Bokelskere.no

Utrolig bra, virkelighetsroman for oss som ikke er spesielt fan av "sjangeren"

Utrolig spennende og absolutt velskrevet krim - anbefales sterkt!

Et humoristisk skråblikk på livet - anbefales!

Bokelskere som er på de kanter, er hjertelig velkomne til lanseringen av min bok
Kollektivet Bergsligata 13!

Lørdag 9. september 2017, kl. 13 – 14 i Bergsligata 13 i Trondheim.

Det blir fortellinger og lysbilder fra kollektivets 45-årige historie og tanker om bofellesskap som en moderne og miljøvennlig boform.
Underholdning og enkel servering. Salg av boken.

Jeg er faglitterær forfatter og gift med en av kollektivets grunnleggere, mor og mormor til andre og tredjegenerasjon kollektivboere.

Hyggelig med helgetråd. Fint at noen vil gjøre det. Jeg har lest en del forskjellig i det siste,har fått lest ut bøker jeg hadde avbrutt og lest en del gammelt fra hyllene mine. Nå har jeg funnet enda en gammel skatt som det er mange år siden jeg leste,nemlig Det tredje øye av Lobsang Rampa.Hyggelig gjenlesing av en gammel favoritt. Har ellers ingen planer framover, har ikke kjøpt noe nytt på ei tid heller. Men det dukker nok opp noe.
God lesehelg til alle bokelskere.

Glimrende roman sett fra en demenspasients ståsted

«… nå er jeg nysgjerrig på om ikke dette også kanskje er en historisk fremstilling av hvordan norsk samfunnsliv gradvis har endret seg fra begynnelsen av syttitallet og frem til i dag …»

Jo det kan du si. Det er ganske forbløffende, når man ser tilbake, hvor store forandringene er på nær sagt alle måter. Kvinners stilling, familiemønstre, dugnadsånd, matvaner, nøysomhet osv. Kollektivets historie speiler på mange måter samfunnsutviklingen.

Eksempler fra boken:
«Nøkkelbarn er et begrep på denne tiden (omkring 1970). Mødrene går ut i arbeidslivet, og tanken på en skolefritidsordning er ennå ikke tenkt. I kollektivet skal barna slippe å komme hjem til et tomt hus, med dørnøkkelen i en snor rundt halsen. Der er det alltid noen hjemme.»

«Jeg står på venteliste for å få innlagt telefon hjemme på Møllenberg. Året er 1979. Jeg er henvist til den røde, firkantete telefonboksen i Nonnegata, tripper utålmodig i køen, sørger for å ha nok mynt i lommen. – Vi er to skiftarbeidere og har tre barn, trygler jeg det mektige Televerket. Før apparatet endelig blir innvilget, må vi låne Televerket et klekkelig beløp til utbygging av telenettet. (…) Telefoniens hamskifte ligger ikke først og fremst i teknologien, men i mentaliteten. I kostnadsbevisstheten. Alle utgifter ble nøye fulgt med, regnskapsført og holdt så lave som mulig. (...) Da Televerket omsider imøtekom mine bønner installerte telefon hos oss, fikk ikke Sigrid lov til å ringe til en venninne i gaten. Hun måtte gå de nødvendige meterne for å snakke med henne.»

Kollektivboerne spiser daglig fellesmiddag, og kokken bestemmer menyen. På kjøkkenet henger en middagsliste, der folk kan skrive seg av hvis de ikke skal spise middag, eller føre opp middagsgjester. «Senere vedtas en uformell regel om at kokken skal varsel om spesiell mat, slik at de som vil, kan skrive seg av middagslisten. Det kan gjelde lutefisk, blodpudding, innmat, vegetarkost. I 1990-årene blir slik mat kalt «mat for spesielt interesserte» og dermed «varslemat». Enda senere sniker begrepet «uggen mat» seg inn, et begrep som ikke fantes i 1970-årene. Da gikk Beates levergryte ned på høykant. Likeså Karis blodpudding med stekt bacon og sirup.»

Godt skrevet hvis du liker feel-good sjangeren :)

Bok nr 1 i serien var grei nok, bok nummer to (altså denne) var hakket dårligere. Dette var forutsigbart og lite interessant lesning. Det rare er at jeg blir litt trukket inn i historien også. Jeg blir nysgjerrig på om det er et mysterie som sakte avsløres her, eller om dette blir seks syv gjentatte historier, bygget over samme lest. Prøver meg nok på bok nummer tre også, det kan jo ikke bli mye dårligere?

