Bokelskere.no

Jeg velger svært tilfeldig av det jeg leser. Jeg er ikke opptatt av at det skal være så dypt det jeg leser hele tiden. Og prøver så godt jeg kan å variere mellom tyngde og underholdning. Leser bøker fra NorskeSerier og andre bøker:krim/horror, biografier, klassikere, romaner osv. Velger stort sett det jeg vil lese ut fra humøret. Kunsten er at man leser det man vil,og ikke om hva man leser, mener nå jeg. Så jeg sier ja takk til variasjon:)

Jeg ser at mange liker å skrive (eller krote som jeg kaller det) i bøker dere leser i. Jeg syns det høres interessant ut og skulle gjerne ha gjort det selv, men får meg ikke til å gjøre det. Av ren nysgjerrighet spør jeg dere: hva skriver dere egentlig i margen mens dere leser? Skriver dere "bra skrevet", "dette må jeg huske på",eller hva noterer dere egentlig?

Eneste bøkene jeg har hjerte til å klusse til er pensumbøker for å huske på bedre av det jeg har lest, men hva i all verden skriver dere i en bok dere nyter/leser og hvorfor?

Vi spurte om vi fikk velge andre forfattere enn skandinaviske, for det virket ikke som om skandinaviske forfattere var for kjedelig med klassekameratene jeg gikk med da. Men vi fikk dessverre ikke lov:)

Hadde ikke lest noe av Stein Riverton før på videregående da jeg i alle fall skrev om en sjanger jeg var begeistret over og jeg trodde ikke at jeg ville like hans verk siden det var så "gammelt" ,men der tok jeg heldigvis feil.

Jeg likte Jernvognen veldig godt. Den var nøktern og spennende! Nå er det i all fall litt over ti år siden jeg leste den sist og jeg har lenge tenkt på å lese den når påska kommer og se om jeg liker den like godt.Også De dødes tjern da. Den har jeg som tradisjon å lese hver påske;)

Håper Jernvognen vil også gi deg en god leseopplevelse:)

Jeg er på et konditori i Tokyo, sammen med en dame med rød vinylhatt. Hun skulle liksom vite hvor den forsvunne katten til min kone er, men det virker ikke som om hun har tenkt til å fortelle meg det.

Haruki Murakami, Trekkoppfuglen.

Tusen takk, Tone:)Det var ikke meningen at omtalen skulle bli så lang, men har så lett for å rable i vei:) Det er bare å rykke boka flere hakk lenger frem i køen:) Den er uforglemmelig og jeg har fortsatt guttens stemme i hodet. Jeg ble i alle fall bergtatt av spenningen og guttens tanker. Så det er vanskelig å legge fra seg boka for man er alltid midt oppi noe spennende. Korte og effektive kapitler var det også. Gled deg sier jeg bare:)

Hemmeligheter lønner seg ikke alltid, men hva gjør man når man er barn og oppdager noe rystende? Bør man fortelle det til noen eller holde det for seg selv? Av og til er det vanskelig å fortelle hva man ser/oppdager, og denne boka er et godt eksempel på akkurat det. Man vil jo ikke sette andre i en vanskelig situasjon heller.

Michele Amitrano er en ni år gammel gutt fra en liten landsby i Sør – Italia, og vokser opp i fattige kår, men han klager ikke. Han trives i tilværelsen og finner alltid på noe å gjøre. Han elsker spesielt å sykle rundt ved kornåkrene sammen med vennegjengen og de konkurrerer ofte både når det gjelder sykling og løping. Taperen må gjennomføre en utfordring av de andre.

Denne utfordringen går til Michele. Han må gå gjennom og utforske en nedlagt og utrygg gårdshus i nærheten av der de konkurrerte. Selv om han ikke har særlig lyst, vil han ikke innrømme at han er redd og tar utfordringen. Ved et uhell oppdager han noe han ikke skulle ha sett ved det huset. En oppdagelse som ryster ham. Denne oppdagelsen gjør ham usikker på situasjonen. Han er ikke sikker på hva han skal gjøre med det, om han skal fortelle det til noen eller holde det for seg selv. Uansett forandrer det livet hans fullstendig.

I’m not scared har jeg bare så vidt hørt om tidligere på grunn av filmen, som jeg ennå ikke har sett, og jeg våget ikke å se traileren av den før jeg hadde lest boka. For jeg er så redd for at det skal klusse til persongalleriet og bildene i hodet mitt hvis jeg gjør det. Derfor foretrekker jeg å se filmer/trailere etter jeg har lest boka for å sammenligne mine egne bilder med filmen etterpå. Det blir så bakvendtt å gjøre det omvendt og jeg ble positivt overrasket hvor god traileren er og skuespillerne ble i forhold til hvordan jeg skapte det mens jeg leste. For en gangs skyld var det mye som stemte og jeg fikk veldig lyst til å se filmatiseringen og det skal jeg gjøre.

