Bokelskere.no

Dette er nok den boka eg er aller mest stolt over å ha lese, rett og slett fordi eg ikkje greidde det før på tredje forsøk. Men, når boka endeleg opna seg for meg var mitt inntrykk som ditt; tung, men så ufatteleg rik. Leopolds ferd gjennom Dublin ga meg mykje, sjølv om det nok er Mollys einetale i det siste kapitlet eg husker aller best. Var forresten på Blooms Day i Dublin i 2004, på hundreårsdagen for Blooms ”reise”. Eg kan love deg at det var litt av ei oppleving!

Takket være deg plukket jeg opp denne boka, samt en annen av forfatteren (Ungdomssangen), da jeg var i bokhandelen på lørdag. For et boktips det viste seg å være! Jeg har virkelig både kost meg og fått tenkt mye mens jeg mer eller mindre har slukt Før jeg brenner ned.

For en utrolig sterk historie forfatteren skildrer her! Selv om språket på mange måter er ganske enkelt, er skildringene likevel fantastiske; jeg følte at jeg var midt i alle hendelsene som skjedde, både med Dag og Gaute. De til tider korte setningene ga teksten et godt og effektivt driv og det var vankelig å legge boka fra seg.

De to parallellhistoriene utfyller hverandre godt: to unge menn forandrer veien de egentlig hadde planlagt å gå. Jeg liker at Heivoll på denne måten sammenligner de to livene og utfallet, som er veldig forskjellig. Ting kan så lett gå galt, hver og en av oss kan kanskje miste grepet under gitte omstendigheter? Selv om boka ikke gir noe klart svar på hvorfor det gikk som det gikk, synes jeg forfatteren greide å lage flotte psykologiske portrett både av hovedpersonene og bipersonene.

Jeg likte godt at Shakespeare gjorde Richard og Bolingbroke så forskjellige. Den ene er utrolig veltalende, ja poetisk, der den andre fører et mye enklere språk. Den ene sammenlignes med ild, den andre med vann. Sekundærkilder har beskrevet Bolingbrokes gjeninntreden i England som en slags flodbølge som slukker Richards ild:

HENRY BOLINGBROKE

Methinks King Richard and myself should meet
With no less terror than the elements
Of fire and water, when their thundering shock
At meeting tears the cloudy cheeks of heaven.
Be he the fire, I'll be the yielding water:
The rage be his, whilst on the earth I rain
My waters; on the earth, and not on him.
March on, and mark King Richard how he looks.

Act 3, scene 3

Når Richard, konge innsatt av Gud, overgir seg til Bolingbroke skildrer han dette med å si at Bolingbroke nå stiger opp til himmelen, mens Richard selv er igjen nede på jorden. Han bruker også her vannmetaforen; han har på en måte druknet i vannet/tårene:

KING RICHARD II

Give me the crown. Here, cousin, seize the crown;
Here cousin:
On this side my hand, and on that side yours.
Now is this golden crown like a deep well
That owes two buckets, filling one another,
The emptier ever dancing in the air,
The other down, unseen and full of water:
That bucket down and full of tears am I,
Drinking my griefs, whilst you mount up on high.

Act 4, scene 1

Er enig i at Richard er en tragisk helt og Shakespeare ikke gir leseren et entydig inntrykk av hvem man skal sympatisere med i dette stykket.

Siden vi som menneskeslekt ikke har lest så lenge vil jeg nå tro at vi ikke er født til å like bøker. Men vi er kanskje født til å like historier?
At vi er lettpåvirkelig er det ikke noe tvil om :)
Jeg ble ikke lest for men jeg hadde jo barnetimen hver morgen og den hørte jeg på hver dag før jeg begynte skolen og på lørdagene var det jo mye høreteater.
Så jeg vil påstå at det var radioen som fikk meg til å ønske å lese.

Filmene om Varg Veum klarer jeg ikke å se. Det blir helt feil med en ung og kjekk østlending i hovedrollen.

Varg er jo en litt sliten mann i middelalderen fra Bergen :)

Det er mulig det er rart at en voksen kvinne kan identifisere seg med denne boka og hovedpersonen; han er jo en ganske så forvirret og ikke minst ung mann..men det gjør jeg virkelig! Jeg kjenner meg godt igjen i Antoine Roquetins tanker om livet; er dette virkelig? Er dette alt? Hvem er jeg? Hvordan skal jeg forholde meg til omgivelsene?

