Bokelskere.no

(Denne uerfarne er forøvrig meg og bemerkningene er dem som her følger).

Jeg har både Hundre års ensomhet og Kjærlighet i koleraens tid i bokhyllen min. Store romaner, jeg tenkte å sondere terrenget, som man sier, før jeg ga meg i kast med dem. Så langt har jeg bare lest to verker av Marquez, kortromanene Beretningen om et varslet mord og Alle mine triste horer, og jeg er lei meg for å si at ingen av dem har falt i smak. Jeg vil gjerne fortelle hvorfor, i forbløffelse over at forfatteren unisont er kritikerrost og dessuten vant Nobelprisen i litteratur, for mest sannsynlig er det derfor meg det er noe galt med. Jeg skriver altså dette – ikke nødvendigvis for å bli omvendt, men – for å vite hva det er ved Marquez som er verdt å nevne, og kanskje også om det for meg vil ende med skuffelse hvis jeg investerer tid i de to førstnevnte romanverkene, om de er i samme stil som de jeg allerede har lest.

Siden jeg nettopp har kommet meg gjennom Alle mine triste horer, vil jeg lufte noen umiddelbare tanker om denne romanen, hva jeg ikke likte med den. Mest er det naturligvis de store forventningene man får til et verk av en så anerkjent forfatter, en som jeg endog har hørt sammenlignet med Cervantes, og når disse forventningene ikke innfris er det uunngåelig at man fylles av en slags tomhet. Bak på min utgave av romanen blir han beskrevet som "a master storyteller" av Daily Mail, og Salman Rushdie sier "Marquez writes in this lyrical, magical language that no-one else can do." Nåvel, saken er at det er nettopp disse to punktene jeg mener mangler. For å skrive med skuffelse fremfor blekk: jeg ser ikke hvordan romanen viser fortellerkunst da det synes meg mer som en informativ monotoni, en oppramsing av hendelser hvor man ikke får noe å holde fast i, å bryne seg over, ingen øyeblikk å hvile ut i eller rives med av. Perspektivet skiftes aldri og avstanden til det det fortelles om forblir alltid den samme. Jeg får ingen mulighet til å leve meg inn, jeg ble heller ikke klokere – dette er krav jeg setter til litteraturen – og jeg fant den heller ikke morsom, ikke sår, til tross for at den handler om denne nittiåringen som blir forelsket i en ung jomfru på et bordell. Jeg fant ingen ironi oppi det hele, akk, men det var jo så mange muligheter for det! For å toppe denne elegien over en forsømt leseopplevelse, ingen av karakterene kan jeg kalle karakterer, ei heller stemmer og personligheter: de hadde ikke noe liv, eller, jeg fant ikke noe liv i dem. Og slike formuleringer som "Are you still equipped like a galley slave?" og "Wake her, fuck her brains out with that burro's cock the devil gave you as a reward for cowardice and stinginess" har jeg aldri hatt den store sansen for. Ihverfall ikke når dét er den gjennomgående ordbruken.

Lolita derimot – for en roman! Den setter jeg virkelig pris på, særlig den myke, sødmefylte fortellerstemmen som bare glir fra en erindring til en annen (erindringer er noe ganske annet enn noe informativt, en erindring har nemlig sjel, og sjel må setninger ha), men ingen av Lolita sine kvaliteter fant jeg i Marquez' roman. Men mitt blikk er trolig formørket av hva det nå er som formørker, så jeg både håper og ber om innspill. Takk!

Du har jo også den grusomme freskoen i taket, dommedagsscenen, med alle disse demonene som flyr rundt og herjer og lemlester; jeg måtte drøye lenge og myse over det hele, med mer vantro enn tro riktignok, men likevel med en følelse av frykt og avmakt (eller frykt og beven, om man vil).

Her kommer jeg valsende med et langt svar, godeste Sisyfos, men du og de andre her får unnskylde meg med at det er helg og man da har lett for å bli revet med under lediggangens åk. Nåvel!