Men tilbake til boka. Jeg hadde jo så vidt hørt om boka på grunn av filmen og jeg hadde aldri lest noe av denne forfatteren før. Det er jo litt skremmende å lese noe av ”ukjente forfattere”, men av og til er det litt befriende også, og før man vet ordet av det har man funnet seg en ny forfatter å bli glad i, og det gjorde jeg i dette tilfellet. Jeg elsket boka såpass mye at jeg har allerede kjøpt meg en annen bok av samme forfatter før jeg var ferdig med I’m not scared. Tidligere denne uka skulle jeg liksom innom en bokhandel for å få tak i Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson, men endte opp i Ta 3, betal for 2 avdelingen i stedet for engelske pocketbøker (rart det der at alltid går ikke ting som planlagt). Og da så jeg boka The Crossroads av samme forfatter som I’m not scared. Og de to andre jeg kjøpte i tillegg var den tredje og den siste (i alle fall så langt) boka i serien Darke Academy av Gaberiella Poole og Winter’s Bone av Daniel Woodrell (enda en bok som er filmatisert og var Oscarnominert i år, jada, jeg er en filmnerd også!). Men bøkene må helst leses først før jeg ser filmene ….

Så min første bok av Niccolò Ammaniti var positivt overraskende og det er sjeldent jeg kjøper en bok av samme forfatter jeg knapt har hørt om og som jeg leser første bok av før jeg har avsluttet den. I’m not scared fenget med såpass mye at jeg strevde fælt med å legge den fra meg. Men av og til måtte jeg gjøre det og det gjør meg irritert når jeg er midt i en spennende bok. Men gledet meg vilt til å begynne med den igjen. For jeg elsket synsvinkelen til Michele og hans vennskap med lillesøsteren Maria. Han viser at han er en god venn og en god bror som gjør alt for å beskytte sine nærmeste. Og boka gir også et stygt innblikk til hva penger kan gjøre med folk man er glad i. Så Micheles stemme kommer alltid til å forbli i hodet mitt og jeg ønsket at boka aldri tok slutt, men det gjorde den, dessverre. Men den kommer til å hjemsøke meg for alltid og denne boka vil alltid bli stemplet i minnet mitt for resten av livet. Ingen tvil om det. Jeg skjønner ikke at jeg har lest noe av Niccolò Ammaniti tidligere, men bedre sent enn aldri!

At det står på forsiden “Sucks you in like The Blair Witch Project” syns jeg er en teit sammenligning for den var ikke noe lik den filmen i det hele tatt. Det eneste boka og den filmen har til felles er et forlatt hus, så vær så snill og ikke dømme bokka på grunn av dette tåpelige utsagnet for I’m not scared og The Blair Witch Project er to helt forskjellige ting. De burde ikke sammenlignes i det hele tatt. Så vær så snill og ikke legg vekt på dette. Ville bare gjøre dere oppmerksomme på det. Det var den snodigste sammenligningen jeg noen gang har lest. Så bare glem det utsagnet hvis du skal lese denne boka. Boka er mye, mye bedre enn The Blair Witch Project og har ikke noe med den filmen å gjøre. (Jeg er fan av både den filmen The Blair Witch Project og boka I’m not scared), men ville bare advare dere om at disse er så forskjellige som det går an å bli og bra er det.

Ungdomskolen: Ingvar Ambjørnsen og hadde tema om Pelle og Proffen bøkene.

Videregående: Stein Riverton,André Bjerke og Karin Fossum hvor jeg sammenlignet norsk krim mellom mannlig og kvinnelig krimforfattere oppgjennom årene.

Begge gangene fikk vi ikke lov til å velge andre enn skandinaviske forfattere, noe jeg irriterte meg grønn over for jeg leste for det meste amerikansk krim/horror/litteratur på den tiden, men hadde heldigvis lest en god del av Bjerke og Fossum. Og fikk overraskende nok stor glede av boka Jernvognen av Riverton. Nå er det mange år siden jeg leste den så det er en av bøkene jeg har tenkt å kose meg når påska er her:)

Jeg er for tiden en ni år gammel gutt som bor i en liten landsby i Italia. Jeg har nettopp oppdaget en rystende hemmelighet, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med situasjonen jeg er i nå.

