Bokelskere.no

Det er verdt turen for det er vakkert i gruva. Det gir inntrykk. Har selv ikke lest Bergskatt, men jeg har lyst. Har lest forferdelig lite lokalhistorie. Jeg bor ikke på Løkken (bor mellom Orkanger og Trondheim, nærmere Orkanger enn Trondheim), men kan vel kalle det lokalhistorie likevel?

I gruva på Løkken har jeg vært fem - seks ganger. Bor ikke langt unna, (noen få mil unna) og var der gjennom skolesammenheng. Veldig fint i den gruva og glad jeg ikke har klaustrofobi:)

Jeg elsker Japan selv om jeg aldri har vært der. Greia med meg og Japan er at de har så mange flotte vandrehistorier som jeg er helt hekta på. Og jeg har også hørt om Suicide Forest. Så det som dokumentar på youtube som jeg kom over en gang. Det jobber også en skogvokter der som ser over stedet om noen prøver å ta selvmord og hvis han kommer over noen som forbereder seg på å ta livet sitt der, prøver han å overtale dem til å ikke gjøre det. Har lyst til å lese den boka du leser i nå. For jeg liker mørke saker.

Selv skal jeg begynne på en ny bok i kveld (ble ferdig med Alex av Pierre Lamaitre i går). Boka jeg skal begynne på i kveld er Alt lyset vi ikke ser av Anthony Doerr (historisk roman) og om natten leser jeg: Den hjemsøkta trappa av Jonathan Stroud (skrekk for ungdom). Før helga er over og hvis jeg har energi til overs skal jeg begynne på Sovende hunder av Roar Ræstad.(krim)

God helg og håper på en liten tilbakemelding fra deg angående boka Suicide Forest. Jeg elsker jo skrekk:)

God helg til dere også.

Jeg leser: Alex av Pierre Lemaitre (Syns den er litt oppskrytt), og som nattlektyre leser jeg: Den hjemsøkte trappa av Jonathan Stroud.

Grøssere skal da ikke være kjedelig ...

Et barnløst ektepar flytter inn i et hus som ligger øde til og som har mye historie. Huset tilhører Carlies slekt. Nå er det hennes tur til å overta. Huset fascinerer henne og hun blir øyeblikkelig forelsket i det. Hennes mann, Jon, derimot er mer skeptisk. Han har en følelse av at det er noe galt med huset. Ikke designmessig sett, men selve atmosfæren. Han får en konstant følelse av at noen ser på ham; at noen følger hver deres minste bevegelse og opplever stadig merkelige ting. Han er mer utsatt for dette enn Carlie. Jon merker ikke bare en ubehagelig følelse, men han ser også figurer og at noen bruker usynlig, fysisk makt på ham. Det er ingen tvil om at han vil vekk fra huset, men klarer han å overtale Carlie til å flytte til et annet sted siden hun er blindt forelsket i huset?

Grøss er som kjent min favorittsjanger innen bøker og film. Det er en sjanger jeg aldri blir lei av uansett hvor dumt det blir enkelte ganger, men av og til kommer man da over grøssende perler selv om det er svært sjeldent. Jeg vet ikke om det er alderen eller om det er jeg som har sett mange grøsserfilmer og lest mange grøsserbøker at jeg føler meg kurert, men innerst inne håper jeg at jeg en dag blir skremt igjen. Det er jo lov å håpe, men det er bare synd at det er ingenting som skremmer eller overrasker lenger. Det er et stort savn. Jeg hadde håpet på at Anatomy of a Haunting (The Nightmare on Baxter Road) ville føre til noe nytt, men det gjorde det dessverre ikke. Boka består ikke av annet enn standardelementer i grøssersjangeren. Her er det figurer fra fortiden, mystiske skygger, lyder, folk som blir dyttet av usynlig kraft og mye mer som er typisk innen grøssersjangeren. Det er ikke noe nytt. Det er synd for man blir hverken overrasket eller skremt. Det var som å lese en helt hverdagslig historie.

