Bokelskere.no

Jeg har også tenkt over navnet til Hero. Har funnet ut at opphavet til navnet er å finne i gresk mytologi. Hero elsket Leander. Han svømte for å møte henne hver natt, før han til slutt druknet ved uhell. Dette førte til at Hero druknet seg på grunn av sorg. Med andre ord; hun var en tragisk skikkelse som ofret seg for kjærligheten.

Er enig i at navnet kan gi visse assosiasjoner og at det godt er mulig at datidens konvensjoner gjorde henne til helt. Samtidig har vi sett at Shakespeare tidligere har latt svært rappkjeftede kvinner være heltinner i skuespillene sine (for eksempel Kate i The Taming of the Shrew). Har latt meg forundre over at denne for lengst døde mesteren har hatt en forkjærlighet for sterke kvinneskikkelser, trodde lenge at dette var et mer moderne fenomen. Desto gledeligere har det vært å studere disse gamle skuespillene.

Jeg er enig i at Beatrice i blant kan være i aller skarpeste laget, men jeg tror – og håper – at de fleste menn søker en likeverdig partner. I så måte er Beatrice en perfekt match for Benedick. Den noe enklere Claudio passer sammen med Hero. Kan man tenke seg Bendick og Hero sammen? Absolutt ikke! Tenk så utrolig skjedelig en slik union ville vært for den munnrappe og intelligente Benedick.

Jeg er veldig enig med deg, Karamella. Denne komedien kunne absolutt vært en tragedie. På mange måter har den flere likhetstrekk med Romeo og Julie: her er maskeradeball og forviklinger, samt en død heltinne som likevel ikke er helt død... Det som er med på å gjøre dette til en komedie er, ironisk nok, nettopp hva du påpeker: Claudio ser ikke ut til å sørge særlig mye over tapet av sin kjære. Hadde han, som Romeo, nærmest blitt gal av savn, hadde nok stykket havnet i en helt annen kategori. I motsetning til Romeo lar han livet gå videre: Claudio ønsker raskest mulig å reise derifra og når han føler seg litt ”melankolsk”, ber han Benedick om å oppmuntre seg. I tillegg er han ikke spesielt medlidende med den sørgende Leonato og hans bror Antonio. Etter en konfrontasjon med dem, uttaler Claudio:

We had like to have had our two noses snapped off
with two old men without teeth.

Synes også at Hero virker svært underdanig, spesielt om man sammenligner henne med Beatrice. Likevel virker det som om kusinen Beatrice påvirker Hero til å bli litt tøffere. Blant annet svarer Hero Don Pedro ganske så rapt når hun tror han er i ferd med å kurtisere henne. I tillegg viser hun seg ganske så manipulerende når hun er med på planene om å få Benedick og Beatrice til å bli forelsket i hverandre. Jeg tror den aller største grunnen til at hun virker så veik, er reaksjonen hennes etter at Claudio skjemmer henne ut under bryllupet: hun blir helt fra seg og besvimer, og til slutt vil hun fremdeles ekte mannen som var så villig til å mistro henne og ødelegge hennes liv!

Når misforståelsen er oppklart og Claudio innser hva han har gjort, er han villig til å ta sin ”straff”. Jeg synes nesten det er noe patetisk over den liksom høviske måten han tar alt på. I tillegg sier han jo at det hele egentlig ikke var hans feil, siden han ble lurt av Don John (eller the bastard – med ett slikt navn er det lett å skjønne at Don Pedros bror ikke er av aller beste papir..). Stakkars mann…

I know not how to pray your patience;
Yet I must speak. Choose your revenge yourself;
Impose me to what penance your invention
Can lay upon my sin: yet sinn'd I not
But in mistaking.

Plutselig er Claudio full av anger og lover sågar å ære Hero og den urett som ble begått mot henne hvert år framover. Vel, synes det bare skulle mangle, siden det var Claudio selv som påførte Hero ”dødsstøtet”. Når han blir nektet å se sin nye brud før bryllupet er han så ”ydmyk” at han uttaler:

I'll hold my mind, were she an Ethiope.

