Bokelskere.no

Sitter hjemme og er sur for denne fredagen kunne jeg gjerne ha tenkt meg på Tons of Rock festivalen for et av mine favorittband var der i dag: Sixx:A.M. Sixx:A.M. ble startet av Nikki Sixx som også er låtskriver og bassist i bandet. Jeg har fem rockehelter i mitt liv og det er: Michael Jackson, Prince, David Bowie, Nikki Sixx og Marilyn Manson, og bare to av dem er i live. Jeg er ikke en person som går på konserter eller festivaler, men kunne godt ha sett mine favoritter. Mine topp tre band er: Dimmu Borgir, Marilyn Manson og Sixx:A.M. Kunne godt tenkt meg ha vært på Tons of Rock festivalen i dag bare for å se Sixx:A.M. siden det er Nikki Sixx's første norgeskonsert med hans "nye" band Sixx:A.M. Er heller ikke en groupie, men hadde vært morsomt å se noen av rockeheltene mine spesielt siden bare to av mine fem favoritt rockhelter lever fremdeles. Jaja, ikke alle kan være med på alt ...

Jeg får bare trøste meg med bøkene som vanlig:) Tidligere i denne uka leste jeg ferdig Huset av Yves Grevet og Søvngjengeren av Diane Guest. Natt til lørdag begynte jeg på Tunneler av Rod Gordon & Brian Williams, og i går begynte jeg så vidt på Eplehagen av Marianne Storberg. Hvis jeg blir ferdig med Tunneler eller Eplehagen skal jeg begynne med The Mermaids Singing av Val McDermid som er første bok i Wire in the Blood serien med Tony Hill og Carol Jordan.

Har nettopp lest ferdig Hvitt hav. Vi får et gjensyn med Ingrid som er alene på Barrøy, og vi blir også kjent med familier og enkeltpersoner som har blitt evakuert fra Finnmark. Det er krigens siste år, og livet er hardt.
Roy Jacobsen språk er enkelt og flyter godt, her er det ikke mange overflødige ord. Hvitt hav er en stille fortelling som etterlater spor hos leseren, i alle fall hos meg.

Er du sikker på at noen ikke observerer deg?

Lett å finne informasjon nå til dags
I disse dager er alle "synlige", spesielt vi som bruker sosiale medier; blant annet Facebook og Twitter. Noen har kanskje kontoer i flere sosiale medier og noen er mer synlige enn andre. Det spørs jo hvor "populær" man er. Men man trenger egentlig ikke å være med i noen sosiale medier for å bli funnet for de fleste av oss har mobilnumrene våre og hjemmeadresser i oppslagssider som Google og 1881, så lenge vi ikke har gitt beskjed om at vi vil ha mobilnumrene og hjemmeadressen hemmelig, selvfølgelig. Ellers er det fritt frem å finne ut det meste om en person. Hvor man bor, mobilnummeret deres og hvor man jobber/studerer. Intenett har gjort alt dette lettere og ingen bruker vanlige telefonkataloger lenger, bortsett fra de som muligens er 80 +. Man kan nesten finne ut alt om en person, spesielt på sosiale medier, særlig hvis man ikke er forsikig med hva man legger ut. og å være nøye med innstillinger. I vår teknologiske hverdag er ingen trygge.

Denne boka er et godt eksempel på det. Hovedkarakteren Joe Goldberg jobber i en bokhandel og en dag kommer det inn en ung kvinne som han aldri før har sett, og han blir selvfølgelig nysgjerrig på hvem hun er. Han er rett og slett fascinert av henne. Han får vite navnet hennes på hennes kredittkort og dermed startet søket på Internett. Han vil finne ut mer om henne og begynner så å følge hennes daglige liv uten at hun vet noe om det. Han prøver sakte, men sikkert å bli til en del av livet hennes ...

