Bokelskere.no

Det er sånn helsevesenet er samme om man er i Trondheim, Bergen eller Oslo, eller bor på småsteder. Jeg sliter med symptomer som ikke kan fanges på skjerm, og det kan være mange årsaker til at jeg sliter med svimmelhet, kvalme og dårlig energi. Det er litt vanskeligere å finne årsak til enn vanlige plager. Og tro meg, fastlegen og spesialister som jeg har vært hos og skal til gjør så godt de kan. Så de skal ikke klages på. Så vil ikke høre noe negativt om det. Når man er pasient må man regne med at ting tar tid. Men de gjør så godt de kan for å prøve å finne årsak, men som sagt, ting skjer ikke over natten og det må man bare akseptere.

Selvhjelpbøker/selvutviklingsbøker er det jeg leser minst av, og det er på grunn av mange årsaker.

Såkalte «selvhjelpsbøker/selvutviklingsbøker» er noe jeg virkelig ikke kan fordra og leser aller minst av. Jeg leser det kun hvis det er et tema som virker inreressant, men om jeg tror virkelig det hjelper å lese selvhjelpsbøker? Null komma niks. Jeg leser disse bøkene av og til kun for moro skyld. Ikke noe mer enn det.

Maktspill er å få folk til å bli enige med deg, og få dem til å være på ditt lag. Dere er enige om noe og du klarer lett å overtale denne personen selv når dere er uenige i ett eller annet.

Boka er delt opp i forskjellige kategorier: 16 teknikker for å få dem til å tro på deg, 16 strategier for å få dem til å høre bare på deg, 20 måter å få dem til å elske deg på og 12 metoder for å flytte på dem som står i veien.

Jeg husker forfatteren best som programleder der han før i tiden hadde et tv-program da han stoppet folk på gata for å overbevise dem om det ene og det andre. Jeg husker at han en gang stoppet opp i en gate og så opp på himmelen og det uten grunn. Noen spaserte rett forbi mens andre så på himmelen sammen med ham uten å vite hva det var han så på. Poenget med dette eksperimentet var at han skulle finne ut hvor påvirkelige folk var. Og det er det samme han prøver med denne boka.

Som sagt, jeg leser aldri selvhjelpsbøker/selvutviklingsbøker i håp om å forandre noe med meg selv eller å bli bedre med noe, men leser noen hvis de er interessante og underholdende. Det kommer an på temaet, og jeg leser det aldri for at jeg tror at det er troverdig eller noe – langt der ifra. Men det er heller ikke en sjanger jeg leser mest av for å understreke det. Det er heller det jeg leser minst av. Noen bøker leser man for underholdningsskyld og ikke noe mer enn det. Og dette er en slik bok.

Forfatteren prøver å skrive med sjarm og humor, men strever veldig med overbevisning og troverdighet, noe som også sikkert er meningen. Dette er en sarkastisk bok om hvordan du skal få folk på ditt lag og like deg. Vinne dem over med sjarm og karisma. Men om denne boka virker på alle eller noen i det hele tatt; neppe. Boka blir heller fort tørt og overflatisk.

Henrik Fexeus skriver om maktspill med en dose humor, uten å lykkes. Eksemplene på å utføre diverse «maktspill» er dårlige og urealistiske, og med humoren attpåtil prøver han for hardt. Det blir etter hvert trøttende lesing i lengden. Man lurer etter hvert på om dette egentlig er satire eller det bare er svært dårlig humor.

Ja, det er utelukket at det ikke er noe farlig eller livstruende, men ikke funnet nok til å finne ut hvorfor jeg har det sånn som jeg har det. Bare noen svake teorier og en del symptomer.
Men svimmelhet, kvalme og dårlig energi er ikke lett å finne ut som med andre symptomer og sykdommer, så da tar det vel ekstra tid og det er bra at de tester det ene og det andre, men det er bare synd at det er så mye venting. Men sånn er det å være pasient og det verste er at man er fanget i både livet og i seg selv. Men, men, ting skjer jo ikke over natten. Å søke jobb i en slik tilstand er i hvert fall ikke noe vits i når jeg strever med den minste ting pga svimmelheten. Da blir jeg bare til irritasjon. Men savner virkelig arbeidsliv. Det får jeg bare se langt etter foreløpig, dessverre...

Prøver å lese mest mulig av dagen selv når formen er så som så, selv også når lesing kan bli litt monotont i lengden. Det er ikke stort annet jeg får til å gjøre, bortsett fra småsysler, men det er ikke all verdens. Man må bare akseptere at sånn er det selv om det er den vanskeligste delen:)

Jeg får ikke lite hjelp, snarere det motsatte. Jeg har jo blitt sendt til forskjellige undersøkelser og flere undersøkelser venter. Men utredninger, når man skal teste et eller annet, er det noe som heter ventelister og det tror jeg eksisterer overalt i landet. Når man er paisent må man være tålmodig og regne med på venting, og man må regne med at man ikke får svar med en gang. Det er bare sånn det er... Men takk for omtanken:) Når man er pasient får man ikke svar over natta. Det er ikke sånn det funker. Noen får diagnose/svar med en gang, andre ikke. Det er realiteten.

