Bokelskere.no

Vet hvordan du har det. Man blir så knyttet til bøkene at jeg bare må eie dem og jeg er til og med glad i bøkene jeg ikke liker:) En bok er en bok:)Også er bøker så fine å se på. Balsam for sjelen. Kan bare gløtte på dem etter å ha hatt en dårlig dag og føle seg litt bedre etterpå:) Så jeg har ikke hjerte til å kvitte meg med noen. Ikke før bøkene overtar leiligheten, da:)

Man frykter alltid det verste når barn forsvinner.

Barn kommer og går på barnehagen i Longyearbyen. De ansatte der er vant til at barna blir borte en liten stund, og vet de alltid kommer tilbake. Men de ansattte blir nervøse da den ene ikke dukker opp igjen etter å ha vært ute. Barnehageungen Ella er og blir forsvunnet. Sysselmannen Knut Fjeld blir satt på saken. Dette blir en kamp mot klokken. For folk på Svalbard må alltid slåss mot mørket og kulda. Men vil de finne jentungen før det er for sent?

Dette er den første krimboka jeg leser fra Svalbard og jeg synes det var meget interessant og fengslende å lese fra et helt annet miljø enn det jeg er vant til. Gammel gruvedrift ble jeg også veldig nysgjerrig på. Trange og mørke tunneler. Meget spennende å lese om selv om jeg ikke misunner gruvearbeidere. Har vært inne i en gruve selv uten å få angst. Syns det er fascinerende å se på innsiden av fjellet. Så jeg lider ikke av klaustrofobi. Og selv om jeg ikke lider av klaustrofobi syns jeg at Monica Kristensen beskrev det på en ypperlig og troverdig måte. Det var som å kjenne litt på spenningen noen av disse karakterene følte angående nettopp det. Det var heller ingen problem å føle kulden som Longyearbyen-innbyggerne må være vant til. Den evige kulden og mørkheten var nesten til å ta og føle på.

Selve plottet, kidnappingen, vekte ikke den store leseiveren for min del, men det gjorde mye annet. For det er andre elementer som dukker opp etter hvert. Alt fra spionasje, smugling, utroskap og mer. Det var flere historier som flettet seg inn i hverandre. Boka ble fortalt fra flere vinklinger/perspektiver. Det gjorde alt mer levende og interessant. Det er også veldig sjeldent at jeg bryr meg mer om karakterene i bøkene enn selve historien. For denne leseren bruker det som regel å være omvendt. At jeg er mer interessert i historien, selve drivet enn karakterene som er involverte. Men her syns jeg persongalleriet var såpass forskjellige og veldig menneskelige på hver sin måte at jeg ble knyttet til dem. Så det var ikke selve krimsaken som var spennende, men samspillet blandt persongalleriet.

Monica Kristensen er ikke bare en meget kjent polfarer/polarforsker, men hun er også krimforfatter. En kvinne med mange talenter. Å satse på å skrive krimbøker var slett ikke et dumt valg og jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av henne senere. Her er det snakk om realistisk krim og det setter denne leseren pris på.

Ja, det er ingen herlig tanke på den slangen som skal bli trødd inni meg. Det virker så grotesk. Håper de finner resultat og at ikke alt virker forgjeves:)

Ingen problem. Jeg er fryktelig treg til å svare selv ganske ofte, så det gjør ikke noe:)
Kanskje jeg skal bestille meg Mørke dager av Bauer da. Jeg liker krim med fart i best, men rolig krim er heller ikke å forakte så lenge historien fenger. Så ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese den.

Skal til nevrologen først. Er fortsatt på venteliste hos gastroskopi og øre-nese hals liste. Helt sykt at jeg skal til tre speisalister, men, må man så må man. Føler jeg ikke har så mye valg siden jeg strever sånn med formen, Men det er gastroskopi jeg gruer meg mest til. Det er ikke fristende å få et kamera i magen i det hele tatt:)

Hehe, ja:)

Jeg vil gjerne eie bøkene mine for jeg har alltid ønsket meg mitt eget bibliotek, min egen samling og gi fra seg bøkene/gi tilbake bøker gjør altfor vondt. Dessuten kan jeg se på dem, bla i dem og beundre dem så mye jeg bare vil:)

Det har vært altfor mye sol her i Trøndelag. Det har vært sol og veldig varmt helt fram til i dag, og nå håper jeg at det forblir sånn for jeg er så lei av sommer og sol. Jeg er ikke noen sommermenneske. Det er fremdeles oppholds, men ikke varmt nok til å sitte ute så nå håper jeg at det holder seg sånn, gjerne med litt vind og regn så blir det perfekt. For høsten er min favorittårstid. Det er den vakreste årstiden og jeg liker regn og vind. Og tidlig mørkekvelder som kommer tilbake. Herlig!