Interessant fra stalkerens perspektiv
Jeg likte tankegangen i denne boka, ikke Joes tankegang, selvfølgelig, men måten forfatteren leker med dette konseptet på. Det er noe annerledes over det. Likevel klarer ikke forfatteren å få frem intensiteten som innholdet fortjener. Boka er noe original fordi innholdet blir fortalt fra Joe (stalkeren) sitt perspektiv. Vi blir kjent med hans noe spesielle tanker, og det syke med denne boka er at man på en måte får sympati for denne Joe. Vi vet fra før av at disse personene (stalkere) blir opphengt i en bestemt person og følger deres rutiner og dagliglivet ellers, men det var interessant å lese det fra hans perspektiv. Metodene stalkere bruker for å bli kjent med personer de blir opphengt i, av en eller annen grunn, er utspekulerte. Vi vet fra før av gjennom tv-serier og krimdokumentarer hvordan stalkere jobber metodisk for å søke opp de utvalgte på en "tilfeldig" og "uskyldig" måte. Men det er noe helt annet å komme inn i deres tankegang fordi de har såpass store vrangforestillinger og vil at ting skal gå deres vei uansett hva. Det er ikke noe som stopper dem fordi de klarer ikke å tenke fornuftig. De klarer ikke å skille mellom fantasi og virkelighet.

I Du beksrives det godt hvordan stalkere blir opphengt i noen og hvordan man følger offeret. Det som var en gåte for meg er hva var det så spesielt med Beck? Hvorfor var det akkurat henne som fanget Joes oppmerksomhet og hva var det som gjorde at han ble besatt av henne? Det ble jeg aldri helt klok på for oppfattet ikke Beck som en unik karakter på noen måte. Det var ikke noe spesielt med henne. Hvordan stalkere blir opphengt i noen har sine forskjellige årsaker, men hovedårsakene er vel at de blir forelsket i dem eller får et sterkt følelsesmessig bånd til denne personen, samme om man har møtt personen stalkere har møtt eller ikke. I dokumentarer og tv-serier om stalkere blir de fremstilt som direkte ondskapsfulle og følelsesløse, men i denne boka får man på en bisarr måte litt sympati for denne Joe og man synes synd på ham.

Jeg hadde store forventninger til denne boka for hadde hørt mye om den før den kom på norsk av både booktubere (folk som anmelder bøker på YouTube) og Goodreads. Til tross for at booktubere, og jeg har forskjellige syn på bøkene man leser (de liker nesten alt de leser, mens jeg er mer kresen), så hadde jeg likevel store forhåpninger til denne boka fordi den hørtes så spesiell ut, og jeg vet man ikke skal ha store forventninger for da blir man skuffet. Derfor er jeg veldig nøktern ellers i livet også for vet hvor lett det er å bli skuffet. Men det var noe med denne boka som vekket interesse.

Selv om boka hadde et småunikt konsept, så var det noe med utførelsen som skurret og som gjorde at boka ikke falt helt i smak for meg. Jeg likte at det ble fortalt fra Joes perspektiv, men jeg er noe lei av upålitelige fortellere. Samme teknikk som Gillian Flynn og Paula Hawkins bruker. Gillian Flynn er mest kjent for Gone Girl (Flink pike) og Paula Hawkins er mest kjent for Piken på toget. De bruker formel som jeg er lei av fordi det er så oppbrukt og det er en formel som jeg aldri har likt. Jeg liker psykologiske thrillere, men den upålitelige fortelleren er noe irriterende og repeterende. Det er for mye brukt i nåtidens psykologiske thrillere.

Lite spenning
Dette er en bok man kan skrive det ene og det andre om, men det har allerede blitt langt så det er på tide å avrunde det. Det beste med boka er at man kommer godt inn i Joes tankegang og utspekulerhet. Samme hvor bisarr han kan være er det interessant å lese fra hans perspektiv. Det var i grunnen derfor jeg ble interessert i boka. Det er bare det at Du ble ikke den type bok man ville at den skulle være. For min del var det for lite thrilleraktig og altor få spenningskurver. I stalkerbøker forventer man i det minste snikende uhygge, men det var det dessverre veldig lite av og derfor opplevde man Du som noe monotont og daff, om det er lov å beskrive en bok med det uttrykket. En psykologisk thriller skal ikke være daff, men full av snikende uhygge og det er meningen at man skal bli opprømt, men opplevde ikke noe av delene. Da er det noe som mangler. Så dette ble en skuffende nedtur for min del til tross for at Du har fått mye skryt, men sånn er det som regel. Det er sjeldent jeg liker bøker som andre liker og omvendt. Jeg trodde dette var en bok for meg, men det var det altså ikke. Det ble for lite spenning og for få overraskelser. Du ble bare ikke den hjemsøkende boka man ville at den skulle være.