I desember så har jeg hatt det sånn i tre år og ikke blitt noe klokere. De har funnet en del symptomer og slike ting, men jeg får ikke noen konkrete svar på hvorfor det er sånn. Så det er noe dritt:) Har ikke fått noen diagnose og nå har jeg kommet til et punkt der jeg er villig til å ta imot hvilken som helst diagnose bare for å få et navn på det for man blir jo lei:)

Prøver å lese hver dag, men skulle ønske jeg hadde evnen til å lese en bok pr. dag, det hadde vært noe, men det kan jeg bare drømme om. Leser to - tre bøker i uka så prøver å holde det litt jevnt selv om formen lever sitt eget liv:)

Det er i orden, og jeg vet hvordan det er. Jeg prøver å oppdatere bloggen jevnlig, men hadde jeg vært helt frisk ville jeg ha oppdatert mye oftere enn det jeg gjør nå, men som vanlig er det hodet som vil mer enn kroppen. Kroppen henger så vidt med og utredningen er ennå ikke over i og med at det er stadig ventelister. Men heldigvis har jeg bloggen å være opptatt med til tross for at jeg skulle ønske jeg kunne oppdatere den oftere,men tre-fire innlegg i uken må jo være bra. Og jeg prøver å lese hver dag også selv når det er dager jeg ikke er i form til det, men har jo så mange bøker som venter.

God helg:)

Fredagen den 13. har jeg året rundt, så merker ingen forskjell:)

Jeg er snart ferdig med Barneloven av Ian McEwan, og En liste for livet av Lori Nelson Spielman. Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Kledd naken av Agnes Matre. Så det blir variert lesestoff denne helga også:)

God helg!

Forsvinningssaker og krim fra virkeligheten er en sjanger jeg leste mye av før i tiden og som jeg vil lese oftere igjen etter denne boka.

Denne forsvinningssaken skjedde i 1979. Da var jeg ennå ikke født. Og å lese og se dokumentarer om forsvinningssaker er alltid interessant og noen forsvinninger er mer kjente enn andre. Og hvordan er det i det hele tatt mulig å bare forsvinne?

Frivillig forsvinning eller kidnapping?
I en buss i Sørkedalen ligger det igjen en bag med pass og diverse andre eiendeler i. Den tilhører en sørkoreansk utvekslingsstudent. Han var egentlig utveklinsstudent i Nederland, men var på en liten reise i Skandinavia. Har han forlatt bagen med vilje eller har noe alvorlig skjedd? Hvorfor får akkurat denne forsvinningssaken så mye oppmerksomhet?

Ofte kan slike dokumentarbøker fort bli tørt, men ikke i dette tilfellet. Innholdet holdt på interessen hele veien og innholdet tar mange vendinger. Rart hvor spennende det kan være med en bag, men sånn er det. For det spennende med forsvinningssaken er alltid gnagingen om personen forsvant frivillig eller var han kidnappet? Ser mange tv-programmer om forsvinning der mange gamle saker ikke er blitt løst. Det er spennende til tross for at det er jo trist at folk forsvinner av en eller annen grunn for man vet ikke alltid om det var et valg eller tvang bak forsvinningen.

Interessant med historie
I boka er det også en god del bakgrunnshistorie om Nord- og Sør – Korea, som også var en spennende del å lese om hvor så forskjellige de to landene var. Hvordan ting var etter koreakrigen som var i begynnelsen av 50 – tallet. Vi får ikke bare vite nåtiden av forsvinningssaken, men litt bakgrunnshistorie også med tanke på at studenten som forsvant var sørkoreaner.

Forfatter Sun Heidi Sæbø jobber i Dagbladet. Selv foretrekker jeg VG når jeg skal lese nyheter for jeg opplever ofte at Dagbladet skriver veldig tørt og monotont, men det var det ikke i dette tilfellet. Flyten var lett og tonen holdt hele tiden på interessen. Man ville hele tiden vite hva som hadde hendt med denne studenten og hvorfor. Og kommer vi i det hele tatt i bunns med denne saken? Mange spennende elementer og perspektiv på saken oppstår underveis. Forsvinningssaken er gåtefull og dypere enn det man først tror.

Kims lek (En diktator, et splittet land og en forsvinningssak i Sørkedalen) er en interessant bok som prøver å sette ting i perspektiv og vi får mye historie på veien. Selv om saken var ukjent for min del, var den vel verdt å få med seg.