En annen ting som irriterte meg i boka bortsett fra de typiske elementene en grøssersjanger inneholder, er hovedpersonene Jon og Carlie. De irriterte meg grundig på mange måter. Greit at de står hverandre nære, spesielt siden de ikke har barn og respekterer hverandre høyt og de gjør hva som helst for hverandre. Men det som drev meg til vanvidd var at de alltid stilte dette spørsmålet til hverandre: "Are you okay?" Når en av dem har mareritt. "Are you okay?". Når den ene ser litt syk ut: "Are you okay?". Når en av dem får et rart uttrykk i ansiktet: "Are you okay?". Herregud, omtrent hele boka består av at de stiller hverandre dette spørsmålet: "Are you okay?". Det blir altfor mye pluttipluttiplott for meg. Dikke, dikk. To voksne som duller med hverandre som om de er småbarn. Det blir for latterlig.

Det er egentlig ikke så mye mer å si om Anatomy of a Haunting (The Nightmare on Baxter Road) for det meste er allerede sagt. Boka bydde ikke på noe nytt innen grøssersjangeren, historien var altfor forutsigbar og kjedelig, og karakterene gikk meg for det meste på nervene. Jeg savnet mer mystikk, flere grøssende elementer (som skiller seg ut) og en dypere historie. Dette ble for lettvint og kjedelig. Godt at boka var kort og lettlest. Savner å lese grøsserbøker med intens atmosfære og skremmende faktorer. At boka er såkalt basert på en sann historie, gjorde den ikke mer spennende ...

Ps: Boka inneholder også noen gamle bilder av folk som visstnok skal ha bodd i huset tidligere ...

Denne gang er det en voldtekt på et hotell som havner på Veronicas pult. Egentlig fordi offeret har anklaget hotellet for manglende sikkerhet, og de ønsker å motbevise dette. Veronica gjør jobben sin, men håper samtidig å finne ut hvem som stod bak voldtekten. I tillegg fortsetter kampen mot korrupsjon i Neptune. Jeg synes forfatterne klarer å skape nytt liv til Veronica Mars gjennom disse bøkene. En av forfatterne, Rob Thomas, er jo også mannen bak TV-serien og ga ut bøker også før han laget den. Dette skiller dem nok fra de fleste andre bøker basert på TV-serier. Jeg merker også hvor mye manus har å si for at TV-serien er så bra og ikke minst dialogene. De er ikke bare en mager trøst for oss som savner TV-heltinnen, men en veldig god en. De er laget for fansen og ikke for å melke et konsept. Jeg håper det kommer flere bøker og at de også blir filmatisert.

Enig i at helgen kom fort :)
Denne helgen vies til Huset Dilberne av Fay Weldon. Leser den i norsk oversettelse, men kjenner at jeg irriterer meg over deler av oversettelsen - det ødelegger en del av leseropplevelsen, synes jeg.

Forfatteren av boka, Lars Kittilsen var journalist og redaktør for Varden. Han innrømmet sitt alkoholproblem i sin egen avis i 2013, og deretteer ble det bok fordi han mener det er viktig med åpenhet.

I lang tid skjulte han alkoholproblemet og ble god til det. I boka skriver han hvordan alkoholen tok over hans liv. Han drakk når han var hjemme for seg selv. Det hjalp mot ensomhet og på humøret. Han drakk også mye mens han laget mat. Han skjulte problemet overfor familie og arbeidsplassen. Han fant hans måter å skjule det på, men når han en dag fyllekjører, er dobbeltlivet hans over. Sammen med hans nærmeste innser han at han må få gjort noe med problemet og søker opphold på Vangseter for å få hjelp til å leve et liv uten alkohol. Han forteller om livet før Vangseter, tiden på Vangseter for å få bukt med problemet og tiden etterpå. Hvordan det er å være åpen med et privat problem.

