom.

Min lesing av «Huset Buddenbrook» ble oppstykket siden jeg reiste til Syden (tre uker), uten å ha fullført! (Kunne ikke ta med den tykke boken bare for disse sidene.) Terningen landet på fem.

Femte bok i "Det store århundre" serien til Jan Guillou. Nå er vi i 2. verdenskrig og her er mye om spioner og heimefronten. Absolutt spennende og interessant lesning.

Fin avslutning av serien på fem bøker. Spennende og troverdig oppnøsting av alle trådene gjennom fem bøker

Fin samling av 10 noveller - anbefales!

Felleslesing av "Huset Buddenbrook" høsten 2015, se her.

Etter å ha lest fra «Dette var en dag i lille Johans liv.» og ut boken i kveld, ble jeg sittende og tenke over forholdet mellom Hanno og grev Kai Mölln. Det er noe så intimt og sårt i forholdet mellom de to guttene, som nå er kommet i puberteten (Kai er i stemmeskiftet). De er hverandres nærmeste (og eneste?) fortrolige, de deler kjærligheten til kunst (henholdsvis musikk og litteratur) og de deler humor (ulykkelige Hanno greier ikke å slutte å le av Kais tørrvittige karakteristikker på lærerne). Kai viser en rørende omsorg og hjelpsomhet overfor Hanno.

Beskrivelsen av Kai som forfinet, nesten feminin: «Hendene var fremdeles ikke helt rene, men smale og usedvanlig velformede, med lange, tynne, spisse fingrer og fint avrundede negler. Og fremdeles falt det rødgule håret som hadde en slag skill efter midten, ned over en hvit, feilfri panne, og de skarpe, lyseblå øynene lynte som før …»

Mot slutten av skoledagen utspiller følgende, litt dunkle scene seg:
«-- Hør nå her, sa Kai og begynte å gå fortere, -- nå skal du fortelle meg noe om det du spiller for deg selv. Jeg har nemlig tenkt å skrive noe vidunderlig, noe aldeles vidunderlig … Det kan godt være jeg begynner alt i tegnetimen. Skal du spille i eftermiddag?
Hanno tidde et øyeblikk. Det kom noe uklart, hett og forvirret i hans blikk.
– Ja, jeg kommer vel til å spille, skjønt jeg ikke burde gjøre det. Jeg burde øve meg på etydene og sonatene og så holde opp. Men jeg spiller nok, for jeg kan ikke la være, skjønt det bare gjør alt sammen enda verre.
– Verre?
Hanno svarte ikke.
– Jeg vet hva du spiller om, sa Kai. Og så tidde de begge to.

De var kommet i en besynderlig alder. Kai var blitt svært rød og så ned mot jorden. Hanno var blek og fryktelig alvorlig. De gyllenbrune øynene så til siden med et sløret blikk.»

Og idet guttene skilles: « … kom Kai springende efter ham, la armen om halsen hans og visket: -- Ikke vær fortvilet … Det er visst best du ikke spiller!»

Men Hanno setter seg ved flygelet og begynner på en av sine fantasier, en fantasi, et musikkstykke som tar sine egne veier og river Hanno med. «Det var et ganske enkelt motiv han la til grunn – en bagatell, et bruddstykke av en ennå ikke født melodi …». Mann bruker flere sider på å beskrive hvordan musikken driver Hanno videre og videre – gjennom lengsel, smerte, rastløshet, angst, hele spekteret av følelser. Det første motivet kommer tilbake «dette stakkars lille påfunnet, dette naive eller hemmelighetsfulle teamet, denne søte, smertelige overgangen fra en toneart til en annen.» Og så igjen ut i voldsomme følelsesutbrudd. «Hva var det som gikk for seg? Hva var dette for merkelige opplevelser?» Og avslutningsvis: «Det lå noe brutalt og dumt (…) i denne fanatiske dyrkelsen av en slik bagatell, dette bruddstykket av en melodi, av dette korte, barnaktige harmoniske påfunnet på halvannen takt ... noe lastefullt i den umåtelighet og umettelig det ble nytt og utnyttet på …».

Hva er det som skjer med Hanno ved flygelet denne ettermiddagen? Hvilke følelser har Kai vekket til live i ham? Skremmende og forbudte følelser? Er det nærliggende å lese noe seksuelt inn i forholdet mellom de to guttene? Etter mitt syn rommer denne teksten en slik undertone.

Selv om felleslesingen for lengst er avsluttet hadde det vært interessant å høre om noen av dere har gjort dere tanker om forholdet mellom Hanno og Kai.

Jeg har så smått begynt å pakke,skal flytte om tre uker, så det blir ikke så mye lesing. Men holder på med Den evige jøde av Bergljot Hobæk Haff, den er bra. Og så har jeg liggende Noveller av Somerset Maugham som jeg kan begynne på etter hvert.Og håper jo det også blir tid for litt uteliv,flott gå-vær til å være uti november.
God helg til dere alle.

Nå var jeg et øyeblikk redd det var meg du siktet til ...