Man kan finne mye mellom linjene, men denne boka har hverken undertoner, spenning eller interessante karakterer. En bok man hverken får følelser av eller blir engasjert i ...

Tynt innhold
Dette er en roman som nesten ikke har noen særlig til handling, derfor blir beskrivelsen av boka meget kort. Henrik og Lotte er voksne mennesker som har klart seg veldig bra i livet. De har en liten datter sammen, og venter et barn til, men graviditeten lover ikke bra. Hun må til Brasil for å få rett oppfølging for komplikasjonene som har oppstått for at Lotte skal bli frisk og at alt skal gå bra. Hennes partner Henrik er for tiden i London gjennom jobben. Underveis blir de satt på prøve fra forskjellige kanter og prøver å håndtere det på hver deres måte.

Slitsom lesing
Ingenting er verre for en leser enn å tvinge seg gjennom en bok man helst vil bare bli ferdig med og som bare drøyer og drøyer. Boka var ikke en gang tykk, men likevel føltes det ut som en evighet før jeg ble ferdig, og jeg avbryter aldri en bok samme hvor traurig den er. Jeg er litt sær sådan, men jeg er en person som liker å fullføre ting. Jeg vil ikke gjøre ting halvhjertet.

Karakterer er viktig i uansett hvilken bok fordi det er de som bærer en historie og lager historie, men karakterene i denne boka klarer dessverre ingen av delene. Det er ingen liv i dem. For meg virker de som pappfigurer som drukner i historien som består av ingenting. Og når man sliter med både historien og karakterene, da er det ikke gøy å lese og man blir nødt til å tvanglese akkurat som da man leste pensum før i tiden. Alle har vel opplevd å lese om et tema i et fag man ikke er interessert i for å lese seg opp til prøve/eksamen og man må lese det fordi man har ikke noe valg, og må på en eller annen måte komme seg gjennom det. Slik føltes det å lese denne boka til tross for at det ikke var tvang, men som sagt jeg avbryter ikke bøker.

Dette er en av de tørreste bøkene jeg har lest i år. Boka jeg slet nesten like mye med tidligere i år på grunn av lite handling og nesten ikke noe avsnitt, er I fjor var en lang natt av Joakim Kjørsvik, og den måtte jeg nesten slite meg gjennom på samme måte som denne. Det var også en bok uten noe særlig handling og man måtte bare «plage» seg gjennom den. Det er heldigvis ikke ofte man støter på slike bøker, men man må regne med at det hender seg. Det er ikke mulig å like alt man leser, spesielt ikke jeg som har blitt en kresen leser etter alle disse årene. Sånn er det når man leser mye.

En bok med karakterer som ikke engasjerer og en handling uten driv er så og si drepende lesing når man ikke får noen av delene. Litt spesielt at to hovedroller blir nærmest som statister. Hvordan er det mulig?

Dette blir nok den korteste og dårligste anmeldelsen jeg har skrevet på lenge. En anmeldelse som består av ingenting. Men sånn blir det når en bok man har lest rett og slett ikke består av noe som helst. Kanskje andre vil like Det som ikke vokser, er døende, bedre? Hvem vet? Dette var i alle fall ikke en bok for meg siden den hadde lite av stort sett alt. Så tilgi meg for denne vage og korte anmeldelsen. Men det måtte bare bli sånn.

les mer her

Oktober er brystkreftmåned og november er prostata - og testikkelkreft måned. Lurer på hvem som har bestemt hvilken måned som setter fokus på de sykdommene. Men uansett, begge er måneder og sykdommer som er viktig å sette fokus på.

På tirsdag ble jeg ferdig med Evna av Siri Pettersen. Og jeg leser fremdeles i Miss Peregrine's Home for Peculiar Children, og jeg har begynt på Edgewise av Graham Masterton (selv om Halloween er over leser jeg ekstra mørk litteratur rundt Halloween og i tiden etterpå siden det er for tiden mørketid:)

Og blir det tid til overs skal jeg begynne på Om høsten av Karl Ove Knaugsgård. Jeg digget Min kamp bøkene hans så håper han har litt av den samme tonen i denne boka.

Ser du leser true crime bøker. Leste mye av det før men det er dog lenge siden og en sjanger jeg har lyst til å lese av igjen. Som deg er jeg fascinert av seriemordere og tragiske mordsaker. Grusomme greier, men det er spennende å lese om:)

God helg:)

Synd at boka ble for forutsigbar etter en skikkelig pangstart ...