Har fått lest litt denne uka også. Leste ferdig Hulder av Tonje Tornes og Kullunge av Monica Kristensen (sistnevnte var meget spennende og det var interessant å lese krim fra Svalbard. Anbefales!)

Og i helga skal jeg lese videre i Velocity av Dean Koontz som jeg har såvidt begynt på, og fortsette med Odinsbarn av Siri Pettersen og Min Kamp 1 av K.O. Knausgård. Så her er det litt forskjellig kan man si. Både thriller, fantasy og roman. Så jeg blir opptatt denne helga også:)

God helg!:)

Denne helgen leser jeg "Lone Wolf" av Jodie Picoult.....

Enig.

Hmm, var ikke veldig begeistret da jeg leste den første angen, men kanskje verdt et nytt forsøk...

Eventyr blir til virkelighet ...

Erik vokser opp alene med faren etter at moren hans blir innesperret på psykiatrisk klinikk. Han og faren flytter til en gård som er nære klinikken hun bor i, slik at de kan besøke henne ofte. Faren besøker henne så ofte han kan, men Erik holder seg litt unna og har et anstrengt forhold til klinikken. På hjembygden hvor han og faren hans har flyttet, har moren hans oppvokst, og det er ingen hemmelighet der i gården at moren hans er innesperret for noe hun gjorde for ett år siden. Han og faren har flyttet til en bygd hvor alle "kjenner" alle. Til tross for at Erik føler seg ensom i begynnelsen blir han venner med tvillingene Tore og Trine. Hjemme på gården oppdager Erik rare ting, spesielt når det er fullmåne. Han sverger på at han ser et slags vesen utenfor huset og han er sikker på at det ikke er noe han innbiller seg. Den gamle mannen som solgte ham og faren gården har gitt ut et lite hint om at Erik må sette ut grøt hver gang det er fullmåne. Hvorfor det og hvem er det som spiser grøten? En ting er i alle fall sikkert. Det er ikke til julenissen!

Jeg er godt kjent med sagnet om Huldra, men har aldri lest bøker der hun er involvert. Så dette er både nytt og spennende for meg. Sagnet om Huldra er om en vakker kvinne som oppholder seg i skogen. Hun er meget vakker og forførende, og hun trollbinder! Det spesielle med henne er at hun har hale og hun har ikke vanlige føtter. At hun dukker opp i fantasysjangeren er forfriskende. Det er godt å lese om andre vesener enn vampyrer, varulver, demoner og lignende hele tiden fra denne sjangeren.

Forholdet mellom Erik, tvillingparet Tore og Trine og hulderen Flora er både komisk, spennende og noe rørende. Det oppstår både komiske og spennende situasjoner underveis, og samarbeidet mellom disse for å prøve å løse en alvorlig sak fra Eriks fortid er rørende. De tror på hverandre fullt og helt og skjønner at de er spesielle på sin egen måte. Likevel aksepterer de hverandre og hjelper hverandre uansett hvilke vanvidde situasjoner de utsetter seg for. Tore, Trine og Flora prøver å hjelpe Erik med å løse en alvorlig sak som har med moren hans å gjøre, og Erik hjelper Tore og Trine å komme i kontakt med Lena. Hun gikk i samme klasse som dem før Erik flyttet dit og hun er på samme psykiatriske klinikk som moren hans og i visstnok i samme tilstand. Har hun samme diagnose som moren hans? Han prøver å komme i kontakt med ungjenta Lena for Tore og Trines skyld. Og Erik, Tore og Trine hjelper Flora med å holde henne med selskap. Hun er utstøtt av moren hennes Rosalin som er ute etter Erik.Som dere skjønner, har denne vennegjengen det meget travelt og de lærer seg selv å kjenne gjennom hverandre.