Selv er jeg glad for at jeg ikke har en stalker for han ville ha kjedet seg i hjel, for livet mitt er alt annet enn spennende. Jeg drikker kaffe og leser hele dagen, og spiller pc-spill , ser på filmer og tv - serier av og til, og fargelegger i leseavbrekkene, så livet mitt hadde ikke akkurat vært fascinerende å følge med på ...

Stemningsfull gufs fra 1920 - årene ....

Straff eller fordel?
Evie O'Neill blir sendt fra Ohio til New York som straff fordi hun viste evnen sin under et selskap, og skal i samme slengen ha gjort noen meget fornærmet. Siden hun nekter å gi noen en unnskyldning er det bestemt at hun skal bo hos onkelen hennes en periode siden hun har vært vanskelig å ha med å gjøre. Det er bare det at Evie klarer ikke å se på dette som "straff" siden hun skal til New York, og hvem vil vel ikke dit? Onkelen hennes er en smule eksentrisk og er oppslukt av alt som har med det okkulte å gjøre. Selv er Evie en trøblete jente som ikke mener hun er det og som vil bli noe spesielt; bli lagt merke til. Og det er faktisk noe spesielt med henne. Hun har evnen til å røre ved objekter, og se hva objektet har hvert gjennom og vite hvem dens eier er (samt deres hemmeligheter).

Onkelen hennes eier et museum som kalles Museum of the Creepy Crawlies som består av alt som har med det okkulte å gjore og overtro. Onkelen hennes er en ekspert på alt dette og hun er småredd for at han vil oppdage denne evnen hun har. Men da onkel Will blir kontaktet av politiet med å hjelpe til da en jente blir funnet myrdet blir Evie nysgjerrig. Grunnen til at Evie's onkel ble kontaktet er at jenta som ble myrdet ble funnet med et okkult symbol på seg. Evie funderer på om det er lurt av henne å avsløre evnen hennes og hjelpe onkelen og politiet, eller om hun bør holde seg unna? Evnen hennes om at hun kan "lese" objekter kan jo være til hjelp i en slik sak?

Fascinerende tid
Handlingen foregår i New York fra 1920 - årene, noe som er annerledes i ungdomsbokverdenen. I fleste ungdomsbøker tar for seg nåtiden og moderne tid generelt, men nå blir vi tatt med helt tilbake til 1920 - årene og det er både interessant og spennende. Liker atmosfæren fra den epoken godt som blir beskrevet i boka. Av og til er det nesten som å være i New York og oppleve denne epoken.

Evie er nok den mest irriterende karakteren jeg har lest om på aldri så lenge. Absolutt alt med henne er irriterende. Hun er bortskjemt og ufin, og tror hun aldri gjør noe galt. Aldri sier hun unnskyld for noe hun har gjort galt for hun nekter å innrømme sine feil. Man klarer ikke å få sympati for henne uansett hvor mye man anstrenger seg, men hun er og blir irriterende på mange måter. Hun er stort sett en flue som man bare ønsker å bli kvitt.

Unødvendig med kjærlighetshistorie i hver ungdomsbok
Til tross for noe treg start og seige partier her og der, så var plottet spennende i seg selv, dog det inneholdt noen partier som ikke var nødvendig å ha med. Forfatteren kunne godt å kuttet ut 200 sider for å gjøre innholdet enda strammere og enda mer engasjerende. Og selvfølgelig måtte forfatteren plotte inn en kjærlighetshistorie. Syntes "kjærlighetshistorien/kjærlighetsdelen" i denne boka ble altfor malplassert og tvunget. Jeg vet at ungdommer er interessert i kjærlighet og synes det er spennnende, men må det absolutt være med en kjærlighetshistorie i hver bidige ungdomsbok? Spesielt oppbrukt er det at en vanlig person blir forelsket i noen med spesielle evner. Hvor oppbrutkt er ikke det? Jeg kommer til å mase og "kjefte" om dette til den dagen jeg dør. Ungdomsbøker trenger en ny formel angående kjærlighetsdelen. Kom med noe nytt og annerledes fordi det er på tide! Heldigvis overdøver ikke denne kjærlighetsdelen i The Diviners som det har lett for å gjøre i andre ungdomsbøker, men likevel. Formelen trenger en forandring.