30 år gammel forsvinningssak
Max Fjellanger har i de siste årene bodd i USA, og han drar tilbake til Telemark for å delta i en venns begravelse. Han er privatetterforsker, og han skal nå ta farvel med en gammel venn fra fortiden. Etter hvert finner han ut at vennens dødsfall er mistenkelig og han setter i gang sin egen etterforsking tilfeldigvis sammen med bibliotekaren, Tirill Vesterli. Med hverandres kunnskap tvinnes de i et samarbeid og samtidig må Max slite med sine indre demoner. Det var en grunn til at han forlot Norge, i håp om å glemme. Etter hvert som de forsker på saken, tar det stadig mørkere vending. Hva har kameratens død med en stavkirke, folketro og et gammel sagn med hverandre å gjøre og har de noe med hverandre å gjøre i det hele tatt? Max blir møtt av tung taushet fra hjembygda. Vil noen fortelle noe eller er de for redde?

Mange hadde lest denne boka før meg og rost den opp i skyene. Det gjør meg ekstra skeptisk til bøker som får mye skryt, for som regel når jeg har lest en bok som er hauset opp så har jeg ikke samme syn på saken. Det er sjeldent jeg liker bøker som andre liker og omvendt. Til tross for at jeg ikke ble like overrasket og begeistret som andre, så var dette god underholdning. Djevelens giftering består av sagn, overtro og mystikk, elementer som jeg har sansen for og en del undertoner som bygger opp historien, men dessverre blir det for lite av det i lengden. Det er heller ikke noe nytt å bruke en etterforsker som sliter med sine indre demoner, men denne karen var dog ikke alkoholisert, noe som manglet. Fleste etterforskere i bøker generelt har en god dose indre demoner å håndtere og hiver inn en mengde alkohol for å glemme. Så det er litt uvant å lese om en etterforsker som er nykter. Max minner meg litt om etterforskeren til Karin Fossums bøker, Konrad Sejer. En person som er varm, realistisk og tålmodig.

Ikke alle karakterene passer inn
Til tross for at boka inneholder både mystikk og sagn, var det noe som manglet. Personlig savnet jeg mer driv og overraskende vendinger. Det gikk noe tregt i enkelte partier og mye var altfor forutsigbart. Savnet også mer liv og bekjentskap med noen av karakterene som hadde lett for å havne i bakgrunnen. Skulle ønske at noen av dem kom tydeligere frem. Noen av dem ble nærmest som skygger. Selv om Max er en utadvendt fyr som har lett for å prate med folk, så føltes samarbeidet med bibliotekaren på en måte litt malplassert. Hverken personligheten hennes eller kunnskapen hennes er ikke nok til at samarbeidet deres blir troverdig. Det hele blir vel tilfeldig og de passer ikke helt sammen som team. Forskjeller kan styrkes som et team, men ikke i dette tilfellet.

Bokas styrke
Bokas høydepunkt er begynnelsen, og jeg skulle ønske fortsettelsen beholdt den samme tonen utover innholdet. Samme mystikken og den intense oppbygningen, men istedet dalte det ned og ting ble rolig, litt vel rolig. Skulle ønske forfatteren beholdt den samme gåtefulle undertonen hele veien. Men som leser kan man jo ikke få alt. Savnet også å få vite enda mer om sagnet som ble nevnt. Vet at sagn ikke nødvendigvis er sant, men det er et spennende tema; folketro og sagn. Spesielt elsker jeg japansk folketro og sagn fordi de er skikkelig ekle og mørke, og skulle ønske også at vårt land hadde like spennende sagn. Jeg skulle ønske at sagnet i boka fikk større rom for å bygge opp enda mer uhygge. Fikk også sansen for hvordan forfatteren beskrev den norske skog i begynnelsen. Det var nesten som å være der selv. Skulle bare ønske at resten av boka var like levende.

God underholdning
Djevelens giftering er ingen minnerik bok som setter sine spor, men gir god underholdning der og da. Forfatteren er dyktig til å beskrive sted og omgivelser. Skulle bare ønske at persongalleriet var sterkere. Levende og intens begynnelse, og mystikken burde få større plass.

En høyst aktuell bok i disse tider.

Millioner av flyktninger rømmer fra krig og elendighet for tiden i håp om et bedre liv. Romanen Ubuntu er ikke direkte om flyktninger, men det er en bok om hvordan det er å leve midt i en krig, hvordan det er å være utsatt opp i det hele og hvordan overleve. Og er det i det hele mulig å flykte i fra det?

Romanen handler om Andreas som for mange år siden var i Sierra Leone og har nå plutselig lyst til å dra tilbake. Men hvordan skal han forklare det for sin kone? Hun vet litt om at han har vært der tidligere, likevel klarer han ikke fullt og helt forklare henne hvorfor det er så viktig for ham å reise dit akkurat nå. Andreas drar for å finne mennesker han en gang kjente, spesielt ei som gjorde sterkt inntrykk på ham på grunn av hennes styrke og overlevelsesevne. Dette er ingen typisk kjærlighetsbok, men om menneskelige relasjoner som gjør inntrykk på hverandre, og skaper bånd rundt harde omstendigheter.