Hulder er den første boka i Kire - serien (Kire = baklengs for Erik). Selv om boka var noe forutsigbart for denne leseren, kunne jeg gjerne ha tenkt meg at boka/serien ble til en Tv-serie. Den har i hvert fall et meget lovende konsept til det selv om jeg ikke ble helt bergtatt av boka.

Hmm, min norske utgave heter faktisk "Blomstenes hemmelige språk".

For en utrolig morsom, smart og ikke minst gjennomført roman. Jeg er imponert over alle detaljene og referansene som er tatt med uten at det blir masete eller kjedelig. Selv er jeg født i 1980 og har dermed opplevd hele tiåret som først og fremst hylles i denne boken, men jeg må innrømme at det er mange av referansene jeg ikke tar. Jeg er ganske sikker på at det er mulig å la seg underholde av boken uten å ha et forhold til 80-tallet da jeg tror den appellerer til nerden i oss alle. Jeg kan bare forestille meg hvor moro dette er for de som har et sterkere forhold til flere av 80-tallets filmer, TV-serier og aller helst dataspill der jeg har minst å fare med. Dette er absolutt underholdning på høyt nivå, ideen er spennende og jeg lar meg rive med. Det er i grunn en stund siden jeg har hatt det så morsomt mens jeg leste en bok og jeg merket at jeg gruet meg til at den skulle ta slutt selv om den etterhvert var så spennende at jeg bare måtte komme meg videre. Jeg ble vel ikke revet med i boken fra første side, men etterhvert i aller høyeste grad.

I motsetning til en del andre dystopier synes jeg ikke boken er like mørk og heller ikke at samfunnskritikk er det essensielle. I det at mange lever livet sitt mer og mer online ligger det en viss parallell til vårt samfunn og også energikrisen som har slått til, men jeg synes det er mer som en bakgrunnshistorie som rettferdiggjør at historien skjer inne i OASIS i denne sammenhengen. Selv om OASIS virker forlokkende også for leseren, ser vi at dette ikke er virkelig og aldri kan erstatte ekte menneskelig kontakt. Denne boken har derimot det meste en bok som i hovedsak skal underholde bør ha. Den har spenning, vennskap, kjærlighet, et godt plot, karakterer å bli glad i og en dose humor. Det aller beste med denne boken er likevel at forfatterens lidenskap for det han skriver om skinner gjennom på hver eneste side. Det er tydelig at han både kan det han skriver om og ikke minst brenner for det. Det er også en hyllest til alle nerder og jeg føler jeg er med på laget;-)

Dette er ikke gitt ut som en ungdomsbok, men den fikk i 2012 YALSAs Alex Award for bøker med spesiell appell til unge lesere. Den kunne nok like gjerne vært en ungdomsbok, men da hadde nok mange voksne leserne gått glipp av den. Forhåpentligvis går ikke potensielle unge lesere glipp av den nå.

Omtalen ble først publisert på bloggen Så rart

Siden dette er basert på virkelige hendelser vet man jo som leser hvilken vei dette bærer. Det gjør ikke mindre vondt av den grunn og i den siste delen av boken hadde jeg en stor klump i magen. De fleste av oss er vel utstyrt med en optimisme som gjør at ihvertfall jeg øyner et ørlite håp om at det hele skal gå bra og at jødene skal få bli i hjemmene sine istedenfor at de sendes i konsentrasjonsleire. Det er skrevet mange bøker fra 2. verdenskrig, men jeg er usikker på om det er skrevet spesielt mange ungdomsbøker. Denne boken kan like fint leses av voksne lesere, men den passer kanskje aller best for ungdom som vil vite mer om det grusomme som skjedde den gangen. Det er klart at innholdet er sterkt også fordi vi vet at dette har hendt i Norge med tilsvarende familier, men jeg synes Marianne Kaurin med sitt enkle, rolige og vakre språk og stil klarer å tilføre ekstra styrke til innholdet. Det at historien fortelles gjennom ulike perspektiv gjør det også ekstra interessant. Du får se historien både gjennom en ung jentes øyne, en alvorstynget far og ikke minst gjennom naboen som på mange måter står på den andre siden.

