Bokelskere.no

To forskjellige mennesker, men ikke fullt så ulike likevel.

Ulrik Børresen får en dag besøk av en noe nervøs kvinne. Ulrik er en psykolog i midten av femtiårene og har hatt mange forskjellige pasienter, men det er noe med denne kvinnen som fascinerer ham mer enn andre. Denne pasienten blir bare omtalt som kvinnen. Vi får aldri vite hennes navn. Grunnen til at Ulrik er fascinert over henne er ikke av utseende hennes, men hennes bakgrunnshistorie og fortellerevne. Det viser seg at de to har en ganske lik livshistorie. Han kjenner seg igjen i henne uten at han nevner noe om det til henne. Det får ham til å tenke grundig over livet. Han er en mann som er hengt opp i fortiden og han lever et temmelig monotont liv. Ingenting gir ham glede lenger. Kan han gjøre noe for å få livsglede igjen, og vil han klare å kurere kvinnen mot traumene sine?

Jeg har lest to bøker av Anne-Britt Harsem tidligere. Fra før av har jeg lest: Mammas svik og Brev til min datter, som Harsem skrev sammen med offeret "Eline" fra Alvdalsaken. Så jeg vet hun kan å skrive biografier, men kan hun å skrive fiksjon?

Innholdet har i seg selv et interessant konsept. To "ødelagte" personer som har ganske lik livshistorie møtes tilfeldig. Historiene deres var ikke så interessant for min del. For min del var det mest interessante hvordan de observerte hverandre, og inspirerte hverandre til å finne ut av ting uten å nevne det høyt for hverandre. Mellom linjene inspirerer de hverandre til å møte fortiden og prøve å finne ut av hvordan de skal takle fremtiden. De er hverandres inspirasjonskilder uten at de er klare over det selv.

Jeg følte meg ekstra knyttet til Ulrik mens jeg leste fordi han føler han står på en måte fast i livet og ingenting gir ham glede lenger. Det er sånn jeg selv føler det for tiden så av og til var det nesten som å lese litt om meg selv, bortsett fra at han har en fast jobb å gå til og det har ikke jeg. Men jeg vet følelsen av å sitte fast i sitt eget liv og føle at ingenting gir noe tilbake. Alt er bare monotont og ubeskrivelig kjedelig.

Dette blir en kortere anmeldelse enn det jeg vanligvis skriver fordi dette er en bok på kun 197 sider og som vanlig vil jeg jo ikke røpe noe for andre. Det hadde vært kjipt. Det perfekte rom er en fin bok på mange måter, men personlig savnet jeg noe mer tankevekkende. Mer dybde. Savner å lese en bok som hjemsøker meg lenge etterpå. Som sagt; en fin bok, men savnet noe mer. Boka ble for kort til å bli ordentlig kjent med disse menneskene.

Forelskelse oppstår når man minst venter det.

Man vet heller ikke hvem man kommer til å forelske seg i ... Ved en tilfeldighet møter Emma en fyr som heter Hester. Han er halvt amerikansk og han er bare innom Norge en tur for sommeren. Moren hans bor i Norge, og han drar tilbake til USA når skoleåret begynner igjen. Emma blir hodestups forelsket i den gutten og følelsene blir gjengjeldt. Det er bare så synd de får så liten tid med hverandre. Noen måneder er jo ingenting. Og før de vet ordet av må Hester dra tilbake til USA. Klarer Emma å overleve savnet eller kommer hun til å mingle med andre gutter? Hun går tross alt på ungdomsskolen, og liker å få oppmerksomhet som andre jenter. Men blir savnet etter Hester for stort?