På reise med selvransakelse
Denne boka setter flere ting i perspektiv. Vi bor i verdens rikeste land, men er det nok? Hva om man er misfornøyd med sin egen kultur og gjerne vil oppleve noe annet, og kanskje man faller for det bedre enn hverdagen man har hjemme? Og hvorfor blir noen folk dratt mot noe, blant annet til et sted de er fascinert over? Forfatter Jan Sæterli har selv vært i Sierra Leone flere ganger, og gjennom besøkene har han skapt bånd til både stedet, kulturen, stedets historie og folkene. Det har hjulpet ham å gi et realistisk bilde av både stedet og borgerkrigen gjennom hovedrollen, Andreas øyne som returnerer til et sted hvor han var bistandsarbeider for mange år siden. Ikke mye er forandret og folk lever i frykt for kidnapping, voldtekt og vold. Andreas er også vitne til stor fattigdom og mennesker som er på desperat leting etter mat. Underveis finner han personer som vil hjelpe ham å finne hans bekjente, men vil han finne dem og vil han se Zainab noen gang igjen? Kapitlene veksler mellom Andreas som bistandsarbeider på 90-tallet, nåtidens Andreas og Zainabs historie fra slutten av 90 - tallet.

Det er tydelig at forfatteren kjenner Sierra Leone godt. Han beskriver det detaljrikt og det er lett å se for seg både stedet, menneskene og elendigheten som de er omringet av. Det er også interessant og trist å prøve og sette seg selv i en slik håpløs situasjon fordi det er vanskelig å forestille seg. Men dessverre er det millioner av mennesker som befinner seg i krig og nød, som gjør alt de kan for å overleve, som også beskrives realistisk i boka. Personlighetene til karakterene beskrives godt. Dialogene er troverdige og det er lett å kjenne seg igjen i problematikken om hvor man egentlig hører hjemme. Noen drømmer om å være et annet sted, mens andre har det bra hvor de er. Noen er mer hjemmekjære enn andre og noen drømmer om et eventyr og vil utforske verden, eller bare være til hjelp. Mennesker er så forskjellige. Og lengselen etter å både finne seg selv, og tilhørighet er viktig for hovedpersonen Andreas, og det er egentlig det som er meningen med denne reisen. Det er vel slik med oss alle mennesker selv om vi ikke alltid er like bevisste over det uansett hvor vi er. Søken etter tilhørighet, gjøre det rette, og finne seg selv underveis. Det er det hele boka handler om.

Bestialske opprørere
I denne boka leser vi om RUF – opprørerne som herjer med Sierra Leones innbyggere på brutale måter. Her er det ingen nåde. De kapper av kroppsdeler kun for å få viljen sin og vise hjem som er «sjef». De har ingen form for sympati og nyter å se andre lide. Noe som er forferdelig å lese om selv om dette ikke er noe nytt. Til tross for sterkt tema, og provoserende handlinger, skulle jeg ønske at forfatteren påvirket i en enda større grad ved å få innholdet til å krype under huden på leseren og virkelig gjøre et inntrykk. Provosere enda litt mer med det bestialske for å sjokkere mens forfatteren var godt i gang. Han skulle ha utnyttet det mer selv om det er litt stygt å si. Men skal man skrive om krig og elendighet så skal man provosere og utfordre leserne slik at det setter sine spor. Det var et savn. En bok om krig skal gjerne hjemsøke, og det lenge etterpå.

Forståelse og medmenneskelighet
I dagens nyheter ser vi bilder og klipp av flyktninger i alle aldre som rømmer fra sitt hjemland i håp om å få et bedre liv og trygghet. Finne et sted hvor de kan slå seg ned og leve et normalt og stabilt liv. Derfor er det viktig å få med seg denne boka for å få et større perspektiv på hva disse flyktningene går gjennom. Til tross for at krig og flyktninger ikke er noe nytt, og at det er enda større pågang nå, så blir man enda mer forståelsesfull på det som foregår når det gjelder ofrene, og man blir mer medmenneskelig av det. Selv om jeg skulle ønske at Ubuntu provoserte meg enda mer, spilte mer på følelser og at boka satte enda større spor enn det den gjorde, er dette en god og aktuell bok å få med seg.

Har sett den har fått mange delte meninger så vi får se om jeg liker den eller ikke:) Jeg er jo en veldig kresen leser, men har hørt at boka/serien er meget spesiell:)

Jeg elsker Halloween og bryr meg ikke noe om hva folk mener om det. Det er tross alt en frivillig greie så skjønner ikke vitsen med å ha den samme debatten om Halloween år etter år. Det blir for dumt.

Tidligere denne uka leste jeg After Midnight av Richard Laymon (han er en b-versjon av Stephen King. Det er grøss med mørk humor og må leses med åpent sinn).

Og jeg har kommet godt i gang med De dødes avtrykk av Lena Ranehag (kjent fra Ånedens Makt som jeg har sett hver episode av), og Evna som er siste bok i Ravneringene av Siri Pettersen.