Historien blir gjennom ulike kapitler også fortalt fra andres synsvinkler og dette synes jeg er både vellykket og mindre vellykket. Jeg likte best August sine kapitler som er i flertall, men jeg synes søsteren Via sine gir et veldig viktig perspektiv og ekstra lag til boken. Kjæresten hennes Justin sine derimot synes jeg like godt kunne vært utelatt. Vi får også lese blant annet vennene Jack og Summer sine tanker. Det er lett for å dømme de andre barna for deres reaksjoner og oppførsel, men ved å også se noen av deres perspektiv gjør det enklere å forstå.

Boken er hjerteskjærende og rørende, men også morsom og varm. Det er virkelig deler av boken som er vonde, og som gjør meg både sint og trist. Jeg tok meg i å tenke, er barn virkelig så onde mot hverandre, mens jeg på den andre siden tenkte at tilværelsen ikke er så enkel som den blir fremstilt her. For som voksen leser savner jeg innimellom litt mer dybde og realisme i løpet av boken. Men så tenker jeg at dette er en bok fortalt for og av barn. Det er ingen av kapitlene som blir fortalt gjennom en voksens øyne og det er nok helt bevisst for å beholde det barnlige blikket uten for mye av nettopp den dybden eller kynismen som jeg savnet litt underveis. Det nærmeste vi kommer er søsteren Via sine kapitler hvor hun bekymrer seg for om foreldrene overbeskytter lillebroren og skammer seg over sine egne følelser.

Jeg synes likevel at denne boken kan og bør leses av folk i alle aldre. Voksne lesere, foreldre, og andre som har mye kontakt med barn får en påminner om hvor stygge barn faktisk kan være mot hverandre uten at de selv egentlig er klar over det eller ihvertfall ikke tenker gjennom konsekvensene av det de gjør, og at dette ofte gjenspeiler de voksnes holdninger eller mangel på klare holdninger. Det er tross alt voksne som har ansvaret for barns holdninger og oppførsel og da i første rekke foreldre for sine egne barn. Mirakel viser hvor lett det er å henge seg på det andre gjør selv om det virker helt grusomt og utenkelig når man ser historien utenfra og spesielt gjennom den som blir utsatt sine øyne. Boken sier også noe om styrken som ligger i å ha både støtte og kjærlighet rundt seg og viktigheten av å bry seg.

Som sagt er det en bok som både ungdom og voksne bør og kan lese også, men jeg synes det er viktig å få med at dette er en bok som passer godt for eldre barn da det tross alt både er dem det handler om og historien stort sett blir fortalt gjennom. Forfatteren sier på sin egen hjemmeside at tilbakemeldingene hun får fra leserne er at voksne lesere reagerer mye sterkere følelsesmessig på boken enn barn, sikkert fordi vi også ser hvor vanskelig livet kan bli for August senere. Barn derimot synes boken først og fremst er morsom og oppløftende. August har tross alt en familie som elsker ham og gjør alt for ham, i tillegg til venner som støtter ham, og det er tross alt mer enn mange "normale" barn kan stille opp med.

Omtalen er først publisert på bloggen Så rart

Fuck off I love you handler mye om å ta egne valg og muligheten til å ta dem. Det handler også om hvordan en sterk leder kan omvende en gjeng som egentlig vet at lederen tar feil. Vemund sier for det meste "Same for meg" selv om det ofte ikke er det. Vi som lesere vet at han har meninger og er usikker, men han er altfor redd for å fortelle dem og utvendig virker det nok som om han ikke bryr seg. Vemund kommer i noen vanskelige situasjoner og når det første dumme valget er tatt er det enda vanskeligere å ta et bedre valg senere. Dette er en kjent problemstilling både i ungdomslitteratur og litteratur om ungdom fordi det er spesielt i denne alderen man virkelig må begynne å ta noen store valg, finne ut av hvem man er og vil være, og kanskje er på sitt mest usikre. Jeg synes Lars Mæhle får frem dette på en veldig god måte.