Samtidig som dette på mange måter er et svært interessant verk, sitter jeg igjen med følelsen av at tematikken er behandlet bedre hos flere andre forfatteren. For eksempel Årstid i helvete (Rimbaud), Sult (Hamsun) og Opptegnelser fra et kjellerdyp (Dostojevskij) har etter min mening tatt for seg denne fremmedgjøringen og tvilen på egen og andres eksistens på en bedre måte. Disse bøkene har alle gitt meg mye mer enn Sartres tekst. Prosjektene til disse andre forfattere virker mer fullendt og konsist enn Sartres bidrag.

Jeg ble også ganske skuffet over slutten, den var som en slags resignasjon; livet er virkelig og det er jeg også.. Ærlig talt; jeg hadde håpet på noe mer.. inspirerende.

Eg har òg lest Ullelands omsetjing (/gjendikting) av Den Guddommelege komedie og er som deg på mange måtar imponert over arbeidet han har gjort. Er og einig i at det er bra at han har unngått alt for mange moderne ord. Når det er sagt, må eg innrømme at ein del av ordvala hans ikkje falt i smak hjå meg. Til tider kunne det vere ganske vanskeleg for ein uerfaren nynorsklesar å forstå kva han skreiv.. Dette synest eg er synd i og med at Dante skreiv på eit folkeleg mål og at ordvala kan føre til at verket blir meir utilgjengeleg for mange… Men, er uansett svært nøgd med at eg har lest komedien og det er mange scenar frå blant anna inferno eg enno ikkje greier få ut av hovudet..

Eg er forresten imponert over at du har prøvd deg som omsetjar sjølv!

For meg er det komplett umulig å peke på en spesiell bok og si at ”denne er den aller beste jeg har lest!”. Grunnen er slett ikke at jeg ikke vet hva jeg liker eller at jeg ikke reflekterer over det jeg leser, det dreier seg heller om at mine favoritter ofte endrer seg etter dagshumør og ting som har skjedd meg eller opptatt meg i det siste. Noen bøker kan være favoritter fordi de ga meg en heseblesende og fantastisk leseopplevelse, andre har jeg kjære minner om fordi de hadde i seg ekko fra mitt eget liv, atter andre vender jeg tilbake til år etter år….

Om gjenlesning av boka skal være det viktigste kriteriet, står Much ado about nothing av Shakespeare høyt i kurs. Det er ett eller annet ved dialogen mellom Beatrice og Benedick som appellerer til meg, et slags ideal om du vil. Hvem vil vel ikke utfordres av sin partner i kjærlighet, samtidig som man føler seg likeverdig? Humoren i stykket er prikken over i’en. Uansett humør eller livssituasjon; dette skuespillet er god litteratur. Men; skulle jeg svare på dette spørsmålet i morgen, er det mulig svaret ville vært et annet…

King Richard II er ett av i alt ti historiske skuespill skrevet av William Shakespeare. I de første scenene møter vi King Richard i det han skal til å dømme i en sak mellom Henry Bolingbroke og Thomas Mowbray. Kongen viser seg svært vinglete og forandrer stadig mening om hva som kan være en passende straff. Det hele ender med landsforvisning av både Bolingbroke og Mowbray. Vi får med andre ord allerede helt fra starten inntrykk av hvem Richard er; beslutningsudyktig, vinglete og en smule pompøs:

KING RICHARD II

Let them lay by their helmets and their spears,
And both return back to their chairs again:
Withdraw with us: and let the trumpets sound
While we return these dukes what we decree.
(…)
Therefore, we banish you our territories:
You, cousin Hereford, upon pain of life,
Till twice five summers have enrich'd our fields
Shall not regreet our fair dominions,
But tread the stranger paths of banishment.

Act 1, scene 3

John of Gaunt, Henrys far og Richards onkel, blir svært skuffet over denne beslutningen og frykter at han kan dø før sønnen på nytt vender hjem til engelsk jord. Og ganske riktig; John dør en tid senere, med Richard til stede. Kongen bruker ikke lang tid på å sørge; han konfiskerer straks alle Gaunts eiendommer, siden konflikten i Irland har ført til store pengeproblemer for ham.

Den barnløse Richard er ikke særlig populær i kongeriket, han omtaler folket som slaves og er svært distansert i forhold til dem han hersker over. I tillegg har han stadig hatt sine favoritter som han senere har blitt kvitt. Dette har ført til at han er svært omstridt, også blant sine egne. I dette klimaet trer den nå arveløse Bolingbroke, Richards søskenbarn, fram. Han bestemmer seg for å dra tilbake til England, til tross for landsforvisningen, for å få tilbake det som er rettmessig hans. Han er ikke i utgangspunktet etter tronen, men andre vil det annerledes. Blant annet Bushy og Green konspirerer for å bli kvitt Richard, noe som fører til at det blir enda mer ondt blod mellom kongen og Bolingbroke. Bolingbroke lar begge konspiratørene henrette.