Ungdomstid er viktig for mange, og spesielt den første forelskelsen. For noen blir den vel intens og for andre ikke helt som forventet. Mange følelser i bildet og slik er det for hovedpersonen Emma også. Hun faller fort for Hester, men samtidig nøler hun litt fordi hun vet at han snart skal dra, og avstandsforhold er det vel ikke mange som har noe tro på ... Og mens han er borte prøver hun å finne seg selv og andre venner, men i ungdomstiden er mye under forandring, både når det gjelder venner og miljø, og Emma er vel ikke en person med god selvinnsikt, dessverre. For meg virker hun utrolig naiv, og stoler blindt på alt og alle. Det fører til at hun havner i uheldige situasjoner.

Boka er ment for å berøre lesere med kjærlighet og sympati, men syns kjærligheten mellom Emma og Hester oppstår altfor fort. Jeg liker ikke bøker med "instant love" som det heter så fint. Det er ikke troverdig. Det blir for simpelt og som tidligere nevnt, naivt. Hverken karakterene eller situasjonene er troverdige nok.

Og hjertet mitt bare er en kort ungdomsroman på kun 162 sider, derfor velger jeg å skrive en kort anmeldelse for jeg vil jo ikke røpe noe. Det er ikke så mye mer å si om boka enn at det var ikke bare størrelsen på boka som var tynn, men også selve innholdet. Det blir for stressende, og alt skjer bare på overflaten. Man blir ikke nysgjerrige nok på karakterene og historien er så forutsigbar at det blir fort kjedelig. Nyforelskede tenåringer vil nok sette pris på denne boka, men selv syns jeg dette ble for sukkerspinnaktig på mange måter. Beklager.

Jeg ble også skuffet over den. Skjønner hvorfor mange forelsket seg i den boka, men syns den ble for mye av alt og det er en typisk overhyped bok.

Ungdomsforelskelse, drømmer, håp og frihet. Ungdommer vil så gjerne ha alt, og er villige til å gjøre det meste for å oppfylle drømmene sine, men av og til kan det gå galt. Alvorlig galt. Og når man ser ingen utvei. Hva gjør man da?

Louise og Liam er stormforelsket og har kun øyne for hverandre. Kort tid etter at de møtes, flytter de inn sammen og deler all sin tid. De er så oppslukte av hverandre at de ikke merker at de forandrer seg personlig. Louise begynner å skulke skolen oftere og oftere, og Liam tenker kun på penger og makt. Det fører dem inn til et dårlig miljø som de etter hvert mister kontrollen over. Det blir så alvorlig at de setter livene deres i fare. Vil problemene for dem noen sinne ta slutt, og er det sant at kjærlighet overvinner alt?

Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtved er ukjente forfattere for min del og dansk litteratur har jeg ikke lest mye av, men greit å utvide horisonten litt. Lese litteratur fra forskjellige land, kulturer og så videre. Men det er jo ikke så stor forskjell på Norge og Danmark, akkurat, men leser stort sett norsk og amerikansk litteratur ellers, så det er greit å variere litt. Se hva nabolandene skriver om. Ungdomslitteratur har blitt svært populært de siste årene, spesielt innen fantasy, så det er lenge siden jeg har lest en vanlig roman som er beregnet for ungdom der det ikke innholder, vampyrer, varulver og andre overnaturlige skapninger. Man må lese litt dagligdagse ting også.

I denne boka må jeg bare nevne at jeg likte historien bedre enn karakterene. Historien virker realistisk og dramatisk, men det jeg savnet aller, aller mest med innholdet var litt mer dybde i karakterene. Boka er for tynn for slike temaer. Boka inneholder så alvorlige og aktuelle temaer at den burde ha fått mer tid til å utvikle både historien og karakterene på en skikkelig måte. Man vil så gjerne vite mye mer fordi man blir bare mer og mer nysgjerrig på personene, men så får man ikke vite nok. Syns historien også er spennende i seg selv, men som sagt, boka er for kort til at historien fikk utfolde seg rikeligere. Dette er jo en bok der det står mye mellom linjene og det liker jeg. Men likevel savnet jeg mer utdypning. Gi leseren større utfordring med å prøve og tenke på hva man selv ville ha gjort i en slik situasjon. Jeg skulle ønske at boka fikk mulighet til å provosere litt mer enn det den fikk mulighet til.