The Diviners er en bok med mye stemning og atmosfære. Det er det den vinner på. Selv om jeg aldri fikk sansen for Evie, var det andre fascinerende karakterer med engasjerende plott. Men som sagt så er boka unødvendig lang. Den ville ha beholdt tempoet og særegeneheten om boka hadde vært forkortet med 200 sider. Men for all del, spennende og annerledes plott fra en fjern fortid ....

Dette er første bok i The Diviners serien.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Jeg også legger puslespill. Akkurat nå for tiden legger jeg et puslespillet av EifFeltårnet. Og det tar sin tid. Men, men, noe må da vi ha å gjøre. Selv er jeg en person som liker å være opptatt med noe for jeg tåler ikke å kjede meg. Det er det som er greia. Må alltid gjøre et eller annet.

Det ligger vel noe i det ordtaket:) Man må ta vare på barnet man har i seg;)

Skjønner det, og jeg var jo heller ikke sint i teksten. Jeg bare forklarte hvorfor jeg ikke har og ikke vil ha Netflix, så ikke annet enn det:) Så vet du ikke mente det som kritikk.

Jeg vil eie bøkene jeg har fordi vil jo ha mitt eget bibliotek, men skjønner jo at alle ikke orker å ha/ta vare på alt av filmer, bøker osv ... for det kan jo bli mye. Men jeg liker å beholde det jeg har lest og sett, og da er det bare å finne smarte løsninger angående hyller og sånt:)

Enig i det. Jeg leser mye, men orker ikke å lese fra morgen til kveld så da er det kjekt å gjøre andre ting for ellers går man lei. For man kan jo gå lei av det man liker å gjøre. Så sier ikke nei til avbrekk innimellom. Da går det i fargelegging og pc-spill. Huff, jeg kommer aldri til å bli voksen;)

Jeg vil ikke ha Netflix samme hvor praktisk dere synes det er. Greit at jeg må vente litt på ting før det ender i posten (blu-ray, dvd og musikkalbumer) for da har jeg i det minste noe å glede meg til for jeg er en person som ikke har mye å glede seg til. Og ventetiden er snakk om noen dager når man bestiller det før det kommer i postkassa. Og i mellomtiden er det bare å se vanlig tv, eller youtube og lese bøker. Verre er det ikke:) Så nei, jeg blir ikke misunnelig og har heller ikke behov for å ha Netflix. Jeg vil heller eie filmer/tv - serier og musikk. Se dem i en samling og ha dem i hyllene mine. Det har sin sjarm som Netflix ikke kan erstatte.

Ps: Når man eier filmer/tv-serier på blu-ray og dvd kan jeg også se dem når jeg vil uten reklamer akkurat som Netflix , som du nevner av fordeler. Så nei, foretrekker fysisk samling med covere og alt. Føler at det er noe som mangler når alt blir digitalt.

Dessuten ser jeg ikke sååå mye filmer og tv-serier at jeg har noen grunn til å ha Netflix for ser ikke så mye på tv til vanlig heller. Leser mest bøker.

Jeg har ikke Netflix og har ikke tenkt å skaffe meg det heller. Foretrekker å ha personlig samling så kjøper fremdeles blu-ray og dvd'er, og musikkalbumer. Fortrekker personlige samlinger for synes det er synd at alt skal være så digitalt. Har heller ikke sett en eneste epiosde av Orange is the New Black for vet ikke om det er en serie for meg? Har sett mange serier oppgjennom årene, og originale The X-Files er og blir favoritten. For to uker siden så jeg American Horror Story sesong 1 og i går fikk jeg første sesong av Supernatural i posten som jeg skal starte på i kveld.

