Tenåringer med spesielle evner på vill flukt må jo bare være spennende, ikke sant?
For ikke lenge siden avsluttet jeg The Summoning, den første boka i Darkest Powers - triologien og kunne ikke vente med å lese fortsettelsen. Og jeg var så heldig å bli kontaktet av Silje som var så snill og sendte meg bok nummer to og tre i serien. Tusen takk! Det var veldig snilt av deg. Setter stor pris på det. Det skal du vite.
Oppfølgere er som kjent for å være litt skremmende, spesielt hvis første bok åpner en serie med et knallbrak. Det gjorde det med The Summoning. Det var noe forfriskende med konseptet innen ungdomsmålgruppen. Mye ungdomslitteratur er mye av det samme. En 16-17 årig jente finner ut at hun har spesielle evner, forelsker seg i en fyr som gjerne også har spesielle evner. Høres kjent ut, ikke sant? Dermed er det godt å lese litt ungdomslitteratur som skiller seg litt ut i mengden slik at det ikke føles ut som om man leser det samme hele tiden. Det blir jo temmelig kjedelig i lengden. Det blir det i hvert fall for meg. Jeg som leser trenger variasjon.
Selv om denne triologien også handler om en ungjente med helt spesielle evner, så klarer konseptet likevel å skille seg litt ut. Det er noe forfriskende med det som jeg ikke har tenkt å si så mye om i redsel for å avsløre for mye.
The Awakening er fortsettelsen om tenåringsjenta Kelley Armstrong som strever med å stole på folk rundt seg. Etter en grusom hendelse på skolen blir hun sendt til et hjem for trøblete tenåringer. Huset kalles for Lyle House og folka som styrer det huset kaller seg for Edison-gruppen. I slutten av forrige bok rømmer Chloe og noen av disse ungdommene huset. Hun har nettopp funnet ut at tanten hennes er innblandet i Edison - gruppen og føler at hun ikke kan stole på noen. Hvor skal hun og vennnene flykte for å komme i sikkerhet?
Som sagt likte jeg første bok i serien meget godt. Den ga meg et godt førsteinntrykk og jeg ville ha mersmak. Og dermed var forventingene til bok nummer to skyhøye, noe som kan være ødeleggende for en leser enkelte ganger, og det var det dessverre denne gangen. The Awakening er ikke en av de verste oppfølgerne jeg har lest, men heller ikke den verste. Det er bare det at den hadde ikke like mange spenningskurver som den første boka. Det var ikke i nærheten en gang. Det var mange dødpunkter. Tenåringer med spesielle evner på vill flukt må da være spennende lesestoff, og tenkte at jeg ville være med på en spennende reise. Men det endte opp med at jeg kjedet meg store deler av den reisen. Jeg hadde forventet meg noe mer, men jeg vet ikke helt hva. Selv om Chloe er en stor filmfan og beskriver alt som en film, så ble det likevel litt masete at hun sammenlignet stort sett alle hendelser som en film. Det ble på en måte litt oppbrukt og gjentagende i lengden til det kjedelige. Jeg vil bli kjent med Chloe på en annen måte enn bare den filmelskeren hun er. Komme litt mer i dybden og kanskje vite litt mer om bakgrunnen? Det samme gjelder vennene hennes. Savner å få bedre kjennskap til dem. Komme under huden på en eller annen måte.
Bortsett fra det er The Awakening en stabil oppfølger med noen høydepunkter som gjør til at jeg har lyst og kommer til å lese tredje og siste bok også. Må jo bare få med meg hvordan alt kommer til å ende. Sånn er det å være nysgjerrig.
Rufsetufsa som svar til Mari Nordø Lommelun :
22:58, 15. november 2012 Diskusjon: Aud Kristine Johnsen om Mørk engel av Laini Taylor av Laini Taylor
Kan skryte på meg at der har jeg vært to ganger:) Meget vakker by, spesielt på kveldstid.
Hanne Kolbru som svar til Tonje :
21:53, 13. november 2012 Diskusjon: Hvilke bøker kjøpte dere sist? Del 2
Kjøpte "Falkejakt" av Hilary Mantel, den er en frittstående fortsettelse av "Ulvetid" og handler om England på Thomas Cromwells og Henrik 8. tid. Gleder meg til å begynne på den!
Hanne Kolbru som svar til Torstein Viddal :
21:48, 13. november 2012 Diskusjon: Hvordan oppdaget du boken du leser nå?
Har akkurat plukket fram "Menn er fra Mars kvinner er fa Venus". Har hatt den stående i bokhylla en lang stund (fra den tiden "alle" snakket om den). Den ble nevnt i en annen bok jeg leste, og NÅ er tiden inne for den....
Hanne Kolbru som svar til Britt Evy Nerland :
22:31, 12. november 2012* Diskusjon: Sarah Johnsen om Etter dansen av Gunnhild Svenning Corwin av Gunnhild Svenning Corwin
Jeg var veldig i tvil om jeg skulle lese "Etter dansen", men det har jeg altså gjort. Inntrykket jeg sitter igjen med er delt, og det skyldes sikkert mine forventninger til hva boka skulle handle om. Jeg kan kjenne meg igjen i det hun skriver om sorgen, smerten og savnet (jeg har selv mistet en datter), om å tørre å gå videre med det livet en har, om å la gleden og de gode minnene få slippe til. Jeg synes det var et fint grep å stile små avsnitt til de andre i familien for å vise hvordan sorgen berørte dem på ulik måte og at man ikke kan måle styrken eller graden av sorg. Men så begynner det å skurre for meg, uten at jeg kan sette fingeren på noe spesielt. Det blir for mange gjentakelser i språket og i det hun forteller, for meg blir det rett og slett for platt.