Noen kommer sikkert til å bli mer provosert av boka enn det jeg ble, og noen kommer nok til å bli både rørt og satt ut. Jeg er dessverre ikke sentimental nok til å bli rørt av bøker. Som nevnt tidligere savnet jeg mer følelser i karakterene, mer provosering (siden forfatterne tar opp viktige temaer), og jeg savnet på en måte å bli sjokkert. Selv om vi tidlig i boka får vite hva som hender til slutt, syntes jeg ikke det gjorde noe. Jeg ville vite hvorfor og hva som førte dem til en slik situasjon. Du og jeg ved daggry hadde et godt utgangspunkt, men jeg følte ikke at forfatterne utfylte utgangspunktet godt nok. Som sagt, jeg savnet noe mer provoserende. Savner å lese bøker som virkelig setter spor i meg.

Ikke min type humor, og kjedelig handling ...

Geniet Colin Singleton er besatt av å være flink, lage anagrammer og teorier om alt mulig. Han er også besatt av Katheriner. Etter at det ble slutt med Katherine nummer nitten i rekken, er Colin dypt nede, og bestekompisen hans, Hassan bestemmer seg for at de to skal på road trip. Bare kjøre og se hvor de ende opp. Hassan vil at Colin skal komme seg gjennom bruddet med eksen, og kanskje vil de oppleve noe morsomt sammen på turen. Men målet for Hassan er først og fremst å få bestekompisen hans til å tenke på noe annet enn bruddet og komme seg til hektene igjen. Få ham unna sorgen. Vil reisen gjøre underverker? Vil Colin oppdage nye sider av seg selv og vokse som person, eller kommer han alltid til å være deppa?

Forfatter John Green blir hyllet av både ungdom og voksne verden over. Selv har jeg lest noen bøker av ham og har ikke blitt like begeistret, dessverre. Jeg har lest The fault in our stars og Papirbyer av ham tidligere, og jeg ble aldri noen stor fan av den berømte The fault in our stars. Det er mange blodfans av den boka, men jeg ble aldri en av dem. Jeg forstår hvorfor John Green er populær. Han bruker både humor og sentimentalitet i bøkene som rører lesere i alle målgrupper, men det er en ting jeg har funnet ut ved å lese John Green bøker og det er at jeg og John Green har ikke samme type humor. Syns han anstrenger seg og prøver for hardt å være morsom uten å mestre det. Jeg syns ikke det han skriver er spesielt artig, og jeg er vel heller ingen lettrørt leser. Er visst ikke så sentimental av meg, har jeg funnet ut, så derfor kommer jeg vel aldri til å bli fan av John Green. Syns bøkene hans er litt vel oppskrytte, for å være helt ærlig.

Når det gjelder En overflod av Katheriner er vel den, den svakeste boka jeg har lest av John Green så langt. Syns handlingen var veldig tam. Det var ikke mye som skjedde. Handlingen hadde nesten ingen fremdrift, og karakterene var temmelig flate, også hovedpersonen. Jeg klarte ikke å bry meg noe særlig om noen av dem og om ting ble bedre eller ikke. Helt ærlig så kjedet boka meg voldsomt. Anagrammer interesserer meg ikke, og heller ikke Colins teorier. Syns det skjedde veldig lite til road trip å være.

Dette blir en kort anmeldelse fra min side siden boka ikke ga meg noe særlig. Syns En overflod av Kathriner var tvers gjennom kjedelig, og hadde en handling som ikke besto av noe. Brydde meg ikke noe om Colin og de andres små bagateller, og ingen av karakterene var interessante nok til å være nysgjerrige på dem. Etter tre bøker av John Green så langt er det bare å innse det. Jeg kommer aldri til å bli noen John Green fan. Vi har definitivt ikke samme type humor. Jeg har også fått Faen ta skjebnen av forlaget, men siden jeg allerede har lest den på engelsk orker jeg ikke å lese den en gang til.

