Bokelskere.no

Da jeg gikk på videregående hadde jeg allerede lest ganske mye og var usjarmerende nok svært opptatt av å lese det rette. Det var derfor uaktuelt for meg å fordype meg i Saabye Christensen, Ambjørnsen eller annen samtidslitteratur, slik enkelte av mine medelever gjorde. Jeg fattet interesse for naturalismen (først på grunn av at det var tiltalende å lese noe tyngre og mer velansett, men heldigvis etter hvert på grunn av at dette er en litteraturperiode som for meg virkelig er appellerende); det mørke, skitne, sanne, dystre, melankolske og skjebnebestemte har visst alltid fascinert meg. Jeg leste Amalie Skrams Constance Ring, Hans Jægers Fra Kristiania-Bohemen, Jonas Lies Livsslaven og Christian Krohgs Albertine. Valget av emne og bøker var først definitivt pretensiøst, nå ser jeg at lesingen av og fordypningen i disse verkene absolutt har formet den leseren jeg er i dag. Fremdeles har jeg en hang til det melankolske og mørke, og bøkene jeg leste den gang husker jeg fremdeles.

Må si at temaet for ditt særemne er både spennende og interessant. Artig at vi begge valgte Amalie Skram ;)

Takk ;) Ja, eg likte i grunn omsetjinga, sjølv om Seyersted i forordet seier at han har tatt ein del val som ikkje stemmer med originalen. Blant anna dreier dette seg om sluten (der gjentek han starten) og språket. Sidan eposet er skreve av mange og gjennom mange år, ber språket i originalen preg av dette. Seyersted har valt å leggje seg på ei linje der språket og uttrykksforma er likt gjennom hele omsetjinga (vel, gjendiktinga). Dette gjer nok eposet lettare å lese for oss som ikkje har så stor kjennskap til såpass gamal litteratur, samstundes som det gjer eit meir samanhengande inntrykk.

Skulle gjerne fått lest dei manglande fragmentdelane! Det er så interessant å lese om heltar og hendingar frå svunne tidar…

Gilgamesj-eposet er egentlig en samling opprinnelig muntlige tekster, skrevet ned av flere ulike forfattere i løpet av et tidsspenn på flere hundre år, på to skiftspråk. Trolig ble deler av eposet nedskrevet allerede 1800 f. Kr. Felles for disse tekstene er at de sentrerer rundt den sagnomsuste kong Gilgamesj. Mange regner eposet som det første skjønnlitterære verket vi kjenner. Versjonen jeg har lest er oversatt og tilrettelagt av Per Seyersted.

Giljamesj er to deler gud, en del menneske. Han er konge i Uruk og styrer med hard hånd. Han undertrykker sine undersåtter, blant annet ved at han krever å få ligge med alle nygifte kvinner, før det aktuelle ekteskapet fullbyrdes. Undersåttene blir lei av dette og ber gudene om å sende dem en mann som er like sterk som Gilgamesj. Aruru skaper Enkidu, som først framstår som et frastøtende, vilt og lite menneskelig vesen. Ved at begjæret etter kvinner vekkes i Enkidu, omskapes han etter hvert til et menneske. Snart blir Gilgamesj og Enkidu venner, nærmest som brødre å regne. Sammen drar de to ut på heltedåd og kommer seirende tilbake. Dessverre greier Gilgamesj å fornærme en av gudene, dette får Enkidu lide for. Hendelsene som følger får store konsekvenser for Gilgamesj’ videre liv.

De sumeriske gudene som nevnes i eposet har flere likhetstrekk med de senere greske gudene. Det var også artig å lese en førbibelsk variant av syndefloden og Noahs ark. Det mest interessante ved dette verket er i mitt syn de klare linjene som trekkes til yngre religioner. Eposet er kort og lettlest, preget av mange gjentakelser og absolutt verdt en gjennomlesning. Om noen er interessert i å lese verket, er det å finne her

Kanskje du kan prøve deg på noen krimbøker innen hard-boiled-retningen? Eksempler på slike forfattere og bøker er Dashiell Hammett (The Maltese Falcon og Red Harvest) og Raymond Chandler (The Big Sleep).

Sjangeren kjennetegnes blant annet av kule herrer som Sam Spade og Philip Marlowe, femme fatales og sikkert en og annen kul bil. Om du er interessert, kan du lese mer om denne typen bøker her.

Ble ikke helt revet med jeg heller etter første boken men King skriver knakende godt så jeg fortsatte og etter bok to var jeg solgt :)

Stephen King - Det mørke tårn; er en fantastiks serie :)

Spoiler!