Dette er på mange måter en modig bok. Vi nordmenn er nokså private av oss og i den tiden vi lever i nå skal ingen innrømme sine feil. Man skal være lykkelige, pene og ambisiøse absolutt hele tiden. Svakheter er nærmest forbudt. Derfor er det fint og modig når noen har guts nok til å innrømme at de ikke har det så bra og står frem med sine svakheter. Å være menneskelig er nærmest "kriminelt" nå for tiden, for man skal alltid være så vellykket og fremgangsrik på alle plan, så det er bra at noen står frem med et privat problem. Vise at man bare er et menneske som "går" i kjelleren, fordi det hender, men det er bare ikke mange som innnrømmer det. Og det er leit fordi det er synd at folk skal se på en som skadet når man innrømmer sine feil. Alt skal være så forbanna feilfritt. Så det er fint at det er folk der ute som skriver bøker om sine feil og utfordringer. At de viser en menneskelig side av seg selv. Det er en lettelse i en tid som denne da alt skal være en dans på roser.

I og med at alkoholisme er et kjent problem som mange sliter med og det er heller ingen tvil om at Kittilsen skriver godt, så har temaet og biografier generelt lett for å bli litt tørt. Slike bøker har lett for å bli ensporet og man på en måte vet hva man får selv om man ikke har eller har hatt samme problem selv. Men det er "lett" å forestille seg det. Med tanke på at boka er kort kan innholdet likevel bli langdrygt siden det er snakk om bare ett tema og lesingen blir da gjerne litt tungtrødd.

Hei, jeg heter Lars ... (en alkoholikers dobbeltliv) er en dønn ærlig selvbiografi om et alvorlig tema og det er beundringsverdig at forfatteren innså sitt eget problem og gjorde noe med det. Ikke nok med det; han klarte også å fullføre en livsforandring. Boka er varm, informativ og menneskelig. Selv om jeg innrømmer at biografien er litt kjedelig innimellom (noe som det har lett for å bli i biografier ellers) er denne boka vel verdt å få med seg. Boka er et bevis på at det er lov til å feile. Det er lov å vise sine svakheter og få gjort noe med det.

Ps: Forordet i boka er skrevet av selveste Jonas Gahr Støre.

I helga skal jeg psyke meg opp til å møte opp på min mors 70 - års dag førstkommende tirsdag. Jeg hater slike anledninger for smalltalk er noe av det verste jeg vet (jeg mestrer det bare ikke), og jeg har ikke noe forhold til slekta ellers heller. Men det er snakk om en kveld, så det må jeg vel overleve og hva gjør man ikke for sine foreldre?:)

Men i mellomtiden blir det lesing i helga og jeg leser i: Stalker av "Lars Kepler" og Historiefortelleren av Jodi Picoult. Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Alex av Pierre Lemaitre før helga er over. Kommer ikke til å bli ferdig med alle disse, men håper jeg leser ferdig minst to av bøkene før helga er over.

Ellers er det stille og rolig som vanlig, og jeg kjeder meg fordervet, haha. Jeg og denne kjedsomheten.

God helg til dere også.

Ingen kan redde denne selvhateren ...

Det er ingen hemmelighet at jeg hater hvordan jeg ser ut, jeg hater hvordan jeg er og jeg hater den personen jeg har blitt. Jeg vasser i selvforakt. Jeg hater alt som har med meg å gjøre. Jeg har heller ingen drømmer eller mål. Og fremtiden min har jeg ingen tro på. Så jeg tror at ingen mental coach kan forandre synet på meg selv og livet ellers. Jeg er heller ingen fan av såkalte selvhjelpsbøker. Jeg har ingen tro på at de er til noen hjelp, men leser såkalte selvhjelpsbøker som interesserer. Alt er avhengig om hva temaet er. Men at de skal hjelpe, tror jeg neppe. Jeg leser noen slike bøker hvis de inneholder interessante temaer.

Øyvind Hammer har blant annet vært mental coach for skiskytterkongen Ole Einar Bjørndalen. Før Hammer ble mental coach var han selger, og han beskriver som disse yrkene som veldig like. I boka beskriver han sitt yrke som mental coach, hvordan han jobber som motivator; å inspirere andre til å tenke, handle og leve litt annerledes når man er misfornøyd. Hvordan gjøre ting bedre og få det bedre med seg selv. Det er bare noen få ting han skriver om. Han tar også opp temaer som motivasjon, tips til å komme seg videre etter å ha slitt med noe, tilstand og han har også med en metode som han kaller "Dra i strikken" (noe jeg ikke vil gå nærmere innpå for de som ikke har lest boka for jeg vil ikke røpe noe). Han skriver også litt om samarbeidet med Ole Einar Bjørndalen, hvordan de jobbet sammen og Bjørndalens feiler og seire.