Enig

Mark David Chapman hadde denne boka med seg da han myrdet John Lennon, og skuespillerinnnen Winona Ryder samler på gamle utgaver av denne klassikeren. I USA er boka en del av pensum både på High School og College. Hva er det som er så spesielt med denne boka? Etter mange år med nøling var det på tide for meg å finne det ut. Bedre sent enn aldri, ikke sant?

Tenåringen Holden Caulfield blir utvist av privatskolen Pencey Prep på grunn av dårlig innsats. Han vil ikke at foreldrene hans skal få vite det og istedet for å dra hjem (han skal dit om noen dager likevel som planlagt når juleferien starter). I mellomtiden velger han å være i New York og bare ta ting som det kommer. Han har lite penger, men på en eller annen måte finner han alltid ut hvordan han skal få ting til å gå rundt. Personligheten hans er sjarmerende og vittig. Han vet hvordan han skal snakke med folk og han elsker å lyve. Dikte opp ting, noe han gjør med glans. Han lever livet som det er der og da uten forpliktelser eller ansvar helt til han skal hjem til jul. Greia med ham er at han lider av kjedsomhet og blir lett rammet av depresjon, og på skolen følte han seg utilstrekkelig. Han vil nyte friheten før han drar hjem til foreldrene sine og hans nærmeste. Foreldrene hans trenger ikke å vite at han er blitt utvist av skolen før han skal hjem. Han får ta seg av det der og da. I mellomtiden vil han bare være tilstede i New York og bare følge strømmen. Gjøre litt som han vil uten noe ansvar. Ta bekymringene senere.

The Catcher in the Rye er en bok som er vanskelig å forklare på en enkel måte. Det er en bok der alt skjer og ingenting. Det er en slags malstrøm vi blir på en måte drevet med i. For å være ærlig likte jeg ikke selve historien så godt, men hadde stor sans for Holden Caulfield. Han minnet mange måter om meg selv. Spesielt det med at han hadde lett for å bli litt tungsint, og at han ikke visste helt hva han skulle med livet sitt. Følte seg litt rådvill og utilstrekkelig. På den måten var det veldig lett å kjenne seg igjen i ham. Han var redd for å håndtere voksenlivet han var på vei mot, og ville ikke at andre barn og ungdom skulle havne i samme situasjon som ham. Få den samme redselen og føle den samme mislykkheten som det han gjorde, men det var ikke noe han kunne gjøre med det.

J.D. Salingers berømte bok har blitt nevnt i mange filmer og Tv-serier, og i mange år har jeg hatt lyst til å lese boka, men noe har alltid holdt meg tilbake. For det første har jeg lest få klassikere og for det andre har jeg tidligere opplevd noen klassikere som litt "tunge". Ikke vanskelig å lese, men litt kjedelige og jeg var en smule redd for at kanskje The Catcher in the Rye ville bli for kjedelig for meg, men det var den altså ikke. Og jeg likte den mye bedre enn forventet. Jeg likte hovedpersonen og atmosfæren i boka godt selv om historien var så som så. Den ble bare ikke så magisk og så fantastisk som jeg hadde håpet den ville være. Jeg skjønner folk som virkelig elsker boka. Men personlig liker jeg hovedpersonen og budskapet i boka mye bedre enn selve historien og fremgangen. Vanskelig å forklare det på en fornuftig måte.

The Catcher in the Rye ga meg en bedre leseopplevelse enn forventet, og endelig har jeg lest denne klassikeren jeg også. Det var på tide. Selv om jeg ikke falt held pladask for boka, var det likevel mange sider ved den som jeg ble sjarmert av. En fin bok på mange måter å tenke tilbake på. Og alle skulle ha hatt en Holden Caulfield i livet sitt.

Her er det ikke mye snø, men mest blankis. Men nå har jeg endelig fått tak i piggsko for jeg ble så innmari lei av å tre på og av broddene. Og jeg går ikke på blankis uten brodder/pigger bare så det er sagt. Det er jeg for pysete til.