For en fantastisk mann… For meg framstår han som svært selvmedlidende; det er nesten som om uretten er begått mot ham.

Det er Dogberry og hans ukonvensjonelle avhørsmetoder som til slutt avslører bedrageriet. Dogberry og hans menn er, sammen med Beatrice og Benedick, karakterene som står for det meste av komikken i stykket. Dogberry kaster rundt seg med fine ord, men det er lite innhold å spore i det han sier. Ofte er det vanskelig både for leseren og karakterene i stykket å forstå hva han mener. Don Pedro beskriver dette best:

Who have you offended, masters, that you are thus
bound to your answer? this learned constable is
too cunning to be understood: what's your offence?

Much ado about Nothing er ett av Shakespeare-stykkene jeg har lest flest ganger. Grunnen er de heftige ordduellene mellom Beatrice og Benedick. Det er sånn at jeg rent blir forelsket av å lese de fantastiske ordspillene som kommer som perler på en snor! Beatrice er for meg den ultimative heltinne: hun er munnrapp og stolt, kjemper for det hun tror på, men samtidig er det sårbarhet å finne hos henne, også. Det er ikke bare onkelen som tror at hun kommer til å forbli ugift, for hvilken mann er vel villig til å holde ut med en sterk kvinne som henne? (Jeg er forøvrig enig i at det finnes mange fellestrekk mellom Beatrice og Kate).

Jeg merker at jeg er ganske påvirket av filmversjonen fra 1993 når jeg leser stykket. Liker filmen svært godt, til tross for at Claudio blir portrettert litt for sympatisk for min smak. Kenneth Branagh og Emma Thompson er fantastiske i rollene som Benedick og Beatrice og jeg liker også Michael Keatons Dogberry. Jeg har lest et sted at castingen av Keanu Reeves som Don John blir ansett som en av de verste castingene noen sinne. Jeg kan skjønne hvorfor…

"Oj, han må vi treffe"
Det er ordet Oj som får meg til å tenke slik :) det er et ord jeg ikke bruker så ofte men når det skjer er det fordi jeg er imponert eller positivt overrasket.

I fjor høst leste jeg Før jeg brenner ned og likte den godt. Da jeg kom over Himmelarkivet, innbundet til kr 50 på min lokale bokhandel lørdag, måtte jeg jo selvsagt kjøpe den!

Himmelarkivet har mange likhetstrekk med Heivolls nyeste roman: begge bøkene handler om virkelige mennesker og hendelser, og forfatteren benytter seg av parallelle historier. Må si jeg er imponert over måten han greier å ivareta de berørtes verdighet på; det er neimen ingen enkel balansegang han fører. Skjønner godt at forfatteren slet med dårlig samvittighet underveis i skrivingen, de gjenlevende måtte selvsagt tas hensyn til. Måten han møter dem på, vitner om at vi her har med en svært empatisk og følelsesvar forfatter å gjøre.

Det som gjorde boka ekstra interessant for meg, er at jeg besøkte Arkivet for noen år siden. Minnene fra fangekjelleren er fremdeles såpass ferske at jeg virkelig kunne leve meg inn i Heivolls skildringer av det som skjedde der nede, både når det gjelder hans egne og fangenes opplevelser. Fangecellene var klaustrofobisk små og det er utrolig å tenke på at så mange måtte oppholde seg der inne samtidig. Det var slett ikke vanskelig å se for seg torturen som fant sted der nede i mørket og den skjebnen Louis Hogganvik møtte.

Dette er ei sterk og gripende bok om en menneskeskjebne og de ringvirkningene hans død medførte. For meg var Theodoras skjebne det som gikk aller mest inn på meg; tenk å leve i uvisshet så lenge. Uvissheten er jo på mange måter en slags tortur, og den måtte hun leve med resten av livet. Synes Heivolls tilnærming når han beskriver Theodora, hennes tanker og lengsel etter Louis, er noe av det aller beste med boka.