En annen kjent mental coach er Erik Bertrand Larssen. Jeg leste hans bok Bli best med mental trening i 2013 og jeg har sett litt av programmet hans på TV, og det han og Øyvind Hammer har til felles er: at man må gå ut av komfortsonen for å nå høyere mål og mål generelt. Personlig har jeg ikke sans for mentale coacher, men foretrekker Bertrand Larssen fremfor Hammer fordi Bertrand Larssen virker tøffere, mer brutal. Men ærlig talt. Tror ikke noen av disse eller andre mentale coachere hadde hatt en eneste sjanse til å endre mitt tankemønster. Jeg er altfor negativ og jeg har gitt opp meg selv for flere år siden. Tror ikke noen kan forandre på det ...

Hammerkoden er interessant å lese. Som sagt har jeg ingen tro på selvhjelpsbøker; at det skal virke, men leser enkelte slike bøker hvis det inneholder temaer som interesserer meg. Boka består av enkle grep til hvordan man kan forandre livet sitt, og har med noen personlige erfaringer. Selv synes jeg innholdet i boka blir litt for tynt. Syns ikke boka inneholder mange nok eksempler på at Hammerkoden virkelig virker. Syns boka kunne ta med folk som har brukt Hammerkoden for å se om livene deres har blitt bedre etter det eller ikke. Det var et stort savn. Og tipsene om å tenke annerledes, hvordan forandre på små ting og vaner i livet var ikke spesielt motiverende eller tankevekkende. Skulle ønske han gikk hardere til verks ved å bruke en mer spennende skrivemåte for måten han skrev på var egentlig ganske tørt og kjedelig. Det blir litt vel monotont i lengden. Hammerkoden var lettlest og informativ, men boka ga meg dessverre ingen inspirasjon eller motivasjon til å forandre på noe. Boka ga meg dessverre ingen lyst til å utføre noe som helst og mentale coachere skal jo liksom motivere ...

Veldig enig med deg. Ble glad i serien og likte de tretti første bøkene da serien besto av mange overnaturlige ting, overtro og mystikk, men så ble det mindre av det og etter hvert ble mye gjentagende. Kommer til å savne fossefallgjengen for det var en serie jeg lett ble avhengig av, men etter så mange bøker i serien mistet de siste bøkene dessverre magien:/

Enkel historie ...

Etter farens død, flytter Billie og moren til et annet sted og lar livet gå videre, selv om det ikke er enkelt. Billie vil ikke flytte fra alle vennene sine og hun får en ekkel følelse av det nye huset deres som har stått tomt i noen år. Det er noe som ikke stemmer med det nye huset deres, men hun vet ikke hva. På det nye stedet blir hun kjent med en fyr som heter Aladdin og hun inviterer også bestevenninen hjm til seg ganske ofte. Hun betror seg til dem om alt det rare som Billie opplever i det nye huset. Små håndavtrykk og ekle lyder er bare noen av de rare tingene Billie opplever og som hun vil til bunns i, samme om moren hennes tror henne eller ikke. Men de to gode vennnene hennes tror på henne i det minste og sammen prøver de å finne ut hvem de tidligere eierne var og hvofor de lot alle møblene stå igjen ...

Kristina Ohlsson er et kjent forfatternavn, men selv har jeg aldri lest noe av henne. Glassbarna er en standard spøkelseshistorie for yngre lesere, og boka passer både for barn og ungdom. Det er ikke for skummelt og heller ikke for utfordrende. Jeg er vel egentlig for gammel for denne boka, men selv om jeg er 32 år, så liker jeg å holde meg oppdatert på hva yngre lesere leser i dag. Men for meg som er så "gammel", ble vel denne boka og spøkelseshistorien litt for standard, og som jeg har lest/hørt i mange varianter tidligere. Det er ikke noe nytt der i gården. Håndavtrykk, ting som beveger seg og mystiske lyder ... Hvor mange ganger leser vi ikke og hører om det i spøkelseshistorier? Det er ikke spesielt originalt. Syns også språket var til dels barnslig og lettvint, men det er ikke så rart siden jeg ikke tilhører målgruppen boka egentlig er beregnet for.