Tidligere denne uka ble jeg ferdig med: The Catcher in the Rye av J.D. Salinger, og En overflod av Katheriner av John Green.

I helga skal jeg lese videre i disse: Og hjertet mitt bare av Elen Betanzo, og Du og jeg ved daggry av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtved. Ikke helt min type bøker, (Liker ikke romantikk), men hater å ha uleste bøker stående og de har jeg mange av. Men et sted må man begynne:)

Jeg skal også lese videre i Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. Jeg elsker vandrehistorier, men dessverre er dette en kjedelig utgave å komme seg gjennom så skal bestille meg en annen når jeg er ferdig med denne.

Og jeg leser Good Omens av Terry Pratchett & Neil Gaiman sammen med to andre.

Siden det snør mye hos deg, håper jeg du ikke blir innesnødd, i så fall håper jeg du har nok med lesestoff og mat:)

Jeg irriterer meg mest over at det har blitt litt lysere om dagen. Litt trist for jeg foretrekker mørketiden:)

God helg.

Får meg bare ikke til å gjøre det. Jeg liker å fullføre det jeg har begynt på og liker å utfordre meg selv.

Jeg driver en bokblogg og får bøker tilsendt fra forlag. Og man får jo mye med seg innen media.

Om jeg fikk den i julegave? Jeg fikk den tilsendt av forlag.

Ikke alle bøker er innenfor interesseområdet ...

Forfatteren Per Arne Dahl er biskop og han er kanskje mest kjent for å ha vært tidligere stortingsprest. Han har gitt ut en del bøker før, og er også kjent for å ha vært spaltist i Aftenposten. Selv forbinder jeg ham mest med intervjuet han hadde med Kronprinsesse Mette - Marit hvor hun satt barføtt.

Boka Å våge livet en gang til handler om det å reise seg igjen når livet er hardt (etter å ha blitt utfryst, er ufrivillig ensom osv ...) og bevare troen. Vise nåde, og prøve å være mer åpen mot andre. Vise varme og respekt for alle rundt oss. Boka tar også for seg at Per Arne Dahl vil gjerne gjøre gudstjenestene mer inspirerende enn at det lyder som tale/preiking. Han vil inspirere andre til å tro, føle seg velkomne, ha troen på seg selv og livet genrelt.

Først og fremst vil jeg si at jeg finnes ikke religiøs. Jeg er døpt og konfirmert (på grunn av tradisjon), men likevel er jeg ikke religiøs på noen som helst måte og troen er høyst fraværende. Jeg har ikke troen på sånt og det interesserer meg heller ikke. Det er ikke noen livsstil for meg. Jeg respekterer religiøse/personlige kristne så lenge de ikke prakker det over på meg for jeg er ikke interessert i å ha en tro, bare så det er sagt. Derfor opplevde jeg boka som litt tung, uinteressant og tørr. Det er en kort bok på bare 248 sider, men slet med den en stund før jeg ble ferdig med den for det var ikke noe tema for meg. Jeg er ikke så glad i selvhjelpsbøker generelt (kommer an på tematikken, selvsagt), men dette innholdet ble rett og slett for knusktørt for min del, og innholdet ga meg ingenting. Da oppleves lesing som et slit og jeg slet meg bokstavelig talt gjennom boka (jeg avbryter som kjent ikke bøker).

Det var med stor lettelse å bli ferdig med boka. Stygt å si det, men det er et slit når man leser en bok som ikke gir noe tilbake; hverken underholding, spenning eller lærdom. Per Arne Dahl vil så gjerne inspirere, men det funker ikke på meg på noen som helst måte. Da blir det veldig tamt og langdrygt å lese og boka ble ærlig talt lest i ganske små porsjoner. Jeg orket bare å lese noen få sider av gangen for det var andre bøker som fristet mye mer.