Om du ikke har lest Ragnar Hovlands Sveve over vatna, anbefaler jeg den. Musikk-referansene kommer som perler på en snor; herlig ;)

Dette liker jeg! Anbefaler deg forøvring å sjekke ut Eirik Røkkums liste med lignende tema, regner med at du finner mange godbiter der! Lista finner du her

Ja, det er morsomt å lese bøker fra en annen tid enn vår egen. Av romaner lagt til middelalderen, vil jeg gjerne anbefale Umberto Ecos Rosens navn og Baudolino. Begge bøkene er gode (Rosens navn er best); Eco er en av mine absolutte favoritter.

Siden du er interessert i middelalderen, råder jeg deg til å prøve på ”ekte” litteratur fra denne perioden også. Kan blant annet anbefale Rolandskvadet, våre kongesagaer eller for den saks skyld Dantes Den Guddommelege Komedie. Lykke til!

Skjønner at det har blitt litt hett rundt ørene dine i dag! Jeg er, som tidligere sagt, enig i mye av det du skriver, og det aner meg at du ikke nødvendigvis mente de flåsete kommentarene alvorlig. Likevel; ønsker du å få frem en debatt om dette nettstedet, som for tiden er bebodd av et overtall av kvinner, råder jeg deg i fremtiden til å bli en smule mer kjønnsnøytral i retorikken din ;)

For å få debatten tilbake til et litt mer saklig og ikke følelsesbestemt (kunne ikke dy meg!) nivå, må jeg si at du har flere gode poeng. Trådene her inne fokuserer oftere på lesing, kjøp/bytte av bøker, plassering av bøker, spoilere, sjanger osv, enn på det å diskutere spesielle verker. Til tider har jeg også blitt litt frustrert over dette, og flere av tilleggsfunksjonene du foreslår kunne absolutt hatt noe for seg. Selv er jeg glad i nærmest å ”diskutere i hjel” bøker… Kanskje det hadde vært en idé å ha to typer tråder; en for dem som bare vil vite litt om boka og en annen for dem som allerede har lest den og ønsker å diskutere? Tilleggsfunksjoner som persongalleri, plot, tema og trivia (din idé!) har absolutt noe for seg. Jeg er helt enig i at vi som brukere bør arbeide for å gjøre dette nettstedet så funksjonelt og bra som mulig, det er utrolig morsomt å endelig få diskutere bøker med andre som har den samme lidenskapen.

Da jeg så innlegget ditt i går, bestemte jeg meg først for ikke å svare. Grunnen var slett ikke påstanden din om at navnet ”bokelskere.no” er pretensiøst og klissete –noe jeg for øvrig er uenig i: navnet er for meg akkurat passe folkelig, slik at de som ikke nødvendigvis er tilhengere av store, klassiske verker også kan bli interessert, i tillegg er navnet dekkende for akkurat det denne nettsiden skal være: et sted for mennesker som liker, elsker!, bøker - det var heller den siste kommentaren din som stoppet meg:

Får vel lite støtte i dette uansett, men regner med bredere støtte fra gutta enn damene av en eller annen grunn.)

Fikk rett og slett for meg at du ikke var særlig interessert i hva vi damer måtte mene om saken. For selvsagt er det jo sånn at alle damer bare må elske alle navn som inneholder ordet elske? Kan ikke si at jeg noensinne har vært flau av å ta ordet ”bokelskere” i min munn, men tross alt er jeg jo bare ei dame..

I det neste innlegget ditt sier du en del som jeg er enig i, blant annet skulle jeg ønske at enda flere meldte seg på i diskusjoner om bøker. Da jeg var inne på siden din for å se hva du har skrevet i tiden som medlem, la jeg merke til at bare noen få av innleggene dine omhandler ei spesifikk bok. Kast deg ut i det! Start en diskusjon! Jeg er sikker på at det er flere enn deg der ute som ønsker å snakke om akkurat den boka du er interessert i. Det å diskutere bøker er noe av det jeg liker aller best ved denne nettsiden.

Det var slutten på dette innlegget som fikk meg til å svare deg:

Her er potesialet større enn å bare være syklubb for noen leseglade damer.