Må si meg enig med det du sier her. Det er vanskelig å vite om dvergen tolker fyrsten rett eller ikke. Samtidig synes jeg det virker som om dvergen er et bilde på fyrsten selv, altså den ondsinnede (ja, smålige!) siden hans. Fyrsten straffer dvergen når han går over streken tidlig i historien, men det virker som om denne straffen bare er for syns skyld. Straks gjestene har reist, frigis dvergen igjen. Når dvergen så får sin endelige straff, står det for meg at fyrsten er så preget av anger og skamfullhet over de handlinger han selv har satt i gang, at bare den strengeste straff er god nok for hans nattside…

Så artig at du leste Mona Lisa og da Vinci inn i teksten – det samme gjorde jeg. Samtidig som dvergen hater fyrstinnen, nærer han også andre følelser for henne:

Ville jeg i det hele tatt kunne elske noen? Jeg vet ikke. Det ville vel i tilfellet vært fyrstinnen. Men henne hater jeg jo isteden. Og likevel føler jeg at hun er den eneste jeg kanskje ville ha kunnet elske. Hvorledes det kan forholde seg slik, forstår jeg absolutt ikke, det er meg aldeles ubegripelig. Kjærligheten er virkelig noe man ikke vet noe om.

Det ser ut til at dvergen i all sin ondsinnethet og nedrighet har en slags utvikling gjennom stykket. Først er det fyrsten han ser opp til, senere andre krigere. Til slutt ser han mer eller mindre ned på fyrsten, mens han på sett og vis innrømmer sine følelser for den tidligere så forhatte fyrstinnen. Kanskje dette hatet har sitt utsprang i hennes seksuelle frivolhet og hans egen evnukktilværelse i dvergleiligheten? Noen romantiske følelser er det jo aldri snakk om at han kan leve ut, dverg som han er…

Jeg er veldig enig i din vurdering av dette stykket. Viola framstår som en sterk og handlekraftig kvinne, til og med helt i begynnelsen der hun befinner seg skipbrudden og på mange måter alene etter forliset. Starten av skuespillet minner meg forresten om slutten på den ikke-biografiske filmen Shakespeare in Love. Filmen ender med et forlis, og en enslig kvinne som vasser i land på en fremmed strand..

På nytt blir jeg minnet om Shakespeares mange sterke kvinneskikkelser, her representert ved Viola og Olivia. Begge kvinnene står på sitt og er ikke villige til å fire. Olivia nekter å gifte seg med Orsino, siden hun ikke elsker ham, og Viola er villig til å gå i døden for samme mann, nettopp fordi hun elsker ham.

Stykkets opprinnelige navn skal ha vært What you will. Twelfth Night ble det visst hetende på grunn av at tittelen spiller på trettende dag jul, altså avslutningen av julehøytiden. Her er både fest og dans, noe som var forbundet med denne høytiden også på Shakespeares tid. Tittelen What you will har mange fellestrekk med As you like it, den henspeiler på at dramatikeren gir publikum nettopp det de vil ha; fjas og moro (med noen alvorlige undertoner).

Det er i grunnen, som ofte før, noe nesten homoerotisk over dette Shakespeare-skuespillet. Olivia blir forelsket i Viola (når hun er forkledd som Cesario), og Orsino blir betatt av Cesario (selv om han egentlig er Viola i forkledning). Mange elementer fra Shakespeares andre komedier går igjen; maskespill, forveksling av kjønn, forelskelse i ”feil” person, de tåpelige får lide… Spesielt synes jeg dette med kjønn og forelskelse er morsomt. Mon tro om mesteren selv hadde noen baktanker her?

At Olivia blir forelsket i Cesario/Viola var i seg selv ukonvensjonelt. Det var slett ikke vanlig at en kvinne av hennes byrd ble interessert i, og til og med giftet seg med, noen under hennes stand. Her er det altså kjærligheten, ved at Sebastian tar Violas plass, som seirer over konvensjonene. Kanskje til forlystelse for datidens publikum som var alt annet enn høybyrdige?

Forholdet mellom Toby, Andrew og Maria, samt klovnens replikker, står for det meste av komikken i stykket. Fyllefanten Toby prøver å sko seg som best han kan og vil gjerne se at svirebroren og velgjøreren Andrew gifter seg med den først så ulykkelige Olivia. Planen de legger er gjennomført og samtidig veldig ondskapsfull. Spesielt Toby virker å være uten skrupler, det er ikke tvil om at han ville solgt sin egen bestemor for å kunne fortsette livet han lever i sus og dus.

Det er spesielt Malvolio som får gjennomgå. Toby, Andrew og Maria lar han finne et brev som overbeviser ham om at Olivia, som han er tjener for, elsker ham. Den stormannsgale tjeneren går nesten fra vettet på grunn av narrespillet han blir utsatt for (tenk å måtte ikle seg gule strømper og late som man er lystig, når man egentlig er melankolsk av natur…). Som deg synes jeg hans siste replikk er en løs tråd som blir hengende igjen. Det samme gjelder Antonio. Jeg ble sittende å lure på hvordan det gikk med disse to karakterene…

Så seriøs litteratur = klassisk litteratur :)

Tror nok mange har den samme definisjonen som du men burde man ikke bruke ordet klassisk og ikke seriøs??