Per Arne Dahl skriver godt og kan å uttrykke seg, det er ikke det, men tematikken i Å våge livet en gang til interesserte meg ikke. Selv om jeg ikke fant noen glede i å lese denne boka, er jeg sikker på at andre vil gjøre det. Boka var bare ikke i mitt interesseområde og vi mennesker er jo så forskjellige.

Takket være kalenderen og deg vet jeg når det er helg:) Er det noe jeg savner her i livet så er det helgefølelsen.

Men det blir ingen helg uten bøker denne helga heller:

Jeg har nettopp begynt på: "En overflod av Katheriner" av John Green, og "The Catcher in the Rye" av J.D. Salinger (et av de få lesemålene mine i år er å bli flinkere til å lese klassikere). Og jeg skal begynne å lese i "Good omens" av Terry Pratchett & Neil Gaiman.

Ved siden av leser jeg som vanlig: "Too good to be true: The colossal book of urban legends" av Jan Harold Brunvand.

Så det blir litt av hvert angående lesestoff denne helga også, både på norsk og engelsk (liker å variere litt).

Ellers blir det en stille og rolig helg. Skal tilbringe helga med min gode venn: ensomheten.

God helg til deg også:)

Har aldri grått av en bok. Er vel ikke lettrørt:/

Hovedpersonen er som Mikke Mus, som ufrivillig havner i det ene mysteriet etter det andre, og hun klarer ikke å ligge unna ...

Etter en hektisk periode med litt vel mye spenning, drar tenåringsjenta Lumikki Andersson til Praha alene for å komme seg unna lengsel, stressende dager og bare få litt tid for seg selv. Hun vil dra til et sted hvor hun ikke er kjent og klare seg alene. Føle seg selvstendig og bare være. Få en ferie fra andre og få litt tid for seg selv. Og Praha er ikke det verste stedet å dra til. Men ferien hennes blir alt annet enn avslappende. Når en jente går bort til henne og påstår at hun er hennes søster, blir Lumikkis rolige tilværelse snudd på hodet, og hun blir dratt inn i noe hun ikke kan ta avstand fra, for som vanlig er nysgjerrigheten hennes for stor. Og hun blir før hun vet ordet av det dratt inn i det ene og det andre, og nok et mysterie må oppklares. Samtidig må hun passe seg for en leiemorder som er ute etter å ta livet hennes til enhver pris uten at hun aner hvorfor ...

Hvit som snø er oppfølgeren av Rød som blod som jeg leste i fjor og Hvit som snø er bok to i Snøhvit - trilogien. Jeg likte forgjengeren Rød som blod godt for der var det mye som skjedde, det var intensitet og det var ikke vanskelig å ikke like karakterene og jeg håpet at Hvit som snø ville havne på samme nivå. På en måte gjorde den det, men samtidig ikke. Dessverre var ikke konseptet like intenst og interessant som den forrige boka i trilogien, og for det andre blir ting litt vel søkt og tilfeldig til at det blir "troverdig". Ting skjer litt for lett enkelte ganger.

Jeg likte godt at settingen var satt i Praha (har selv vært der to ganger) så det var ikke vanskelig å forestille seg byen mens jeg leste og det er en by med mye atmosfære i. Byen er både mystisk og vakker. Et ypperlig sted for en thriller. Og det er bare helt utrolig hvordan Lumikki klarer å havne opp i det ene problemet etter det andre uten å anstrenge seg. Hun har en evne til å blande seg opp i alt mulig uten at det er meningen ...

Dette blir en kort anmeldelse fra min side. Jeg vil gjerne være kortfattet når det gjelder oppfølgere i redsel for å røpe for mye eller noe som helst. Det er lettere å skrive lengre når det er førstebok eller enkeltstående bok det er snakk om. Så dette blir en kort anmeldelse av hensyn til de som vil lese trilogien, men som ikke har begynt ennå. Vil jo ikke si for mye. Men vil med dette si at Hvit som snø er en verdig oppfølger og jeg liker at Lumikki ikke har forandret seg. At hun er den hun er. Oppfølgeren hadde ikke samme intensitet som den forrige, men det er et fint mellomledd til neste bok. Håper jeg får sjansen til å lese tredje og siste bok også.

