Bokelskere.no

Jeg trodde jeg hadde svart denne gangen, men forvekslet det med forrige helg. Men bedre sent enn aldri:)

I helga og hele uka har jeg vært en produktiv leser og fullført tre bøker. Et nivå jeg er endelig er tilbake på. Brukte ofte å fullføre tre bøker i uka før i tiden, men før har nettet og andre ting tatt over lesingen slik at det ofte ble bare to bøker, men denne uka har jeg tilbringt lite tid på nettet og det resulterte i at jeg fullførte tre bøker. Det nivået jeg ønsker å være og håper det forholder seg sånn. Tidligere i uka leste jeg Fossefall(53) Livets valg av Jorunn Johansen. Har vært en liten stund siden jeg leste i den serien nå og siden serien varer i 55 bøker syns jeg at jeg må og vil fullføre hele serien. Vil jo vite hvordan det ender og se om jeg får rett. Liker ikke halvspiste serier, i hvert fall serier jeg liker, så jeg skal selvfølgelig lese de siste to bøkene i serien også.

Og i helga leste jeg ferdig Min Kamp 5 av Karl Ove Knausgård (vemodig å tenke på at det bare er en bok igjen i serien. Den skal jeg selvfølgelig også lese). Blir aldri lei av Knausgårds skrivemåte.

Jeg ble også ferdig med Brev til min datter av Anne - Britt Harsem i helga. Oppfølgeren til Mammas svik, om den forferdelige Alvdal saken.

Så det ble da en del lesing denne helga også, og godt er det.

Her er det lite med snø. Ikke så rart siden de siste kveldene har det vært noen kraftige vindkast. Men jeg vil heller ha sånt vær istedet for snø for dette været minner meg mer om høsten, min favorittårstid. Så det får bare blåse for min del:)

Ser ut som du også leser mye variert, og det bra:)

Håper du hadde en god helg:)

Disse bøkene er dessverre ikke det samme som før. Savner spenningen ...

Etter et dramatisk møte med en bjørn, overlever Victor så vidt når Kajsa kommer til unnsetning. Hun er nemlig god til å skyte. De har kjent hverandre siden barndommen, og har ofte kranglet og ertet hverandre, men etter denne ulykken, får de plutselig varme følelser for hverandre, men vil Victor overleve med tanke på hvor hardt skadet han er. Samtidig får Kajsa en gammel "venn", Knut, på besøk på gården. De var uvenner før i tiden, men bestemmer seg for å være venner og han får jobbe på gården hennes igjen, men har han gode hensikter?

Nå er det en god stund siden jeg har lest Fossefall igjen og det beklager jeg, men av og til hoper det seg opp med bøker og jeg prøver å prioritere bøkene mine så godt jeg kan, selv om jeg ikke alltid lykkes med det, så noen blir dessverre litt utsatt. Det er ikke bestandig kabalen min går opp, men jeg gjør så godt jeg kan.

Når det er sagt, er det både vemodig og litt "masete" å lese Fossefall igjen. Vemodig fordi jeg har bare to bøker igjen av denne serien. En serie jeg har lest helt siden 2009 da den første boka ble utgitt, og litt "masete" fordi de 30-40 første bøkene i denne serien var bedre og mer nyskapende enn det de er nå. Grunnen til at jeg opplever disse siste bøkene som litt "masete" er fordi at mange av hendelsene, følelsene og ikke minst, intrigene, blir mye av det samme som i de tidligere bøkene, mye gjentakelser. Så på den måten er det jo bra at serien har bare noen få bøker igjen, og litt vemodig siden jeg har lest og blitt kjent med mange gode, rare og spennende mennesker i serien, som jeg kommer til å savne i blandt. Alt tar jo slutt en gang. Sånn er livet.

Så dette blir en kort anmeldelse fra min side med tanke på at dette er om en bok som er langt ute i en serie, og det er litt begrenset hva jeg kan skrive for ikke å røpe for mye. Men en ting kan jeg innrømme: dette er vel den lengste serien jeg noen gang har lest. Har nå to bøker igjen av serien å lese, og grugleder meg til det hele er over. Det blir trist og vemodig å ta farvel med denne gjengen som jeg har lest så mye om i mange år, og det blir samtidig godt å bli ferdig med Fossefall siden den ikke har den samme gnisten som før. Syns uansett bøkene var best da Amalie, moren til Kajsa hadde hovedrollen. Av en eller annen grunn liker jeg henne bedre enn Kajsa som nå er i sentrum. Selv om bøkene ikke er det samme som før, må jeg jo se hvordan det går videre og få med meg slutten også, med tanke på at jeg har lest så langt i serien.