Absolutt verd pengene denne boken ja :) Det var som å møte Forrest Gump som 100 åring :)

Jeg vil påstå at veldig mye av krim/spennings litteraturen er skrevet både profesjonelt og på alvor. At man i tillegg blir underholdt gjør ikke det seriøse, useriøst

For meg har definitivt veldig mye forandret seg siden jeg oppdaget bokelskere. I flere år hadde jeg stort sett bare lest krim. Det føltes som om det var det eneste jeg hadde ork til å lese, spesielt i travle perioder. Nå har lesevanene mine endret seg fullstendig. Siden sommerferien har jeg bare lest ei krimbok, resten av det jeg har lest er bøker jeg har fattet interesse for etter å ha lest hva andre bokelskere skriver om dem. Bøker som Symposion, Naustet, Himmelarkivet, Kvalmen, Fortæring, Lysistrata, Persepolis, Sveve over vatna og Opptegnelser fra et kjellerdyp, bare for å nevne noen nye favoritter, hadde nok fremdeles vært uåpnet og oversett hadde det ikke vært for den inspirasjonen jeg har fått her innefra. I tillegg har jeg oppdaget hvor givende det er å diskutere bøker med andre som deler min store interesse. I dag kan jeg nesten ikke forestille meg hvordan det hadde vært å ikke være medlem her. Heldigvis slippet jeg det ;)

Ja, dette er nok ei temmelig ufyselig bok, så jeg skjønner din skepsis. Tror neppe boka passer alle (hvilken bok gjør i grunnen det?), men for meg var den givende. Synes det er interessant å dukke ned i slike forstyrrede sinn som det dvergen her representerer.. Boka er rimelig kort, så det skader vel ikke å gi den en sjanse? Hadde vært spennende å vite hva du synes om den ;)

Vet ikke helt hvorfor jeg fattet interesse for denne boka, men da jeg først hadde åpnet den forsto jeg at dette var litteratur for meg. Pär Lagerkvists dverg er i tjeneste hos en fyrste. Dvergen ser ned på alt og alle, med unntak av kanskje fyrsten selv. Han (dvergen) mener at han er noe annet og mer enn et vanlig menneske. Gjennom dvergens øyne følger vi hoffliv, kriger som utkjempes og beleiring, selvsagt sett fra hans ståsted.

Dvergen skjønner seg ikke på menneskene, deres kjærlighet og åndsliv, han mener det er noe nedrig ved disse følelsene menneskene synes å inneha. Selv forakter han de fleste, ser bare opp til sin mester fyrsten og enkelte soldater – han mener det riktigste er å krige og bekjempe andre. Dvergen har et storslått inntrykk av seg selv, sin fortreffelighet og intelligens. Samtidig skjønner en som leser at dvergen blir utnyttet av fyrsten; dvergen står bak nedrige handlinger som fyrsten selv kan vaske sine hender rene for… Dvergen mener å skjønne alt, samtidig går det etter hvert opp for leseren hvor lite dvergen egentlig forstår av omgivelsene og menneskene rundt ham.

Uten å røpe for mye, vil jeg påstå at dvergen på en måte er fyrstens vrangbilde, samtidig som han er fyrstens våpen. Han gjennomfører de mest avskyelige handlinger fordi han tror det er nettopp dette fyrsten ønsker. Dvergen fungerer som fyrstens onde side, dette billedgjøres gjennom at han alltid er ved fyrstens side, kledd som ham…

Hovedpersonen er et lite menneske, både av størrelse, tanker og handling. Jeg som leser synes nesten til tider synd på ham og hans manglende livsforståelse, samtidig er det absolutt noe frastøtende både ved hans vesen og hans handlinger. Jeg synes denne korte boka er såpass kompleks at jeg ikke forundres over at litterære priser har vært nevnt for å belønne forfatteren!

De som måtte være interesserte i å lese denne lille perlen, kan finne den her

He he; det hadde nok jeg også gjort, var det ikke for at du allerede hadde "tatt" enkelte sitater jeg ville fremheve (jeg kunne likevel ikke dy meg for å resitere narrens ordspill om fool/wit, denne gangen på engelsk!) ;) Synes i grunnen det er morsomt å finne fram til slike sitater av Shakespeare, selv om det iblant kan virke som hans agenda var noe kvinnefiendtlig. Heldigvis har vi som har lest en del av skuespillene hans funnet ut at det ikke er tilfellet ;)