Boken har et enkelt og godt språk. Den har også et driv som gjør at den er fengende, spennende og ikke lett å legge fra seg. Jeg har ikke lest noe av Lars Mæhle før, men han kan ihvertfall skrive godt. Jeg synes også boken klarer å fortelle mye på de knappe 160 sidene uten at det kjennes som den haster av gårde eller at man blir for lite kjent med karakterene. Jeg får etterhvert et godt innblikk i både Vemund og flere av de andre karakterene vi møter selv om det ikke er gjort med så mange ord. Det er jo spesielt Vemund vi blir kjent med siden dette er hans historie og hans tilbakeblikk som han forteller til psykologen sin. Så det er også han som bestemmer hvor mye og hva vi skal få vite. Historien hans har en utvikling der de fleste av oss vil irritere oss grønn over tafattheten og likegyldigheten hans til at vi virkelig får sympati og føler med den unge gutten. Det er vel både fordi vi til en viss grad kan kjenne oss igjen og fordi Vemund selv går gjennom en utvikling. Det er dette og den alvorlige tematikken som gjør at boken blir noe mer enn nok en ungdomsbok om usikker og tafatt tenåringsgutt som tar gale valg. Jeg kunne kanskje ønske meg at forfatteren gikk enda dypere i både Vemund, forholdet mellom mor og sønn og for eksempel forklarte litt bedre hvorfor ingen av de andre ungdommene gjør motstand mot noe de i utgangspunktet ikke tror på, men alt i alt synes jeg dette er en god bok.

Omtalen ble først publisert på bloggen Så rart

Det er godt mulig denne boken kommer til å skremme bort alle som ikke har vært eller er småbarnsmor. Jeg vet ikke om andre er interessert i å lese om denne første tiden etter man har fått barn, men det burde man kanskje være. Denne boken handler ikke særlig mye om bleieskift, våkenetter eller oppdragelse, og det er heller ingen morsom chic-lit/feelgood-roman. Det handler mer om følelsene og ikke minst alle tankene som farer rundt i hodene på fire noe forvirrede og overveldede førstegangsmødre i samme barselgruppe. Det handler mye om at livet blir snudd på hodet, idealer og prinsipper blir stilt til veggs. Det er spesielt den selverklærte feministen Frøydis som sliter med å få prinsipper og praksis til å henge sammen når hun kjenner på de sterke morsinstinktene og at hun egentlig ikke vil tilbake til jobb så fort som hun først hadde tenkt. Denne boken prøver ikke å vinkle leseren i den ene eller annen retning når det kommer til den hete debatten om pappaperm og hjemmeværende mødre, men er først og fremst en bok om den overveldende følelsen av å bli mamma for første gang. Jeg fikk mitt første barn for to og et halvt år siden og kan skrive under på at den omveltningen var enorm og ikke bare en tåke av euforisk lykke, men like mye en tåke av forvirring og tvil. Jeg kan derfor si at gjenkjennelsesfaktoren i boken absolutt er tilstede for meg, men jeg er likevel i tvil om akkurat denne boken går nok i dybden til at den blir relevant for de som ikke har vært i situasjonen.

Det overveldende ved å bli mor er vel ikke et tema som mange andre bøker i norsk litteratur har tatt opp til tross for hvor viktig og stort det er blant livets hendelser. Det er på den ene siden det mest naturlige i verden og på den andre siden mest sannsynlig den største forandringen i en kvinnes liv. Ikke bare er tilværelsen snudd på hodet rent praktisk, men det kjennes som man må definere seg selv på nytt, nå som mor og det er jo akkurat dette som er en interessant tematikk. Jeg tror dog at denne boken hadde lyktes i større grad om den hadde holdt seg til en eller maks to av karakterene. Jeg synes at feministen Frøydis og alenemoren Michelle er de karakterene som kommer best frem og som også er de største motsetningene. De to andre fikk jeg ikke helt taket på og det var nesten vanskelig å skille dem fra hverandre. Jeg kunne tenke meg å bli bedre kjent med Michelle, å få vite mer om den ensomheten og dårlige selvtilliten som lå bak den overdrevne lykkelige fasaden både på facebook og i møte med andre. I Frøydis tar boken opp konflikten mellom biologien og fornuften, at ikke alt man virkelig trodde på kan forenes med virkeligheten likevel. Jeg synes hun godt kunne vært tonet ned noe, da det uten en humoristisk snert ble litt i overkant.

Boken er lettlest og desverre også litt for lettglemt. Jeg synes dette var et veldig lovende prosjekt som ikke lykkes helt, mest fordi forfatteren ikke begrenser seg til færre karakterer og dermed ikke går nok i dybden på noen av dem. Jeg kom ellers til å tenke på Heidi Linde sin karakter, den høygravide tobarnsmoren Therese fra Nu jävlar, som jeg synes lykkes i større grad som en realistisk karakter som jeg tror er relevant for flere lesere.