Hmmm. To kresne (i positiv betydning) bokelskere som er skeptiske til Eskelands oversettelser. Det er nesten så jeg ønsker jeg ikke hadde lest dette. Skal gjøre hva jeg kan for å lese "Barbara" med åpent sinn -- og avgi rapport :-)

Denne strevde jeg litt med, men den faller nok i smak hos mange

Tusen takk skal du ha!

Jeg leser Skyggesøsteren av Lucinda Riley for tiden.
Jeg har etter hvert fått stor sans for denne forfatteren.

Ha en god leseuke.

For en nydelig fortsettelse av Der fire veier møtes, denne må du lese!

Min bok «Kollektivet Bergsligata 13» er ferdig!
Norges eldste bokollektiv har fått sin historie fortalt.

Høsten 1971 gjøv 17 unge mennesker med sterke meninger, humor og en usvikelig tro på egne krefter løs på en bygård i Trondheim. Planla, finansierte og organiserte. Diskuterte, holdt husmøter, fattet vedtak og utga sin egen avis med det megetsigende navnet Tretten. De bygde det som skulle bli Norges største og lengstlevende kollektiv. En formidabel oppgave!

Jeg har fulgt kollektivet fra pionertiden, da «naboene så på oss med skrekkblandet nysgjerrighet» og Jon beroliget: «Vi var aldri et løssluppent hippiekollektiv, men et gjennomorganisert kollektiv, skikkelighet satt i system. Det fantes ikke et mer puritansk hus i Trondheim i 1975 enn Bergsligata 13.» I de entusiastiske 1970-årene var huset gjennomsyret av politisk engasjement og kraft. I 1980-årene fungerte det som et teaterverksted for byens frie teatergrupper. Rekvisittlageret lå på loftet, prøvescenen i fellesstua eller bakgården. Og frem til dagens: «Vi lever sammen nesten som normale folk. Naboene vet ikke engang at vi bor i kollektiv.»

Omkring 285 barn og voksne har hatt sitt hjem i Bergsligata 13. I boken forteller mange av dem hvordan fellesmiddager, husmøter, vaskerutiner, dugnader og sosialt samvær binder dem sammen. Men også om skuffelser, misnøye, ensomhet og konflikter. Alt i alt har kollektivet gitt så mange et trygt og godt hjem, erfaringer for livet, vennskap og tilhørighet. Johanne konkluderer fritt etter Haldis Moren Vesaas: «Meir enn eg gav, fekk eg att».

Bofellesskap blir stadig mer aktuelt – både ut fra et miljøperspektiv og med tanke på at folk skal ha et godt sosialt liv. I boken reflekterer jeg over hvilke faktorer som bidrar til å lykkes, og hvilke fallgruver man kan falle i.

«For oss som ikke var en del av Bergsligata 13 og heller ikke deltok i politikken på venstresiden, er dette likevel en reise i vår egen ungdom. Dette er historien om noen ildsjeler som ville noe, og som fikk sine mål gjennomført.»
Liv Wiborg, samfunnsviter og faglitterær forfatter

Du kan lese mer på nettsiden min

Mitt forslag er Fuglene var hans av Marja-Liisa Vartio. Dette er en bok jeg førte opp på ønskelisten for flere år siden -- uten å vite noe om den, kun ut fra magefølelsen. Det er noe eiendommelig fascinerende både ved tittelen og bokomslaget. Noe foruroligende og beroligende på samme tid.

Denne udefinerbare dragningen ble ikke mindre da jeg nå i kveld leste Nora Simonhjells omtale for Ordfront NRK P2. Dette må være en bok det er vel verdt å lese – og å lese sammen med andre.

Jeg må føye til at jeg har hatt noen overraskende gode erfaringer med å la magefølelsen få råde.

To antikvariske kupp i dag! «Barbara» av Jørgen-Frantz Jacobsen, illustrert utgave oversatt til nynorsk av Ivar Eskeland og med forord av William Heinesen, en annen betydelig færøying. Dette må bli min favoritt i avstemningen!

Men det jeg egentlig skulle, var å hente «Den arabiske verden forteller», et bestilt eksemplar til meg og et til datteren, i hvert sitt antikvariat. Jeg har så vidt åpnet denne orientalske skattkisten og kommer tilbake til den. «Barbara» var et slumpetreff; fantes i butikken, men ikke på nettet.

Der er vi helt enige :)