HENRY BOLINGBROKE:

Myself, a prince by fortune of my birth,
Near to the king in blood, and near in love
Till you did make him misinterpret me
(…)
To show the world I am a gentleman.
This and much more, much more than twice all this,
Condemns you to the death. See them deliver'd over
To execution and the hand of death.

Act 3, scene 1

Den hardt pressede Richard må etter hvert innse at han ikke har noe å stille opp ovenfor Bolingbroke, pengelens og lite populær som han er. Han abdiserer og Bolingbroke blir Henry IV.

RICHARD II

With mine own tears I wash away my balm,
With mine own hands I give away my crown,
With mine own tongue deny my sacred state,
With mine own breath release all duty's rites
(…)
God pardon all oaths that are broke to me!
God keep all vows unbroke that swear to thee!
Make me, that nothing have, with nothing grieved,
And thou with all pleased, that hast all achieved!
Long mayst thou live in Richard's seat to sit,
And soon lie Richard in an earthly pit!
God save King Harry, unking'd Richard says,
And send him many years of sunshine days!

Act 4, scene 1

Etter abdiseringen viser Richard seg fra en annen side. Han virker litt mer ydmyk, samtidig som han fremdeles har ordet i sin makt.

RIHARD II

Give me the glass, and therein will I read.
No deeper wrinkles yet? hath sorrow struck
So many blows upon this face of mine,
And made no deeper wounds? O flattering glass,
Like to my followers in prosperity,
Thou dost beguile me! Was this face the face
That every day under his household roof
Did keep ten thousand men? was this the face
That, like the sun, did make beholders wink?
Was this the face that faced so many follies,
And was at last out-faced by Bolingbroke?
A brittle glory shineth in this face:
As brittle as the glory is the face;

Act 4, scene 1

Richard blir til slutt drept av Exton:

RICHARD II

That hand shall burn in never-quenching fire
That staggers thus my person. Exton, thy fierce hand
Hath with the king's blood stain'd the king's own land.
Mount, mount, my soul! thy seat is up on high;
Whilst my gross flesh sinks downward, here to die.

Act 5, scene 5

Den angrende Henry IV, som egentlig opprinnelig ikke hadde noen intensjon om å ta kronen og unnskylder Richard sine feil, avslutter stykket med å si:

Lords, I protest, my soul is full of woe,
That blood should sprinkle me to make me grow:
Come, mourn with me for that I do lament,
And put on sullen black incontinent:
I'll make a voyage to the Holy Land,
To wash this blood off from my guilty hand:
March sadly after; grace my mournings here;
In weeping after this untimely bier.

Act 5, scene 6

I Shakespeares egen tid var dette stykket svært omstridt. Grunnen var de mange likhetstrekkene mellom Richard II og den daværende dronningen, Elizabeth. Begge var barnløse, omstridte og holdt seg med favoritter. Scenen der Richard dør var forbudt på teatrene, men kilder forteller at stykket i sin helhet ble framført av Shakespeares trupp på The Globe kvelden før et mislykket attentatforsøk mot dronningen. De skyldige ble tatt og skuespillerne slapp heldigvis fra det med skrekken etter avhør…

Det finnes allerede en slags folkebevegelse mot ordelingsfeil; AMO (astronomer mot orddeling). AMO har samlet inn mange eksempler på slike svært irriterende feil. Jeg kan bidra med et lokalt eksempel; her i byen befinner det seg en SMÅDYR KLINIKK. Sukk...

Jeg er også veldig spent på hvordan en dramatisering av Innsirkling vil kunne fungere på teaterscenen. Er enig i at det kan være vanskelig å få fram de psykologiske aspektene ved en tekst, det krever en svært god dramatiker og regissør! Likevel; etter å ha sett Skråninga som teater, samt Folkehelsa som ble skrevet i forbindelse med Trondheim Open, har jeg stor tiltro til Tiller også som dramatiker. Gleder meg!

Regner med å komme opp i rundt 300 bøker i år hvor 80% er lydbøker. Hvis jeg skulle ha kjøpt disse hadde det ikke bare vært plassmangel som ville ha vært et problem men også økonomien. Regner med at jeg hadde vært nødt ut med rundt 80-90 tusen hvis jeg skulle ha kjøpt dem :-)

Det blir vel en dårlig vane hvis det vil si at du må begrense hvor mange bøker du leser men har man råa til å kjøpe alle de bøker man ønsker så spiller det vel ingen rolle hvordan man får tak i bøkene.

Samme her. Hørte den som lydbok og tok de siste sporene opp igjen mange ganger for å være sikker på at jeg ikke hadde gått glipp av noe men nei.