Det har tatt meg lang, lang tid å komme gjennom denne boka. Jeg synes den er god, språket flyter lett, men det er ofte vanskelig å holde tråden i fortellingen fordi historiene ikke er kronologiske. Det hjelper da heller ikke at jeg har brukt så lang tid på den at jeg har glemt hvem alle de ulike personene var og hvilket forhold de hadde til hverandre... Jeg er imidlertid glad for at jeg fullførte!

Og det finnes flere bøker :)

Skulle ønske jeg hadde tidssonen din. Jeg gjør alt for å kvele dagene, men istedet er det dagene som kveler meg, haha, jeg får ikke til å få tiden til å gå fortere. Det er kjipt.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Heaven av Christoph Marzi. En av de bedre urban fantasy bøkene jeg har lest i det siste. For mange andre har skuffet meg.

Og jeg skal lese videre i Min kamp 5 av Knausgård, og har planer om å komme meg lenger inn i boka Girl in the woods av Jennifer McMahon, den har fått litt lite oppmerksomhet i det siste, for andre bøker har kommet i veien. Og jeg har så vidt begynt på Mørke grener av Nikolaj Frobenius som virker spennende så langt.

Ellers skal jeg holde meg unna sport. Er allergisk mot sport og idrettutøvere. Jeg er ikke interessert i hva de får til og ikke:) Så jeg skal holde meg unna nrk kanalene denne helga også.

Og her blåser det kraftig og lite med snø. Just the way I like it. Ja til kraftige vindkast og lang høst istedet for snø. Snø er så upraktisk av mange grunner:)

God helg til deg også:)

Er det mulig å leve uten hjerte?

Tenåringsgutten David elsker å være på takene i London. Hoppe fra tak til tak og nyte utsikten derfra. Men han blir nesten fra seg av sjokk da han hopper bort i en jente han ikke ser i skyggene som betrakter stjernene gjennom et teleskop. Han kolliderer med henne i mørket. Han har ikke forestilt seg å møte noen andre på et tak av alle steder. Han får vite at denne jenta heter noe så spesielt som Heaven, og hun påstår at det er noen menn som er ute etter henne. Menn som har stjålet hjertet hennes. Ikke på den romantiske måten, men praktisk talt skråret den ut og stjålet den på en kirurgisk, ulovlig måte. Uansett hvor morbid denne historien hennes virker, bestemmer David seg for å hjelpe denne helt spesielle jenta som er i live til tross for at hun ikke har hjerte, og han vet hvordan det er å være alene. Men han aner ikke hva slags farer som møter dem.

Jeg hadde ingen forventniger til Heaven siden jeg har lest en del urban fantasy bøker i det siste, som lenge har vært oppbrukt og middelmådige, i mine øyne. Det å ha for store forventninger er heller ikke særlig bra, så jeg tror i dette tilfelle at det stemte at man kan bli positivt overrasket når man ikke har for store forventninger på forhånd, eller man slipper å bli så skuffet ... Men i dette tilfellet ble jeg en sjelden gang positivt overrasket over en bok fra denne spesielle sjangeren. Jeg har blitt mer kresen til det jeg leser for tiden selv om jeg leser fra alle mulige sjangre. Man blir kanskje mer kresen etter alderen? Hvem vet ...

Den romantiske delen i urban fantasy sjangeren, er ikke noe nytt og er som forventet, men jeg satte pris på konseptet, det som ikke hadde med romantikk å gjøre. Mennene som var ute etter henne fordi hun er det første offeret deres som er i live uten hjertet, David og Heavens konstante redsel og deres flukt. Hvem kan de stole på, og hva skal de gjøre, og hvor lenge kommer hun egentlig til å leve uten hjerte? Så denne romantikken dem i mellom var utenfor min interesse, men jeg likte hvor mørkt og dystert dette konseptet var i forhold til andre urban fantasy bøkene jeg har lest oppgjennom årene. Det er også forfriskende at en mannlig forfatter hiver seg innpå denne sjangeren fordi det er altfor mange urban fantasy forfatterinner i disse dager. Det er forfriskende at en mannlig forfatter stepper inn i denne sjangeren og maler et mørkere og dystrere urban fantasy bilde enn det de kvinnelige forfatterne i samme sjanger har gjort de siste årene. Christoph Marzi leverer en mørk, dyster og en historie full av mystikk og atmosfære som jeg har savnet litt hos de kvinnelige forfatterne som skriver i denne sjangeren. De legger mer vekt på romantikken enn selve spenningen/saken i boka/serien. Sånn sett var det befriende og forfriskende å lese boka Heaven.