Jeg synes faktisk det er ganske provoserende at du hele tiden hentyder negativt til damer. Mener du virkelig at det er så stor forskjell på kjønnene og at denne boksiden bare er som en syklubb? Er det ikke interessant å lese hva en av det annet kjønn måtte mene om ei bok, eller for den saks skyld diskutere med ei dame? For min del synes jeg det er interessant å diskutere bøker med andre som er opptatt av litteratur, verken kjønn eller alder spiller noen rolle; det er hva personen sier og mener som er det interessante når en diskuterer.

Vel, kanskje du har et poeng, tross alt: min og din oppfattelse av tingenes tilstand er så forskjellig at det er godt mulig en diskusjon mellom oss fort ville falt steindød til jorda.

I den siste tiden har jeg fått med meg at flere bokelskere har hyllet Thomas Mann og hans forfatterskap. Dette har selvsagt fått meg enda mer interessert i denne forfatteren enn jeg allerede var. Jeg innrømmer glatt at jeg er litt feig av meg; i stedet for å lese store verker som Trolldomsfjellet, Doktor Faustus eller Huset Buddenbrook, har jeg valgt en enklere vei: den korte Loven. Jeg er redd for å bli skuffet av velansette forfattere, så for meg er kortromaner/noveller ofte en test på om jeg liker den enkelte forfatters stemme eller ikke.

Tilbake til Loven. Denne teksten er et bestillingsverk: mange kjente forfattere (blant annet vår egen Undset) ble bedt om å skrive korte tekster basert på ett av bibelens bud. Mann valgte å trosse bestillingen; han skrev i stedet om alle de ti budene.

I Manns tekst møter vi Moses/Moshe. Mann forholder seg til den bibelske originalteksten, men han tillater seg samtidig å dikte fritt mellom linjene. Manns Moshe er et uekte barn, unnfanget etter et hett stevnemøte mellom faraoens datter og en arbeider (denne blir drept etter elskovsakten). Etter fødselen blir Moshe ”satt ut i sivet” og blir oppfostret i en steinhuggerfamilie. I tillegg til en fostermor og – far, vokser han også opp med to ”søsken”: Mirjam og Aron.

Faraoen er klar over sitt slektskap med Moshe og etter mye om og men lar han ham dra ut i ørkenen for å prise sine guder. Denne anledningen benytter Moshe til å flykte fra Egypt sammen med ”sitt” (farens) folk. Som kjent greier Moshe, ved hjelp av Jahve/Gud, å lede sitt folk gjennom mange farer. Til slutt slår de seg ned ved Sinai.

For å være ærlig; den første delen av boka leste jeg som svært seriøs, men etter hvert så jeg humoren og ironien i det hele. Når Moshe har ledet folket sitt fram til Sinai, begynner de virkelige problemene. Han prøver som best han kan å ta til seg det Gud forteller ham, men det er vanskelig å lede et helt folk. Ikke bare må han være deres dommer, noe som er svært slitsomt siden mange bryter de oppsatte reglene, i tillegg må han rettlede dem og gi dem diverse forbud. Disse forbudene (for eksempel at de må grave ned avføringen sin, avstå fra å ha sex med søster, mor eller tante, ikke spise enkelte dyr eller sjømat) gjør først Moshe lite populær blant sine undersåtter. Etter hvert som de blir vant til de nye reglene, går det derimot bedre.

Fostersøsknene Mirjam og Aron er derimot ikke like fornøyde. De skjønner ikke hvorfor det er Moshe, og ikke dem, som leder folket. Tross alt har de hjulpet ham godt på veien. Når Moshe i tillegg har slått seg sammen med en etiopisk kvinne, til tross for at han har kone og barn, renner begeret over. Er det virkelig slik at det ikke finnes noe forbud mot dette, midt i jungelen av nye lover og regler? Under konfrontasjonen skjelver jorden og det er tydelig at det er et vulkanutbrudd det er snakk om.

