-Fy fan, flirte Bendik, han tørka lattertårene og rista på hovudet. - Du er ikkje sann. Kor mange kromosom har du eigentleg?
-Fleire enn deg, i alle fall, sa Janne
... for vi var ikkje byfolk, vi var barn av skogen, og alle skogens skapningar var våre søsken, dei helvetes flugene inkludert.
"Enhver skaper selv den bok han leser." Ragnar Rudolf Eklund
Eg går inn på kjøkkenet, tar whiskyflaska ut av polposen og skjenker meg ein dram, og så ruslar eg inn på datarommet, plukkar Markens grøde opp frå pulten og ruslar inn på stua igjen, får nytte anledninga til å lese litt no når det ikkje er stemning til å snakke.
Jeg er enig med deg, Karamella, og vil svært gjerne høre mer om de seksuelle referansene Johan sikter til. De gikk i alle fall meg hus forbi, kanskje på grunn av at jeg følte meg som en svært lite inspirert leser da jeg prøvde å komme meg gjennom dette skuespillet…
Ja, Shakespeare hadde vel ikke helt funnet formen ennå når han skrev The Two Gentlemen... Heldigvis, som tidligere nevnt, fantes det likevel lyspunkter underveis.
Er også enig i din analyse av Proteus og Valentine; Proteus virker ganske så usympatisk og, ja, ung. Han er villig til nesten å gå over lik for å få det han ønsker, akkurat når han ønsker det. Er det ikke instant gratification det heter? En slik innstilling til livet og menneskene en påvirker, er etter mitt syn et klart tegn på umodenhet. Selv om Valentine virker ganske veik, er han helt klart en mye mer sympatisk figur enn Proteus, men det skal kanskje ikke så mye til å være det?
Så bra at du kom over denne boka! Det var godt med en avklaring; jeg sukker lettet ut ;) Takk og pris at Kate virkelig viser seg å være den tøffe dama vi håpte hun var. Og; artig å lese at Shakespare i stor grad foretrakk kvinneskikkelsene; det har ofte vært kvinnene som har fasinert meg mest i hans skuespill.
Bare hyggelig ;)
Er det denne du mener?
Vi gjespa og togg strå og kunne ikkje bry oss mindre om kor jentene gjekk, men kor var det no dei gjekk, forresten?
Hva med Ragnar Hovlands Sveve over vatna? God bok som omhander oppvekst, kjærlighet og flere musikkreferanser. Oppfølgeren, Dr.Munks Testamente (som jeg dessverre ikke har rukket lese ennå) tror jeg også inneholder en god del musikkrelatert stoff. Lykke til med oppgaven!
For når eg kjenner lukta av gran og einer, når eg hører lyden av skvaldrande gråtrost eller av sprø kvistar som knekk under skoen idet ein brøytar seg veg gjennom tett bringebærris, når eg kjenner bregnar kile mjukt mot barleggane eller edderkoppspinn klebre seg til ansiktet idet eg går meg uforvarande på det, da blir eg påfallande ofte bortrykt til det å vere ti-elleve år og springe rundt i leiren saman med deg og dei andre ungane.
Anarchy in Åmot av Sturle Brustad er en god roceroman :) det er vel gitt ut en cd med musikk med samme tittel tror jeg.
Du stiller et utrolig vanskelig spørsmål! Ideelt sett burde et hvert verk kunne stå for seg selv, uavhengig av hvem som har forfattet det (eller av tiden det er skrevet i, for den del). Teksten er tross alt det viktigste, det tror jeg de aller fleste av oss er enige om.
Når det er sagt, er det ikke tvil om at mange mennesker ønsker mer; vi vil gjerne lære å kjenne personen bak teksten også. Det sensasjonspregede (tabloide og nedrige???) i oss vil gjerne vite om Bjørnson virkelig var utro mot sin kone og ”beviste” det med å si Hopp, Karoline, hopp, om Shakespeare skrev alle verkene som er akkreditert han eller har lurt oss i flere hundre år, om Knausgård er selvutleverende eller ond… og om dette har påvirket deres forfatterskap. Personlig er jeg såpass enkel at jeg finner glede i å lese om forfatterne bak bøker jeg virkelig liker, samtidig som jeg synes det er interessant å sette teksten inn i en historisk kontekst. Tror ikke fantastiske bøker som f.eks Sult, Mrs. Dalloway og Ulysses kunne vært skrevet i dag, eller?