Heaven: Feenes by er en herlig og forfriskende urban fantasy bok for lesere som ønsker noe lettvint, spennende, og som har en dose av mystikk og suspense i seg. Christoph Marzi har skrevet en annen bok i samme sjanger og den heter: Memory: Drømmenes by. Selv om karakterene i denne boka ikke er med i neste bok, skal den likevel leses. Etter denne fikk jeg lyst til å lese mer av Christoph Marzi fordi han vet å beskrive atmosfære og han gjør karakterene sine meget levende. Så selv om disse karakterene ikke er med i neste bok, tror jeg likevel at neste bok ikke er så verst heller. Det gjenstår å se.

Hørte denne på lydbok i en periode der lydbok overhodet ikke var tingen og var både distrahert og hadde lange pauser mellom hver gang. Jeg gikk rett og slett glipp av for mye. Jeg tror jeg er nødt til å lese denne på nytt ved en senere anledning etter all den positive tilbakemeldingen den har fått.

Dette mener jeg.

Jepp, jeg vil heller ha indre uro eller streve med apati, så apatien forsvant heldigvis da leselysten kom tilbake, og det er sant at bøker er virkelighetsflukt, og deter heller ikke dumt tidsfordriv. Så jeg får lest en hel del for tiden, og det har jeg ingenting i mot selv om jeg misunner alle som er i stand til å dra på jobb. Og jeg er enig med deg, de vet sikkert ikke hvor heldige de er. Folk glemmer jo fort å sette pris på ting. Det er sånn vi mennesker er.

Vet hvor kjipt det er når man ikke finner noe under en utredning. Det er ikke noe gøy, men håper de ikke har gitt opp ennå, og kanskje finner noe i anledning i en annen utredning? Jeg trenger heldigvis ikke å være sengeliggende, men energien er ikke på topp, så lettvinte gjøremål går litt langsommere enn normalt, men, men. Det får ta den tiden det tar.

Vi får bare holde ut på en eller annen måte med plagene våre. Hold on be strong:)

Kan ikke akkurat fastslå at frustrasjonsnivået har dempet seg, men jeg er heldigvis ikke like apatisk når leselysten er tilbake som da når den er borte, men den indre uroen er der. Har nok med at jeg går hjemme om dagene og er lei av det. Lei av all denne ventingen og håpet om å bli bedre. Har ikke så mye tålmodighet mer. Så sånn sett har ikke frustrasjonsnivået synket, men er heldigvis ikke like apatisk når jeg leser og har leselysten tilbake enn som da når den er fullstendig er borte. Da blir jeg rådvill:) Nå er det bare den indre uro og tålmodigheten som snart renner ut og lei av tilværelsen som jeg nå befinner meg i. Vil være i jobb som alle andre i stedet for å være langtidssykmeldt for det er ikke noe for meg, men samtidig må jeg bare befinne meg i det, samtidig som jeg vet at de andre har rett. Har det vært opp til meg så har jeg bare gitt blaffen i helsa og tatt tilbake den grå hverdag som jeg lengter tilbake til.

Heldig du som er ferdig med utredning denne gang, jeg er misunnelig. Selv skal jeg ta CT om et par uker. Skal ta CT av magen og bekkenet. De har funnet ut hva som var årsaken til svimmelheten, og går til fysioterapeut for å få hjelp til å holde sjakk med det. Men har også hatt magesmerter siden fjor sommer og under gastroskopien jeg tok i fjor høst fant de ingenting, men i anledning til andre symptomer som legen fant mistenkelig knyttet til magesmertene valgte hun å bestille CT time av meg for mage og bekkenet. Så håper inderlig at de finner ett eller annet. Jeg kan leve med svimmelhet selv om det er slitsomt deg også, men magesmerter og kvalme er ikke noe gøy. Så håper det ikke blir en bomtur da.