Boka er kort og lettlest. Boka er så kort at jeg følte ikke at jeg ble godt nok kjent med karakterene. Jeg fikk bare et inntrykk av dem. Og jeg savnet spenningskurver og mer originalitet. Alt er skrevet så "rett frem" at jeg skulle ønske at historien hadde noen vridninger. Jeg savnet også mer bakgrunnstoff av karakterene.

Dette blir en kort anmeldelse siden boka i seg selv er veldig kort og da gir det meg egentlig ikke så mye å skrive om, og samtidig vil jeg ikke skrive for mye og røpe noe for andre. Det hadde vært kjedelig. Glassbarna blir vel for enkel og opplagt lesing for oss voksne, men yngre lesere vil nok sette pris på barnevennlig grøss i påska.

Kanskje hun er morsommere muntlig enn skriftlig? Hvem vet? Jeg kommer i alle fall ikke til å lese flere bøker av henne. Det var bare ikke min type humor:/

Godt å vite at flere av oss er enige:) Jeg syntes humoren ble bare flauere og flauere. Altfor dramatisk, og som du sier, jeg klarte ikke å relatere meg til noen av problemene hennes jeg heller. Syns boka besto av veldig mye tomprat og det var ikke den humoren jeg hadde håpet på. Jeg liker engelsk humor godt ellers, men dette ble for fjåsete for meg. Glad jeg ikke er den eneste som ikke likte boka.

Lenge har jeg grudd meg til å skrive om denne klassikeren. Har ikke grudd meg til å skrive om en bok siden The Catcher in the Rye som jeg anmeldte i januar. Å skrive om klassikere, og spesielt klassikere som er høyt elsket, er virkelig ikke lett, men jeg skal gjøre et forsøk.

Maxim de Winter er ensom i det store og enestående huset etter at hans kone, Rebecca døde i en ulykke. Staben i hjemmet og alle fra samme strøk savner henne enormt og Rebecca blir omtalt som en enestående kvinne. En kvinne som hadde alt. En dag drar Maxim til Monte Carlo. Der møter han en ungpike som aldri har hatt en mann i sitt liv, er fryktelig sjenert og er en tjenestepike for en gammel dame. Maxim blir interessert og betatt av denne ungpiken, og før noen vet ordet av det, gifter de seg og ungpiken blir med Maxim til hans gigantiske hjem.

Her får jenta blandede mottakelser. Mange sammenligner henne med avdøde Rebecca og mener at hun ikke kan måle seg med henne og at tilværelsen i huset vil aldri bli det samme som før. Men jenta elsker Maxim og bestemmer seg for å prøve å passe inn så godt som mulig i hennes nye tilværelse og ikke bry seg om hva andre mener om henne. Men det er lettere sagt enn gjort, for det er noen i staben som vil henne vondt og som forakter henne. Elsker jenta og Maxim hverandre høyt nok eller vil Rebeccas fortid, Maxims avdøde kone, overskygge alt annet?

I flere år har jeg hatt lyst til å lese denne boka, men det er noe som alltid har holdt meg tilbake. Jeg aner ikke hva. Men tingen er at jeg har også lenge hatt lyst til å se filmen, men så lenge jeg vet at en film er basert på en bok, må jeg bare lese boka først før jeg ser filmen senere. Det er den riktige rekkefølgen, i alle fall for meg. Og siden jeg har hatt bokutgaven stående ulest i en av hyllene mine en god stund og siden jeg har bestemt meg for å bli flinkere til å lese klassikere i år, så tenkte jeg, hvorfor ikke nå? Av en eller annen grunn føltes det nå "rett" å lese boka.