Håper jeg rekker å begynne på Miss Pergerine's Home For Peculiar Children av Ransom Riggs før helga er omme.

Og Happy Halloween for oss som liker den tradisjonen:)

Stødig krim.

I fjor leste jeg Til Jacobs forsvar av samme forfatter og jeg fikk veldig lyst til å lese flere bøker av ham. Skrivemåten hans kommer sikkert ikke til å fenge alle fordi han har en noe spesiell skrivemåte som gjør det hele mer virkelig. Noen vil like det, andre ikke. Men hans skrivemåte, til tross for at den ikke er helt som andres skrivemåte, er veldig bra og troverdig. For noen kan det nok bli litt tung lesing. Bøkene hans er ingen lettlektyrer, men det er bøker med innhold og realisme.

Ung hovedrolle i et hardt yrke
Ben Truman er kun 24 år gammel, men han har allerede rukket å bli den yngste politisjefen i hans hjemsted. Hans far var tidligere politisjef og moren hans hjemmeværende og fikk tidlig Alzheimers. En dag oppdages det et lik i en hytte i et hytte/sommerhus - område i nærheten og personen som er død var aktor. Ben som bare er vant til små og upromblematiske oppgaver å ta seg av, er innstilt på å løse denne saken. Men han gjør sine feil og Bostonpolitiet mener de bør overta saken (siden liket opprinnelig er fra Boston). Ben mener at siden drapet skjedde i hans distrikt, hevder han at han har full rett til å delta i etterforskningen til tross for at han ikke har mye erfaring. Under etterforskningen finner de ut at drapet har en sammenheng med noe som skjedde for rundt tjue år siden. Og Ben møter på mange utfordringer underveis.

Den ubehagelige sannheten er som sagt den andre boka jeg har lest av samme forfatter, men til tross for at Til Jacobs forsvar ble oversatt før Den ubehagelige sannheten så er Den ubehagelige sannheten forfatterens debutbok og Til Jacobs forsvar hans tredje bok i følge hans kronologiske utgivelsesliste. Jeg må innrømme at denne boka ikke var like nervepirrende og intenst som Til Jacobs forsvar, som hadde en helt annen tone og oppbyggning, men Den ubehagelige sannheten var heller ikke verst. Personlig mener jeg at jeg ikke kom under huden på karakterene som i hans forrige bok. Man ble ikke godt nok kjent med dem, og handlingen var heller ikke like intenst. Det positive med denne boka er at den konsentrer seg ikke bare om kun en sak, men har flere aspekter. Vi får vite om Bens indre demoner, barndommen hvor ikke alt var enkelt med foreldre som ikke alltid gikk overens, og Ben som i jobben prøver å ta seg av innbyggerne på godt og vondt. Samtidig blir han ikke respektert av andre bestandig fra samme yrke i og med at han er så ung.

William Landays varemerke
Er det noe William Landay (som sluttet som aktor for å bli forfatter) er dyktig til så er det å beskrive menneskelige relasjoner. Og i denne boka som i Til Jacobs forsvar, handler det mest om far og sønn forhold. De blir ofte satt på prøve til tross for at de stort sett går overens. De har sitt å slite med og likevel prøver de å være omgjengelige og støttende. Forfatteren er også dyktig på å omgjøre gode personer til «onde» og omvendt. Han prøver å lure lesere med hvem man skal stole på og ikke. God til å beskrive personlighetene og handlingene. Det er nesten som å være der selv. Til tross for at boka har mange kvaliteter, har den noen mangler. Den kryper ikke under huden slik som Til Jacobs forsvar gjorde, og man blir ikke like knyttet til persongalleriet og det var et savn. Og Den ubehagelige sannheten var litt for opplagt i motsetning til den forrige boka av William Landay jeg leste. Denne grep meg ikke like mye.

Kan ikke sammenlignes med "Til Jacobs forsvar"
Den ubehagelige sannheten er det egentlig ikke så mye mer å si om for jeg vil for all del ikke avsløre noen verdens ting. Dette er en hardbarket bok som ikke er for alle. For noen kan nok denne boka virke en smule tørr, og for andre vil den nok virke for hard og brutal. Hvis du skal prøve deg på å lese en bok av denne forfatteren, anbefaler jeg deg å lese Til Jacobs forsvar først til tross for at dette (Den ubehagelige sannheten) er hans debutbok. Og man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge for det er ingen faste karakterer med. En grei krimbok som er verdt å lese, men William Landay kan bedre. Synes denne ble noe tam til tross for hardbarket innhold. Jeg er vant til hardbarkede bøker så jeg forventet noe mer, men usikker på hva. Muligens noe mer sjokkerende. Selv om denne ikke kan sammenlignes med Til Jacobs forsvar så ser jeg ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av William Landay.