Jeg er ikke så glad i denne årskiftet denne tiden jeg også. Først kommer det masse snø i første omgang som varer en kort stund og så er det bare sørpete. Vil heller ha en lang høst med masse vind og regn enn vinter. Har alltid vært høstmenneske:)

Du får hvile deg til leselysten, å plage seg til å få leselysten til å komme tilbake igjen funker ikke. Det funket ikke for min del. Så du får hvile deg med god samvittighet i mellomtiden, og så kommer nok leselysten tilbkake til deg igjen før du aner det:)

Jeg må uansett ha litt kaffe før jeg leser noe som helst nå selv om leselysten min er tilbake, men må nesten ha alltid kaffe mens jeg leser for lesingen blir ikke helt det samme uten og jeg har ikke tatt en eneste kaffekopp ennå i dag, selv om jeg har vært oppe i flere timer, så nå er et på tide og så lese litt utover dagen, og prøve å glemme livssituasjonen. Det er bøkene som har hjulpet meg mest mens jeg har vært og er sykmeldt i alle disse månedene selv om leselysten forsvant i to uker. Men det er alltid en hobby jeg går tilbake til. Sånn har det vært hele livet, så er glad for å ha noe å gjøre selv om dagene går trått, og lesing er jo ikke det verste man kan gjøre, selv om jeg prøver å gjøre andre ting å gjøre for å få dagene til å gå også, men det er alltid lesing som har vært den store redningen:)

Var ikke meningen at dette skulle bli langt, men det er typisk meg hver gang jeg skal skrive noe, så blir det aldri kortfattet:)

Kan hvem som helst bli spion?

Ruby er en smart og kvikk ungjente som elsker å løse kryssord, lese, legge puslespill; alt som har med logikk å gjøre. Hun liker å ha noe å bryne seg på. Hun fikk til og med tilbud om å gå på Harvard selv om hun var altfor ung som hun takket nei til. Hun vil ikke være nerd over alle nerder. Hun er ikke bare den smarteste av dem alle i hennes alder og vel så det, men hun har det også i kjeften. Hun er temmelig rappkjeftet, og hun vet godt hvordan hun skal svare for seg uansett hva slags situasjoner hun havner i. Hennes favorittaktivitet er å provosere andre og bestekompisden er Clancy. De to har mye til felles og begge elsker å se krimprogrammer på Tv.

Rubys familie er rik og har folk til å hjelpe seg med det meste: servering av mat, vasking, rydding og annet husarbeid, slik at de selv slipper å anstrenge seg, men de er greie og hyggelige folk for det. Men en dag blir livet til familen Redfort snudd på hodet da en i mannskapet deres forsvinner, og alle møblene er borte bortsett fra telefonene og en ny butler ved navn Hitch blir sendt til familien. Det er da Ruby tar telefonen og får en gåtefull beskjed og et vilt eventyr starter. Hun får den ene ledetråden etter den andre, og blir satt på en skikkelig prøve som den kodeknekkeren hun er. Vil de få tilbake møblene igjen og kommer Ruby til å løse gåtene som stemmen i telefonen gir henne eller er hun ikke så smart likevel? Det får tiden vise.

Jeg er egentlig for gammel til å lese ungdomsbøker, men som sagt tidligere så liker jeg å holde meg oppdatert innenfor alle sjangre og målgrupper når det gjelder bøker, og jeg liker å lese variert, så hvorfor ikke? Men jeg nølte litt ved å se på det omslaget, og tenkte vel på forhånd at dette blir vel litt for barnslig for meg selv om jeg vet innserst inne at man skal ikke dømme en bok etter omslaget. Så jeg er glad jeg ga boka en sjanse. For selv om selve spionsaken ikke var altfor fengende for meg, så var det mange fengende og fargerike karakterer som var motiverende å lese om, spesielt hovedpersonen Ruby og butleren Hitch. Likte sarkasmen mellom de to veldig godt. Hun og bestevennen Clancy har også den samme sarkasmen, og Ruby er ikke redd for å si det hun mener uansett hva slags trøbbel hun havner i. Sånn sett er hun en herlig karakter på mange måter og er et friskt pust i ungdomslitteraturen.

Selv om historien ikke var like spennende som å lese om selve karakterene, er dette likevel en god spionbok for ungdom som liker action. Her er det doser av fart, thriller og spenning, pluss svartmalt humor. Dette er ingen eventyr for pyser. Så har du sansen for å lese lettfordøyd thriller med kodeknekking og farer i alle kanter, så er nok dette en bok for deg. Og jeg må innrømme at selv om historien og saken ikke var fult så engasjerende og underholdende for denne leseren, så var karakterende såpass fengende at jeg kan godt tenke meg å lese neste bok i serien for jeg er interessert i å følge Ruby Redfort videre.