Hanne Kolbru som svar til Alice :
20:21, 11. november 2012 Diskusjon: Alice om Djevelkysset kriminalroman av Unni Lindell av Unni Lindell
Enig i at boka er skrevet i vanlig Lindell stil - må bare innrømme at jeg var litt på feilspor når det gjaldt løsningen....
Hva gjør man når en gal morder er på flukt? Kan man da føle seg trygg?
Dette er er en bok som er litt vanskelig å forklare. For det første er den bisarr (tro meg, jeg er vant til bisarre bøker), men den var ikke bare bisarr, den var også temmelig sær ... Jeg vet på en måte ikke hvor eller hvordan jeg skal beskrive innholdet til tross for at jeg hittil har lest en del Laymon bøker. Men jeg skal prøve å forklare innholdet så enkelt som mulig uten å avsløre noe ...
En hodeløs kvinne blir funnet ved en sjø og to personer er vitne til en mann som stikker av fra åstedet. Hvem er mannen og hva vil han med kvinnens hode?
Mer vil jeg egentlig ikke røpe. Boka er jo så kort. Den er på bare 309 sider, og selv om boka besto av en del spennnende sider, må jeg dessverre si at dette ikke er en av Laymons beste. Han var ingen kvalitetsforfatter. Han var en B-versjon av Stephen King. King er på mange måter kvalitet, da snakker jeg om; skrivemåten, oppbygging av historier og originalitet. Mens Laymons bøker er som å se en underholdende skrekkfilm fra 80 - 90 tallet. Ikke noe galt i det. Jeg elsker skrekkfilmer fra 80 - 90 tallet. Også tiden før og etter. Når det gjelder bøkene av Laymon må man bare glemme hjernen og bare la seg rive med av underholdning istedet for fornuft. Man vet hva man får og uansett hvor usannsynlig det er, må vi bare på en eller annen måte akseptere det. Vi må bare tro det forfatteren skriver uansett hvor usannsynlig alt virker. Det er slik en bok som Among the missing er.
Det som var litt spesielt og artig var å finne navnet mitt. Jeg har aldri mitt liv møtt noen personlig som har samme navn som meg. Trodde Ina var et ganske vanlig navn, aldri møtt på en eneste navnesøster. Derfor var det litt overraskende at en av personene i boka hadde samme navn som meg. Første gangen jeg opplevde det i en bok var i Unni Lindells; Honningfellen for noen år siden.
Både i Honningfellen og Among the missing ble Ina beskrevet som en helt annen person enn meg, men morsomt å finne navnet sitt likevel. I Among the missing var det til og med et helt kapittel kalt Ina. Ikke verst det ...
Grunnen til at Among the missing ikke nådde helt til topps for meg var at mye manglet for min del. For det første ble jeg ikke så godt kjent med karakterene som jeg hadde ønsket. De fremsto for flate for meg og derfor brydde jeg meg ikke noe særlig om dem. Syns også at denne boka ble for tynn i forhold til andre bøker jeg har lest av Laymon. Da snakker jeg ikke om sidetall, men selve innholdet. Det var ikke mye som sjokkerte og jeg syntes mye av det som skjedde ble gjentatt flere ganger til det kjedelige.
Selv om Laymon på sin tid var en underholdende forfatter, foreslår jeg for nyebgynnere å lese en annen bok av ham. Husker at Blood Games var temmelig underholdende. I hvert fall en av de bøkene jeg husker aller best av ham.
Jeg leste denne på norsk og ble ganske skuffet. Det er godt mulig at jeg er mettet på Paranormal Romance som jeg vil kalle dette her. Jeg synes egentlig historien er original og bakgrunnsteppet er godt, men kjærlighetshistorien ødelegger. Les omtalen min her.
Hanne Kolbru som svar til Karen Ramsvik :
22:30, 30. oktober 2012 Diskusjon: Når litteraturen får deg til å gråte
Husker godt jeg leste denne teksten da jeg gikk på gymnaset. Det er en sterk tekst, og den er fortsatt levende i meg. Novellesamlingen, Venner i Norden, står fremdeles i bokhylla mi....
Hanne Kolbru som svar til Caroline H Heitmann :
17:58, 30. oktober 2012 Diskusjon: Hanne Kolbru om The Hare with Amber Eyes A Hidden Inheritance av Edmund De Waal av Edmund De Waal
Godt å høre at det er flere som har slitt med den i alle fall :)
Jokeren er en ganske original bok med et noe enkelt språk. Ed Kennedy mottar ulike oppdrag på spillkort og type oppdrag har sammenheng med fargen på kortet han får det på (ruter, hjerter osv). Oppbyggingen av boken gjør at handlingen drives fremover og jeg som leser blir nysgjerrig på hva som skal skje videre. Persongalleriet er både rikt og interessant. Boken har også et viktig budskap om å hjelpe hverandre. Les mer her.
Sist sett