Tidligere i uka leste jeg ut Med beina på nakken av Arne Svingen og har begynt på Søvngjengeren av Diane Guest. Det er en bok som tilhører Casino Grøssere som ble utgitt rundt 80-90 tallet. Jeg har tolv bøker fra den serien og har tenkt å lese de jeg har fra serien om igjen i år. Tidligere i år har jeg lest Skrekkens hus av Hugh Zachary fra samme serie. Og de som ikke vet hva Casino Grøssere er, så er det en serie som ble skrevet av forskjellige forfattere og bøkene var enkeltstående.

Jeg skal også fortsette å lese The Night Circus av Erin Morgenstern og Djevelmasken av Tom Egeland. Så flere bøker blir det nok ikke i helga.

Er det mulig å lete etter noen som ikke vil bli funnet?

Foreldre blir satt på prøve
Tenåringsjenta Amy tar et valg. Hun rydder rommet sitt og det eneste som ligger igjen etter henne er et brev på senga om at hun ikke vil bli funnet. Foreldrene hennes er ikke de letteste å overtale og be dem la være siden faren hennes er ekspert når det gjelder kidnappingssaker og moren hennes er politietterforsker. Så selvfølgelig kommer de ikke til å overse at datteren deres har stukket av uansett hvor bestemt datteren deres er. Ting har heller ikke gått som smurt hjemme så kanskje Amy hadde sine grunner til å stikke av, og kommer de noen sinne til å finne henne igjen? Amy vet hvor smarte foreldrene hennes er. Kan hun være hakket smartere enn dem? Foreldrene til Amy er skilt, men samarbeider selvfølgelig når det gjelder datteren deres. Datteren deres, som har vært så dyktig til å skjule sine spor. Og spørsmålene er: Hvorfor gjør hun dette? Har hun rotet seg bort i noe? Er hun levende eller død? Mange flere spørsmål dukker opp under etterforskningen.

I fjor leste jeg Den største straffen av samme forfatter og den imponerte meg dessverre ikke. Det var en bok som ville mye på en gang uten å få til "noe" og det eneste interessante med den boka var hovedkarakteren; Charles Boxer og jeg må lese minst to - tre bøker av samme forfatter før jeg bestemmer meg for å gi opp en forfatter eller ikke for de har jo sine oppturer og nedturer de også. Enkelte ganger lønner det seg for det er ikke bestandig man får et godt førsteinntrykk ved valg av bøker bestandig.

Strammere oppfølger
Dere finner meg aldri er andre bok i Charles Boxer serien. I Den største straffen blir vi først kjent med Charles Boxer, og vi får innblikk i hans karriere og privatliv, og at ting kan være noe turbulent. Dere finner meg aldri er heller intet unntak. I Dere finner meg aldri er det ikke bare Charles som er spennnende å lese om, men også Amy. Hun er mystisk og smart. Hun er en karakter man ikke blir klok på som også er greia. I bok to er det mer interessante ting som skjer enn det var i Den største straffen. Der var ikke alle aspekter like spennende å følge med på og opplevde første bok i denne serien som veldig seig. En bok bestående av mange innvendinger og karakterer, og selv om første bok var detaljert og inneholdt mange scener, opplevdes innholdet som meget stillegående likevel. Dere finner meg aldri er annerledes for her er det en strammere line. Plottet er engasjerende og karakterene er mystiske og vekker nysgjerrighet. Man vil faktisk vite hva som skjer og man prøver å gjette underveis. Da er det lettere for oss som leser å bli mer delaktig istedet for å lese "passivt".

Robert Wilson har en nøktern måte å skrive på. Det går ikke så fort i andre bok i serien heller, men likevel er intensiteten større, den sniker seg innpå og man blir mer involvert som leser. Dette er også en thriller som tar forskjellige vendinger. Det er ingen "rett frem" plott der man blir servert med teskje. Både karakterene og plottet er like engasjerende og mystiske.

Andre bok i Charles Boxer serien: Dere finner meg aldri er en thriller med saktegående start. Det er ingen grunn til å miste tålmodigheten av den grunn for intensiteten tar seg opp sakte, men sikkert og det er verdt det. Dette er en bok som legger vekt på snikende vendinger fremfor fart og mange overdrivelser. Det som hindrer denne thrilleren til å ta meg med storm er at enkelte partier blir noe stive og malplasserte, og man fikk ikke den brakende avslutningen man hele tiden ventet på. Det ble ingen hjemsøkende slutt, noe man nesten forventer av en thriller.