Jeg tenker på denne problemstillingen mer enn jeg har godt av. Hva jeg har kommet fram til i tunge nattetimer, nei . . . det er jeg ikke helt sikker på.

For å arbeide meg ut ifra et sted, la meg begynne med det du sier om individualitet. Jeg kan ikke si meg enig i at konfliktskyhet er en forlengelse av individualisme, eller kanskje (?), men det kommer an på hva du legger i ordet "forlengelse". Handler ikke individualisme nettopp om å stå for sitt og tro på sin egen sannhet, etc, noe som også må kreve at man kjemper for denne? Hvis forlengelsen du nevner er blind toleranse kan jeg imidlertid se hva du mener. Men individualisme i seg selv (uten noen forlengelse) kan ikke likestilles med ansvarsfraskrivelse. Disse ordene, "individ", "ansvar", "toleranse" og "objektiv", de er jo blitt popularisert og misbrukt i retorikk så voldsomt at de har mistet sin mening, sin egentlige mening iallefall. Idealet tror jeg er en organisk subjektivitet, dvs. at man står for sitt, utvikler seg selv, og samtidig er åpen for endring, men ikke åpen som et eller annet suppehode som er åpent for alt. Og som et ideal for kunsten kan den være i slik grad subjektiv at den transcenderer inn i det objektive (jeg tror Adorno sier dette eller noe lignende i et essay). Akk, unnskyld språkbruken! men det er ingen annen måte å si det på, mine damer og herrer.

Idéen om Guds død handler, slik jeg ser det, ikke om at Gud nødvendigvis er død, men at vi, vi menneskene, har vendt oss bort fra ham, at vi har drept ham. Det handler altså om at det nå er vi som må skape mening med vår eksistens. Nietzsche tror jeg foreslår at vi vender snuten mot oss selv, mot mennesket, og det er jo et fint sted å starte: kunst som gavner mennesket og det menneskelige. Ikke kommunisme, ikke kapitalisme, ikke noen sak eller idé annet enn vår idé om mennesket. En slags humanisme altså, men merk: en slags. Og jeg sier ikke med dette at kunsten skal være samfunn-samfunn-samfunn, men at den gjør oss bedre, hva nå det vil bety, eventuelt (indirekte!) til bedre samfunnsborgere. Jeg henviser til Schillers Om menneskets estetiske oppdragelse.

Om det du skriver i ditt svar til Bjørg: jeg er av den oppfatning at det er formen som skaper innholdet. Det banale kan bli mesterlig i en stor penn, og det episke kan bli smålig, ja svulstig hvis forfatteren ikke kan yte dette episke den storhet det krever. For et eksempel på det første kan vi gå til Hitchcock (skjønt det er film, jada jada), og for eksempler på det siste: Jerry Bruckheimer-filmer, Pearl Harbor, og adapsjonene av Krig og Fred og The Great Gatsby. Huff. Vi ser jo også hvor stor rolle form spiller f.eks. i filmer av Godard, hvor innholder nesten forsvinner bak formen (vel, hvis vi ser bort ifra de alt for politiske filmene hans ihvertfall).

Vi kan leve og gjøre fremskritt selv med denne relativismen, tror jeg, men ikke hvis denne brukes som unnskyldning (eller en rettferdiggjøring, om man vil) av dårlig argumentasjon. Det må kunne gå an å innrømme at man er på avveier.

Forøvrig takk for et flott og omstendelig innlegg, Sisyfos! Kan vi finne noen objektiv mening med det hele? Nei, trolig ikke, men (for å spille på navnet ditt) det er en egen glede med å rulle kampesteinen opp fjellet allikevel; om enn det er et evig og fånyttig slit, så gjelder det å bite tennene sammen. La slitet være sin egen mening. Målet er, O du felles streber, å finne frem til den subjektiviteten som . . . som . . . ja, her er det virkelige spørsmålet!