En anmeldelse jeg skrev for NRKbok.

De som er fan av «The Walking Dead», og har sansen for apokalypser, vil sette pris på velskrevne «Menneskebarnet», selv om romanen ikke bringer noe særlig nytt til skrekksjangeren.

Bokblogger Ina Syrstad har anmeldt «Menneskebarnet» av M.R. Carey for NRKbok.

Hakket mørkere enn «Veien»
Forestill deg at du sitter i et klasserom. Du sitter fastbundet i en rullestol. Hendene dine, føttene og hodet er fastbundet til stolen slik at du nesten ikke kan røre deg. Når det ikke er undervisning, fraktes du tilbake til din egen celle, hvor du er alene hele tiden. Da slipper du rullestolen. En dag i uken blir du dusjet med desinfiserende og spiser mat. Dette er livet til Melanie.

Men ta det med ro, dette er en dystopisk thriller og heldigvis ikke en biografi. Boka til M.R. Carey kan minne om «Veien» av Cormac McCarthy, der det også skjer et apokalyptisk sammenbrudd, mennesker er på flukt og forandrer seg til det verre og ingen stoler på noen. «Menneskebarnet» er hakket mørkere og dystrere.

Apokalyptisk sammenbrudd
Melanie lever i et bunker sammen med andre barn. De holdes adskilt mesteparten av tiden. Bunkeren er i en militærbase, hvor de er separert fra omverdenen og blir passet på av de som jobber der. Hvorfor de holdes der, vet ikke barna. De vet ikke at verden utenfor har opplevd et sammenbrudd, og at nesten alle har blitt rabiate og går løs på hverandre.

Hvorfor er denne militærbasen så opptatt av å beholde disse barna, og hva er det de ansatte holder hemmelig?

Melanie er den smarteste jenta i klassen, og vet at det er noe som ikke stemmer, men de ansatte vil ikke fortelle henne hva. Hun har en følelse av at hun og klassekameratene er der på nåde. Hun vet ikke at Storbritannia, slik vi kjenner det, har gått under og at de lever under beskyttelse selv om de ansatte er redde for dem. Av og til forsvinner noen fra klassen hennes og ingen får vite hvorfor.

På flukt
En dag blir militærbasen angrepet av noen på den andre siden av det strengt bevoktede gjerdet. Melanie blir ved en tilfeldighet fraktet ut sammen med noen av de ansatte som legger på flukt. De vet ikke hvor de skal ta veien, vil de overleve eller er hele verden i ferd med å gå under?
Melanie anses som et geni og er dyrebar på mange måter og en av grunnene er at hun har evnen til å resonnere seg fram til ting.

*Men det viktigste som kommer ut av denne dagen, er kanskje at Melanie nå vet hvilken dato det er. Hun vil fortsette å vite det, så hun bestemmer seg for å holde tellingen.*
M.R. Carey / «Menneskebarnet»

Slow motion eller full speed
Man må smøte seg med tålmodighet når man begynner å lese «Menneskebarnet». Ting begynner ikke å skje før hundre sider har passert, og da skjer omtrent alt på en gang. Jeg savnet jevnere flyt i fortellingen.
M.R. Carey har et godt og beskrivende språk. Jeg ser lett for meg miljøet og stedet han beskriver, men skulle ønske at klaustrofobien var mer til å ta og føle på, det ville ha løftet spenningen i historien.

Jeg savnet å føle frykten, klaustrofobien med å leve i en liten celle og rett og slett føle mer av det karakterene føler.

*Hendene hans kretser rundt hverandre, leter etter en mening de ikke får tak i. Etter en stund blir han veldig stille, helt til lyden av en fugl som synger på en ledning mellom husene får ham til å sette seg brått opp og dreie på hodet, til høyre og så til venstre, for å finne kilden til lyden. Kjevene begynner å åpne og lukke seg, sultrefleksen slår inn, plutselig og sterk.
Melanie trykker på avtrekkeren.*
M.R. Carey / «Menneskebarnet»

«Menneskebarnet» av M.R. Carey tar opp mange viktige eksistensielle spørsmål. Hva gjør man når verden er i ferd med å gå under? Er det mulig å bry seg om andre i en slik situasjon eller handler det kun om å redde seg selv?

Uforutsigbar og spennende hovedperson
Boka har et stort persongalleri. Melanie skinner, hun er skremmende og man vet aldri helt hvor man har henne, derfor hun er en slik spennende karakter. Som leser ikke er jeg ikke sikker på om vi kan stole på henne. Hun har menneskelige trekk og følelser og man får sympati med henne, men vi vet at hun er farlig. Det er lett å like henne fordi hun er jordnær og menneskelig til tross for det hun er i stand til å gjøre som "sultning".