Boka Rebecca vet jeg er høyt elsket av mange over hele verden. Det er en psykologisk thriller med en dæsj grøss og inneholder sterke og spennende karakterer. Jeg skjønner hvorfor boka er høyt elsket nå og hvorfor den var høyt elsket da den kom ut. For noen er den et mesterverk. På en måte er den det også, men personlig så forventet jeg så mye mer. Jeg forventet å bli satt ut, bli overrasket og blåst ned av sofaen, men jeg ble dessverre ikke noen av delene. Jeg forventet den store bomben som aldri kom, for de "overraskelsene" som kom i boka var ingen overraskelser for meg. Jeg hadde forutsett det for lenge siden før de scenene skjedde og dermed ble mange av de "overraskende" scenene dessverre for forutsigbare og da blir jeg skuffet.

Det jeg likte aller best med boka var ikke selve handlingen, men karakterene. Karakterene var så forskjellige, men likevel så sterke på hver sin måte. Jeg ble nysgjerrig på dem alle og det er sjeldent når jeg leser en bok. Det skal mye til for å gjøre meg nysgjerrig på karakterene i en bok. Jeg har lettere for å gi blaffen i dem av en eller annen grunn, men det skjedde ikke i denne boka. Jeg ville vite mer om dem og var alltid spent på reaksjonene deres på enkelte settinger.

Rebecca er en meget velskrevet psykologisk thriller med sterke og forskjellige karakterer, men selv savnet jeg den store overraskelsen som aldri kom. Jeg likte alle undertonene i boka og ikke minst stemningen, men personlig hadde jeg forventet meg så mye mer og ble litt skuffet da jeg satt igjen etter at siste side var lest og tenkte: Var dette "alt"? Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet på forhånd. Jeg hadde vel forventet å bli mer overrasket og sjokkert. Men de gangene boka prøvde å sjokkere meg ble for min del for forutsigbart. Misforstå meg ikke. Jeg er glad for at jeg endelig har lest denne boka, men jeg ble dessverre ingen blodfan som mange andre. Selv om jeg ikke ble noen blodfan skal jeg selvfølgelig få med meg filmatiseringen også.

Det var et hyggelig innfall av deg:)
Fugler er trivelige. Da jeg var lita hadde jeg to undulater og de var så tamme at de torde å gå ut av buret sitt og spise fra hånda mi. Har jo hatt alt mulige dyr gjennom oppveksten. Har hatt kaniner, undulater og flere gullfisker. Og nå katt som bor hos foreldrene mine som fyller fjorten år i juni. Så å ha husdyr i leiligheten er et savn, men siden jeg nesten ikke er i form til å ta vare på meg selv en gang må jeg vente med å skaffe meg et. Har alltid vært en dyrevenn og likt dyr mye bedre enn mennesker, haha:)
Liker dine observasjoner av dyr:)

Hei og takk for tips, men fuglemating har jeg holdt på med i tre år nå. Da jeg flyttet inn i leiligheten jeg bor i nå, kjøpte jeg meg fuglehus som henger utenfor stueveggen og mater fuglene en gang i uka. Har sett gråspurv, gulvspurv, sidensvans og mange andre fugler jeg ikke kan navnet på. Hvert år kommer fuglene og besøker huset sitt i alle årstider og det er koselig, og jeg fyller huset deres med solsikkefrø. Huset deres er et smalt hus og har to etasjer med vinduer:) Så de fuglene ser jeg jevnlig etter flere ganger i løpet av dagen.

Har ikke husdyr selv ennå siden jeg ikke er i form til det og lot katten min bo værende hos foreldrene mine da jeg flyttet for jeg ville ikke at den skulle miste territoriumet sitt. Og var redd den kanskje ville rote seg bort på et nytt sted. Men får sett ham en gang i uka fda or bor ikke mer enn 20 min fra foreldrene mine. Så siden jeg ikke har husdyr selv enn så lenge er det jo koselig å ha fugler utenfor å se på og høre:)

Morsomt innblikk med fuglene og hunden din:)

Lydbok klarer jeg ikke. Det hender seg at jeg kjøper meg hørespill fra Radioteateret som jeg hører på for det skaper mer stemning, men vanlig opplesning er dørgende kjedelig, så da foretrekker jeg å lese bøkene selv i stedet:)

Og fargelegging har jeg fått tips til og ser ikke bort i fra at jeg kommer til å prøve ut det. Likte jo å fargelegge da jeg var yngre. Skal sjekke ut de fargeleggingsbøkene for voksne. Ser ikke bort i fra at det kan være noe for meg.