Jeg stoler på dine nominasjoner, men likevel, problemet med en liste som denne er at det knapt finnes en romankarakter som ikke er outsider på et eller annet vis, som ikke føler ensomhet, for hvorfor ellers skal denne personens liv være verdt å fortelle, av noen videre interesse, og er ikke leseren selv et ensomt individ, eller vi kan i det minste si, uten å risikere å fare med usannhet, at det å lese er en ensom handling? Og hva mer, en romankarakter som ikke sier noe om sine omgivelser, direkte eller indirekte, hva er en slik verdt? Såvidt jeg forstår er alle protagonistene hos Solstad outsidere, men er Bjørn Hansen og Professor Andersen blant den "riktige" sorten?

Outsiderskikkelsen jeg her søker er den som tæres opp både utvending og innvending, og som tæres opp i overmål, som i Sult og Opptegnelser fra et kjellerdyp. Jeg vet ikke om alle som er representert her havner i denne kategorien (da jeg ikke har lest alle), men det er ihvertfall dét jeg sikter etter, for ikke å gjøre listen alt for vidtspennende.

Jeg tror forøvrig jeg leste et eller annet sted at Hitler var en dreven leser, eller, at han i det minste leste mye, og at hans to favorittverker var Peer Gynt og Uncle Tom's Cabin.

Jeg tror ingen har gjort dette like gjennomført som Balzac, det er noe av det han er kjent for. Så langt har jeg kun lest ferdig fem romaner av ham, men allerede har flere av karakterene (eller menneskene, da de synes å leve autentiske liv) dukket opp i ulike roller og på ulike stadier av sine liv. Det er riktig hyggelig å høre en av de mest sentrale karakterene i en bok nevnes i en annen bare gjennom sladder, liksom i forbifarten. For å ta et eksempel, skikkelsen Derville er i kortromanen Gobseck bare en ung mann i lære, mens han i Le Colonel Chabert er en av de mektigste advokatene i Paris. Ågerkarlen Gobseck (hovedpersonen i Gobseck naturligvis...) blir baktalt og snakket skit om i Pere Goriot av noen pene damer. Nok eksempler fra min foreløpig begrensede erfaring. Jeg gleder meg til å utforske mer av hans univers, da det er nettopp det dét er - en egen verden.

Etter en liten stunds kjedsomhet gransket jeg gamle innlegg her på forumet og snublet over denne, og jeg humret såpass godt av den uhøytidelige stilen at jeg nå har valgt å gi den et lite byks tilbake ut av arkivenes mudder. Kanskje vil tråden utarte seg til å bli en ny debatt? Kanskje vil den sette hele landet i brann? Hm, nei kanskje ikke dét - men hvis ikke raseriet lever, la latteren gjøre det.

Informasjon om listen:
http://www.modernlibrary.com/top-100/100-best-novels/
http://en.wikipedia.org/wiki/Modern_Library_100_Best_Novels

Er utvalget upåklagelig, og er rekkefølgen det?

Ja, man var nok mer sikker på kvaliteten i den lykkelige tid (nei kanskje ikke så lykkelig) da munker satt og skrev bøker for hånd på kalveskinn. En annen side ved dette er at disse munkene ikke gjorde det for å selge (for hvordan kunne de tjene på det?), men for å bevare. Idag kan derimot alt publiseres, i det minste digitalt. Det fører til at folk og flere folk leser mer, altså det har en demokratisk side ved seg. Men det er selvsagt en dobbelthet her, da man ikke nødvendigvis leser det man . . . kan jeg si bør?

Som du er jeg av den oppfatning at det kunne være godt hvis alle prøver seg på å skrive en bok. Jeg blir dog ofte trist når jeg ser hvor løst tittelen forfatter er blitt. Enhver som har gitt ut en bok, om så bare én, kan omtale seg selv som forfatter.