Så fint at du ga den en sjanse og det varmer å høre at du likte den:) Jeg synes den er magisk og annerledes, og det er den jeg liker best av Gaiman så langt:)

Jeg liker tvister og overraskelser, men hverken i boka eller filmen var det ingenting som hverken overrasket eller sjokkerte, og det blir et savn i en slik sjanger. Så dermed blir boka og filmen veldig oppskrytt for min del. Man forventer noe mer. Originalfaktoren var heller ikke der. Mange påsto at boka var så original, bla, bla, bla, men det synes ikke jeg. Og nå er det synd at mange kopierer Flynns måte å bygge opp thrillere som Piken på toget av Paula Hawkins. Jeg liker psykologiske thrillere, men savner å bli lurt og sjokkert. Det er lenge siden sist og ikke alle bøker fortjener all den oppmerksomheten de får:)

Jeg likte personlig den første delen av boka en sistedelen. Han skriver godt det er ikke det, men det traff meg ikke på en måte som jeg hadde ønsket, hvis du skjønner.

Har nettopp sett filmatiseringen av Gone Girl. (Flink pike) Leste boka i 2013 og både boka og filmen er like ille. Hva som er så fantastisk med Gone girl skjønner jeg ikke. Den er ikke så nyskapende og original som de fleste skal ha det til.

Jeg leser fremdeles NOS4A2 av Joe Hill som er en murstein på 703 sider så derfor har det tatt litt tid, men skal prøve å lese den ferdig i morgen. Og jeg leser også The Night Circus av Erin Morgenstern og Djevelmasken av Tom Egeland. Hvis jeg blir ferdig med NOS4A2 i helga som jeg har kommet lengst i, skal jeg begynne på Med beina på nakken av Arne Svingen.

Leste boka til Edouard Louis tidligere i år. Den traff meg ikke i hjertet dessverre (hvis jeg i det hele tatt har noe hjertet, da, hehe) og ga den terningkast 3. Spent på hva du synes når du blir ferdig med den:)

Enig med Tao. Du kan prøve deg på noen av bøkene til Stephen King, Han skriver ikke bare grøssere, men også thrillere og romaner. Han har også skrevet science fiction, så i forfatterskapet hans er det mye å velge i:)

Vil også anbefale Mo Hayder, John Hart og Harlan Coben:)

Blanding mellom historisk roman og "eventyr" ...

Spesielt vennskapsbånd mellom gutt og elefant
Handlingen er fra 1500 - og 1600 - tallet. Tolvåringen Jahan har et sterkt vennskapsbånd med elefanten, Chota. Jahan hjalp Chota med å komme til verden og elefanten er helt hvit. Jahan gjør alt han kan for å holde den i live og ta vare på den. Etter hvert blir den hvite elefanten Chota (som betyr liten) og Jahan svært lojale mot hverandre, og Jahan ser på seg selv som en slags elefanttemmer. Jahan får vite at sultanen ønsker seg elefanten i gave, noe som ryster ham. Han vil ikke gi fra seg vennen sin, men de hjemme hører ikke på ham og vil oppfylle sultanens ønske. Det fører til at Jahan blir blindpassasjer på båten elefanten skal fraktes med for å sørge for at hans elefantvenn vil være i god behold. Det viser seg at ikke alt går som planlagt. Planen var å reise hjem igjen, men i stedet blir han værende i Istanbul som elefanttemmer, og han blir tatt vare på av den kjente arkitekten Sinan. Vi blir vitne for Jahan som unggutt til han blir en gammel mann. Dette er en slags reise gjennom hans liv, hendelser, arkitekturens betydning, forskjell på menneskenes status, rettferdighet og urettferdighet.