Tusen takk for tips. Setter pris på alle tipsene jeg får:)

Skjønner jo at det ikke er like enkelt hele tiden. Det har jeg full forståelse for.
Hender jeg bruker en stol jeg også, har kontorstolen som jeg bruker ved pcn som jeg triller bort til kjøkkene for å vaske kopper. Klarer jo ikke å stå lenge før jeg kjenner disse svimmelhetsanfallene og når jeg kjenner dem må jeg sette meg ned når som helst og hvor som helst før det er for sent. Så hjemme er den stolen i flittig i bruk og den har hjul på. Praktisk. Og jeg er hjemme hos foreldrene mine en gang i uka og får hjemmelaget mat. Så skal ikke klage:) Men når jeg er hjemme hos meg selv går det oftest i fjordland, toro og andre veldig lettvinte løsninger. Kunsten er at man får i seg mat:)

Ja, kjekt med tips til hva man kan gjøre for å få tiden til å gå når man står helt fast når det gjelder løsninger selv. Jeg blir så apatisk i slike situasjoner. Klarer ikke å komme på kreative løsninger når jeg først trenger det. Så det blir nok litt smykkelaging og droddling tror jeg. Det virker i alle fall overkommelig. Har litt utstyr fra begge hobbyene fra før av og får heller kjøpe meg mer utstyr når det trengs underveis. Kjekt å ha noeå gjøre. Jeg er et menneske som må være opptatt med noe. Liker jo å lese bøker, men det blir litt monotont når jeg gjør det hele tiden så da er det kjekt å ha noe ved siden av. Litt avveksling.

Jeg foredrekker vampyrer som dør av og i sola:) Hehe ...

Du er heldig som ikke lar det gå utover humøret. Jeg går i kjelleren med en gang, haha. Tåler ikke å kjede meg. I hvert fall ikke i lengden. Liker å være opptatt med noe. Det er det jeg savner med jobblivet. Være opptatt med noe og på en måte forsvinne i det.

Du har helt rett i at jeg hater matlaging. Det er kjedelig og siden jeg ofte får svimmelhetsanfall tåler jeg ikke å stå lenge, spesielt ikke ved en kjøkkenbenk. Det blir for utfordrende. Så jeg lever på fjordland og toro ferdigpakker og andre lettvinte løsninger uten dårlig samvittighet:)

Og håndarbeid tror jeg ikke er noe for meg (sying, strikking), men tror jeg kanskje kan begynne med å lage litt smykker og armbånd igjen. Det har jeg hele tiden gjort litt av og på gjennom årene og har fortsatt flere bokser med forskjellige perler og nips igjen fra før, så kanskje på tide å ta frem det igjen. Så, så langt har jeg fått tegning og smykke/armbånd - laging som realistiske tips fra dere og det setter jeg pris på. Jeg klarer ikke å tenke ut kreative hobbyer selv når jeg står fast i kjedsomheten. Jeg blir så apatisk:) Og eventuelt kommer jeg nok til å skaffe meg et nytt puslespill også, tenker jeg. Da har jeg i vært fall tre forskjellige prosjekter som er overkommelig for meg å gjøre.

Været er jeg ikke så nøye med nå. Var nøyere med det før jeg fikk kjøreforbud. Da pleide jeg å se ut av vinduene for å se hvordan været var og fulgte med på værmeldingene for jeg grudde meg alltid til å kjøre på blankis. Men nå som jeg har kjøreforbud er jeg ikke nøye på været lenger. Bare kikker ut av vinduene av og til uten å gidde å se på gradstokken:)

Skjønner hvorfor du og mange andre elsket Twilight, men for min del ble jeg forbanna over hvordan vampyrer ble fremstilt. Foretrekker 1800-talls vampyrer fremfor den moderner varianten:)