Mirjam og Aron blir grepet av ærefrykt, og Moshe benytter denne sjansen til igjen å framstå som den store lederen av folket. Han bestemmer at alle som er i stand til det skal dra bort til fjellet som har utbrudd. Der skal de andre vente ved foten, mens han selv skal stige opp til toppen for å snakke med Gud og finne ut hva det er han har å si dem. Som kjent blir han oppe på fjellet i førti dager og førti netter. Denne tiden benytter han til å lage et nytt skriftspråk (språkene han kjenner allerede, passer liksom ikke helt til å ikle budene), han meisler ut steintavler og skriver inn de ti budene på dem. Folket tror at han må greie seg der oppe alene, men heldigvis for Moshe har han Joshua som binger ham mat.

Når så førti dager og netter har gått, stiger Moshe ned fra fjellet for å tale til sitt folk. Men hva finner han? Et folk som tror han er død; de har laget en gullkalv (en tyr, faktisk!), som de danser rundt og de har helt glemt alle nye lover og regler. Her er åpenlys sex og ingen ser ut til å ense denne usynlige guden Moshe har fortalt dem om. Moshe selv blir så forbannet at han knuser både steintavlene og kalven, dømmer de som startet den usømmelige oppførselen til døden, før han igjen bestemmer seg for å bestige fjellet.

På nytt blir Moshe der oppe i førti dager og netter. Denne gangen tar det riktignok ikke så lang til å lage steintavlene, men Moshe har støtt på et nyt problem; Gud er nemlig. forbannet og det tar alt Moshe har å få Gud til å avstå fra å bryte pakten dem imellom. Moshe henviser blant annet til Guds ærefølelse; ville det ikke vært ille om folk fra andre religioner gikk rundt og sa at Gud ikke hadde greid å føre folket til det land han hadde lovet dem? En slik argumentasjon kan selv ikke Gud stå imot, og Gud velger å spare folket, med visse forbehold. Etter konfrontasjonen med Gud sier Moshe at det i grunnen var greit at han hadde ødelagt de første steintavlene i sinne, tross alt var en del av bokstavene mislykket…

Når Moshe på nytt stiger ned fra fjellet har han ikke bare med seg steintavlene med budene. I tillegg kommer han med en tordnende tale som skremmer folket inn i rekkene igjen. Det hele slutter med et ”amen” for Moshe og deres Gud.

Må si jeg koste meg godt med Mann fortelling om Moses. Det var kostelig å lese forfatterens vri på den kjente bibelske historien. Det at han gjør både Moses og Gud så herlig menneskelige, er med på å framheve komikken i det hele. I tillegg satte jeg pris på Manns bruka av blant annet semikolon og lange setninger; semikolon er en av mine favoritter når det gjelder tegnsetting ;) Tror sannelig jeg er klar for større verker fra Manns hånd

I ti år har jeg vært medlem av et lese-/reiseselskap, der vi har valgt å lese bøker vi kanskje ikke ville greid å lese alene. Leseselskapet ble opprinnelig dannet på grunn av Ulysses; mange av oss hadde allerede uten hell prøvd å erobre denne til tider lite medgjørlige boka. I 2004 var det 100-årsjubileum for Bloomsday i Dublin. og etter å ha brukt tre år (!) på å lese boka høyt og diskutere den, dro hele leseselskapet på ekskursjon dit. Hele opplevelsen, lesinga og reisen, ga mersmak og vi har siden kommet oss igjennom Don Quijote, Brødrene Karamasov og Den Guddommelege Komedie, alle med påfølgende reiser til stedet boka omhandler og/eller forfatteren er fra. Nå i januar har startskuddet for et nytt prosjekt gått: Faust. Ser fram til å reise til Weimar sammen med andre litteraturinteresserte.