Se meg inn i øynene er et godt grunnlag for en ny og spennende bokserie for unge lesere som er lei av å lese urban fantasy bøker som inneholder vampyrer, varulver, hekser og andre fantasifigurer, og som heller vil ha ekte action. Kanskje drømmer du om å bli spion/detektiv selv? Det er jo lov å drømme ...

Leselysten er kommet tilbake for fullt etter den ble borte for meg de to siste ukene i fjor. Vil aldri oppleve det igjen.

Tidligere denne uka har jeg lest ut: Min kamp 4 av Knausgård (fremdeles begeistret og jeg som absolutt ikke skulle lese disse bøkene da de først kom ut. Glad jeg skiftet mening:) Og jeg har lest ut Ruby Redfort: Se meg inn i øynene av Lauren Child. Moderne versjon av Nancy Drew. Liker Nancy Drew best, men kodeknekkeren Ruby Redfort er slett ikke verst hun heller:)

Og i helga skal jeg begynne på Min kamp 5 "sjokkerende". Men vil jo gjerne lese fortsettelsen, og jeg skal lese videre i Heaven av Christoph Marzi som jeg har så vidt begynt på. Lenge siden jeg har lest urban fantasy, og har savnet det. Og også skal jeg lese videre i Girl in the woods av Jennifer McMahon som jeg vil gjerne komme meg videre i siden den hadde en spennende start, og håper det holder seg sånn. Phew! Det ble mye å ramse opp her.

Ellers har snøen kommet tilbake. Skuffende. Den har vært borte i en måned og jeg likte det som det var. Det har ikke kommet så mye, men likevel syns jeg snø er så upraktiskså håper den forsvinner fort. Jeg vil heller ha en lang høst slik som det nettopp var.

Håper du kommer i form igjen og at leseiveren er på plass igjen om ikke alt for lenge.

God helg til deg også:)

Jeg synes andre bøker han har skrevet har vært bedre og mer spennende.Les mer her.skriv lenkebeskrivelse her

Enig

Helt enig.

Hvor mange ønsker ikke å forlate det livet man har nå, bare stikk av og leve et fritt liv?

Vatanen og en medarbeider har kjørt langt og i et lite uoppmerksomt øyeblikk blir de overrasket over en hare som hopper ut i veien, og de treffer på haren så vidt. Haren forsvinner inn i skogen og Vatanen er fast bestemt på å gå etter haren for å se hvordan det gikk. Vatanen finner haren forskremt i skogen med en brukket labb. Han og medarbeideren hadde like før denne ulykken hatt en krangel, og når medarbeideren roper på Vatanen, bestemmer Vatanen seg for å bli igjen i skogen med haren da han hører medarbeideren kjøre vekk. Vatanen blir bokstavelig talt forlatt med haren. Han vil redde denne haren og sammen får han og haren en spesiell connection. Haren blir knyttet til denne mannen som en hund og han blir med Vatanen på denne nye reisen. Vatanen vet ikke hvor han skal dra. Han vil ikke tilbake til jobben som han mistrives i, og han savner heller ikke kona hjemme. Istedet legger han ut på tur sammen med haren hvor de møter på den ene komiske og surrealistiske episoden etter den andre, som involverer både mennesker og dyr. Dette blir et vendepunkt for Vatanen, men kommer denne nye livsstilen til å bli bedre enn det forrige?

Dette er en bok jeg har vært svært nysgjerrig på i flere år og jeg har nølt lenge med å lese den, hvorfor vet jeg ikke, men noen bøker står lenger på ventelisten enn andre hos denne leseren, og det blir som det blir. Selv om det tok meg mange år før jeg bestemte meg for å lese den, er det jo bedre sent enn aldri. Jeg hadde høye forventninger til denne boka, og høye forventninger er jo som kjent for å være "skadelig". For man kan risikere å bli temmelig skuffet, som i dette tilfellet. Jeg hadde forventet meg en morsom og sjarmerende historie med dyr som hovedrolle. Ingen tvil om at denne historien var sjarmerende. Hvordan denne mannen tar seg av haren til envher pris og at de to får full tillit til hverandre. Men resten av boka var bare rar, eller skal jeg kalle det harry? Dette er vel den første gangen jeg kaller en bok for harry (og forhåpentligvis den siste gangen...), for det var mye som var bare tull og ikke alle episodene de havnet i engasjerte meg ikke. Boka ble ikke helt som jeg hadde tenkt for det var på en måte ikke min type humor selv om vennskapet mellom Vatanen og haren var sjarmerende.