Som du sikkert skjønner er jeg glad for at det skrives romaner med denne tematikken og jeg kan enkelt anbefale denne til andre som har vært eller er småbarnsmor og kanskje spesielt det siste, men den har nok ikke like stor appell til andre. I et intervju med forfatteren ser jeg hun uttaler at hun har skrevet en bok hun selv kunne ønske hun hadde hatt da hun ble mor for første gang samtidig som hun ønsket å gi de irriterende "kafemødrene" et ansikt. Det første har hun ihvertfall lyktes med, å skrive en bok som kan være til hjelp og trøst for nybakte mødre med kaotisk følelsesliv.

Omtalen er først publisert på bloggen Så rart

Da jeg første gang jeg skulle ta frem denne boken var jeg akkurat kommet på hyttetur med samboer og datter på to og et halvt. Jeg ombestemte meg kjapt da jeg leste bakpå boken som skulle handle om en to år gammel jente som forsvant og marerittet (det er det baksideteksten kaller det) som fulgte. Jeg kunne nok trygt ha lest boken for dette marerittet kommer først på slutten av boken, er relativt kjapt over og ble derfor ikke den thrilleren jeg hadde forventet meg. Når det er sagt lykkes forfatteren med å bygge opp en ubehagelig stemning der du bare aner at noe skal skje. Boken tar også opp viktige tanker hos hovedpersonen rundt det å bli mor første gang, følelsen av å ikke strekke til, negative følelser for barnet og det samlivet som skal gjenskapes med partneren. Det er alle bagatellene som blåses opp i forholdet, og å ikke klare å bare nyte øyeblikket sammen med de du er glad i. Jeg synes derimot at Julie fremstår som altfor panisk. I tillegg er hun så frekk mot naboene, kritisk til det meste ektemannen gjør og generelt bekymret.

Forfatteren kaller selv boken for en samlivsthriller og det er gjerne grunnen til at Julies engstelse dras litt langt. Hun kan nemlig ikke fordra innlandet og innlandsheten og lengter etter sjøen, og dette er noe av det som får henne til å gå av hengslene, i tillegg til de både svært nærgående og i overkant vennlige naboene. Ikke minst sitter tiden da datteren hadde kolikk godt igjen hos henne og gir henne panikk hver gang en potensiell situasjon for et gråteanfall oppstår hos datteren. For at dette skulle fungert fullt ut måtte jeg ha blitt dratt mer inn i tankegangen hennes, virkelig kjent paranoiaen, engstelsen og de klaustrofobiske følelsene hennes, men det gjør jeg kun til en viss grad. Jeg irriterer meg heller mer over henne og finner lite sympati fra utsiden. Jeg forstår ikke hvorfor hun oppfører seg som hun gjør, det blir ikke rettferdiggjort.

Innlandshete kunne altså hatt potensialet til å bli en skikkelig psykologisk thriller i mine øyne ved å dra leseren mer inn i Julies hode. Hvis ikke ville jeg gjerne sett at hun ble tonet ned og thrillerpreget opp ved å for eksempel la selve mysteriet ta opp litt mer plass . Det blir en litt for lang oppbygging av stemning frem mot forsvinningen til at jeg synes det fungerer som en thriller. Slik boken er nå blir det mer et samlivsdrama, først og fremst fra et kvinneperspektiv, for mannens tanker får vi ikke så mye av, med et thrillerpreg. Thrillerpreget funker som sagt i form av den ubehagelige stemningen gjennom boken, selv om det ikke helt gir meg frysninger på ryggen. Jeg synes dermed at boken faller litt mellom to stoler og forstår ikke helt hvor forfatteren egentlig vil.

Omtalen er først publisert på bloggen Så rart

Jeg er enig med deg i at språket passer godt til denne boken. Min erfaring er dessuten at barn og ungdom som lever med en kreftsykdom ofte får en veslevoksen måte å snakke på. De er ofte omgitt av mange voksne, og det virker ofte som om de får en spesiell innsikt i livet som andre på deres alder ikke har - kanskje ikke så rart med den livserfaringen som de får.
Dette er en alvorlig og trist bok, full av varme, humor og kjærlighet.