Jeg anbefaler deg virkelig å bli med i et slikt reiseselskap. Om du ikke finner et som allerede eksister, er det en smal sak å finne likesinnede som vil være med på slik moro (vårt leseselskap har ikke plass til alle som ønsker å være med..). Lykke til ;)

Er veldig enig i det som sies her! Når enkelte bøker har opp til 30-40 tråder, er det svært vanskelig å følge med på hva medbokelskere sier om boka. Jeg liker, spesielt etter selv å ha lest ei bok, å sette meg inn i hva andre tenker om dette verket. Enkelte ganger gidder jeg rett og slett ikke, siden det er alt for vanskelig å forholde seg til den nesten ugjennomtrengelige jungelen av tråder.

Når det er sagt, tror jeg at grunnene til at det finnes mange tråder om enkelte bøker er mange. Da jeg var helt fersk her inne var det svært fristende for meg å ”si noe om boka” jeg nettopp hadde lagt til. Det eneste som hindret meg fra å skrive ”denne likte jeg” eller ”denne likte jeg ikke”, var at jeg hadde det alt for travelt med å legge inn bøker. Tror at denne funksjonen er den største grunnen til at det finnes så utrolig mange tråder om enkelte, populære verker. Det er lett for en ny bruker å tro at det en skriver bare er et slags notat myntet på en selv.

Jeg må ærlig innrømme at jeg, til tross for at jeg kjenner godt til denne nettsidens funksjoner, nok har startet nye tråder om bøker… Denne ”ugjerningen” har jeg begått når de eneste trådene som finnes om boka er av typen ”bra” eller ”dårlig”. Om en av oss ønsker å komme med en bokanmeldelse (med terningkast), er den eneste måten (så vidt jeg vet) å starte en ny tråd…

Selv om jeg enkelte ganger blir litt frustrer over omfanget av tråder, tror jeg dette er et fenomen vi bare må leve med. Bokelskere.no skal være for alle, også de som nettopp har stukket nesen innom, og da må en nesten, slik nettstedet i dag fungerer, regne med at nye tråder oppstår…

Jeg er nok en smule gammeldags av meg… Joda, jeg har kjøpt en god del bøker fra diverse nettbokhandlere og har vært fornøyd med både tilbudet og servicen de har. Likevel liker jeg aller best å kjøpe bøker fra mine lokale forhandlere. Jeg er med bøker, som stort sett alt annet, en impulskjøper. Liker å gå og kikke meg rundt, dra fram ei bok, bla litt i den, lese på omslaget.. for så å sette den tilbake eller ta den med til kassa. Hva jeg kjøper eller ikke, avhenger i aller største grad av hvilket humør jeg er i. For å si det sånn; dagsformen avgjør om det er ei krimbok, en samtidsroman eller en klassiker jeg kjøper.

Her hvor jeg bor finnes både Ark, Notabene og en lokal bokhandler. Må si at jeg virkelig foretrekker den uavhengige, lokale bokhandleren. La gå at Ark har en del tilbud jeg gjerne benytter, men Ark er tross alt en kjede med alt det innebærer. Bokhandlerkjedene har etter mitt syn ofte et litt for snevert utvalg. Her pushes bestselgere og min erfaring er at det er vanskelig å få bestilt opp bøker en er interessert i. Flere ganger har jeg opplevd at butikkmedarbeiderne på Ark ikke har særlig kunnskap om bøker; jeg forventer tross alt at de har hørt om forfattere som Fosse, Tiller eller Eco…

På Stjørdal bokhandel får jeg den servicen jeg trenger. De bestiller bøker de ikke har inne for meg, og gjerne er bøkene allerede i butikken etter et par dager. De gir meg sms-beskjed med en gang boka har ankommet. I tillegg tar de inn en god del interessante bøker som i alle fall jeg ikke har funnet hos kjedene. Med andre ord: bøker som er gode, men ikke nødvendigvis bestselgere. Jeg synes også det er et poeng å støtte butikker som ikke lar seg lede av kjedenes krav til å fronte bestselgere. Det jeg kanskje liker aller best med min lokale forhandler, er at de har en omfattende billigkrok. Her kan jeg finne mange skatter som andre har oversett, siden Stjørdal bokhandel gjerne priser ned bøker som ikke selger stort/raskt. Tror sannelig jeg skal ta meg en tur dit i morgen ;)