Velkommen skal du være ;)
Det finnes tråder for de fleste av stykkene vi allerede har lest, så du kan sjekke dem ut om du vil (rekkefølgen finner du nedenfor i denne tråden). Noen av oss leser den norske oversettelsen (f.eks på nb.no), andre den engelske originalversjonen. Diskusjonene starter som regel mot helgen... Felles for oss som fremdeles henger med, er vel at vi alle er svært glade i språket og historiene til den kanskje største dikteren av alle.
Det hadde vært utrolig gøy om du vil være med oss på resten av veien (eller i alle fall deler av den)! Rekkefølgen av skuespillene vi leser finner du nedenfor i denne tråden. Denne uken tar vi for oss The Two Gentlemen of Verona, neste uke leser vi Love’s Labour’s Lost og deretter står Romeo and Juliet for tur. Gleder meg til å høre din mening om skuespillene ;)
Av kvinnelige forfattere tror jeg at jeg setter Virginia Woolf høyest. Selv om ”den gode samtalen” kanskje ville vært preget av en smule melankoli, tror jeg at vi kunne hatt det riktig så trivelig etter noen glass vin. Hennes portrett av Mrs. Dalloway ga meg et skikkelig støkk; boka gjorde meg veldig bevisst på hva jeg ønsker, og ikke ønsker, ut av livet mitt.
En av de nålevende forfatterne jeg ser aller mest opp til, er Umberto Eco. Siden han er italiener ville nok både måltidet og vinen vært god, samtidig som vi kunne diskutert hans språk-, media- og historiekunnskap jeg fasineres så utrolig av.
Av avdøde mannlige forfattere ville jeg nok valgt Shakespeare; finnes det virkelig en eneste bokelsker der ute som ikke intenst ønsker å stille han til veggs og spørre: - Var det virkelig du, den uutdannede mannen fra Stratford, som skrev disse fantastiske stykkene spekket av godt språk, fengende historier og fantastisk kunnskap om den menneskelige psyke?
Om ingen av disse to hedersmennene var tilgjengelige, ville jeg vært mer enn fornøyd med å sladre, drikke rødvin og få latterkrampe sammen med Oscar Wilde.
Dette Shakespeare-stykket er det som til nå har fenget meg minst. Jeg lot meg ikke begeistre like mye av språket som vanlig og handlingen var nesten litt… kjedelig? Nåvel, kanskje jeg bare ikke hadde de rette lesebrillene på…
Scenene jeg likte aller best var dem med Lance og hans hund og Lance og Speed. De var ganske underholdene og ordspillene var gode.
SPEED
I tell thee, my master is become a hot lover.
LANCE
Why, I tell thee, I care not though he burn himself in love. If thou wilt, go with me to the alehouse; if not, thou art an Hebrew, a Jew, and not worth the name of a Christian.
SPEED
Why?
LANCE
Because thou hast not so much charity in thee as to go to the ale with a Christian. Wilt thou go?
Så, over til handlingen: De to herrene Valentine og Proteus er gode venner, helt til de begge faller for samme kvinne, Silvia. Silvias far, Duke of Milan, ønsker at hun skal gifte seg med Thurio, men Silvia er begeistret for Valentine. For å hindre at en av disse mennene skal få Silvia, avslører Proteus for Silvias far at Valentine og Silvia planlegger å stikke av og gifte seg, samtidig som han gjør seg til venns med Thurio. Valentine blir bannlyst og Proteus får nå anledning til å gjøre kur til Silvia. Det hele kompliseres av at Proteus’ trolovede, Julia (selvsagt forkledd som gutt!), er kommet for å få tilbake sin kjære og at Valentine møter på en gruppe lovløse. Som seg hør og bør ender det hele godt, men jeg sitter igjen med følelsen av at noe er uforløst i dette skuespillet…?
Strålende når bøker står til forventningene ikke sant?
VALENTINE
The private wound is deepest: O time most accurst,
'Mongst all foes that a friend should be the worst!
Act 5, scene 4
Gled deg Rose Marie! Jeg har ikke lest noe av ham før og det gikk helt fint...men skal definitivt igang med resten av forfatterskapet nå :) Ergo kan jeg enda ikke si hvilken som er best desverre.