Voldelige mennesker sprer seg som sykdom. Det er best å låse seg inne ...

Brage og vennene hans følger spent og urolig med på utviklingen som skjer i Japan. På nettet følger de med på nyhetsvideoer hvordan folk i Japan går løs på hverandre med dyrisk vold, som om de har blitt rammet av en eller annen form for sykdom. Brage, vennene hans, også de voksne, lærere er også redde for utviklingen selv om de ikke sier det høyt, men de er redde for at den sykdommen skal også ramme Europa. For hva skjer da? Ingen vet hva japanerne er rammet av og hvor smittekilden kommer i fra. Og før de vet ordet av det kommer den brutale sykdommen til Norge også. De som blir smittet av sykdommen/får denne parasitten, eller hva det enn er, blir skikkelig dårlige, så forryktet og farlige/voldelige. De går da til angrep på hvem som helst. Brage og familien hans må bare overleve så godt de kan ved å sperre seg inn i huset som alle andre, og han håper at kompisene hans vil overleve dette voldelige kaoset. Hvem som helst kan bli smittet når som helst. Og bare de sterkeste og smarteste overlever, men hvor stor sjanse er det for å overleve? Og er det mulig å overleve dette kaoset i det hele tatt?

Dystopier er visst den store greia for ungdom nå for tiden, både i bokfarmat og på skjerm. Før var det vampyrer som gjaldt, men nå er det dystopier. Jeg liker dystopier jeg også og har lest en del av det jeg også. Det er ingen favorittsjanger, men det går an. Greia med dystopier nå er at det begynner å bli litt oppbrukt. Vi har lest og sett det meste, og det er ingenting som overrasker av katastrofer lenger. Jeg savner noe nytt og fresht. Noe som overrasker. Noe som tar en helt uventet og rå vending. Det skjedde dessverre ikke I morgen er alt mørkt heller ...

Det mest interessante med hele denne korte boka var personskildringene. Hvor forskjellige de er og følge med på hvordan de takler galskapen. Det er mer interessant å lese om enn selve handlingen. Selve handlingen syns jeg blir for forutsigbart og monotont. Man skjønner altfor fort hva som kommer til å skje lenge før karakterene skjønner det. Det er skuffende. Jeg savner virkelig å bli overrasket. Så det eneste som stort sett holdt på interessen min underveis i boka var karakterene og hvor forskjellige de var.

Siden boka er kort, blir også dette en kort anmeldelse for jeg vil ikke røpe noe. I morgen er alt mørkt er i nesten samme gate som Night of the living dead, og The Walking Dead. I boka blir de kalt for de forrykte istedet for zombier, men det er nesten samme sak. Folk blir forandret til drapsmaskiner. Og det er om å overleve lengst, om det er mulig. Det ble ingen spennende bok for min del, men er sikker på at ungdommer og de som er nye innen denne sjangeren vil bli fengslet av boka. For meg ble dette bare gammelt nytt, og det er skuffende ...

PS: Det kommer en oppfølger senere i år.

Takk:) Og jeg kan ikke noe for det. Det har alltid vært sånn.
Glemmer aldri handlingen i en bok :)

Møt Agnes, som venter på sin egen henrettelse ...

Vi reiser langt tilbake i tid. Helt tilbake til 1829 og vi blir dratt til Island. Der møter vi Agnes Magnúsdóttir, som er dømt til døden. Grunnen? Hun er medskyldig i drap sammen med to andre. Som straff blir hun og de to andre satt til å bo og jobbe på hver deres gård hos en fremmed familie til de blir henrettet. Agnes blir plassert hos familien Jónsson som består av to voksne, og to småjenter. Stemningen blir temmelig anspent når Agnes kommer for å bo hos dem, men de blir tvunget til å samarbeide alle sammen for det er snakk om tøffe kår. I mellomtiden må Agnes ha kontakt med en prest. Det er en ordre fra sysselmannen Blöndal. Det er et kristent samfunn hun befinner seg i og sysselmannen forventer at Agnes skal skal bli "frelst", i det minste føle anger. Agnes sender brev til hjelpepresten Tóti og vil ha ham som veileder/samtalepartner frem til hennes dødsdag. Kommer han til å gjøre det lettere for henne til den dagen hun skal dø og vil hun noen gang komme overens med familien hun bor hos? Vil de andre få et annet inntrykk av henne eller kommer hun bare til å bli sett på som morderske?