Dette kan virke som en tung bok i begynnelsen. For oss som er vant til tykke bøker, er det nok ikke så skremmende, men for de som ikke er det blir det nok en prøvelse. For meg var det litt tungt i starten å komme inn i handlingen og komme inn i flyten før det etter hvert løsnet seg. Det er en stor forskjell å lese historiske romaner i forhold til andre sjangere, for historiske romaner er mer detaljrik når det gjelder tid, sted og miljøskildringer. Men etter hvert som man leste, så løsnet det seg og man opplever ikke innholdet like tungt som i starten. Man blir mer orientert om alt underveis. Det beste med hele handlingen er Jahans forhold til elefanten. Selv om Jahan kommer fra et vanskelig hjem, beviser han at han har mye empati og sympati i seg. Han viser omsorg for andre, spesielt for elefanten. Det er heller ingen hemmelighet at elefanter er lojale og kloke dyr.

Store klasseforskjeller
Man blir godt kjent med Istanbuls vakre, men også mørke sider. Etter at man har ferdiglest Arkitektens læregutt blir man nysgjerrig på Istanbuls arkitektur og de som sto bak det. Til tross for at dette er en historisk roman, er ikke alt virkelighetsrelatert. Noen kjente arkitekter blir nevnt, men Jahan og elefanten er selvfølgelig fiksjon. Men romanen viser også hvor mye makt sultanen og hans familie hadde. Det er ikke noen man burde komme i klammeri med. Nåde den som sa i mot ham eller brøt lover. Man finner fort ut hvem som var "verdt" noe i datidens samfunn og ikke.

Elif Shafak har en veldig poetisk skrivemåte uten å bli for jålete eller pompøst. Hun gjør det med stil istedet for overdrivelse. Det gjør innholdet vakkert i og med at innholdet også har sine mørke aspekter. Vi blir også godt kjent med karakterene, både på godt og vondt, og av og til føles det som man selv befinner seg i handlingen. Det er ingen tvil at hun vet hva hun skriver om og vet mye om Istanbul.

Det er mye man kan si om Arkitektens læregutt. Det er en realistisk bok som har sin sjarm og man blir godt kjent med Istanbul rundt 1500 - og 1600 - tallet. Som sagt, ikke forvent at dette er en bok med mye fart og spenning eller heseblesende. Det er ikke en slik type bok. Det er en stillestående og nøktern historie . Har ikke noe i mot stillegående bøker, de har jeg lest mange av, men i enkelte partier kunne jeg ha tenkt meg litt mer driv for boka kan oppleves noe monotont.

Fra min blogg: I Bokhylla

Heilt i orden, ingen skade skjedd:) Jeg skrev at jeg har lest ut Billet til helvete og at jeg ble skuffet over den og husk at det er min første bok av henne og at jeg ikke har lest noe av henne før nå, men som sagt gir jeg ikke opp en forfatter før jeg har lest minst to eller tre bøker av forfatteren. Har sett filmen, men er ingen Affleck eller Damon fan, og som kjent er jo bøker oftest bedre enn filmatiseringer:)

Du mener vel, Patricia Highsmith?:) Jeg leste ut Billett til helvete (Strangers on a train) natt til søndag, og ble litt skuffet. Men jeg må i hvert fall lese to - tre bøker av en forfatter før jeg gir opp en forfatter. Har alltid hatt lyst til å lese The Talented Mr. Ripley, så har ikke tenkt å gi henne opp med det første:)

Jeg sitter inne selv når været er på det fineste og venter på høsten. Det synes jeg er den fineste årstiden med mest atmosfære.

Jeg leser NOS4A2 av Joe Hill, og Billett til helvete (Strangers on a train) av Patricia Higsmith. Og jeg leser også Djevelmasken av Tom Egeland. Hvis jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på The Night Circus av Erin Morgenstern.

Har ikke fullført en eneste bok denne uka fordi bøkene jeg leser er noe store, men det gjør ikke noe. Jeg har all verdens tid og mursteiner skremmer ikke meg.

Ja, for forfattere har jo sine oppturer og nedturer de også, så to - tre sjanser må man få og da får man bedre innsikt i forfatterskapet også, hvordan de skriver og hva slags bøker de gir ut:) Finne ut om man vil lese mer av dem eller ikke. Det er ikke nok å "dømme en forfatter" kun etter en bok.

Ingen årsak, jeg leser minst to - tre bøker av en forfatter før jeg bestemmer meg om jeg skal "gi opp" en forfatter eller ikke:)