Jeg leser: I'm not scared - Niccolò Ammaniti

Okey, takk for innspill:) Blir nok ikke til at jeg leser den denne uka for har allerede planlagt hvilke bøker jeg skal "sluke", så blir nok ikke plass til den før neste uke. Men jeg gleder meg vilt. Det er så mange som sier at den er såååå spennende og umulig å legge den i fra seg. Jeg har en nå stående klar i hylla, så jeg ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese den i begynnelsen av neste uke og jeg gleder meg:)

Ja,vandrehistorier er skikkelig gøy. Også finnes det så mange varianter. Jeg liker de groteske poengene på slutten. Det får meg til å dra på smilebåndet.Så slike historier får jeg aldri nok av. Den stjålne svigermor og Men tankene mine får du aldri har jeg ikke lest, så kanskje det er bøker for meg:) Er også interessert i andre bøker angående vandrehistorier. Skulle gjerne ha likt å lese flere.

Takk. Er i nærheten av en bokhandel førstkommende torsdag, så ser ikke bort i fra at jeg tar turen innom for å skaffe den. Har vært lenge nysgjerrig på den og får bare mer, og mer lyst til å lese boka. Så da er det vel på tide å få tak i den. Da vet jeg hva jeg skal lese neste helg:)

Elling og Forrest Gump høres ut som en bra blanding:) Tittelen og handlingen høres løsrevet fra all realisme (som du sier) og jeg elsker slike historier. Av og til er det godt å bare la seg rive med i en slags surrealisme der alt er lov. Så jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese denne boka. Du gjorde meg ekstra nysgjerrig nå:)

Vandrehistorier funker kanskje best eller er svært populært i muntlig form. Og den som forteller, skal visstnok kjenne noen eller vet av noen som har opplevd den historien fortelleren deler. Historiene skal visstnok ha skjedd for å ha en skremmende effekt. Vandrehistoriene har også mange forskjellige versjoner.

Denne boka inneholdt for meg veldig mange kjente vandrehistorier. Mange av de klassiske. Har hørt og lest de fleste før. Det var nok bare omtrent to – tre stykker som jeg ikke hadde hørt/lest om før, noe som var gledelig. Og selv om jeg hadde hørt/lest de fleste i mange forskjellige varianter, så var det et gledelig og spennende gjensyn. Mange er litt smånifse og får deg til å tenke hva du ville ha gjort selv i slike situasjoner. Og er det mulig at det har skjedd? Vandrehistorier er jo også kjent for at man tenker: det er for utrolig til å være sant. At det blir en slags myte. Man vet ikke helt hva man skal tro. Det er det som er gøy med vandrehistorier.

Peder Skou skriver på en leken, lett og spennende måte. Historiene er på bare få sider, med gruelige slutt. I hver historie er det fantastiske og småbisarre illustrasjoner av Ronja Svenning Berge. Da jeg leser bøker med illustrasjoner i skulle jeg ønske jeg også kunne tegne, men det er jeg svært så elendig til. Det er bare så vidt jeg klarer å tegne strekmenn, ja, ja, nok om det. Poenget mitt er at jeg syns at illustrasjonene passer godt til historiene. De bygger opp historiene litt på en bisarr måte, og det liker jeg godt. Skulle ønske at bøker for voksne hadde litt illustrasjoner også. Sier ikke nei til det.

Mange elsker å skremme seg selv eller andre ved å fortelle grøssende historier. Denne boka passer ypperlig til det. Klarer man ikke å mikse opp sin egen historie, er boka Vandrehistorier et godt utgangspunkt. Selv om det var mange favoritter med, så savnet jeg likevel noen, men alt i alt er Vandrehistorier av Peder Skou en god bok for nybegynnere som er nysgjerrige på denne sjangeren.

Å, det er så irriterende. Det har jeg opplevd i flere norske oversettelser og det ødelegger litt av leseopplevelsen. Begynner oversettere her til lands å bli sløve?:( Og takk for ditt synspunkt om boka. Det setter jeg pris på:)

Ja, Tokyo er skikkelig makaber. Det er et godt forslag av Insomnia:)

Fuglemannnen av Mo Hayder. Den er virkelig makaber og en av de beste krimbøkene jeg har lest på lenge:)

Hvis hun kan lese engelsk vil jeg anbefale Darke Academy serien. Det er en slags vampyr/demon serie. Veldig fengende. Nettopp ferdig med bok to og det har kommet ut tre bøker så langt. Jeg gleder meg til å få tak i bok tre, og det er lenge siden jeg har vært så hekta på en bokserie.

Høres ut som en bok for meg. Takk for omtalen:)

Ok, er jo stor fan av den mørke musikken hans og dette virker som mørk litteratur, så jeg skal se om den fremdeles er å finne på mammutsalg i morgen:o)