Hadde ikke hørt noe om forfatteren eller boka da jeg fikk den, men ble interessert på grunn av tittelen. (Jeg vet ikke hva det er med meg og mørke titler, men jeg har sansen for det). Og jeg håpet at innholdet var like mørkt som tittelen, og det var det også. Dette er ingen lystbetont lesing, langt der i fra, og jeg liker mørkt lesestoff. Og samtidig er visse situasjoner og karakterer i boka basert på virkelige hendelser. Det er en røff historie om skyld, uskyld, om å passe inn, og det å føle seg utstøtt. Det er vel ingenting som er verre enn at folk tenker det verste om en. Bli satt i bås. Det er vel det boka dreier seg om og hvordan takle det. Av og til tar livet en vending som vi ikke liker og vi må betale for det på en eller annen måte. Sånn er det med Agnes også. Hun blir stadig sett på som en morderske. I andres øyne blir det ikke forandret og det må hun leve med helt til hun blir henrettet. Er det bedre å leve enn å dø, da? Hva er forskjellen? Det er spennende når hun flytter inn hos en fremmed familie som må forholde seg til henne, enten de liker det eller ikke. Hvordan takler de det og har de noe annet valg enn å prøve og komme overns?

Det er også spennende å lese om en annen tid. Da folk hadde lite å rutte med og levde i tøffe kår. De måtte bare berge seg med det lille de hadde, uansett vær. Og det var interessant å lese om hvordan Agnes forholdt seg til forskjellige personer, hvordan ting utviklet seg, samme om det er positivt eller negativt. Hun vet hun skal dø, men likevel holder hun seg kald og lar livet gå sin gang. Det mest interessante med boka var å lese om Agnes og hennes ensomhet. Det er ikke bare nå mens hun venter på sin henrettelse hun føler seg ensom, men hun har vært ensom store deler av livet. Hun hadde så og si nesten ingen nære relasjoner og har vært vant til denne tomheten hun føler ganske lenge. Hennes kamp mot det var både realistisk og interessant å lese. Det sier mye om henne som person.

Begravelsesriter var en dyp og mørk lesing basert på virkelige hendelser som setter ting i perspektiv. Hva ville man ha gjort hvis man selv var i en slik situasjon? Mange interessante spørsmål dukker opp underveis mens man leser. Dette er en bok som er lett å leve seg inn i og man blir kjent med mange av karakterene, både deres gode og mindre gode sider. Det ble ingen favorittbok for min del. Jeg savnet mer intensitet og forventet vel noe enda mer rystende. (Det er vel ingenting som sjokkerer meg for tiden, virker det som ...) Selv om det ikke ble noen favorittbok, er det en viktig og interessant bok å få med seg likevel, spesielt hvis du liker historiske romaner.

Du er heldig for her snegler den seg så vidt avgårde. Nesten som om tiden står fullstendig stille. Veldig kjipt. Og ja, broder er tingen nå for tiden. Det er speilblankt ute og bare å gå til postkassa er en livsutfordring hehe, så går ikke uten broder, gitt. Stoler ikke 100% på dem, men man føler seg litt tryggere:)

Takk, men tviler på det. Både helsen og humøret er dessverre det samme og tviler på at 2015 blir noe bedre siden jeg har hatt det sånn i litt over to år nå. Men takker for lykkeønskninger og godt nytt år til deg også:) Dere er gode:)