Forholdet mellom Melanie og Miss Justineau er varmt og rørende. Melanie liker den tidligere læreren fordi hun er en av de ansatte fra basen som er snill mot henne, og Miss Justineau er en type person som velger å se det gode i alle og ikke er den som gir opp noen så lett.

Det er Melanie som er historien og som bærer den framover ene og alene. Forfatteren er helt klart sterkere på miljøbeskrivelse enn karakterskildringer når det kommer til beskrive de andre som er med på flukten, de blir mer som statister.

Dystopisjangeren trenger et friskt pust
M.R. Carey skriver godt, men bringer ikke mye nytt til dystopisangeren. Noen av science fiction-elementene er forfriskende, men ikke nok til å kalle «Menneskebarnet» nyskapende.

Denne sjangeren trenger et friskt pust! Det er på tide med noe mer krevende og sjokkerende.

Altfor mange apokalyptiske bøker inneholder mye av det samme: Mennesker forandrer seg, går amok på grunn av infeksjon, sopp eller noe annet, mennesker er på flukt, men vet ikke hvor det er trygt å dra, og det evige dilemmaet om hvem man kan stole på, hvem er forandret og ikke.
For all del: «Menneskebarnet» en god bok. Den begynte lovende og hadde potensiale, men mistet litt gnist av bleke karakterer, langsom start og forutsigbarhet – mye av dette har vi lest eller sett på skrekkfilm før.

«Menneskebarnet»​ treffer kanskje ikke alle, men de som er fan av «The Walking Dead» og den apokalyptiske sjangeren vil helt sikkert sette pris på denne. Boka egner seg for både ungdom og voksne.

PS: I begynnelsen av oktober ble jeg spurt av NRKbok om å anmelde denne boka for dem. Jeg fikk bare fire-fem dager på å lese boka og anmelde den. Hvis den ble godkjent ville de legge ut anmeldelsen på forsiden til nrk.no og den 5 oktober ble anmeldelsen godkjent og anmeldelsen lagt ut. Jeg har bare glemt å legge den ut her. Beklager det.

Her finner dere anmeldelsen til nrks nettside: http://www.nrk.no/kultur/bok/anmeldelse-av-menneskebarnet-av-m.r.-carey-1.12587201

Digger den boka. Leser den hver påske og har gjort det siden ungdomsskolen:)

Ny bok fra en verden der mennesker blir smittet i hopetall av et virus som ødelegger hjernen deres, og etterlater dem i en zombielignende tilstand. Denne boken er minst like spennende og ekkel som forløperen om Brage. Den er ikke for sarte sjeler og er mer brutal enn mange av de amerikanske dystopiene jeg har lest for ungdom. I tillegg til grøss og spenning viser den også at det ikke nødvendigvis er de smittede som er de verste å møte på i en verden alt handler om å overleve. Enkelte karakterer blir litt enkle, men hovedperson Marlen er både interessant og kompleks. Selv om dette er en oppfølger er det ikke nødvendig å ha lest den forrige boken.

Claus Lundekvam utleverer seg selv fullt og helt i denne boken. I motsetning til en god del andre idrettsfolk som gir ut biografier, så har han faktisk en historie verdt å fortelle. Mange vil nok likevel stille spørsmålstegn ved det moralske i en sånn utgivelse. Hva med familien? Nå eks-konen og mor til hans barn skal ha lest og godkjent manus før utgivelse. Jeg må også si at jeg ble positivt overrasket over hvor lite jeg følte meg som en kikker, men heller som en som får innblikk i en rusavhengig sitt liv. Jeg ville nok ikke anbefalt døtrene hans å lese boken med det første, men jeg tenker også at alt sviket og fraværet til faren er de allerede smertelig klar over, mens kampen han har tatt for å komme seg ut av misbruket er noe de kan være stolte av. Han er også forsiktig med de historiene som involverer familien, og skriver for eksempel ikke utdypende om utroskap, men bare nevner at det har skjedd.

En kamp til er en blanding av rusmisbrukeren Claus Lundekvam sin vei ut av misbruket, en fortelling om veien dit, samtidig som det en spennende fortelling om livet som proffspiller i England. Boken har definitivt allmenn interesse, men jeg tror likevel den er hakket bedre om du synes fotball er interessant. Til og med jeg som har vokst opp i en familie der engelsk fotball står høyt, og fulgte godt med den gangen Claus Lundekvam spilte på Brann, synes innimellom det blir litt i overkant mange kampreferat. På den annen side er denne boken først og fremst veldig mørk, og de som ønsker seg en artig fotballbiografi bør styre unna. Uten at jeg har lest spesielt mange fotballbiografier, så er jeg rimelig sikker på at denne skiller seg ut. De som derimot tror de aldri kunne like å lese en fotballbiografi, bør muligens gi denne en sjanse. En mer ærlig og åpen biografi enn dette tror jeg er svært sjeldent.

Les hele innlegget her