Denne anmeldelsen av Harens år blir dessverre relativt kort siden boka er veldig smal. Den består av bare 159 sider, og jeg er samtidig redd for å røpe for mye, så jeg holder meg til en kort og saklig anmeldelse i denne omgang.

Harens år ble dessverre ikke den boka jeg hadde forventet meg. Selv om jeg liker forholdet til Vatanen og haren godt, og jeg selv er veldig glad i dyr, var det ikke nok til at denne boka havnet på favorittlista mi. Vet ikke hvordan jeg skal beskrive boka, men den ble litt vel rar. Det er den beste beskrivelsen jeg kan komme på i skrivende stund. Dessverre ble jeg skuffet, men jeg har nå i alle fall lest den.

Kan man bli mer ensom og synke lavere når man er langtidssyk og føle at man ikke strekker til?

Å la seg styre av langvarig sykdom er selvsagt ikke lett. Det vet forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold alt om. I lang tid slet hun med ME (kronisk utmattelsessyndrom), noe hun fikk i ung alder. Hun opplevde folk som ga henne opp, og folk som ble for å gi henne støtte. Hun skriver om sin tapre kamp om det å komme seg gjennom hverdagen med en kropp som ikke ville lystre på en jovial og varm måte. Dette er ingen typisk sykdomsbok som blir fortalt i en trist og mørk tone. Snarere tvert i mot. Hun skriver om kampen mot sykdommen og fungere best mulig på en hjertelig og humoristisk tone. Hun beskriver hvordan det å være fokosuret på et bokprosjekt som holdt henne oppe i den mørke tiden. Hun skriver om hvordan hun skriver sin forrige bok Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, for å ha noe annet å tenke på istedet for å synes synd på seg selv hele tide, selv om det hender det også, selvfølgelig. Hun prøvde til og med å studere som alle andre på hennes alder og gjøre hverdagslige ting mens hun strevde med sykdommen, selv om det var dager da det føltes ut som sykdommen ville knekke henne helt.

Jeg ble først oppmerksom på denne boka gjennom Nrk2 - programmet, Bokprogrammet. Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren tidligere, men da hun ble intervjuet på det programmet hvor hun fortalte om boka Monstermenneske, ble jeg meget nysgjerrig. For forfatteren virket som en kvikk og morsom forfatter. Hun var så fascinerende å høre på, og jeg fikk store forventninger til denne boka av den grunn.

Men boka var dessverre ikke like fascinerende å lese som å høre på forfatteren, så det ble en liten nedtur sådan. Men jeg beundrer henne hvordan hun taklet sykdommen og kom seg gjennom det til slutt. Hun overvant alle de årene hun led av sykdommen og det forteller jo mye om en person. For det er ikke bare, bare å leve som alle andre og samtidig slite med sykdom, så der kjenner jeg meg godt igjen. Jeg har ikke ME, og kan måle meg med det, men vi mennesker sliter jo med hvert vårt og har og får forskjellige sykdommer. Og det å være langtidssyk anbefaler jeg selvfølgelig ingen, men det gjorde godt å lese boka selv om jeg ikke har samme sykdom som Annesdatter Skomsvold led av. For det var lett å kjenne seg igjen i frustrasjonen og det å føle seg som en helt annen person når man er syk. Man blir jo rådvill, og mister seg selv litt på veien. Da tar det litt tid til å komme tilbake til seg selv igjen. Så det var lett å kjenne seg igjen i det.

Monstermenneske er en modig bok om et sterkt menneske som overvant sykdommen ME. Hun kom seg styrket ut av det selv om fortvilelsen ble stor i enkelte tilfeller, noe som er forståelig. Selv om Monstermenneske ikke ble helt min type bok, er jeg likevel glad for at jeg leste den.

Ja, den kom ut i desember 2012. Nova forlag, du kan lese mer her om du interessert. Eller på bloggen min.
Man blir fort hektet på Edvard Munch, og hans fantastiske kunst, jeg sprer det til barn, men boken passer for alle.

Enig.